Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

Hjem | 3. Erhvervelse av opphavsrett | 5. Fotografiske verk og fotografiske bilder

4. Overdragelse av opphavsrett

Opphavsretter kan overdras. Dette følger av ÅVL § 39.

Annet ledd i denne paragrafen inneholder en viktig bestemmelse som klart skiller mellom opphavsrettighetene og eiendomsrett til eksemplarer. Det står:

Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavsretten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatter ikke eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen.

Det vanlige er at man kun overdrar bestemte opphavsretter, og ikke hele opphavsretten. Den praktiske konsekvensen av dette ser man når det dukker opp nye muligheter for å utnytte verket som ingen av partene tenkte på når avtalen om overdragelse ble inngått. Retten til å utnytte slike nye muligheter vil være hos opphavspersonen, og ikke hos dem som de bestemte opphavsrettene ble overdratt til.

ÅVL § 39a er en viktig tilleggsregel som angår avtaler om overdragelse av opphavsrett. Den lyder slik:

Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.

Paragrafen er uttrykk for det såkalte spesialitetsprinsippet innen opphavsretten. Dette prinsipper innebærer at avtaler om opphavsrett bør tolkes innskrenkende i opphavspersonens favør. Er avtalen om hvilke opphavsretter som er overdratt uklar, så skal uklarheten ramme den som hevder å ha fått dem overdratt.

Et eksempel på anvendelse av spesialitetsprinsippet er den såkalte Kokkin-saken, der en avis hevdet at når den hadde kjøpt rettighetene til å utgi en artikkel på papir, så har de også fått iverdratt retten til å utgi den på elektronisk form. Her kom retten til at en slik rett hadde avisen ikke.

For frilans-fotografer er en viktig konsekvens av dette prinsippet at dersom bilder som er solgt til bruk i papiravisa, så ikke kan de samme bildene brukes i nettutgaven, gjøres søkbare via elektronisk arkiv o.l. – uten at dette avtales særskilt.

NB: For fast ansatte pressefotografer som er organisert i Journalistlaget regulerer Journalistavtalen dette. Avtalen sier at de rettighetene til å publisere på nett, etc. er overdratt arbeidsgiver mot et fast beløp. I avtaleperioden 2004-2006 var dette på kr. 2000 per år.

De ideelle opphavsrettene kan ikke overdras eller fraskrives, men retten til ivareta dem går i arv.

Bruk av verk, klarering

Det kreves ingen spesielle rettigheter for å se på, lese, eller lytte til et åndsverk. Har man skaffet seg et eksemplar av et verk på lovlig vis, f.eks. ved å kjøpe en musikk-CD, så kan man spille denne så mye man vil hjemme i sin egen stue, enten man er alene eller har gjester. Og så lenge det skjer i den private sfære, kan man også fremstille kopier av et verk. Det er for eksempel lov å lage en mix med musikk fra ulike CDer å brenne kopier som man kan gi bort til nære venner og familiemedlemmer (jf. ÅVL § 12).

Dersom man kopierer utenfor den private sfære trengs det tillatelse. I en del slike sammenhenger, som for eksempel fotokopiering på jobben eller fremføring av musikk på arbeidsplassen, finnes det ofte et forhåndstilsagn til å kopiere eller fremføre, i form av avtalelisens. Dette forutsetter imidlertid at den organisasjon eller bedrift man kopierer eller fremfører på vegne av, har en slik avtale, og den aktuelle handlingen omfattes av lisensen. I en del spesielle tilfeller åpner dessuten lovverket for bruk av såkalt tvangslisens. Dersom det ikke foreligger avtalelisen eller hjemmel i tvangslisens er verken fotokopiering eller fremføring lov.

Både avtalelisens og tvangslisens drøftes nærmere i neste avsnitt.

Faller bruken av verket utenom det som omfattes av avtalelisens og tvangslisens, må samtykke til f.eks. eksemplarframstilling eller framføring avtales spesielt. Dette kalles gjerne for rettighetsklarering, og avtales enten direkte med opphavspersonen, eller gjennom en organisasjon som forvalter rettighetene på vegne av opphavspersonen.

