Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Ervervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Avgrensninger i opphavsretten
  7. Begrensninger for fotografen
  8. Internett
  9. Appropriasjonskunst
  10. Creative Commons
  11. Tvister
  12. Skatt
  13. Litteratur og lenkefarm

4. Overdragelse av opphavsrett

Opphavsretter kan overdras. Dette følger av åvl. § 39.

Annet ledd i denne paragrafen inneholder en viktig bestemmelse som klart skiller mellom opphavsrettighetene og eiendomsrett til eksemplarer. Det står:

Overdragelse av eksemplar innbefatter ikke overdragelse av opphavs­retten eller noen del av denne, selv om det er et originaleksemplar som overdras. Overdragelse av opphavsrett innbefatter ikke eiendomsrett til det manuskript eller annet eksemplar som utleveres i tilknytning til overdragelsen.

Det vanlige er at man kun overdrar bestemte opphavsretter, og ikke hele opphavs­retten. Den praktiske konsekvensen av dette ser man når det dukker opp nye muligheter for å utnytte verket som ingen av partene tenkte på når avtalen om overdragelse ble inngått. Retten til å utnytte slike nye muligheter vil være hos opphavseren, og ikke hos dem som de bestemte opphavsrettene ble overdratt til.

Åvl. § 39a er en viktig tilleggsregel som angår avtaler om overdragelse av opphavsrett. Den lyder slik:

Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler.

Paragrafen er uttrykk for det såkalte spesialitetsprinsippet innen opphavsretten. Dette prinsipper innebærer at avtaler om opphavsrett bør tolkes innskrenkende i opphaverens favør. Er avtalen om hvilke opphavsretter som er overdratt uklar, så skal uklarheten ramme den som hevder å ha fått dem overdratt.

Et eksempel på anvendelse av spesialitetsprinsippet er en Netthonorar-saken, der en avis hevdet at når den hadde kjøpt rettighetene til å utgi en artikkel på papir, så har de også fått overdratt retten til å utgi den på elektronisk form. Her kom retten til at en slik rett hadde avisen ikke.

For frilans-fotografer er en viktig konsekvens av dette prinsippet at dersom bilder som er solgt til bruk i papiravisa, så ikke kan de samme bildene brukes i nettutgaven, gjøres søkbare via elektronisk arkiv o.l. – uten at dette avtales særskilt.

Opphaveren bør vokte seg for å inngå kontrakter som innebærer at det verk man har skapt blir utilgjengelig for allmennheten fordi den part man har overdratt rettigheter til ikke lenger finner det lønnsomt å sørge for at verket er tilgjengelig. Opphaveren bør derfor sikre at det i kontrakter om overdragelse av opphavsrett finnes en tilbake­føringsklausul som automatisk trer i kraft i slike tilfeller (for eksempel ved at det ikke trykkes nytt opplag når boken er utsolgt fra forlaget).

De ideelle opphavsrettene kan ikke overdras eller fraskrives, men retten til ivareta dem går i arv.

Bruk av verk, klarering

Det kreves ingen spesielle rettigheter for å se på, lese, eller lytte til et åndsverk. Har man skaffet seg et eksemplar av et verk på lovlig vis, f.eks. ved å kjøpe en musikk-CD, så kan man spille denne så mye man vil hjemme i sin egen stue, enten man er alene eller har gjester. Og så lenge det skjer i den private sfære, kan man også fremstille kopier av et verk. Det er for eksempel lov å lage en miks med musikk fra ulike CDer å brenne kopier som man kan gi bort til nære venner og familiemedlemmer (jf. åvl. § 12).

Dersom man kopierer utenfor den private sfære trengs det tillatelse. I en del slike sammenhenger, som for eksempel fotokopiering på jobben eller fremføring av musikk på arbeidsplassen, finnes det ofte et forhåndstilsagn til å kopiere eller fremføre, i form av avtalelisens. Dette forutsetter imidlertid at den organisasjon eller bedrift man kopierer eller fremfører på vegne av, har en slik avtale, og den aktuelle handlingen omfattes av lisensen. I en del spesielle tilfeller åpner dessuten lovverket for bruk av såkalt tvangslisens. Dersom det ikke foreligger avtalelisen eller hjemmel i tvangslisens er verken fotokopiering eller fremføring lov.

