Datalagringsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006, samt endring i europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF) handler om lagring av trafikkdata og lokasjonsdata som framkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon: (dvs. telefoni, mobiltelefoni og internett).
Her finner du den fullstendige direktivteksten på engelsk.
Alle EU-land er forpliktet til å implementere direktivet. Direktivet er av EU plassert under «første søyle» (indre marked) slik at også EØS-land vil være forpliktet til å implementere direktivet med mindre de gjør bruk av reservasjonsretten under EØS-avtalen. Direktivet er grunngitt med behovet for å bekjempe alvorlig kriminalitet (investigation, detection and prosecution of serious crime, as defined by each Member State in its national law, jf. artikkel 1, 1. punkt).
Direktiver innebærer et pålegg om å lagre bestemte trafikkdata og lokasjonsdata (se liste nedenfor). Pålegget er rettet mot teleoperatørene (jf. artikkel 3). Operatørene er kun forpliktet til å lagre data som oppstår som følge at operatøren leverer bestemte tjenester til egne kunder.
Hvem som skal ha tilgang til de lagrede data og prosedyren for å få tilgang til de lagrede data skal fastsettes i nasjonal lov (jf. artikkel 4).
Ifølge direktivet skal følgende opplysninger lagres (jf. artikkel 5):
- Data som er nødvendige for å spore og identifisere opprinnelsen til en kommunikasjon.
- Data som er nødvendige for å identifisere destinasjonen til en kommunikasjon mellom individer.
- Data nødvendige for å identifisere dato, tid og varighet av en kommunikasjon.
- Data nødvendige for å identifisere typen kommunikasjon.
- Data nødvendige for å identifisere brukernes kommunikasjonsutstyr eller hva som går for å være deres utstyr.
- Data nødvendige for å identifisere lokaliseringen av mobilt kommunikasjonsutstyr da kommunikasjonen begynte, og i den periode det lagres kommunikasjonsdata.
Dataene skal lagres og oppbevares i minst seks måneder og maksimalt to år (jf. artikkel 6). Innholdsdata (data som avdekker innholdet i kommunikasjonen) kan ikke lagres med hjemmel i direktivet (jf. artikkel 1, 2. punkt). Dette betyr at direktivet ikke gir hjemmel for lagring av adressene til de websidene man besøker.
Les mer
Datatilsynets samleside om direktivet.