More than silver, more than gold, I need electricity. I need it for my dreams.
— racter
De som har interesse for slikt har satt merkelappen «postmoderne» på vår samtid. I det ligger erkjennelsen av at den «moderne» epoke er forbi. Tilfeldigvis vet vi eksakt når den moderne epoke sluttet. Ifølge Charles Jencks skjedde det nemlig den 15. juli 1972, klokken 15:32 da de lokale myndighetene i St. Louis, Missouri sprengte boligområdet Pruitt-Igoe i luften med dynamitt (Jencks 1991). Pruitt-Igoe var et prisbelønnet praktstykke moderne arkitektur: Bygningene var satt sammen av standardiserte 14 etasjer høye betongplater. Man hadde klart å bygge et imponerende antall boliger på et minimalt areal – en minimalistisk samling boligbokser hvor form var underlagt funksjon, glede og lekelyst underlagt sosial nødvendighet, et område hvor all unødvendig «pynt» i form av konvensjonelle gater, parker og semi-private torgrom var skrellet bort. De var – i samsvar med den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers program for moderne arkitektur – «maskiner til å bo i». Og grunnen til at disse bomaskinene ble sprengt i luften var rett og slett at ingen ville bo i dem.
Den moderne tids fødsel – lik dens død – lar seg sted– og tidfeste. Vinteren 1817 oppholdt et knippe britiske poeter seg i et jaktslott i Karpatene hvor de kortet tiden med å fortelle hverandre historier. I dette selskapet finner vi Mary Wollstonecraft Shelleys og hennes bidrag til kveldsunderholdningen, «Frankenstein, The Modern Prometheus», er den første virkelig moderne roman. Shelleys helt og skurk, Victor Frankenstein, er en briljant vitenskapsmann med de edleste motiver. Dessverre forføres han av sin egen fascinasjon med teknologi – noe som får forferdelige konsekvenser. Man kan tenke seg Dr. Frankenstein – mens lyn slår ned rundt ham og lader generatorene som skal virkeliggjøre hans store eksperiment – som roper ut i ekstase om den «veldige gjenfødelse av et nytt fenomen! … Man er trollbundet, fylt av entusiasme og overveldet av gleden av å befinne seg her midt i makten, midt i kraften …», men i virkeligheten stammer dette sitatet fra en bok som kom ut drøye 100 år senere – fra den tidligere nevnte Le Corbusiers drøm om «morgendagens byer» (Le Corbusier 1929). Som Frankenstein hadde Le Corbusier de edleste hensikter, og som Frankenstein endte han opp med å skape et monster.
Ingen er riktig sikker på hva det postmoderne innebærer, bortsett fra at det helst bør være noe ganske annet enn det moderne. Det moderne prosjekt, preget av troen på teknologi, industrialisering, produksjon og konsum har brutt sammen til høyre og venstre, og verdikonservative krefter er for tiden like travelt opptatt med å distansere seg fra det galloperende konsumentsamfunnet som tidligere kraftsosialister er med å fraskrive seg ansvaret for økologiske katastrofer.
Det som står igjen er form, symboler, data. Det moderne menneske så virkeligheten som en samling mekaniske innretninger, slik Chaplin gjorde i «Moderne tider» (1936). Den postmoderne betraktningen er at virkeligheten er et språklig spill hvor det viktige er å forstå og fortolke symbolene som inngår. Derfor burde det ikke forbause noen at datamaskinen er den ypperste kult– og kulturgjenstand for postmodernistene – på samme måte som maskinen var det for Le Corbusier og den moderne skole.
Så la oss nå spekulere over hva slags potensiale som ligger i datateknologien i de ti årene vi har igjen til år 2003.
