Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Erhvervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Avgrensninger i opphavsretten
  7. Begrensninger for fotografen
  8. Internett
  9. Appropriasjonskunst
  10. Creative Commons
  11. Opphavsrettstvister
  12. Skatt
  13. Litteratur og lenkefarm

6. Avgrensninger i opphavsretten

De såkalte lånereglene finner man i kapittel 2 i ÅVL. Dette er et sett med regler som på ulike vis avgrenser opphavspersonens rettigheter. Lånereglene gir på bestemte områder rett til å bruke et åndsverk uten samtykke fra verkets rettighets­haver (tvangslisens). Noen ganger også uten å betale vederlag for bruken (fribrukslisens). At ordet «avgrensning» brukes i lovteksten indikerer at opphavsrettighetene og lånereglene bør sees som en helhet som sammen uttrykker en avveining mellom opphavspersonens og allmennhetens interesser.

I anglo-amerikansk opphavsrettlovgiving finnes begrepet «fair use», som regulerer en lignende avgrensing i copyright. Dette gjelder for eksempel retten til privat kopiering (ÅVL § 12), sitatretten (ÅVL § 22), og kritisk eller vitenskapelig fremstilling (ÅVL § 23). Man skal imidlertid være varsom med å sette lik­hetstegn mel­lom anglo-amerikansk fair use og lånereglene i norsk/europeisk opphavs­retts­tradisjon.

Lånereglene bør leses i lys av artikkel 9(2) i Bernkonvensjonen, som lyder:

Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.

Dette kalles ofte for «tretrinnstesten» (de tre trinnene er markert med fete typer). Det er bare avgrensninger i opphavsretten som tilfredsstiller alle tre trinnene som er tillatt under Bernkonvensjonen.

Lånereglene i ÅVL er altså avgrenset til spesielle tilfeller. Eksempel på slike er tilgjengeliggjøring av verk for funksjonshemmede, bruk av verk i undervisning, institusjoner og gudstjeneste, utlån av verk gjennom biblioteker, og såkalt «tvangslis­ens» og «avtalelisens». De fleste av disse tilfellene er for spesielle til at jeg finner plass til å drøfte dem her.

Viktige låneregler er imidlertid sitatretten, adgangen til å benytte offentliggjorte verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger, og reglene som gir adgang til bruk av faksimile og filmklipp. En kontroversiell låneregel er den lovfestede adgangen til å kopiere til privat bruk. Til sist finnes det låneregler som regulerer adgangen til å skape avledede verk, og adgangen til å distribuere fotografier av andre verk. Disse drøftes i neste kapittel under overskriften «Gjengivelse av kunstverk».

Privat kopiering

Det er som hovedregel tillatt å kopiere åndsverk dersom formålet for koperingen er å framskaffe eksemplerer til privat bruk. Dette framgår av ÅVL § 12.

Det er imidlertid en del restriksjoner på slik kopiering:

Av lovens forarbeider går det fram at som «fremmed hjelp» regnes enhver som befinner seg utenfor den som kopierer sin familie eller nære vennekrets. Nå er heller ikke «vennekrets» noe presist begrep, men det må antas en som er en bekjent eller bare en arbeidskollega faller utenfor. Jeg har hørt jurister si at dersom det ikke ville være naturlig å invitere en person hjem til middag regelmessig, så kan personen heller ikke regnes å høres til vennekretsen.

Heller ikke uttrykket «privat bruk» er særlig presist, men i alle fall må kopiering som man bare gjør for seg selv (f.eks. sikkerhetskopiering) regnes som privat. Når det gjelder kopiering innenfor familien eller i den nære vennekretsen (jf. definisjonen av «fremmed hjelp» over), så regnes denne kopieringen også som privat.

Det siste kravet er at kopieringsgrunnlaget skal være lovlig. Det er særlig to ting som kan gjøre at et eksemplar ikke er lovlig kopieringsgrunnlag: 1) At eksemplaret er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens godkjenning (dvs. det er en piratkopi); 2) og/eller at eksemplaret det kopieres fra er et «resultat av en omgåelse av vernede tekniske beskyttelsessystemer» (dvs. det er «cracked»).

