Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Ervervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Avgrensninger i opphavsretten
  7. Begrensninger for fotografen
  8. Internett
  9. Appropriasjonskunst
  10. Creative Commons
  11. Tvister
  12. Skatt
  13. Litteratur og lenkefarm

6. Avgrensninger i opphavsretten

De såkalte lånereglene finner man i kapittel 2 i åvl.. Dette er et sett med regler som på ulike vis avgrenser opphaverens rettigheter. Lånereglene gir på bestemte områder rett til å bruke et åndsverk uten samtykke fra verkets rettighets­haver (tvangslisens og avtalelisens). Noen ganger også uten å betale vederlag for bruken (fribrukslisens). At ordet «avgrensning» brukes i lovteksten indikerer at opphavsrettighetene og lånereglene bør sees som en helhet som sammen uttrykker en avveining mellom opphaverens og allmennhetens interesser.

I anglo-amerikansk opphavsrettlovgiving finnes begrepet «fair use», som regulerer en lignende avgrensing i copyright. Dette gjelder for eksempel retten til privat kopiering (åvl. § 12), sitatretten (åvl. § 22), og kritisk eller vitenskapelig fremstilling (åvl. § 23). Man skal imidlertid være varsom med å sette lik­hetstegn mel­lom anglo-amerikansk fair use og lånereglene i norsk/europeisk opphavs­retts­tradisjon.

Lånereglene bør leses i lys av artikkel 9(2) i Bernkonvensjonen, som lyder:

Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.

Dette kalles ofte for «tretrinnstesten» (de tre trinnene er markert med fete typer). Det er bare avgrensninger i opphavsretten som tilfredsstiller alle tre trinnene som er tillatt under Bernkonvensjonen.

Lånereglene i åvl. er altså avgrenset til spesielle tilfeller. Eksempel på slike er tilgjengeliggjøring av verk for funksjonshemmede, bruk av verk i undervisning, institusjoner og gudstjeneste, utlån av verk gjennom biblioteker, og såkalt «tvangs­lisens» og «avtalelisens». De fleste av disse tilfellene er for spesielle til at jeg finner plass til å drøfte dem her.

Viktige låneregler er imidlertid sitatretten, adgangen til å benytte offentliggjorte verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger, og reglene som gir adgang til bruk av faksimile. En kontroversiell låneregel er den lovfestede adgangen til å kopiere til privat bruk. Til sist finnes det låneregler som regulerer adgangen til å skape avledede verk, og adgangen til å distribuere fotografier av andre verk. Disse drøftes i neste kapittel under overskriften «Gjengivelse av kunstverk».

Privat kopiering

Det er som hovedregel tillatt å kopiere åndsverk dersom formålet for koperingen er å framskaffe eksemplarer til privat bruk. Dette framgår av åvl. § 12.

Det er imidlertid en del restriksjoner på slik kopiering:

Av lovens forarbeider går det fram at som «fremmed hjelp» regnes enhver som befinner seg utenfor den som kopierer sin familie eller nære vennekrets. Nå er heller ikke «vennekrets» noe presist begrep, men det må antas en som er en bekjent eller bare en arbeidskollega faller utenfor. Jeg har hørt jurister si at dersom det ikke ville være naturlig å invitere en person hjem til middag regelmessig, så kan personen heller ikke regnes å høres til vennekretsen.

Heller ikke uttrykket «privat bruk» er særlig presist, men i alle fall må kopiering som man bare gjør for seg selv (f.eks. sikkerhetskopiering) regnes som privat. Når det gjelder kopiering innenfor familien eller i den nære vennekretsen (jf. definisjonen av «fremmed hjelp» over), så regnes denne kopieringen også som privat.

Det siste kravet er at kopieringsgrunnlaget skal være lovlig. Det er særlig to ting som kan gjøre at et eksemplar ikke er lovlig kopieringsgrunnlag: 1) At eksemplaret er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens godkjenning (dvs. det er en piratkopi); 2) og/eller at eksemplaret det kopieres fra er et «resultat av en omgåelse av vernede tekniske beskyttelsessystemer» (dvs. det er «cracked»).

Bestemmelsen som tillater privat kopiering innebærer blant annet at dersom en profesjonell fotograf gir fra seg digitale filer med originale bryllupsfoto, har mottageren av en slik CD lov til å skrive ut private kopier, og også dele ut disse kopiene i sin familie og nære vennekrets. Mottakeren har imidlertid ikke lov til å selge kopiene.

Paragrafen som tillater kopiering til privat bruk inneholder også en bestemmelse om at rettighetshaverene skal gis en rimelig kompensasjon for denne kopieringen gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det er imidlertid bare kopiering av musikkverk som i dag kompenseres. Det finnes ingen tilsvarende ordning for billedkunstnere og fotografer. Forfatterorganisasjonene fordeler vederlag for utlån på bibliotekene, men ikke for privat kopiering av tekster.