Den femte generasjon
«Den femte generasjon» er et begrep som oppsto på begynnelsen av åttitallet, i første omgang som et motto for Japans massive (og i all hovedsak forfeilede) satsing på «kunstig intelligens». Prosjektet lærte oss imidlertid en god del om oss selv, og en god del om maskiner. Vi vet f.eks. nå at vi kan en god del om de teknikker og teknologier som er nødvendig for å lagre, administrere og overføre symboler. På disse områdene har det vært enorme framskritt i kvantitet og kvalitet de siste årene. Vi kjenner og behersker de grunnleggende teknikkene, og ytterligere framskritt er i første rekke snakk om å videreutvikle materialtekniske og produksjonstekniske metoder som vi allerede langt på vei behersker. Det er altså all grunn til å tro at teknologi for å lagre, administrere og overføre symboler vil fortsette å bli dramatisk billigere og bedre fram mot år 2003.
Hva med problemet som «femte generasjons» prosjektet opprinnelig ble satt opp for å takle: å lage maskiner med evner til bearbeiding av symboler som nærmet seg den fleksibilitet, kreativitet og innsikt som er manifestert i den menneskelige forstand? Sannheten er at ingen visste hvor de skulle begynne med å løse dette problemet i 1980, og til tross for alle de yen og dollar som er investert i dette fagfeltet siden 1980, er det fortsatt ingen som vet hvor de skal begynne!
Det vi har lært, er rett og slett at datamaskiner ikke egner seg spesielt godt til å behandle data ut over trivielle operasjoner som tabulering, summering, søking og sortering. Det vi er i ferd med å oppdage, er at datamaskiner best gjør nytte for seg som kanal for menneskers behov for å kommunisere. Den femte generasjons datateknologi er her – ikke i form av mer eller mindre «intelligente» automater som konkurrerer med menneskelig forstand – men som nettverk og infrastruktur som i første rekke støtter og forsterker kommunikasjon mennesker imellom.
| Generasjon: | I 50-tallet |
II 60-tallet |
III 70-tallet |
IV 80-tallet |
V 90-tallet |
|---|---|---|---|---|---|
| Teknologi: | spesialiserte enkeltmoduler |
stor- maskin |
mini- maskin |
personlig datamaskin |
infrastruktur |
| Brukersted: | maskinhall | terminalstue | arbeidsplass | overalt | |
| Bruker: | operatør | spesialist | individ | fellesskap | |
| Bruksmodus: | satsvis | tidsdeling | enbruker | distribuert | |
| Brukerdialog: | punch og les | tast og se | pek og klikk | delegering | |
| Primærbruk: | beregning | transaksjon– og informasjonsbehandling | kommunikasjon | ||
| Viktigste relasjon: | maskin/maskin | menneske/maskin | mennesker imellom | ||
| Datatype: | tall | tall og tekst | rik tekst og grafikk | multimedia | |
De aller første datasystemene besto av spesialiserte enkeltmoduler for innlesing fra hullbånd, summering, utskrift, o.l. Operatøren var fullstendig underlagt maskinens behov. Hans eller hennes oppgave var å fungere som kommunikasjonskanal mellom ulike maskinmoduler – f.eks. ved flytte resultatene punchet på papirbånd av beregningsenheten over til linjeskriveren for utskrift. Ved innføring av tidsdelte stormaskiner på 60-tallet begynte maskinen å komme brukeren/operatøren i møte i form av en interaktiv terminal. Fortsatt foregår imidlertid dette på maskinens premisser. Brukeren var i kontakt med terminalen, ikke med datamaskinen, og datamaskinen leser så en hel side med koder fra terminalen når det passer. På samme måte blir terminalen først oppdatert når stormaskinen kan finne tid til oppgaven. Da minimaskinene kom på 60-tallet slapp man mellomlagring i terminalen og dialogen kunne foregå direkte mellom menneske og datamaskin – og først når personlige datamaskiner tilbød begivenhetsdrevne grensesnitt og direkte manipulasjon, kunne brukeren selv styre dialogen frigjort fra maskinens valg av modus og kontekst. I de nærmeste årene vil vi bruke mindre og mindre tid på å kommunisere med maskinen, og mer og mer tid på å kommunisere via maskinen. Og isteden for å møysommelig muse rundt på skjermen, peke og klikke for å velge ut hva vi ønsker fra maskinen, vil brukerdialogen foregå ved at vi delegerer oppgaver til «agenter» – aktive objekter som holder styr på den enorme mengden informasjon som vil bli tilgjengelig gjennom datamaskinen, søker opp ny informasjon, og hele tiden opptatt av å lære hva som interesserer oss og hva vi helst hopper kjapt over.
