Opphavsrett, CC etc.

Vi hadde en liten meningsutveksling i Klassekampen, det vil si at du kommenterte min kronikk «Stockholm­syndromet, fase 2» ( 26. juni 2012), og så hadde jeg et tilsvar. Det tilsvaret måtte være svært kort, så jeg benytter sjansen til å utbrodere litt her.

Jeg ser vi er enige i det grunnleggende prinsippet: «Opphavsrett er fundamentet for en bærekraftig, uavhengig, profesjonell og kritisk kulturproduksjon.» Så da handler det om hvordan man håndhever opphavsretten på nettet.

Du skriver: «Essensen i piratideologien er at opphavsrett er umoralsk. Dette er en påstand man er nødt til å imøtegå dersom man ønsker å endre holdningene hos fildelerene.»

Dette er et sentralt poeng. Men man kan ikke fortsette denne argumentasjonen i 20 år til – uten samtidig å gå til rettslige skritt for å håndheve opphavsretten. I løpet av den tiden vil mye av fundamentet for en bærekraftig, uavhengig, profesjonell og kritisk kulturproduksjon være erodert bort. Derfor er rettslige skritt nødvendige. Men man bør begynne med de profesjonelle og kommersielt organiserte piratene (Pirate Bay, Megaupload og liknende åpenbare økokrim-saker), og ikke gå på enkeltnedlastere. Trolig er det dette som vil skje, og det er tilstrekkelig. Det er de store, organiserte nettverkene som er trusselen – folk flest vil ha enkle, gode løsninger, og da velger de Spotify og Voddler hvis ikke Pirate Bay eksisterer.

Så langt om piratene. Hovedpoenget i min artikkel var at Spotify, Wimp, deres eiere mediegigantene og andre deler av distributørleddet ikke betaler innholdsprodusentene (musikere, filmskapere, forfattere osv.) slik de bør. Spotify er nå verdsatt til 25 milliarder og delvis oppkjøpt av de fire store multinasjonale plateselskapene, mens opphavsmenn får utbetalt så godt som ingenting. Dette er da neste fase i «striden» kulturarbeidere må utkjempe, nå som piratene er stort sett overvunnet.

«Creative Commies» av Jaime,
brukt under CC BY-NC 3.0. (Illustrasjon
lagt til av redaksjonen.)

Min kritikk til Creative Commons er kort sagt at CC og Free Culture-bevegelsen, støttet av internett­gigantene, undergraver og utvanner opphavsretten – som vi da er enige om at er en forutsetning for en bærekraftig kulturproduksjon.

Dette skjer ved at man påstår at internett trenger andre lover og regler enn resten av virkeligheten, altså at nettet enten skal unntas fra demokratisk og juridisk kontroll, eller underlegges et helt annet regime. Dette er en posisjon som dels rettferdiggjøres ved at man konstruerer nye begreper som beskriver eldgamle praksiser (mash-up istedenfor remiks osv.), eller gir inntrykk av at nye distribusjonsformer krever ny lovgivning. Noe som ikke er nødvendig, annet enn en spesifisering av allerede eksisterende lovtekster for å gjøre det klart at de også gjelder på nettet.

Problemet med CC-lisenser er altså at opphavsretten undergraves og utvannes, og dette er da til fordel for de som tjener enorme summer på distribusjonen/trafikken, men taper på å betale opphavspersonene. Og dette er big business. Over halvparten av internettrafikken består av kulturprodukter. Så, som alltid: Follow the money.

Derfor nevnte jeg i kronikken hvem som finansierer Creative Commons: Google, Mozilla, Microsoft, The Omidyar Network (eBay) osv. Det handler om titalls millioner i året.

Dette mener jeg ikke som en påstand om en skjult konspirasjon mot innholdsprodusenter, for informasjonen ligger åpent tilgjengelig på CCs sponsorsider for den som sjekker, og CC jobber aktivt for å rekruttere flere slike «corporate sponsors».

Men finansieringen viser at CC-lisensiering og free culture er i internettgigantenes interesse. Det hadde vært hyggelig å tro at dette handler om altruisme, men det ville være i overkant naivt.

Det er ingenting galt, rent prinsipielt, i at de multinasjonale gigantene sponser virksomhet som harmonerer med deres interesser. Men det bør komme tydelig frem hvem som står bak CC økonomisk. For det inntrykket man får uten å kjenne til hvem som finansierer organisasjonen, er at det handler om et alternativt, fritt, nesten litt rebelsk og «ny-sosialistisk» konsept. Men så er det altså en virksomhet som i praksis bidrar til at distributørleddet (som i hovedsak eies av den gamle verdens giganter) kan tjene mer penger. På bekostning av opphavspersonenes rettigheter, og mulighetene deres for å finansiere nyproduksjon.

Jeg tror faktisk ikke at dette var intensjonen bak CC og Free Culture-bevegelsen. Men, som alltid: Lovløshet (eller i dette tilfellet en utvanning av regelverket) tjener til slutt de med mest ressurser og færrest skrupler.