Internett er som skapt for distribusjon av produkter som består av ren informasjon, eksempelvis musikk og video. Siden kommersialiseringen av nettet startet på begynnelsen av 1990-tallet har Internett vokst til et fenomen som i skrivende stund gir direkte adgang til en markedsplass som teller mer enn 200 millioner forbrukere. Til tross for dette har musikkbransjen vært fullstendig fraværende i forhold til det å levere musikk direkte over nettet.
Det nærmeste jeg kommer å kjøpe musikk på nettet er å besøke nettbutikkene til Amazon eller CDnow og bestille musikken min på små plastplater som så blir transportert med flymaskin over halve kloden før jeg, etter å ha ventet i fire uker og å ha betalt den norske særskatten på grensekryssende ehandel på NOK 120, kan tasse ned på det lokale postkontoret for å hente den etterlengtede pakken. Takk, men: Nei takk!
Så dukket først IRC, og deretter Napster og Gnutella opp. Øyeblikkelig hadde jeg adgang til en hel verden med musikk: De første ukene med Napster var en sann svir hvor jeg oppdaget spennende rappere som Gatas Parlament, lyttet til Allen Ginsberg som leste «Howl» i et piratopptak fra femtitallet, og lastet ned spor i hopetall fra kommersielle CDer, i fra A-ha til The Zodiacs.
Etter noen uker med Napster slo det meg var at her var det en hel verden av musikk, der musikkbransjen tilsynelatende var fullstendig fraværende. Siden jeg har folk som lever av musikken sin som venner, og mine foreldre oppdro meg til å forstå at det man ikke bare forsyne seg gratis av det som folk har som levebrød å selge, hadde jeg ikke noe særlig problem med å skjønne at her var noe galt: Ingen fikk betalt for all den kommersielle musikken som strømmet inn til min harddisk via nettet.
Fase to: Jeg forsøkte å få betale for å laste ned den musikken som jeg så raskt og enkelt fikk adgang til via Napster. Det viste seg å være umulig. Etter mye søking oppdaget jeg riktignok at mediegiganten BMG var på nett med et slags tilbud der jeg for $2.00 per spor kan laste ned musikk på et sært, proprietært format (liquid audio). Hvordan dette formatet fungerer i forhold til MP3 vet jeg ikke, for alt jeg får når jeg forsøker å handle musikk hos BMG er en melding: «We apologize, but the publisher of this audio file does not permit the file to be downloaded in your country.» Så mye for mitt ønske om å bli en legitim bruker av musikk fra nettet.
Når jeg snakker med folk i musikkbransjen så påstår de at de selvsagt skal på nett. De bare venter på at noen kommer opp med et system for vannmerking og kopieringsbeskyttelse som fungerer. Det virker som om dette med kopieringsbeskyttelse har blitt en slags hellig gral for bransjen.
Som ingeniør vil jeg ikke helt utelukke at det er mulig å lage et system for kopibeskyttelse og vannmerking som er tilstrekkelig sikkert for formålet. Men jeg har mine tvil om at så vil skje i min levetid.
Og selv om man skulle klare å lage et slikt distribusjonsformat så vil det sannsynligvis ikke gjøre noe fra eller til for musikkbransjen:
Alle de såkalt «sikre» format vi så langt har sett gjør livet adskillig vanskeligere for alle brukere; også de legitime – altså de som er innstilt på å betale for musikk. Eksempler på problemer med lukkede og beskyttede formater er:
- avspillere finnes bare på noen få og spesielle plattformer;
- det er umulig å lage de legitime kopier man har behov for – slik at man for eksempel kan spille musikk som man har kjøpt og betalt for på hytta eller i bilen;
- kodingen knytter musikken så tett til en fysisk spiller at hele musikkarkivet forsvinner i det man kjøper ny spiller, enten fordi den gamle gikk i stykker – eller fordi man rett og slett har lyst på en ny.
Selv om ikke alle disse problemene nødvendigvis er tilstede i alle de løsninger for kopieringsbeskyttelse man kommer opp med, så er tilstedeværelsen av minst en slik begrensning være nok til at brukerene vil styre unna formatet og foretrekke å anskaffe seg sin musikk på et åpent format.
- Mangel på legitime tilbud skaper og vedlikeholder et marked for illegale tilbud.
- Nye distribusjonsformer skaper nye markeder.
- Gitt tilstedeværelsen av et legitimt tilbud og fornuftige priser vil illegal virksomhet marginaliseres og de store fortjenestene være forbeholdt legitime aktører.
Nå er det neppe slik at i det øyeblikk bransjen kommer opp med et «sikkert» format så vil MP3 og eventuelt andre åpne distribusjonsformat på magisk vis forsvinne. Og jeg er ganske sikker på at i valget mellom lukkede og åpne format vil forbrukerene velge de åpne formatene. Finnes det ikke legitime tilbydere av åpne formater vil de gå til de illegitime. Så dette er Hannemyrs første lov for digitale medier: Mangel på legitime tilbud skaper og vedlikeholder et marked for illegale tilbud. (De to neste lyder: Nye distribusjonsformer skaper nye markeder; og: Gitt tilstedeværelsen av et legitimt tilbud og fornuftige priser vil piratvirksomhet marginaliseres og de store fortjenestene være forbeholdt legitime aktører.)
Folkene bak Napster har bare gjort det åpenbare: De har demonstrert at nettet er den naturlige markedsplass for produkter som består av ren informasjon, slik som musikk. I årene som kommer vil det skapes enorme fortjenester for de aktørene som er til stede på dette markedet.
For musikkbransjen er valget i realiteten om de ønsker å være til stede her, hvor vi musikkelskere og kunder er, eller om de trives bedre i rettsalen.
Først publisert i PC World Norge, nr. 9, 2000.