Den viktigste endringen vil likevel være at datamaskinen ikke bare blir arbeidsplass, men også lekeplass og torgplass. Det viktigste bruksområdet for femte generasjons datateknologi er som støttespiller og kommunikasjonskanal for grupper av menneskers behov for å kommunisere seg imellom. Jeg tenker på 80-tallets personlige datamaskin som teknologirommets variant av Pruitt-Igoe – en lukket og privat verden hvor man har presset enormt mye funksjonalitet og ytelse inn på en minimalistisk teknologisk plattform, men hvor muligheten til å dele kunnskap og opplevelser er underlagt én arkitekts samlende visjon og diktat. Sammenlignet med dette framstår femte generasjons åpnere teknologi som en litt rufsete landsby. Alt er ikke like glatt, strømlinjeformet og effektivt – av og til ser det ut som om komponentene ikke passer sammen i det hele tatt. Men landsbyen finnes, den trives og utvikler seg, og midt i blant all den høyteknologiske effektiviteten finnes gatetorg, møteplasser – til og med et lite kunstgalleri. Den landsbyen jeg snakker om, finnes allerede i dag. Med alle smug og bakgater strekker den seg over 130 land, omfatter 2 millioner vertsmaskiner og har i skrivende stund 18 millioner innbyggere (MIDS 1993). Vi som bor der, kaller den bare for «Nettet». Vinton G. Cerf, en av hovedkonstruktørene bak Nettet og president for Nettets eldsteråd – The Internet Society – har spådd at det vil finnes mer enn 100 millioner brukere tilknyttet Nettet i år 2003.
Den femte frihet
Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft ble definert som fundamentet for det moderne Europa. For den som rir Nettet, er det en femte frihet som rager foran disse fire – nemlig friheten til fritt å utveksle informasjon.
Som andre varer – brød, biler, sko – er informasjon menneskeverk. Og på samme måte som brød, biler og sko koster arbeid å produsere, krever det arbeid å frambringe informasjon. Likevel skiller informasjon seg fundamentalt fra andre varer. Dersom du har et brød og får lyst på ett til må du skaffe penger til å kjøpe råvarene til brød nummer to, og du må elte, kna og steke deigen før brød nummer to er ferdig. Brød nummer to lar seg kun framstille med tilnærmet samme ressursinnsats som brød nummer en. Har du et brød og gir det til meg, er du selv brødløs. Slik er det ikke med informasjon. Har jeg informasjon av verdi – f.eks. i form av et dataprogram – er kostnadene ved å framstille eksemplar nummer to helt ubetydelige sammenlignet med prisen på førsteeksemplaret. Og uansett hvor mange kopier jeg gir bort, har jeg fortsatt mitt eget eksemplar tilbake.