Både avtalelisens og tvangslisens drøftes nærmere i neste avsnitt.

Faller bruken av verket utenom det som omfattes av avtalelisens og tvangslisens, må samtykke til f.eks. eksemplarframstilling eller framføring avtales spesielt. Dette kalles gjerne for rettighetsklarering, og avtales enten direkte med opphaveren, eller gjennom en organisasjon som forvalter rettighetene på vegne av opphaveren.

Tvangslisens og avtalelisens

Åndsverksloven gir hjemmel for at verk kan kopieres til bruk i offentlig eksamen, og til fremstilling av eksem­plarer som er tilpasset funksjonshemmede. Loven gir også i visse tilfelle rett til å benytte illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling. I slike tilfelle er det ikke nødven­dig å klarere bruken med rettighetshavere på forhånd. Dette kalles derfor for tvangslisens (jf. åvl. §§ 13a, 17a og 23).

Avtalelisens (eng: extended collective license) er en bestemmelse i Åndsverksloven som gir vederlagsorganisasjoner hjemmel for å kreve vederlag for bruk på vegne av organisasjonens medlemmer. Selv om bestemmelsene som kan ligne på avtalelisenser som er i bruk i andre deler av verden, så er avtale­lisens slik den er skrevet inn i åvl. (jf. åvl. §§ 30-38b) noe som man bare finner maken til i de øvrige nordiske landene.

Grunnlaget for lisensen er at det foreligger avtale mellom en godkjent «representativ organisasjon» og brukere om bruk av åndsverk. Det spesielle med den nordiske vari­anten av avtalelisens er at dersom en slik avtale finnes, så har brukere som omfattes av lisensen også rett til å bruke verk fra opphavere som ikke er medlem av organisasjonen. Dette fremgår av åvl. §§ 36-37:

Når det foreligger avtale med organisasjon […] som tillater slik bruk av verk […], har bruker som omfattes av avtalen, overfor rettighetshaver som ikke er omfattet, rett til på samme område og på samme måte å utnytte verk av samme art som dem avtalen gjelder (avtalelisens). […] Ved bruk av verk etter [avtalelisens] er det som avtalen, nemnda eller den organisasjon som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for rettighetshavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående rettighets­havere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.

Avtalelisens omfatter blant annet retten til å gjengi mindre deler av verk (når fem år er gått etter utløpet av det år da verket ble utgitt) i samleverk bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning, kringkastingforetaks rett til kringkasting av utgitte verk (i første rekke musikkverk), fotokopiering til undervisningsbruk, på biblioteker og bedrifter, samt utskrift på papir av websider hentet fra Internett.

Avtalelisenser innebærer at opphaveren eller den aktuelle organisasjonen mottar et visst vederlag (som avtales mellom partene) for hver gang et verk blir fremført (evt. for hver eksemplarfrem­stilling), slik at man slipper å be om tillatelse ved hvert enkelt tilfelle. Vederlaget blir i noen tilfelle fordelt av organisasjonen til de opphavere hvis verk har blitt fremført eller frem­stilt, mens de andre tilfeller benyttes til stipender som opphavere kan søke på.

For å bli godkjent som som «representativ organisasjon» av departementet må organisasjonen være opprettet med tanke på å forvalte medlemmenes opphavsrett. Den må dessuten omfatte «en vesentlig del av opphavsmennene til verk [innen den aktuelle gruppen] som brukes i Norge» (jf. åvl. § 38a).

Det er blant annet i samband med undervisning at avtalelisens og tvangslisens kommer til anvendelse.

Avledede verk og bearbeidelser

I åvl. § 4 åpnes det opp for at man benytter eller bearbeider et offentliggjort åndsverk til å skape et nytt eller bearbeidet verk. I slike tilfelle betegnes opphaveren til det opprinnelige verket som opprinnelig opphaver.

