Loven vest for Chiba City

«Internett lar seg ikke regulere» er en påstand som ser ut til å ha bitt seg fast i den offentlige bevissthet. Jussprofes­sor Lawrence Lessig er overbevist om at påstanden er gal. Tvert i mot sier han: «overlatt til seg selv vil kyberrommet bli det perfekte redskap for kontroll.»

Lessig er tidligere jussprofessor ved Harvard og anerkjent som en av samtidens skarpeste hoder når det gjelder å forstå den stadige viktigere grenseflaten mellom juss og teknologi. I sin siste bok: Code and other laws of cyberspace drøfter han mulige scenarioer for den framtidige utviklingen av Internett. Det er en bok som er så langt fra den nyliberale eufori som preger bøkene til Nicolas Negroponte og Kevin Kelly som det er mulig å komme. Lessig frykter at parallelt med at nettet i stadig økende grad tilpasses kravene fra ulike kommersielle aktører, vil demokrati, personvern og ytringsfrihet bli utryddet av «teknologiens skjulte hånd».

Kode er lov. Det er i all sin enkelhet grunntesen i Lessigs bok. Kode – den usynlige veven av programlinjer som kollektivt skaper kyberrommet – er i stand til å utøve makt i langt mer ekstrem grad enn de lover som regulerer samfunnet forøvrig. Kode begrenser det mulige handlingsrommet i kyberrommet, på samme måte som menyvalgene i et dataprogram setter grenser for hva vi kan gjøre innenfor programmet. Mens samfunnets lover i praksis lar seg bryte (vi risikerer straff), er koden som regulerer det virtuelle kyberrommet like ubøyelige som naturlovene: Ulydighet er ikke straffbart – ulydighet er umulig.

Lessig er imidlertid ingen teknologideterminist. Vi har et valg, sier Lessig, vi kan velge å bygge et kyberrom som beskytter og bevarer de verdier som vi anser som fundamentale, eller vi kan velge å bygge et kyberrom der disse verdiene ikke lenger har noen plass. Men, fortsetter Lessig, så langt har vi latt være å treffe disse valgene.

I stedet har vi trodd at kyberrommet vet å ta vare på seg selv. «Informasjon vil være fri!» sier Stewart Brand, grunnlegger av The Well og arrangør av den første hacker-konferanse. «Nettet betrakter sensur som skade og ruter rundt den» heter det fra John Gilmore i Electronic Frontier Foundation. Og John Perry Barlow, grunnlegger av samme organisasjon, messer i sin Kyberrommets uavhengighetserklæring: «Regjeringer fra den industrielle verden, dere trette kjemper av kjød og stål, jeg hilser dere fra kyberrommet, fra intellektets nye hjem. På vegne framtiden ber jeg dere fra fortiden om la oss være i fred. Dere er ikke velkommen blant oss […] dere har ingen moralsk rett til å styre oss og heller ingen maktmidler som vi har grunn til å frykte.»

Lessig mener at vi har all grunn til å frykte de maktmidler som kan settes inn i kyberrommet, og peker på en rekke områder hvor grunnleggende demokratiske verdier er truet. Personvernet er bare en av disse, men kanskje den mest åpenlyse, og i lys av de siste måneds avsløringer av Doubleclicks innsamling og kobling av persondata, FBIs Carnivore-boks og ikke minst vårt hjemlige Økokrims ønske om å fjerne anonymitet og logge all vår aktivitet på nettet framtrer Lessigs skrekkvisjon om en Orwellsk verden hvor privatliv er ikke-eksisterende som langt nærmere virkeligheten enn den gjorde gang boken ut.

« … De som skriver kode skriver loven for kyberrommet … »

For Lessig er disse truslene mot personvernet i første rekke drevet fram av det faktum at den økonomiske betydningen av nettet øker. Nettet er ikke lenger et sært nerdeprosjekt i utkanten av samfunnet, det er en del av samfunnet, og etterhvert som samfunnets institusjoner og økonomisk virksomhet blir vevd inn i nettet omlaftes arkitekturen for å passe bedre til samfunnets og næringslivets krav. «De endringer som gjør næringsvirksomhet mulig er de samme som vil gjøre overvåkning mulig», skriver Lessig.

Med et utall eksempler påviser Lessig at teknologi ikke er verdinøytral. Noen teknologier er i stand til å styrke verdier som demokrati, privatliv og ytringsfrihet; andre river ned de samme verdiene. Så valg mellom teknologier («kode» i Lessigs terminologi) blir verdivalg. Og i dag er det de som skriver denne koden, sier Lessig, som foretar disse verdivalgene. Dette gjør programmere («kodeskrivere») til lovmakere. Men de som skriver loven for kyberrommet gjør dette uten noen som helst demokratisk styring og uten å måtte forklare eller rettferdiggjøre sine beslutninger for noe folkevalgt organ.

Lessigs konklusjon er den motsatte av den laissez-faire ideologien i forhold til kyberrommet som Kelly, Barlow og en del andre forfekter. Lessig argumenterer inntrengende for at demokratiske organer må kunne sette normene for kode. I dag tas det beslutninger bak lukkede dører internt i kommersielle foretak om hva slags kode som skal bli til nettlesere og operativsystemer. Dette er beslutninger som har en enorm effekt på hvordan millioner av mennesker finner informasjon, utveksler data, gjennomfører forretninger, osv. Denne makten, sier Lessig, er for betydelig til at beslutningene skal få være hemmelige og overlatt til private interesser. «Hvordan kode regulerer, hvem som skriver koden, og hvem som bestemmer over de som skriver koden, det er spørsmål som enhver som er opptatt av hvordan samfunnet reguleres må fokusere på», konkluderer han.

I USA har Lessigs bok vakt enorm oppsikt. Både fordi den setter viktige spørsmål på dagsorden, men kanskje like mye fordi den utforder det ortodokse synet om at kyberrommet har det best dersom det blir overlatt til seg selv, som så langt har vært nærmest enerådende i debatten om nettsamfunnet. Boken fortjener å bli lest og debattert her hjemme også.

Først publisert i: PC World Norge, nr. 1, 2001, s. 10.
Copyright © 2001 Gisle Hannemyr