Fildeling og privat kopiering

Man hører av og til at bestemmelsen om privat kopiering brukes som begrunnelse for at den fildelingen som pågår i lukkede peer-to-peer-nettverk (P2P-nett) er lovlig.

Hvor kopieringen skjer (dvs. om den skjer på nett eller på CD) betyr selvsagt ikke noe fra eller til for lovligheten av handlingen. Fildeling er ikke nødvendigvis ulovlig. Linux-miljøet har for eksempel lenge brukt fildeling til å distribuere fri programvare, og det er det selvsagt ikke noe galt i.

Men fildeling blir ulovlig dersom rettighetshaver til materialet som deles har ikke samtykket til fildelingen, og fildeling finner sted utenfor det private området. Det siste vil være tilfelle dersom flere personer enn familie og den nære vennekretsen deltar i delingen.

De fleste P2P-nett er åpne for langt flere enn den nære krets, og i disse deles det gjerne musikk av mange kjente og populære artister. Med mindre du direkte fra artisten eller fra en annen troverdig kilde har fått bekreftet at han eller hun tillater at verket distribueres gjennom fildeling, bør du gå ut fra at det ikke foreligger samtykke og dermed heller ikke lovlig kopieringsgrunnlag.

I praksis innebærer dette at praktisk talt alle de bilder og all den musikken som i dag sirkulerer i de ulike P2P-nettene på Internett er det ikke lov å kopiere, selv om kopieringen skjer til privat bruk.

Sitat

Sitatretten (åvl. § 22) gir rett til å sitere fra et beskyttet verk («i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger»), uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først.

Et sitat vil nesten alltid utgjøre en mindre del av et verk, gjengitt i en sammen­heng. Man kan ikke bruke sitatretten som hjemmel for å kopiere hele verk, med mindre verket er av svært lite omfang (f.eks. et slagord eller eller en aforisme).

Loven setter to krav til sitat.

Det første er at siteringen skal være «i samsvar med god skikk». Hva dette innebærer varierer med ulike verkstyper. Grunnregelen, uavhengig av verkstype, er at bruken av verket må være lojal. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres syns­punkter for deretter å imøtegå disse, eller gjengivelse av små utdrag av litterære verk i samband med anmeldelser. Man kan gjerne være uenig og kritisere den man siterer, men å trekke setninger ut av sin sammenheng eller kontekst slik at meningsinnholdet i sitatet blir forvrengt er ikke en lojal måte å sitere på. Videre innebærer «god skikk» at man skal navngi opphavsperson og oppgi kilde. Å sitere fra et verk uten at det kommer klart fram hvem og hvor sitatet er hentet fra, eller på en måte som skjuler at det er snakk om sitat, bryter med «god skikk».

Det andre kravet er at sitat bare skal brukes «i den utstrekning formålet betinger». Dette innebærer blant annet at man skal aldri benytte et sitat for selv å slippe å skrive om et gitt saksforhold. Sitat skal fortrinnsvis brukes for kritikk, kommentar, analyse, dokumentasjon, og ikke som erstatning for eget materiale.

Sitatretten brukes i første rekke når man reproduseres andres tekst eller musikk innenfor en kritisk eller dokumentarisk ramme. For illustrasjoner og faksimile vil som oftest andre låneregler være mer relevante.

For mer om god skikk for sitatbruk, se sluttrapporten fra kildebrukutredningen.

Illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling

Åvl. § 23 er en låneregel som gir adgang til å benytte illustrasjoner (offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk) i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling «når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

Bestemmelsen har visse likhetspunkter med åvl. § 22, og kan forstås som en spesialisert sitatrett for illustrasjoner, men da underlagt noe strammere vilkår enn sitat av ren tekst.

Som for sitat settes det som vilkår at bruken må skje «i samsvar med god skikk». Dette betyr, som allerede nevnt, at bruken skal være lojal og at man skal navngi opphavsperson og oppgi kilde. Videre skal bruken bare skje «i den utstrekning formålet betinger». Dette betyr at bruken må ha som formål kritikk, kommentar, analyse eller dokumentasjon. Bestemmelsen gir altså ikke hjemmel for å benytte andres illustrasjoner som erstatning for eget materiale.

Bestemmelsen skiller imidlertid mellom tekster «som ikke er av allmennopplysende karakter» på den ene siden, og tekster «av allmennopplysende karakter» og «skrifter bestemt til bruk i opplæring», på den andre.

I det første tilfellet kan bruken skje vederlagsfritt (fribrukslisens), i det andre tilfellet har rettighetshaver krav på betaling (tvangslisens).