Tvangslisens og avtalelisens

Åndsverksloven gir hjemmel for at verk kan kopieres til bruk i offentlig eksamen, når det lages eksemplarer av et verk som er tilpasset funksjonshemmede, og at man i visse tilfelle har rett til å gjenbruke illustrasjoner benyttes i kritisk og vitenskapelig fremstilling. I slike tilfelle er det ikke nødvendig å klarere bruken med rettighetshavere på forhånd. Dette kalles derfor for tvangslisens (jf. ÅVL §§ 13a, 17a og 23). Tvangslisens er imidlertid i ferd med å gå ut av bruk, fordi de fleste tilfeller der det i Norge kunne vært er aktuellt å benytte tvangslisens, eksisterer det i dag avtalelisens.

Avtalelisens (eng: extended collective license) er en bestemmelse i Åndsverksloven som gir vederlagsorganisasjoner hjemmel for å kreve vederlag for bruk på vegne av organisasjonens medlemmer. Selv om bestemmelsene som kan ligne på avtalelisenser som er i bruk i andre deler av verden, så er avtalelisens slik den er skrevet inn i ÅVL (jf. ÅVL §§ 30-38b) noe som man bare finner maken til i de øvrige nordiske landene.

Grunnlaget for lisensen er at det foreligger avtale mellom en godkjent «representativ organisasjon» og brukere om bruk av åndsverk. Det spesielle med den nordiske varianten av avtalelisens er at dersom en slik avtale finnes, så har brukere som omfattes av lisensen også rett til å bruke verk fra opphavsmenn som ikke er medlem av organisasjonen. Dette fremgår av ÅVL §§ 36-37:

Når det foreligger avtale med organisasjon […] som tillater slik bruk av verk […], har bruker som omfattes av avtalen, overfor rettighetshaver som ikke er omfattet, rett til på samme område og på samme måte å utnytte verk av samme art som dem avtalen gjelder (avtalelisens). […] Ved bruk av verk etter [avtalelisens] er det som avtalen, nemnda eller den organisasjon som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående rettighetshavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.

Avtalelisens omfatter blant annet kringkastingforetaks rett til kringkasting av utgitte verk (i første rekke musikkverk), fotokopiering til undervisningsbruk, på biblioteker og bedrifter, samt utskrift på papir av websider hentet fra Internett.

Avtalelisenser innebærer at den aktuelle organisasjonen mottar et visst vederlag (som avtales mellom partene) for hver gang et verk blir fremført (evt. for hver eksemplarfremstilling), slik at man slipper å be om tillatelse ved hvert enkelt tilfelle. Vederlaget blir så fordelt av organisasjonen til de opphavsmenn hvis verk har blitt fremført eller fremstilt.

For å bli godkjent som som «representativ organisasjon» av departementet må organisasjonen være opprettet med tanke på å forvalte medlemmenes opphavsrett. Den må dessuten omfatte «en vesentlig del av opphavsmennene til verk [innen den aktuelle gruppen] som brukes i Norge» (jf. ÅVL § 38a).

Avledete verk og bearbeidelser

I ÅVL § 4 åpnes det opp for at man benytter eller bearbeider et offentliggjort åndsverk til å skape et nytt eller bearbeidet verk. I slike tilfelle betegnes opphavspersonen til det opprinnelige verket som opprinnelig opphavsperson.

ÅVL § 4 består av to ledd. Første ledd lyder:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

I første ledd er det snakk om verk som er inspirert av, eller tar utgangspunkt i, eksisterende åndsverk på en slik måte at det nye verket er selvstendig og ikke er avhengig av det opprinnelige verket. I så fall gjør ikke det nye verket inngrep i opphavsretten til det opprinnelige verket, og det er heller ikke nødvendig med tillatelse fra opprinnelig opphavsperson.

Andre ledd lyder:

Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.

I andre ledd er det snakk om en bearbeidelse, adaptasjon eller tilpassing av et eksisterende verk på en slik måte at det nye verket ikke framstår som selvstendig.

