Piratideologi

Dersom opphavsrettsindustrien skal nå fram med holdningskampanjer mot ulovlig fildeling må de lytte til fildelerene. Gjør de ikke det vil de kaste bort pengene sine på å formidle et budskap som fildelerene oppfatter som irrelevant.

I 1987 skrev Steward Brand, en av de som var med på å forme Internett i den tidlige tiden:

Information Wants To Be Free.  Information also wants to be expensive. Information wants to be free because it has become so cheap to distribute, copy, and recombine – too cheap to meter. It wants to be expensive because it can be immeasurably valuable to the recipient.  That tension will not go away.  It leads to endless wrenching debate about price, copyright, “intellectual property,” the moral rightness of casual distribution, because each round of new devices makes the tension worse, not better. [1]

«Informasjon» betyr gjerne opphavsrettsbeskyttede verk. Etter at Internett ble allemannseie også en viktig arena for deling av verk. Først programvare, deretter populærmusikk i form av såkalte MP3-filer, og nå også e-bøker, spillefilmer og tv-serier.

Mens det i 1999 i beste fall tok over 20 minutter å laste ned en 4 minutters MP3 musikkfil (5 Mbyte) og 4 døgn å få lastet ned en 2 timers spillefilm (1,5 Gbyte), snakker vi 2012 om 4-5 sekunder for den samme musikkfila og en drøy time for den samme spillefilmen (forutsatt en 5 Mbit/sekund bredbåndsforbindelse).

Snart vil majoriteten av de som forbruker kunst og kultur velge bort fysiske objekter (bøker, CDer, DVDer) som bærere av skrift, lyd eller bilder til fordel for ikke-materielle produkter der verkene blir levert som «informasjon» (dvs. nuller og enere) over et eller annet nett. De vil typisk bli lest, spilt eller vist på bærbare enheter som lesebrett, håndholdte avspillere, og smarttelefoner.

Kombinasjonen av bredbånd og rimelige bærbare enheter for lesing og avspilling har selvsagt ført til en økt etterspørsel etter nedlastbare kulturprodukter. De tradisjonelle tilbyderne av kulturprodukter har så langt vært lite villige til å tilby dette. Derfor har spennet mellom tilbud og etterspørsel i stedet blitt dekket av det kulturinteresserte publikum, ved at det selv har utviklet teknologi og infrastrukturer for å gjøre kultur tilgjengelig via nettet. Fra min observatørpost har jeg med stigende forbauselse sett på hvordan rettighetshaverne og kunstnerorganisasjoner har forholdt seg til dette.

Det åpenbare svaret, når det finnes en etterspørsel, er å møte denne med et tilbud. Det har rettighetshaverne bare i begrenset grad gjort. Jeg kan laste ned en amerikansk TV-serie fra Pirate Bay så snart den er vist på TV i USA, men må vente flere måneder før jeg får lov til å kjøpe den på DVD i Norge; backlisten med mine norske favorittforfattere kan lastes ned ulovlig fra nettet, men ikke fra Bokskya; jeg kan finne musikk vha. Google som ikke er tilgjengelig i Wimp eller Spotify, etc. Når produktene så endelig blir tilgjengelig på lovlig vis er de pakket inn i snodige tekniske løsninger der forbrukerfiendtlige digitale restriksjonsmekanismer (DRM) og sonekontroll er en del av den «pakken» rettighetshaverene håper at jeg vil være villig til å betale for.

I tillegg har bransjen brukt penger på ulike «holdningskampanjer». Jeg har liten tro på at disse kampanjene blir forstått slik de er tenkt av målgruppen.

I 2008 vant den norske avdelingen av IFPI reklameprisen Gulltaggen for nettstedet piracykillsmusic.no, illustrert med en hodetelefon som så ut som en dødningeskalle. Budskapet i kampanjen var at piratkopiering dreper musikk og kreativitet. Mens kampanjen pågikk kunne imidlertid enhver musikkinteressert konstatere at tilgangen på populærmusikk var bedre og mer mangfoldig enn noensinne, og den var attpåtil gratis! Den omstendighet at populære artister kompenserte manglende CD-salg ved å holde flere konserter var heller ikke å forakte. Fansen brukte de pengene de sparte på ikke å kjøpe CDene til å gå på konsert.  Og forholdt seg hoderystende til påstanden om at musikken og kreativiteten var i ferd med bli drept.

I kampanjen «Dele – ikke stjele», som fortsatt pågår, er hovedbudskapet at «Ulovlig fildeling er tyveri». Ordbruken er uforståelig, gitt den definisjonen av «tyveri», man finner i straffeloven § 257. Tyveri er at man:

borttar eller medvirker til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden.