Hva som ligger i begrepene «kritisk», «vitenskapelig» og «allmennopplysende karakter» er dessverre langt fra entydig, men begrepene er blant annet drøftet i en tolkningsuttalelse fra 2002 og en tingrettdom fra 2001.

I en tolkningsuttalelse om åvl. § 23 fra 2002 sier Justis- og politidepartementet at Forbrukerombudets (FOs) redegjørelse om egen og Markedsrådets praksis vedrørende forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er «vitenskapelig». Dette legger ikke lista for «vitenskapelig» veldig høyt.

I samme redegjørelse drøftes begrepet «allmennopplysende karakter». Departementet skriver videre, med henvisning til forarbeidene, at:

framstillinger som vender seg til et stort publikum i en populærvitenskapelig form, blir omfattet av begrepet «allmennopplysende karakter»

Og videre at «populærvitenskapelig form» blant annet betyr:

leksika og alminnelige kunstbøker o.l. der kunstverk gjengis for å nå ut til det store publikum og hvor det ligger økonomiske interesser bak utgivelsen

Deretter konkluderer departementet:

Etter en helhetsvurdering, der formålet med avgrensningen mot allmennopplysende vitenskapelige eller kritiske fremstillinger, formålet bak lånereglene mer generelt samt forholdet til EMK art. 10 [dvs. hensynet til ytringsfriheten] har blitt tillagt betydelig vekt, bør resultatet etter dette bli at FOs vitenskapelige fremstilling ikke anses å være av ««allmennopplysende karakter».

Når det gjelder uttrykket «kritisk fremstilling» avviser Departementet at FOs redegjørelse er «kritisk», med den begrunnelse at den handler om markedsrådets egen praksis. Det sies imidlertid også at:

Om en utenforstående person hadde redegjort for praksis og samtidig … hadde framsatt kritikk av forvaltningens praksis, ville framstillingen klart vært kritisk.

Men at:

det vil trolig være å trekke kritikk-begrepet for langt om man sier at myndighetenes vedtak etter markedsføringsloven innebærer en kritisk fremstilling av deler av reklamebransjen og deres annonser.

Den rettslige betydningen av begrepet «kritisk fremstilling» har meg bekjent kun vært prøvet en gang for retten, i dom som falt i Oslo Tingrett 2001-03-27, i en tvist mellom en fotograf og et PR-selskap. Den omstridte bildebruken dreide seg om et fotografi tatt i PR-selskapets lokaler og opprinnelig trykket i avisen Vårt Land i en reportasje om en kampanje (OPPROP '99) i regi av PR-selskapet. En anonym tredje person hadde klippet fotografiet ut av avisa, påført det en meningytring, og sendt utklippet til PR-selskapet. PR-selskapet hadde deretter gjengitt en faksimile fotografiet med påført meningsytring i en annonse uten å kreditere fotografen og uten å klarere bruken. Tingretten kom til at bruken var rettstridig og at fotografen hadde krav på erstatning. Tingretten uttaler om bildebruken:

Selskapet har anført at gjengivelsen har skjedd som ledd i en kritikk av meningsytringen som er påført det utrevne bildet og til klargjøring av sammenhengen mellom ytringen og det budskap «OPPROP '99» skulle formidle. Anførselen kan ikke føre frem. Retten viser til at en gjengivelse av det som hadde skjedd, kan skje på en måte som ikke nødvendiggjør bruk av [fotografens] bilde. Etter rettens oppfatning vil det da være i strid med god skikk å benytte det samme bildet som ledd i kritikk av meningsytringen og klargjøring av sammenhengen mellom denne og kampanjens budskap. (RG-2001-1151)

Av dette følger at for å kunne kalles en «kritisk fremstilling» i tråd med «god skikk» må kritikken være spisset. Det er ikke fritt fram for å bruke en illustrasjon uten klarering i en hvilken som helst kritisk kontekst. Kritikken må være rettet spesifikt mot det verk som gjengis.

For eksempel kan det tenkes at en artikkel som kritisk tar for seg det forfatteren mener er overdreven retusjering av modeller i motebransjen kan påberope seg fribrukslisens ved å kritisere de retusjgrep som er gjort i det benyttede bildet. Men man kan ikke bruke det samme bildet (uten først å klarere bruken) som illustrasjon til en tekst som er en generell kritikk av motebransjen.

Tredje ledd i åvl. § 23 inneholder en bestemmelse om fribrukslisens der personbilde i form av offentliggjort fotografisk verk benyttes i skrift av biografisk innhold. Legg merke til at malerier og tegninger faller utenom denne bestemmelsen.

At det er snakk om fribrukslisens framgår av Ot.prp. nr. 46 (2004-2005), avsnitt 3.4.10.4.4.