Eksempler på slike bearbeidelse kan være en oversettelse av et litterært verk til ett annet språk, en filmatisering av en roman, en fotomontasje, en videocollage, et musikkverk som inneholder brokker (samplinger) av andre musikkverk, samt en lysbildefremvisning eller en video ledsaget av musikk som andre har komponert og spilt inn. I så fall har både den opprinnelige opphavspersonen og den som står for bearbeidelsen opphavsrett til resultatet, og man kan ikke utgi eller på andre måter tilgjengeliggjøre den bearbeidete versjonen uten tillatelse fra opprinnelig opphavsperson.

Det er ikke alltid enkelt å avgjøre om et avledet verk er tilstrekkelig selvstendig og nytt i forhold til det eller de verk det tar utgangspunkt i, til at det ikke er påkrevet å klarere rettighetene. I avsnittet om appropriasjonskunst vises det imidlertid til en del eksempler på slike verk der rettighetene ikke er klarert, uten at det dermed påstås dette hadde blitt utfallet av en rettslig tvist om opphavsretten.

Det som kan sies, er at sampling, og bruk av musikk i dataspill, musikkledsagelse til film/video-produksjoner eller lysbilderfremvisninger som vises offentlig eller legges ut på Internett, som regel krever aksept fra fra opprinnelig opphavsperson (komponist og evt. tekstforfatter). I Norge er disse som oftest representert ved Tono.

Skal det produseres eksemplarer av en slik produksjon, i form av en CD eller DVD, eller ved at produksjonen kan lastes ned fra Internett i form av (f.eks.) en podcast eller DivX-fil, så må man også klarere de såkalte mekaniske rettighetene. Dette gjøres ved å kontakte NCB, som i Norge er representert ved Tono. Det skal betales for å sammenstille lyd og bilde, samt for antall eksemplarer av produksjonen. Nærmere opplysninger, og priser, finnes på Tono/NCBs nettsider.

Skal du bruke musikk fra eksisterende CDer, vinylplater, musikkasetter, eller lignende, må du også innhente tillatelse fra plateselskapet og utøverene (musikerene). Dette skjer gjennom å inngå innkopieringsavtale med Gramo.

Ved utgivelse av multimedia-verk med innspilt musikk er det altså tre separate rettigheter som må klarerers:

Opphavsrett (Komponist/tekstforfatter - Tono)
Mekaniske rettigheter (Produsent - NCB)
Utøverrettigheter (Musikere - Gramo)

Ved utgivelse eller framføring av multimediaverk der det benyttes tekst, bilder og/eller video som er beskyttet av opphavsrett, så må disse klareres med de respektive individuelle rettighetshaverene, evt. Lino, Bono og/eller Norwaco.

For pekere til disse, se lenkefarm under vederlagsorganisasjoner nederst på den siste siden. Se også Mey (udatert) for mer informasjon om klarering.

I verkets vernetid er klarering nødvendig dersom det avledede verket fremføres offentlig, eller produksjonen gjøres tilgjengelig på Internett. For privat fremføring (dvs. fremvisning av produksjonen for familie og venner) trenger man ikke klarere rettigheter.

Alternativt kan man benytte verk der opphavspersonen gir en lisens som tillater bruk av verket i avledede verk. Flere selskaper har spesialisert seg på å selge slike verk. De fleste bildebyråer selger for eksempel bilder med royalty free lisens. Da betaler man et engangsbeløp, og kan siden benytte bildet i så mange produksjoner man ønsker. Tilsvarende finnes det royalty free music som kan brukes til bakgrunnsmusikk på webproduksjoner, bildefremvisninger, o.l. (jf. DigitalJuice, RoyaltyFreeMusic, SmartSound og StockMusic), som kan benyttes på samme måre.

Noen opphavspersoner som legger ut verk på Internett utstyrer disse med ferdige lisenser som kan tillate visse former for bruk. Se avsnittet om Creative Commons for mer om slike lisenser.

Når du bruker verk andre har skapt skal du alltid oppgi kilde eller opphavsperson. Er opphavspersonen kjent navngis han eller hun. Dersom verket ikke har en kjent opphavsperson oppgis som kilde hvor du har hentet verket fra. For eksempel, bruker du en tegning hentet fra clipart.com skriver du «Kilde: clipart.com».

