2. Grunnprinsippene

Opphavsrettigheter er en bestemt type rettigheter som beskytter bruken av litterære og kunstneriske verk («åndsverk») og diverse andre frembringelser («fotografiske bilder», «databaser», «framførelser») som ikke oppfyller de krav som stilles for at skal kunne klassifiseres som åndsverk. Disse rettighetene er knyttet til selve verket, og ikke til enkelteksemp­larer – ikke en gang til originaleksemplarer.

Opphavsrettighetene til et åndsverk tilhører i utgangspunktet den som har skapt verket. Dette går fram av første ledd i åndsverkloven § 2, der det står: «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, og betegnes som opphaver.»

For å nyte vern som åndsverk må verket ha verkshøyde. Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart. I kunnskapsforlagets jusleksikon (Gisle 2005) defineres «verkshøyde» slik:

den grad av individuell, skapende åndsinnsats som et verk (et arbeid, en frembringelse) må bære preg av for at den skal kunne karakteriseres som åndsverk og dermed nyte opphavsrettslig vern etter åndsverkloven. Det er et skjønnsspørsmål hvor grensen for verkshøyde går, og kravene vil variere alt etter hva slags verk det dreier seg om.

Fotografier som har verkshøyde og som derfor regnes som åndsverk kalles fotografiske verk omfattes også av denne bestemmelsen, på lik linje med musikkverk, tekstverk, osv.

Fotografier som mangler verkshøyde kalles for fotografiske bilder. For disse gjelder åndsverkloven § 23 som gir omtrent samme vern, men en noe kortere vernetid. Se avsnitt 5 for drøfting av skillet mellom fotografiske bilder og fotografiske verk.

Opphavsretten omfatter to type rettigheter, som gjerne kalles for økonomiske rettigheter og ideelle rettigheter. Nedenfor gjøres det nærmere rede for begge.

Økonomiske rettigheter

De økonomiske rettighetene er beskrevet i åndsverkloven § 3 og omfatter følgende spesifikke rettigheter:

  1. Enerett til eksemplarfremstilling (copyright)
  2. Enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten

De økonomiske rettighetene er blant grunnlaget for linsensavtaler og royaltyavtaler mellom utgiver og opphaver.

Ideelle rettigheter

De ideelle rettighetene («droit moral») er beskrevet i åndsverkloven § 5, og omfatter følgende tre rettigheter:

  1. Farskapsretten (retten til navngivelse — droit de paternité).
  2. Respektretten (vern mot krenkende gjengivelse — droit au respect).
  3. Retten til dis-assosiasjon (retten til ikke å bli navngitt — droit de non-paternité).

I internasjonal litteratur benyttes ofte de opprinnelige franske betegnelsene, så de er føyd til over.

Retten til å bli navngitt er altså nedfelt i loven, men dette syndes det svært mye mot, særlig når fotografier publiseres i aviser eller distribueres av bildebyråer. Dersom det er viktig for deg å bli navngitt i samband med publisering av dine fotografier, bør du sørge for at dette kommer fram i avtalen med avis eller byrå. I retningslinjene fra Norske Bildebyråers Forening, Norske Reklamefotografer, Norges Fotografforbund, Norske Naturfotografer, Norsk Selskap for Fotografi og Institusjonsfotografenes Forening heter det:

Det er vanlig å innta en bestemmelse i avtalen om at manglende navngivelse skal erstattes med et bestemt beløp tilsvarende 100% av avtalt honorar.

Respektretten framgår av annet ledd i åndsverkloven § 5 og verner opphaveren mot at verket endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart eller for verkets anseelse eller egenart.

Et eksempel på tilgjengeliggjøring som enkelte regissører hevder krenker respekteretten er plassering av reklameavgrudd inne i spillefilmer når disse vises på kommersielle TV-stasjoner. De svenske filmregissørene Claes Ericcsson og Vilgot Sjöman mente for eksempel at slike avbrudd ødela den rytme og atmosfære de som regissører tilstrebet og dermed krenket filmes egenart. De saksøkte TV4 for dette og fikk gjennomslag for dette synet i den svenske Högsta Domstolen (Nytt juridiskt arkiv 2008, s. 309). Kjennelsen er imidlertid omstridt.

Retten til dis-assosiasjon framgår av fjerde ledd i åndsverkloven § 5, som lyder:

Dersom et verk gjøres tilgjengelig på slik krenkende måte eller i sammenheng som nevnt i andre ledd, har opphaveren, selv om det er gitt samtykke til bruken, rett til å kreve at det ikke skjer under opphaverens navn eller at det på en tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Opphaveren kan ikke gi avkall på denne retten.

Dette er en bestemmelse som opphaveren kan bruke dersom vedkommende i utgangs­punktet ga samtykke til en adaptasjon eller bearbeiding, men resultatet er av en slik karakter at vedkomemnde ikke ønsker å bli assosiert med det.

Bestemmelsen kom blant annet til anvendelse i 1971, da Øyvind Vennerød produserte filmen Gråt elskede mann basert på Bjørg Viks roman med samme navn. Da filmen var ferdig var den rett og slett så dårlig at Bjørg Vik krevde at hennes navn skulle fjernes fra filmens fortekster og utelates fra all reklame for filmen.

Retten til adaptasjoner, bearbeidinger og avledete verk reguleres av åndsverkloven § 6. Det er lov, under visse vilkår, å benytte eller bearbeide et offentliggjort åndsverk slik at et nytt og selvstendig åndsverk oppstår, eller slik at verket overføres til en annen litterær eller kunstnerisk form. Vilkårene for å kunne gjøre dette er utdypet i avsnittene som handler om avledede verk og bearbeidelser og om gjengivelse av kunstverk.