Bestemmelsen som tillater privat kopiering innebærer blant annet at dersom en profesjonell fotograf gir fra seg digitale filer med originale bryllupsfoto, har mottageren av en slik CD lov til å skrive ut private kopier, og også dele ut disse kopiene i sin familie og nære vennekrets. Mottakeren har imidlertid ikke lov til å selge kopiene.

Paragrafen som tillater kopiering til privat bruk inneholder også en bestemmelse om at opphavspersonene skal gis en rimelig kompensasjon for denne kopieringen gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det er imidlertid bare kopiering av musikkverk som i dag kompenseres. Det finnes ingen tilsvarende ordning for billedkunstnere og fotografer. Forfatterorganisasjonene fordeler vederlag for utlån på bibliotekene, men ikke for privat kopiering av tekster.

Fildeling og privat kopiering

Man hører av og til at bestemmelsen om privat kopiering brukes som begrunnelse for at den fildelingen som pågår i såkalte peer-to-peer-nettverk (P2P-nett) er lovlig.

Hvor kopieringen skjer (dvs. om den skjer på nett eller på CD) betyr selvsagt ikke noe fra eller til for lovligheten av handlingen. Fildeling er ikke nødvendigvis ulovlig. Linux-miljøet har for eksempel lenge brukt fildeling til å distribuere fri programvare, og det er det selvsagt ikke noe galt i.

Men fildeling blir ulovlig dersom følgende to vilkår er oppfyllt:

De fleste P2P-nett er åpne for langt flere enn den nære krets, og i disse deles det gjerne musikk av mange kjente og populære arister. Med mindre du direkte fra artisten eller fra en annen troverdig kilde har fått bekreftet at han eller hun tillater at verket distribueres gjennom fildeling, bør du gå ut fra at det ikke foreligger samtykke og dermed heller ikke lovlig kopieringsgrunnlag.

I praksis innebærer dette at praktisk talt alle de bilder og all den musikken som i dag sirkulerer i de ulike P2P-nettene på Internett er det ikke lov å kopiere, selv om kopieringen skjer til privat bruk.

Sitat

Sitatretten (ÅVL § 22) gir rett til å sitere fra et beskyttet verk («i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger»), uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først.

Et sitat vil nesten alltid utgjøre en mindre del av et verk, gjengitt i en sammen­heng. Man kan ikke bruke sitatretten som hjemmel for å kopiere hele verk, med mindre verket er av svært lite omfang (f.eks. et slagord eller eller en aforisme).

Loven setter to krav til sitat.

Det første er at siteringen skal være «i samsvar med god skikk». Hva dette innebærer varierer med ulike verkstyper. Grunnregelen, uavhenging av verkstype, er at bruken av verket må være lojal. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres syns­punkter for deretter å imøtegå disse, eller gjengivelse av små utdrag av litterære verk i samband med anmeldelser. Man kan gjerne være uenig og kritisere den man siterer, men å trekke setninger ut av sin sammenheng eller kontekst slik at meningsinnholdet i sitatet blir forvrengt er ikke en lojal måte å sitere på. Videre innebærer «god skikk» at man skal oppgi kilde. Å sitere fra et verk uten at det kommer klart fram hvor sitatet er hentet fra, eller på en måte som skjuler at det er snakk om sitat, bryter med «god skikk».

Det andre kravet er at sitat bare skal brukes «i den utstrekning formålet betinger». Dette innebærer blant annet at man skal aldri benytte et sitat for selv å slippe å skrive om et gitt saksforhold. Sitat skal fortrinnsvis brukes for kritikk, kommentar, analyse, dokumentasjon, og ikke som erstatning for eget materiale.

Sitatretten brukes i første rekke når man reproduseres andres tekst eller musikk innenfor en kritisk eller dokumentarisk ramme. For illustrasjoner og faksimile/film/video vil som oftest andre låneregler være mer relevante.

For mer om god skikk for sitatbruk, se NFFs juridiske spalte og sluttrapporten fra kildebrukutredningen.

Illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling

ÅVL § 23 er en låneregel som gir adgang til å benytte illustrasjoner (offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk) i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling.

Bestemmelsen skiller imidlertid mellom tekster «som ikke er av allmennopplysende karakter» på den ene siden, og tekster «av allmennopplysende karakter», herunder «skrifter bestemt til bruk i opplæring», på den andre.