Åvl. § 4 består av to ledd. Første ledd lyder:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

I første ledd er det snakk om verk som er inspirert av, eller tar utgangspunkt i, eksisterende åndsverk på en slik måte at det nye verket er selvstendig og ikke er avhengig av det opprinnelige verket. I så fall gjør ikke det nye verket inngrep i opphavsretten til det opprinnelige verket, og det er heller ikke nødvendig med tillatelse fra opprinnelig opphaver.

Andre ledd lyder:

Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.

I andre ledd er det snakk om en bearbeidelse, adaptasjon eller tilpassing av et eksisterende verk på en slik måte at det nye verket ikke framstår som selvstendig.

Eksempler på slike bearbeidelse kan være en oversettelse av et litterært verk til ett annet språk, en filmatisering av en roman, en fotomontasje, en videocollage, et musikkverk som inneholder brokker (samplinger) av andre musikkverk, samt en lysbildefremvisning eller en video ledsaget av musikk som andre har kompo­nert og spilt inn. I så fall har både den opprinnelige opphaveren og den som står for bearbeidelsen opphavsrett til resultatet, og man kan ikke utgi eller på andre måter tilgjengeliggjøre den bearbeidete versjonen uten tillatelse fra opprinnelig opphaver.

Det er ikke alltid enkelt å avgjøre om et avledet verk er tilstrekkelig selvstendig og nytt i forhold til det eller de verk det tar utgangspunkt i, til at det ikke er påkrevet å klarere rettighetene. I avsnittet om appropriasjonskunst vises det imidlertid til en del eksempler på slike verk der rettighetene ikke er klarert, uten at det dermed påstås dette hadde blitt utfallet av en rettslig tvist om opphavsretten.

Det som kan sies, er at manipulasjon av fotografier, sampling, og bruk av musikk i dataspill, musikkledsagelse til film/video-produksjoner eller lysbilderfremvisninger som vises offentlig eller legges ut på Internett, som regel krever tillatelse fra opprinnelig opphaver (fotograf, komponist og evt. tekstforfatter), eller dennes representant. I Norge representerer de fleste fotografer seg selv, mens komponister som oftest er representert ved Tono.

Skal det produseres eksemplarer av en slik produksjon, i form av en CD eller DVD, eller ved at produksjonen kan lastes ned fra Internett i form av (f.eks.) en podcast eller DivX-fil, så må man også klarere de såkalte mekaniske rettighetene (også kalt «synkronisering»). Dette gjøres ved å kontakte NCB, som i Norge er representert ved Tono. Det skal betales for å sammenstille lyd og bilde, samt for antall eksemplarer av produksjonen. Nærmere opplysninger, og priser, finnes på Tono/NCBs nettsider.

Skal du bruke musikk fra eksisterende CDer, vinylplater, musikkassetter, eller lignende, må du også innhente tillatelse fra plateselskapet og utøverene (musikerene). Dette skjer gjennom å inngå innkopieringsavtale med Gramo.

Ved utgivelse av multimedia-verk med innspilt musikk er det altså tre separate rettigheter som må klareres:

  1. Opphavsrett (Komponist/tekstforfatter - Tono)
  2. Mekaniske rettigheter (Produsent - NCB)
  3. Utøverrettigheter (Musikere - Gramo)

Ved utgivelse eller framføring av multimediaverk der det benyttes tekst, bilder og/eller video som er beskyttet av opphavsrett, så må disse klareres med de respektive individuelle rettighetshaverene, evt. Kopinor, Bono og/eller Norwaco.

For pekere til disse, se lenkefarm under vederlagsorganisasjoner nederst på den siste siden. Se også Mey (udatert) for mer informasjon om klarering.

I verkets vernetid er klarering nødvendig dersom det avledede verket fremføres offentlig, eller produksjonen gjøres tilgjengelig på Internett. For privat fremføring (dvs. fremvisning av produksjonen for familie og venner) trenger man ikke klarere rettigheter.