De som driver med fildeling er seg svært bevisste på at de ikke «borttar» noe som helst, men kopierer. Alle vet at når en fil er kopiert finnes originalen fortsatt. Lenge før stjele-kampanjen var klekket ut, hadde fildelerne tenkt gjennom saken, og formulert sitt svar til tyveri-påstanden. Dette ga seg uttrykk på ulike vis, men et eksempel er Nina Paleys animasjon av sangen «Copying Is Not Theft», der teksten begynner slik:

Copying is not theft.
Stealing a thing leaves one less left.
Copying it make one thing more.
That's what copying's for.

Nina Paley står også bak nettstedet copyheart.org (“Copying is an act of love. Please copy.”). Et annet prosjekt i samme gate er Det Missionerande Kopimistsamfundet, stiftet av Isak Gerson, og anerkjent som religion av den svenske stat. I et intervju med nettstedet TorrentFreak oppgir Garson dette som grunnen til at han stiftet samfunnet:

There's still a legal stigma around copying for many. A lot of people still worry about going to jail when copying and remixing. I hope in the name of Kopimi that this will change.

Den toneangivende (og nå avdøde) svenske fildeleren Ibi «Kopimi» Botani postet dette utsagnet på diskusjonsforumet til Piratbyrån i 2003:

Kulturyttringar är olika sätt att kommunicera. Grundläggande verktyg för de flesta sociala djur, som ett språk helt enkelt. Liksom det talade språket, förvandlas kulturen medans den sprids. Det går inte att skilja spridandet av kultur från själva “skapandeprocessen” eftersom det i princip är samma sak. Liksom språket blir kultur meningslös och dör ut om den inte sprids. Upphovsrättslagar är lagar som utgår från en absurd idé om att kultur skapas ur intet, och detta är faktiskt ett sätt att via staten just försöka stjäla andras arbete. Att sprida kultur är att skapa kultur. [kilde]

Når jeg formidler disse ytringene, så er det ikke fordi jeg er enig med Paley, Gerson eller Botani, men for å gjøre oppmerksom på at når det er snakk om holdninger, så er det ikke så enkelt at piratene mangler oppdragelse og ikke vet forskjell på rett og galt. Essensen i piratideologien er at opphavsrett er umoralsk. Dette er en påstand man er nødt til å imøtegå dersom man ønsker å endre holdningene hos fildelerene.

Sett fra mitt ståsted er opphavsrett fundamentet for en bærekraftig, uavhengig, profesjonell og kritisk kulturproduksjon. Uten opphavsrett blir nok ikke kunsten borte, men den vil forfalle til amatørisme og mesénstyrt servilitet.

Debatten om de moralske og politiske sidene ved opphavsrett skjer i dag i blogger som TorrentFreak, TechDirt og ArsTechnica. Dette er arenaer der piratene i dag råder grunnen alene. Har man ambisjoner om å påvirke holdninger bør man delta i debatten der den foregår. I tillegg kommer man ikke utenom tilbudssiden.

Tim O'Reilly driver et forlagshus i USA som tilbyr samtlige titler i form av DRM-fri ebøker. Han er sannsynligvis den forlegger i verden som har mest av mine penger på sin bankkonto. På G+ skriver han:

In my experience at O'Reilly, the losses due to piracy are far outweighed by the benefits of the free flow of information, which makes the world richer, and develops new markets for legitimate content. Most of the people who are downloading unauthorized copies of O'Reilly books would never have paid us for them anyway; meanwhile, hundreds of thousands of others are buying content from us, many of them in countries that we were never able to do business with when our products were not available in digital form. [kilde]

Det produktet Tim O'Reilly tilbyr, er øyeblikkelig tilgang over nettet til akkurat den informasjonen som man trenger der og da. Han vet han kan ta seg godt betalt for denne informasjonen fordi: «It wants to be expensive because it can be immeasurably valuable to the recipient.»

Tim O'Reilly har funnet en langt mer lønnsom innfallsport til piratproblematikken enn å lage holdningskampanjer der man forteller sine potensielle kunder at det er dem det er noe galt med.

Note:

1. Steward Brand: The Media Lab (Viking-Penguin, 1987) s. 202. Utsagnet er imidlertid eldre enn boken. Brand har drøftet denne spenningen i flere ulike sammenhenger, blant annet på den første hacker-konferansen som Brand var med på å organisere i Marin County, California, i 1984. Versjonen fra 1987 er imidlertid den som etter min mening sier dette klarest.