I det første tilfellet kan bruken skje vederlagsfritt (fribrukslisens), i det andre tilfellet har rettighetshaver krav på betaling (tvangslisens).

Hva som faller inn under begrepet «allmennopplysende karakter» er på ingen måte klart. Det er imidlertid klart at typiske lærebøker, leksika, kunstbøker og populær­vitenskapelige tekster omfattes av dette begrepet. I en tolkningsuttalelse om ÅVL § 23 sier Justis- og politidepartmenetet at for å oppnå fribrukslisens må bruken som et minimum tilfredsstille vilkår som sammenfaller med tretrinnstesten.

Tredje ledd i ÅVL § 23 inneholder en bestemmelse om fribrukslisens der personbilde i form av offentliggjort fotografisk verk benyttes i skrift av biografisk innhold. Legg merke til at malerier og tegninger faller utenom denne bestemmelsen.

Låneregelen som gir hjemmel til å benytte illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling gjelder ikke rett til gjengivelse i «maskinlesbar form» (eksempel: CD, CD-ROM, DVD og Internett), med mindre gjengivelsen er ikke-ervervsmessig og verket ikke er av allmennopplysende karakter.

Faksimile og film/video

En av de mest misforståtte og misbrukte lånereglene er ÅVL § 23a, som handler om faksimile. Loven sier blant annet:

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending.

For film gjelder en lignende bestemmelse som vi finner i ÅVL § 25:

Når fremføring eller visning av et verk inngår som ledd i dagshending og denne kringkastes eller gjengis ved film, kan korte avsnitt av verket, eller hele verket hvis det er av lite omfang, tas med ved gjengivelsen.

Det som i første rekke gjør disse paragrafene vanskelig å forstå, er bruken av ordet «dagshending». Hva er en «dagshending»? Høyesterett har drøftet dette flere ganger, og jeg oppfatter disse drøftingene slik at den «hending» som omtales bør ha viss grad av aktualitet tidsmessig, dvs. at «hendingen» må befinne seg i det aktuelle nyhets­bildet. I forarbeidene til loven vises det til «den moderne nyhetsreportasje», så hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bruk av faksimile eller filmsnutt går inn under denne låneregelen.

ÅVL § 23a har imidlertid følgende avgrensing på adgangen til å bruke faksimile

Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting.

Dette innebærer blant annet at det ikke er tillatt for en avis eller et tidsskrift å bruke faksimiler av pressebilder fra konkurrerende publikasjoner til å illustrere aktuelle saker.

Videre sier loven at selv når det er lov å benytte verket, så har opphavsmannen i de fleste tilfelle krav på å få betalt for bruken:

Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Grunnregelen er altså at det skal betales for bruk, men det finnes et unntak fra betalingsplikten som best kan illustreres ved to eksempler.

Eksempel 1: Når Munchs maleri Skrik ble stjålet illustrerte en del aviser dette ved å gjengi en faksimile av maleriet som illustrasjon til nyhetsreportasjen. Her slipper avisene å betale for bruken av bildet fordi «dagshendingen» er knyttet til «verket» ved at den aktuelle nyheten handler om verket (dvs. den handler om at verket er stjålet).

Eksempel 2: La oss tenke oss at de samme avisene lager en reportasje om angst med utgangspunkt i en aktuell hending, for eksempel en ny undersøkelse om angst. Også her benyttes en faksimile av Munchs Skrik som illustrasjon. De har lov til å benytte faksimile bildet med hjemmel i lånereglen, men i dette tilfellet må de betale de som forvalter de økonomiske rettighetene til maleriet for bruken fordi den aktuelle reportasjen ikke har noen direkte tilknytning til maleriet.

Munch tjener langt mer penger på sine bilder i dag en den gang han levde. Ifølge BONO betales det i dag omkring tre millioner kroner i årlig vederlag for gjenbruk av ulike Munch-motiver. Det dreier seg blant annet om en oppblåsbar dukke basert på «Skrik», og om suvenirer, kalendre, reklame, illustrasjoner og bokomslag (Kilde: «Skrik» misbrukt i flyreklame; Aften, 2007-07-31, s. 4-5).

Hjem | 5. Fotografiske verk og fotografiske bilder | 7. Begrensninger for fotografen

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.