Alternativt kan man benytte verk der opphaveren gir en lisens som tillater bruk av verket i avledede verk. Flere selskaper har spesialisert seg på å selge slike verk. De fleste bildebyråer selger for eksempel bilder med royalty free lisens. Da betaler man et engangsbeløp, og kan siden benytte bildet i så mange produksjoner man ønsker. Tilsvarende finnes det royalty free music som kan brukes til bakgrunnsmusikk på webproduksjoner, bildefremvisninger, o.l. (jf. DigitalJuice, RoyaltyFreeMusic, SmartSound og StockMusic), som kan benyttes på samme måte.

Noen opphavere som legger ut verk på Internett utstyrer disse med ferdige lisenser som kan tillate visse former for bruk. Se avsnittet om Creative Commons for mer om slike lisenser.

Når du bruker verk andre har skapt skal du alltid oppgi kilde eller opphaver. Er opphaveren kjent navngis han eller hun. Dersom verket ikke har en kjent opphaver oppgis som kilde hvor du har hentet verket fra. For eksempel, bruker du en tegning hentet fra clipart.com skriver du «Kilde: clipart.com».

For mer informasjon om bearbeidelser, se også avsnittene som handler om gjengivelse av kunstverk og om appropriasjonskunst.

Vær klar over at mange av de verkene som er lagt ut på Internett uten at det er angitt noen som helst form for opphavsrettsinformasjon eller adresse til rettighetshaver er lagt der ulovlig. Du kan ikke uten videre anta at verk du «finner» på Internett har fribrukslisens. Dersom du ønsker å bruke slike verk er det ditt ansvar som produsent eller redaktør å undersøke hvem som sitter med rettighetene til verket og å klarere disse før du tar verket i bruk. Gjør du ikke dette vil de som eier rettighetene uansett ha krav på betaling, og det betyr at så snart bruken oppdagens vil det foreligge en opphavsrettstvist mellom den som bruker verket, og den som sitter med rettighetene. En slik tvist vil normalt bli løst ved at den som har brukt verket betaler økonomisk kompensasjon til rettighetshaver for den ulovlige bruk som allerede har skjedd.

Endringer og videre overdragelse

Den som har fått overdratt opphavsrett til et verk har ikke uten videre rett til å endre verket, jf. åvl. § 39b første ledd. Det kan likevel være lurt å skrive eksplisitt i en kontrakt om bildesalg at slike endringer som beskjæringer, manipulasjoner, o.l. ikke er lov.

Opphavsretten kan heller ikke overdras videre uten opphaverens samtykke, med mindre opphavsretten inngår i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne, jf. åvl. § 39b annet ledd. Hvis et bildebyrå f.eks. skulle selge sin avdeling med featurefoto, så vil de også kunne overdra denne avdelingens opphavsrettigheter i samband med salget. Men byrået kan ikke overdra rettigheter til enkeltverk til et annet billed-byrå.

Ansettelsesforhold

Journalister, pressefotografer, ansatte ved universiteter og høyskoler, forskere, lærere, arkitekter og programmerere er eksempler på yrkesgrupper som skaper åndsverk under utførelsen av sitt arbeide. Bortsett fra datamaskinprogrammer, der det framgår av åvl. § 39g at opphavsretten går over til arbeidsgiver med mindre annet er avtalt, er arbeidsgivers og arbeidstakers opphavsrettigheter når det gjelder verk skapt i ansettelsesforhold, ikke eksplisitt regulert av loven.

Dette innebærer at det er åvl. § 1, («Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket») som er hovedregelen (unntatt for datamaskinprogrammer).

Imidlertid vil det være meningsløst dersom en avis ikke har rett til å trykke de reportasjer som en fast ansatt journalist skaper i arbeidstiden. Gjennom rettpraksis har det oppstått en ulovfestet rett, «Knophs maksime», (Knoph 1936, s. 84). som innebærer at opphavsretten til verk skapt i ansettelsesforhold overdras til arbeidsgiver i den grad det er rimelig og nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål, men heller ikke lenger. Dette innebærer for eksempel at en avis får overdratt tilstrekkelig med opphavsrettigheter til å trykke sine journalisters reportasjer i papiravisen, men ikke til å utnytte de samme reportasjer på måter som befinner seg utenfor det virkeområde som framgår av arbeidskontrakten, for eksempel ved å utgi dem i bokform. Når det gjelder å fastslå akkurat hvor langt rettighetsoverdragelsen strekker seg, vil, i tillegg til arbeidskontrakten, ansettelsens virkeområde, sedvane og bransjenormer spille inn.