Låneregelen som gir hjemmel til å benytte illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling og i skrift av biografisk innhold gjelder ikke rett til gjengivelse i «maskinlesbar form» (eksempel: CD, CD-ROM, DVD og Internett), med mindre gjengivelsen er ikke-ervervsmessig og verket ikke er av allmennopplysende karakter.

Faksimile

En av de mest misforståtte og misbrukte lånereglene er åvl. § 23a, som handler om faksimile. Loven sier blant annet:

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending.

For reportasje i kringkasting og film gjelder en lignende bestemmelse som vi finner i åvl. § 25:

Når fremføring eller visning av et verk inngår som ledd i dagshending og denne kringkastes eller gjengis ved film, kan korte avsnitt av verket, eller hele verket hvis det er av lite omfang, tas med ved gjengivelsen.

Det som i første rekke gjør disse bestemmelsene vanskelig å forstå, er bruken av ordet «dagshending». Hva er en «dagshending»? Høyesterett har drøftet dette flere ganger, og jeg oppfatter disse drøftingene slik at den «hending» som omtales bør ha viss grad av aktualitet tidsmessig, dvs. at «hendingen» må befinne seg i det aktuelle nyhets­bildet. I forarbeidene til loven vises det til «den moderne nyhetsreportasje», så hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bruk av faksimile eller filmsnutt går inn under denne låneregelen.

Åvl. § 23a har imidlertid følgende avgrensing på adgangen til å bruke faksimile

Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.

Det skjer fra tid til annen at norske publikasjoner illustrerer et oppslag med en faksimile av, for eksempel, en avisforside. Dersom oppslaget handler om hvordan det opprinnelige mediet vinklet en bestemt sak, mener jeg bruk av faksimile er innenfor det loven tillater. Men åvl. § 23a sier også at det ikke er tillatt for en avis eller et tidsskrift å bruke faksimiler av pressebilder fra konkurrerende publikasjoner som erstatning for, eller i mangel av, eget pressebilde for å illustrere en aktuell sak.

Videre sier loven at selv når det er lov å benytte verket, så har opphavsmannen i de fleste tilfelle krav på å få betalt for bruken:

Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Grunnregelen er altså at det skal betales for bruk, men det finnes et unntak fra betalingsplikten som best kan illustreres ved to eksempler.

Eksempel 1: Når Munchs maleri Skrik ble stjålet illustrerte en del aviser dette ved å gjengi en faksimile av maleriet som illustrasjon til nyhetsreportasjen. Her slipper avisene å betale for bruken av bildet (fribrukslisens) fordi «dagshendingen» er knyttet til «verket» ved at den aktuelle nyheten handler om verket (dvs. den handler om at verket er stjålet).

Eksempel 2: La oss tenke oss at de samme avisene lager en reportasje om angst med utgangspunkt i en aktuell hending, for eksempel en ny undersøkelse om angst. Også her benyttes en faksimile av Munchs Skrik som illustrasjon. De har lov til å benytte faksimile bildet med hjemmel i lånereglen (tvangslisens), men i dette tilfellet må de betale de som forvalter de økonomiske rettighetene til maleriet for bruken fordi den aktuelle reportasjen ikke har noen direkte tilknytning til maleriet.

Munch tjener langt mer penger på sine bilder i dag en den gang han levde. Ifølge BONO betales det i dag omkring tre millioner kroner i årlig vederlag for gjenbruk av ulike Munch-motiver. Det dreier seg blant annet om en oppblåsbar dukke basert på «Skrik», og om suvenirer, kalendere, reklame, illustrasjoner og bokomslag (Kilde: «Skrik» misbrukt i flyreklame; Aften, 2007-07-31, s. 4-5).

Åvl. § 23a nevner eksplisitt «aviser, tidsskrifter og kringkasting» som steder det er tillatt å gjengi et verk i form av faksimile. Bruk på nettet, or eksempel i en nettavis eller i en personlig blogg, omfattes altså ikke av bestemmelsen. Man ser imidlertid rett som det er faksimiler brukt, både i nettaviser og i blogger. Noen lovhjemmel for slik bruk finnes altså ikke. Men jeg er heller ikke kjent med noen tvister der noen har forlangt kompensasjon for bruk av en faksimile på nettet som ville ha vært omfattet av fribrukslisens ved gjengivelse i en papiravis. Her har vi å gjøre med nok et eksempel på at aktører gjerne handler i strid med åndsverklovens bokstav, men at dette som regel ikke fører til noen rettslig tvist – sannsynligvis fordi alle parter betrakter lovens bokstav som ut-datert i forhold til dagens teknologi.


Copyright © 2016 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Deler av kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.