Det var denne innsikten i de enestående egenskapene til informasjon som fikk Richard Stallmann og en gruppe beslektede sjeler til å forfatte «The Gnu Manifesto» (Stallman 1985), en programerklæring som kort og godt sier at fordi informasjon koster så mye å frambringe og så lite å reprodusere, fordi du kan beholde informasjon selv om du gir den bort, og fordi nesten alle som bruker informasjon bidrar til å foredle den, bør informasjon – i motsetning til andre varer – være felleseie, finansiert, skapt, spredt og vedlikeholdt av fellesskapet, snarere enn monopolisert og begrenset av distribusjonskanaler som bygger på markedsmekanismene. Selve manifestet var i seg selv et eksempel på hva gruppen ønsket. Det var et kollektivt verk, uten noe forfatternavn til å pryde forsiden, og isteden for å trykke det opp og utgi det som en pamflett, valgte folkene bak Gnu å spre det over Nettet, på samme måte som de ville spre den informasjonen de ønsket å skape. Gnu var ikke et prosjekt som oppfordret til tyveri av intellektuell eiendom. Folkene bak Gnu var ikke spesielt begeistret for opphavsretten, men de var forberedt på å respektere den. Isteden skulle de skape sin egen alternative formidlingskanal ved siden av det kommersielle informasjonsmarkedet. Kort sagt: Gruppen bak Gnu planla å bygge sin egen plattform hvor informasjon skulle være «fri» – ikke bare i betydningen «gratis», men i den betydning at det ikke skulle være noen begrensninger på bruken av informasjonen (Levy 1984). Alle skulle ha frihet til å bruke, endre, tilpasse og sette sammen informasjonen til egne formål. Så langt ser det ut til at Gnu-prosjektet er i ferd med å lykkes over all forventning: Enorme mengder informasjon av høy kvalitet sirkulerer på Nettet i samsvar med prinsippene nedfelt i Gnu-manifestet. Noen av bidragsyterene har valgt å assosiere seg med Gnu-prosjektet – andre finner Gnu for filosofisk eller ideologisk, og nøyer seg med å markere at deres bidrag er «fritt tilgjengelig». Mens den opprinnelige fokus var på programvare, finnes det nå grupper som arbeider med alle menneskelige uttrykksformer. For eksempel finnes «Prosjekt Gutenberg» som arbeider med å gjøre verdenslitteraturens klassikere (med utløpt opphavsrett) fritt tilgjengelig som hypertekster på Nettet, andre grupper arbeider med bildende kunst, musikk og tale. Den grunnleggende infrastrukturen (opprinnelig utviklet på oppdrag fra det amerikanske forsvaret) er forlengst supplert med verktøy som gjør det praktisk talt problemfritt å ri hypermedia-kjeder over Nettet. På toppen av den forsvarsfinansierte infrastrukturen har Nettets egne beboere konstruert seg sin egen kommunikasjonsprogramvare – alt sammen fritt tilgjengelig for den som måtte ønske å gjøre bruk av det! Eksempler på slik programvare er IRC – Internet Relay Chat, hvor det daglig foregår intense diskusjoner med deltagere fra alle klodens hjørner om emner som spenner fra retten til fri abort til den siste utviklingen innen fraktalgeometri, Internet Talk Radio, som distribuerer intervjuer med viktige personer innenfor vitenskap, teknologi og kultur, World Wide Web, som gjør det mulig å knytte sammen multimediadokumenter til et verdensomspennende lappeteppe av informasjon der kjedene ubesværet krysser maskin– institusjons- og landegrenser. Lett tilgjengelig i Nettet finnes allerede i dag mer informasjon enn selv de største leksika.
Nettet er på ingen måte begrenset til høyteknologiske land i Vesten. Det er utviklet protokoller som krever helt minimalt av infrastruktur, teknisk utstyr og ekspertise. Meldinger kan komponeres på billige masseproduserte datamaskiner og kan utveksles over kortbølge og mikrobølge-samband. Derfor er nå initiativrike enkeltpersoner og grupper i den tredje verden i ferd med – på individuelt grunnlag – å koble til Nettet landsbyer og feltstasjoner fra steder hvor landets myndigheter ikke en gang har klart å etablere grunnleggende infrastrukturkomponenenter som telefonforbindelse og et fungerende veinett. Allerede er en rekke «barfot»-nettverk somFIDO- og Peacenet på plass i Afrika, Asia, Sør-Amerika og det tidligere Øst-Europa. Disse «barfot»-nettene er drevet av aktivister og av FN-personell som er i ferd med å lære seg hvordan den tredje verden kan bruke kommunikasjonsteknologi til å styrke sin egen informasjonsinfrastruktur. Et interessant eksempel i så måte er Peacenet – et «nett i nettet» – drevet av freds- og 3. verden aktivister spredt over alle fem verdensdeler med det formål å bruke datakommunikasjon til å skape et sosialt nettverk av og for mennesker som har det til felles at de er brennende opptatt av å finne fredelige løsninger på de enorme tekniske og sosiale problemene den tredje verden står over for. Ingen annen teknologi ville gjøre det mulig for en feltarbeider i Mosambik å være i en daglig dialog med en kollega i Kenya som kanskje kjemper med de samme problemene, en ekspert på stammekulturer ved Roskilde Universitetssenter og en vanningsekspert ved Massachusetts Institute of Technology.