Som en følge av digitaliseringen av mediene, der innhold gjerne blir gjort tilgjengelig gjennom flere ulike digitale kanaler, herunder søkbare digitale arkiver, har imidlertid sekundærutnyttelse av verk skapt i ansettelseforhold blitt minst like viktig som den primære bruken. Dette har ført til at det har blitt mer og mer vanlig å ta bestemmelser om overdragelse av opphavsrett inn i arbeidskontrakt eller tariffavtale. Slik eksplisitte avtaler vil i så fall gå foran de generelle bestemmelsene i åndsverkloven.

Journalistavtalene for 2012-2014 for ulike medieselskaper inneholder for eksempel et langt avsnitt med overskriften «Opphavsrett», men detaljerte bestemmelser hva angår sekundærutnyttelse av det som ansatte skaper i arbeidstiden. Her er et eksempel, hentet fra avtalen for NRK:

Avtalen gir NRK AS rett til videreutnyttelse av programstoff for distribusjon til biblioteker, museer, undervisningsinstitusjoner, salg og utleie av videogrammer (VHS, CD-rom, DVD og lignende fysiske bærere) og fonogrammer (lydkassetter, DVD CD-er og lignende fysiske bærere), offentlig visning av film eller andre programmer, utgivelse av multimedieverk, salg av «spinn off»-produkter og medieklipp. NRK AS kan også gjøre materiale tilgjengelig for allmennheten herunder også ved salg - fra elektroniske databaser på Internett («on demand»-tjenester) og mobile medier (mobiltelefon, pda og podcasting).

I motsetning til de økonomiske opphavsrettighetene kan de de ideelle rettighetene verken overdras eller fravikes gjennom avtale.

Det er videre viktig å være oppmerksom på at de ideelle opphavsrettighetene inne­bærer at ajourføring, videreutvikling og oppdatering av f.eks. undervisningsmateriale skapt i et ansettelseforhold i utgangspunktet krever opphaverens samtykke. Det naturlige utgangspunktet bør være at den opprinnelige forfatteren blir spurt om å foreta endringer og oppdateringer. Dersom denne ikke vil eller kan, og dette medfører at arbeidsgiver ikke lenger kan benytte verket, har arbeidsgiver imidlertid anledning til å foreta de nødvendige endringene på annen måte.

Arv

Opphavsretten går i arv, jf. åvl. § 39k.

Dersom opphaveren har overdratt opphavsretten mens han var i live til et forlag, bildebyrå, eller lignende, så gjelder dette også etter at han eller hun er død. Retten til økonomisk utbytte fra slike avtaler (lisensinntekter, royalty), går da over til arvingene.

For opphavsretter som ikke allerede er overdratt, og de ideelle rettighetene (som ikke kan overdras), kan opphaveren testamentarisk avgjøre hvem som skal arve rettighetene. Foreligger ikke noe testamente gjelder vanlige arveregler.

Arvingene arver, som sagt, også de ideelle rettighetene og vil som oftest sørge for å ivareta dem. Innenfor teater og musikk har for eksempel arvingene etter Torbjørn Egner og Alf Prøysen insistert på at alle nye oppføringer av disse kunstnerenes verker ikke krenker verkenes opprinnelige form.

Vernetid

Vernetiden for opphavsrettighetene for et åndsverk er i Norge og EØS-området 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår (jf. åvl. § 40). Er det flere opphavere regnes dette fra det året lengstlevende dør. Når det gjelder filmverk og musikkverk spesifiserer loven hvilke opphavere vernetiden skal knyttes til.