Vær klar over at mange av de verkene som er lagt ut på Internett uten at det er angitt noen som helst form for opphavsrettsinformasjon eller adresse til rettighetshaver er lagt der ulovlig. Du kan ikke uten videre anta at verk du «finner» på Internett har fribrukslisens. Dersom du ønsker å bruke slike verk er det ditt ansvar som produsent eller redaktør å undersøke hvem som sitter med rettighetene til verket og å klarere disse før du tar verket i bruk. Gjør du ikke dette vil de som eier rettighetene uansett ha krav på betaling, og det betyr at så snart bruken oppdagens vil det foreligge en opphavsrettstvist mellom den som bruker verket, og den som sitter med rettighetene. En slik tvist kan i verste fall resultere i en straffesak, men i mindre grove tilfelle vil rettighetshaver fortrinnsvis kreve økonomisk kompensasjon for den ulovlige bruk som allerede har skjedd.

For mer informasjon om bearbeidelser, se også avsnittene som handler om gjengivelse av kunstverk og om appropriasjonskunst.

Endringer og videre overdragelse

Den som har fått overdratt opphavsrett til et verk har ikke uten videre rett til å endre verket, jf. ÅVL § 39b første ledd. Det kan likevel være lurt å skrive eksplisitt i en kontrakt om bildesalg at slike endringer som beskjæringer, manipulasjoner, o.l. ikke er lov.

Opphavsretten kan heller ikke overdras videre uten opphavspersonens samtykke, med mindre opphavsretten inngår i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne, jf. ÅVL § 39b annet ledd. Hvis et bildebyrå f.eks. skulle selge sin avdeling med featurefoto, så vil de også kunne overdra denne avdelingens opphavsrettigheter i samband med salget. Men byrået kan ikke overdra rettigheter til enkeltverk til et annet billedbyrå.

Arv

Opphavsretten går i arv, jf. ÅVL § 39k.

Dersom opphavspersonen har overdratt opphavsretten mens han var i live til et forlag, bildebyrå, eller lignende, så gjelder dette også etter at han eller hun er død. Retten til økonomisk utbytte fra slike avtaler (lisensinntekter, royalty), går da over til arvingene.

For opphavsretter som ikke allerede er overdratt, og de ideelle rettightene (som ikke kan overdras), kan opphavspersonen testamentarisk avgjøre hvem som skal arve rettighetene. Foreligger ikke noe testamente gjelder vanlige arveregler.

Arvingene arver, som sagt, også de ideelle rettighetene og vil som oftest sørge for å ivareta dem. Innenfor teater og musikk har for eksempel arvingene etter Torbjørn Egner og Alf Prøysen insistert på at alle nye oppføringer av disse kunstnerenes verker ikke krenker verkenes opprinnelige form.

Vernetid

Vernetiden for opphavsrettighetene for et åndsverk er i Norge og EØS-området 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Er det flere opphavspersoner regnes dette fra det året lengstlevende dør.

Verk med utenlandske opphavspersoner har i Norge samme vernetid som de har i hjemlandet. I de fleste land er vernetiden den samme som i EØS-området (70 år), men i enkelte land er den kortere (f.eks. 50 år).

Vernetiden for et fotografi er avhengig av om det er snakk om et fotografisk verk eller fotografisk bilde (se neste avsnitt). Vernetiden for fotografisk verk er 70 år etter utløpet av fotografens dødsår, mens vernetiden for fotografisk bilde er 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, dog minst 50 år fra det tidspunkt bildet er laget.

De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og gjelder også etter at vernetiden for verket er utløpt.

Vernetiden for kataloger, programmer, og databaser, er 15 år regnet fra året arbeidet er utgitt (jf. ÅVL § 43 tredje ledd). En database som er gjenstand for kontinuerlig oppdatering vil stadig oppstå i nye versjoner, som vil bli nytt starttidspunkt. Så lenge databasen holdes oppdatert vil vernet i praksis kunne vare evig.

Til innspilte åndsverk på fysiske medier som CDer og DVDer knytter det seg også utøverrettigheter (som tilhører de utøvende kunstnerene som deltar på innspillingen) og mekaniske rettigheter (retten til å fremstille fysiske eksemplarer av innspillingen). For begge er vernetiden satt til 50 år etter utløpet av det år innspillingen første gang ble offentliggjort, evt. 50 år etter at innspillingen fant sted dersom opptaket aldri er offentliggjort.