Den femte kolonne
De tyske nazistene var sannsynligvis de som først fullt ut forsto hvilken gjennomslagskraft radioen hadde for raskt og effektivt spredning av propaganda. I kampen for å oppnå politisk makt i Tyskland var nazistens bruk av radio for å nå ut til et massepublikum, sammen med Hitlers ubestridelige evner som orator, sannsynligvis et av nazistens sterkeste kort.
Muligens var det dette som fikk den tyske kommunistiske forfatteren Bertholt Brecht til å presentere en oppsiktsvekkende analyse av radioen som massekommunikasjonsmedium i essayet «Radioteori» i 1932. Her påpeker Brecht hva det innebærer at radio benyttes til formidle et budskap fra en sentral avsender til mange passive mottakere. Og som alternativ lanserer han et program for en bruk av radio der skillet mellom avsender og mottaker er opphevet:
Jeg foreslår at vi omdanner den [radioen] fra et distribusjonsapparat til et kommunikasjonsapparat. Radioen vil være det mest storartede kommunikasjonsapparat i det offentlige liv, et veldig kanalsystem, det vil si, den ville være det hvis den var i stand til ikke bare å sende men også å motta, altså ikke bare få tilhøreren til å høre men også å snakke, og ikke bare isolere ham, men sette seg i forbindelse med ham. Radioen måtte etter dette oppgi sin leverandør-posisjon og organisere tilhøreren som leverandør. (Brecht 1932)
Forfatteren og kritikeren Hans Magnus Enzensberger har videreutviklet Brechts tanker det han kaller «brikker til en mediateori». Ifølge Enzeberger kan man bruke et massemedium på måter som både kan være repressive (undertrykkende) og emanipatoriske (frigjørende). Han sammenfatter forskjellene i følgende tabell:
| Repressiv media-bruk | Emansipatorisk media-bruk |
|---|---|
| Få programmer og sentralt styrt programmering | Mangfoldig og desentralisert programmering |
| En sender, mange mottakere | Hver mottaker en potensiell sender |
| Immobilisering av isolerte individer | Mobilisering av massene |
| Passiv konsumentholdning | Kommunikasjon mellom deltakerne |
| Avpolitiseringsprosess | Politisk læringsprosess |
| Produksjon gjøres av spesialister | Kollektiv produksjon |
| Styring gjennom eiere eller byråkrater | Styring gjennom selvorganisering |
Brechts og Enzensbergers grunntanke er altså at et frigjørende kommunikasjonsmedium ikke kan distribuere et sentralstyrt budskap til et passivt publikum. I stedet må det la brukerne selv få komme til orde.
På syttitallet forsøkte de store teleoperatørene å lansere egne elektroniske medier under ulike navn (Teledata, Videotext og Minitel). Felles for disse var at de tok utgangspunkt i et telefonsystem som i utgangspunktet var konstruert for at data kunne flyte begge veier, at enhver mottaker også kunne bli en sender.
Likevel var disse telefonbaserte mediene like langt fra å tilfredstille Enzensbergers krav til «emansipatorisk media-bruk» som radio og fjernsyn var det. Teleoperatøreen hadde nemlig sørget for å konstruere disse mediene slik at det eksisterte et klart og markant skille mellom medieeier og mediebruker. Mediets innhold ble helt og fullt kontrollert av medieeier, mens en mediebruker i utgangspunktet var tiltenkt rollen som forbruker. Den toveis kommunikasjonen var der for å gjøre det mulig for ham eller henne å kjøpe varer, autorisere betaling, og kanskje til nød også respondere på en markedsundersøkelse – men heller ikke mer.