Er det snakk om et verk som er offentliggjort uten at det er opplyst om skaperens navn, allment kjente dekknavn eller merke, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av det år da verket først ble offentliggjort. Dersom verket ikke er offentliggjort innen 70 år etter at det er skapt, er vernetiden for verk av ukjent skaper 70 år etter utløpet av det år verket ble skapt. (jf. åvl. § 41). Dersom verkets skaper i løpet av det angitte tidsrom blir navn­gitt, eller hvis det blir opplyst at han/hun er død før verket ble offentliggjort, blir vernetiden den samme som etter åvl. § 40 (dvs. 70 år etter utløpet av skaperens dødsår). For at åvl § 40 skal gjelde, krever loven altså at den som har skapt verket navngis før det har gått 70 år fra verket ble skapt eller første gang offentliggjort. Skjer navngivingen etter dette tidsrommet gjenoppstår ikke opphaverens vern selv om han eller hun navngis. Men identifiseres vedkommende før den tid, vil det være dødsåret som avgjør når vernetiden utløper.

Når det gjelder verk som ikke offentliggjøres innen utløpet av vernetiden på 70 år (jf. §§ 40 og 41, drøftet i forrige avsnitt), er det i åvl. § 41a en egen bestemmelse som gir utgiveren de samme rettighetene og vern som opphaveren i 25 år etter utløpet av det år verket første gang ble gjort tilgjengelig for allmennheten.

Vernetiden for et fotografi er avhengig av om det er snakk om et fotografisk verk eller fotografisk bilde (se neste kapittel). Vernetiden for fotografisk verk er 70 år etter utløpet av fotografens dødsår, mens vernetiden for fotografisk bilde er 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, dog minst 50 år fra det tidspunkt bildet er laget.

De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og gjelder også etter at vernetiden for verket er utløpt.

Vernetiden for kataloger, programmer, og databaser, er 15 år regnet fra året arbeidet er utgitt (jf. åvl. § 43 tredje ledd). En database som er gjenstand for kontinuerlig oppdatering vil stadig oppstå i nye versjoner, som vil bli nytt starttidspunkt. Så lenge databasen holdes oppdatert vil vernet i praksis kunne vare evig.

Vernetiden for utenlandske verk vil i Norge avkortes dersom den verkkategori det er snakk om har en kortere vernetid i opprinnelselandet enn i Norge. Dette framgår av Generalforskriften til Åndsverkloven kapittel 6, og da særlig §§ 6-3 første ledd og 6-6 første ledd, der det begge steder står:

Vernet […] varer ikke ut over den vernetid som gjelder for vedkommende kategori verk i verkets hjemland.

Dersom det er snakk om innspilte åndsverk på fysiske medier som DVDer (film) og CDer (musikk) knytter det seg også utøverrettigheter (som tilhører de utøvende kunstnerene som deltar på innspillingen) og mekaniske rettigheter (retten til å fremstille fysiske eksemplarer av innspillingen). For film er vernetiden satt til 50 år etter utløpet av det år innspillingen første gang ble offentliggjort, evt. 50 år etter at innspillingen fant sted dersom opptaket aldri er offentliggjort, for lydopptak er vernetiden 70 år (jf. åvl. § 42).

Når vernetiden er utløpt sier vi at verket «faller i det fri» Det betyr at det ikke lenger er nødvendig å klarere rettigheter for å gjøre verket offentlig tilgjengelig, eller for å lage avledede verk (bearbeidelser, etterligninger, adapsjoner). Vær oppmerksom på at de ideelle rettighetene ikke forsvinner selv om verket er falt i det fri.

Hitteverk

Et hitteverk (eng: orphaned work) er et vernet åndsverk som det i utgangspunktet ikke er mulig å finne rettighetshaveren til, enten fordi verket ikke har rettighetshaver påført, eller fordi det ikke er mulig å finne fram til den fysiske eller juridiske person som er angitt som rettighetshaver.

Er hitteverket også uten, eller med ukjent, opphaver, kan det være vanskelig å vite når vernetiden utløper. For eksempel vet man da ikke når verket første gang ble offentliggjort eller når den som skapte verket døde. Se forrige avsnitt for en drøfting av bestemmelsene i åvl. § 41 om vernetiden for verk av ukjent opphaver.