Når vernetiden er utløpt sier vi at verket «faller i det fri» Det betyr at det ikke lenger er nødvendig å klarere rettigheter for å lage avledede verk eller for å gjøre verket offentlig tilgjengelig.

Herreløse verk

Et herreløst verk (eng: orphaned work) er et vernet åndsverk som det i utgangspunktet ikke er mulig å finne rettighetshaveren til.

Meg bekjent finnes det ingen holdepunkter for hvordan man skal forholde seg til herreløse verk i den norsk lov eller forskrifter. Innenfor EU arbeides det imidlertid med å formalisere rammene rundt bruk av herreløse verk. I en rapport datert 2007-05-18 foreslår High Level Expert Group – Copyright Subgroup at det arbeides videre med en tilnærming med utgangspunkt i avtalelisens. Men det er sannsynligvis langt fram til denne muligheten foreligger,

Siden det ikke er mulig å oppnå kontakt med rettighetshaver, kan den som benytter et herreløst verk ikke klarere rettighetene slik man vanligvis ville ha gjort. Og uten at rettighetene er klarert er det strengt tatt ikke lov å fremstille eksemplarer av verket, eller fremføre verket offentlig. I noen sammenhenger vil det være ønskelig og samfunnsnyttig å kunne benytte herreløse verk. Dette kan for eksempel være tekster eller fotografier som man ønsker å stille ut på museer, gjengi i historiebøker eller biografier, eller publisere på websider med historisk eller biografisk tilsnitt.

Ser vi oss rundt på museer, lokalhistoriske websteder og historiebøker, så er det ingen tvil om at herreløse verk blir benyttet. Jeg mener denne bruken er hjemlet i sedvane, og at slik bruk ikke uten videre er opphavsrettsinngrep som skal føre til straff eller erstatning.

Men for å redusere risikoen for at bruk av herreløse verk utløser straff eller erstatning, så bør man ta to forholdsregler:

Omhyggelig søk: Før verket benyttes som herreløst verk bør det gjøres et omhyggelig søk med sikte på å finne rettighetshaver. Hva dette innebærer kan variere med verkets alder og egenart, og også hva slags informasjon man har om verket (er for eksempel opphavspersonens navn kjent eller ukjent). Noen av vederlagsorganisajonene kan ha utviklet praktiske retningslinjer for hva som utgjør et omhyggelig søk, så rådfør deg gjerne med disse. Det kan være en god idé å loggføre den innsats som gjøres for å identifisere og finne opphavspersonen, slik at man kan dokumentere hvor omhyggelig søket har vært dersom dette blir tema for en tvist.
Tiltak for tilbaketrekking: Når man benytter et herreløst verk bør det utstyres med en opphavsrettsnotis som gjør rede for verkets status, og for tiltak for tilbaketekking. For eksempel: «Til tross for at det er foretatt et omhyggelig søk er det har ikke lykkes oss å finne rettighshaveren til dette verket. Rettighetshaver som mener verket er brukt i strid med åndsverkloven anmodes om å henvende seg til utgiveren. Verket vil i så fall, i den utstrekning dette er praktisk mulig, bli trukket tilbake fra ytterligere distribusjon inntil rettighetsspørsmålet er avklart.»

Videre bør man avgrense bruken av slike verk til utgivelser som er ikke-kommersielle (eller være forbedredt på å betale for klarering på vanlig måte dersom man benytter et herreløst verk i kommersielle sammenhenger og rettighetshaver skulle melde seg).

Vær også nøye på å oppgi opphavspersonens navn når dette er kjent, (og gjerne «Opphavsperson: Ukjent» når navnet ikke er kjent). Videre bør man være nøye med å respektere opphavspersonens og verkets ideelle rettigheter når man ikke på forhånd har mulighet til å klarere bruken med rettighetshaver.

Hjem | 3. Erhvervelse av opphavsrett | 5. Fotografiske verk og fotografiske bilder

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.