Men utenfor den arena som kontrolleres av teleoperatørene og medieselskapene er det nå i ferd med å vokse fram en ny teknologi: det Nettet som vi omtalte innledningsvis. For første gang i historien ser ut til at det finnes et åpent og toveis massemedium, slik Brecht så for seg i sin «Radioteori». Slik ytrer en av Nettets brukere seg om potensialet:
Den sentrale ved denne utviklingen er at teknologien støtter opp om folk på grunnplanets behov for å kommunisere, framfor å la de store institusjonenes kontrollere og sette dagsorden for formidling av informasjon. «Mange-til-mange» modellen [for media-bruk] kommer til å spise «få-til-mange» modellen levende! (Michael Newman, i en melding på Nettet, april 1993)
Og hvem utvikler så denne den teknologien som gjør dette mulig? Jo, det er de personer som jeg vil kalle data- og kommunikasjonsteknologiens «femte kolonne».
De som utgjør den femte kolonne er rett og slett brukere av teknologi som lærer hvordan de, innenfor rammen av den infrastrukturen som er skapt av store, sentralistisk orienterte organisasjoner som unversitetene, televerkene, forsvaret og offentlig forvaltning, kan overta og nyttegjøre seg kommunikasjonsmekanismer og kommunikasjonsverktøy for å fylle egne behov. De lærer seg altså å utnytte de mulighetene som ligger i kompleks teknologi til å overskride de strukturene teknologien sprang ut av, og ta teknologien i bruk til formål og sammenhenger som skaperene av teknologien ikke har kunnet forestille seg.
Hvordan de som opprinnelig skapte infrastrukturen – forsvaret og offentlig forvaltning – stiller seg til denne utnyttelsen er av mindre betydning. Et av Enzensbergers (ibid.) hovedpoeng er at det er svært vanskelig innenfor et demokrati å begrense retten til fri flyt av informasjon. Som eksempel på kostnadene ved å begrense denne retten viser han til Sovjetunionens manglende evne til å fungere. Lederne av Sovjetstaten, som hadde det mest omfangsrike og mest kompliserte byråkrati i verden, valgte å forby bruken av elementære organisatoriske hjelpemidler som kopimaskiner og personlige datamaskiner innenfor forvaltningen. Årsaken til forbudet lå selvsagt i den faren slike hjelpemidler innebar for et totalitært system: De kunne gjøre alle til trykkere. Og riktignok klarte Bresjnev tvinge å opposisjonen til å håndskrive sine pamfletter, men prisen samfunnet måtte betale var at byråkratiet ble enormt, forferdelig kostbart og håpløst ineffektivt. Enzensbergers poeng er derfor at informasjonskarantener, som fascismen og stalinismen gikk inn for, er i dag bare mulig til en pris av bevisst industrielt tilbakeskritt.
Den femte kolonne er i ferd med å forvandle denne infrastrukturen fra å være en bærer av multi- og annen mediateknologi til selv å bli et medium. I år 2003 vil all mediaformidlet kommunikasjon: Radio, fjernsyn, aviser, musikkassetter og -plater, bøker, videofon, telefon, telefax, brevpost, elektronisk post, biblioteker, læremidler, offentlige databaser, etc. bli formidlet innenfor rammene av den samme infrastrukturen. Dagens fjernsynsapparater utvikle seg til å bli apparater for «Personlig Visjon» hvor vi selv setter sammen våre programmer slik det passer oss best. Og når TV-programmet er strengt personlig, er det ingen grunn til å kringkaste det. Følgelig vil signaler beregnet på en informasjonskonsument bli adressert til en bestemt mottaker. På den annen side vil telefonen i stadig sterkere grad utvikle seg i retning av et redskap for gruppekommunikasjon. Derfor vil neste generasjons «telefon» plassere seg innenfor kommunikasjonsinfrastrukturen der vi i dag finner fjernsynet, og vice versa (figur 1).