I EØS-området er bruken av hitteverk lovregulert gjennom hitteverkdirektivet. (Europa­parlaments- og rådsdirektiv 2012/28/EU om visse tillatte anvendelser av hitteverk) som i Norge ble innpasset i åndsverkloven gjennom Prop. 69 L (2014-2015) (Endringer i åndsverkloven for gjennomføring av EUs hitteverkdirektiv og innføring av generell avtalelisens mv.)

Bestemmelsen retter seg imidlertid bare mot «kulturarvinstitusjoner» som er nevnt i åvl. § 16a (offentlig tilgjengelige bibliotek, utdanningsinstitusjoner, museer, arkiv-, film- og lydarvinstitusjoner, allmennkringkastingsforetak), og regulerer ikke annen bruk av hitteverk.

Hva kan så webredaktører og andre som ikke opptrer innenfor rammen av en kulturarvinstitusjon gjøre dersom man ønsker å benytte et hitteverk?

Siden det ikke er mulig å oppnå kontakt med rettighetshaver, kan den som benytter et hitteverk ikke klarere rettighetene slik man vanligvis ville ha gjort. I noen sammenhenger vil det imdlertid være ønskelig eller samfunnsnyttig å kunne gjøre hitteverk tilgjengelig. Dette kan for eksempel være tekster eller fotografier som man ønsker å gjengi i historiebøker eller biografier, eller å publisere på websider med historisk eller biografisk tilsnitt.

Ser vi oss rundt på for eksempel lokalhistoriske websteder, lokalaviser og i historiebøker, så er det ingen tvil om at hitteverk blir benyttet. Jeg mener denne bruken er hjemlet i sedvane, og at slik bruk ikke uten videre er opphavsrettsinngrep som skal føre til straff eller erstatning.

Men for å redusere risikoen for at bruk av hitteverk utløser straff eller erstatning, så bør man ta to forholdsregler:

  1. Omfattende søk: Før verket benyttes som hitteverk bør det gjøres et omfattende søk (jf. åvl. § 16e) med sikte på å finne rettighetshaver. Hva dette innebærer i praksis kan variere med verkets alder og egenart, og også hva slags informasjon man har om verket (er for eksempel navnet på den som har skapt verket kjent eller ukjent). Noen av vederlagsorganisajonene kan ha utviklet praktiske retningslinjer for hva som utgjør et omfattende søk, så rådfør deg gjerne med disse. Det kan være en god idé å loggføre den innsats som gjøres for å identifisere og finne opphaveren, slik at man kan dokumentere hvor omfattende søket har vært dersom dette blir tema for en tvist.
  2. Tiltak for tilbaketrekking: Når man benytter et hitteverk bør det utstyres med en opphavsrettsnotis som gjør rede for verkets status, og for tiltak for tilbaketekking. For eksempel: «Til tross for at det er foretatt et omfattende søk er det har ikke lykkes oss å finne rettighetshaveren til dette verket. Rettighetshaver som mener verket er brukt i strid med åndsverkloven anmodes om å henvende seg til utgiveren. Verket vil i så fall, i den utstrekning dette er praktisk mulig, bli trukket tilbake fra ytterligere distribusjon inntil rettighetsspørsmålet er avklart.»

Videre bør man avgrense bruken av slike verk til utgivelser som er ikke-kommersielle (eller være forberedt på å betale for klarering på vanlig måte dersom man benytter et hitteverk i kommersielle sammenhenger og rettighetshaver skulle melde seg).

Vær også nøye på å oppgi fotografens eller forfatterens navn når dette er kjent, (og gjerne «Fotograf/forfatter: Ukjent» når navnet på den som har skapt verket ikke er kjent). Videre bør man være særdeles nøye med å respektere de ideelle rettighetene (så langt det er mulig) når man ikke på forhånd har mulighet til å klarere bruken med rettighetshaver.


Copyright © 2016 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Deler av kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.