År 2003
I år 2003 kommer vi ikke lenger til å ha datamaskiner. De boksene som i dag opptar plass på og under skrivebordet vil være borte. I stedet kommer våre hjem og arbeidsplasser til å være fullstendig integrert i «Nettet». Ikke bare vil vi ha en direkte tilknytning til nettet i hjemmet og på jobben – men mikrobølgeovner, komfyrer, termostater, låser på dører og vinduer, apparater for kommunikasjon og for informasjonsutveksling – alt kommer til å være en del av «Nettet», og det vi i dag tenker på som datamaskiner vil bare være fortetninger bestemte steder i dette nettet.
Ulike medier integreres i et hypermedium som er tilgjengelig overalt: på hjem, i arbeid og på reise.
Fri og lik tilgang til informasjon over hele verden vil være en av de grunnleggende borgerrettighetene i år 2003. Man har innsett at eiendomsrett til intellektuell eiendom er uforenlig med den informasjonsøkonomien som har vokst fram. Opphavsrettigheter og patenter er avskaffet. Eiendom til informasjon betraktes som umoralsk. En konsekvens av dette er at kunnskap og kompetanse verdsettes høyere enn noen gang tidligere i historien. Når data er gratis, er det de som kan tilby kunnskap om anvendelse av informasjon og som kan forestå implementasjon av teknologi som vil bli vinnerene i samfunnet.
Folk vil i mindre og mindre grad føle seg som innbyggere i bestemte land eller nasjoner. Mange vil velge å bli nettbyggere og vil velge å assosiere seg med de som de deler idealer og interesser med uansett hvor de befinner seg i verden.
De informasjonsteknologier som ligger som klumper i «Nettet» i år 2003 vil først og fremst kjennetegnes av en meget sterk grad av tosidig kommunikasjon mellom likeverdige sendere og mottakere. Dagens kringkasting vil bli erstattet av unikasting, hvor det er mottakerens interesser, behov og valg som styrer. Den enkelte nettbygger vil for noen få kroner få adgang til publiseringsressurser som på et øyeblikk kan kringkaste ens budskap til millioner av mennesker over hele verden – ressurser som man i dag må eie et internasjonalt medieimperium for å ha tilgang til.
I sum kommer disse endringene til å medføre en enorm desentralisering av makt og muligheter. De viktigste produksjonsmidlene i informasjonssamfunnet vil være den kunnskap og kompetanse som befinner seg oppe i hodene på den enkelte. Gamle klasseskiller som bygger på akkumulasjon av kapital vil falle i grus, og nye, fundert på akkumulasjon av kunnskap og kompetanse, vil oppstå.
Så kom, brødre og søstre, nettbyggere – en ny tid er i emning!
Litteratur
Bertolt Brecht (1932): Radiotheorie; Gesammelte Werke bind 18, (her gjengitt fra Hans Fredrik Dahl (red.): Massekommunikasjon, Gyldendal 1973).
Le Corbusier (1929): The City of To-morrow and its Planning; John Rodker.
Hans Magnus Enzensberger (1970): Baukasten zu einer Theorie der Medien; Kursbuch nr. 20, Suhrkamp Verlag, (her gjengitt fra Hans Fredrik Dahl (red.): Massekommunikasjon, Gyldendal 1973).
Charles Jencks (1991): The Language of Post-Modern Architecture; (6th ed.) Academy Editions.
Steven Levy (1984): Hackers – Heroes of the Computer Revolution, Anchor Press/Doubleday.
MIDS (1993): The Matrix Mapped and Measured: FidoNet, UUCP, BITNET, and the Internet; Matrix News Volume 3, No. 3 (Ed. John S. Quarterman).
Richard M. Stallman (ca. 1985): The Gnu Manifesto; fil som sirkulerer på Nettet.
Først publisert i Petter Gottschalk (red.): «IT neste TI»; Ad-notam Gyldendal/DnD 1993. Copyright © 1993 Gisle Hannemyr