Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

Hjem | 1. Introduksjon | 3. Erhvervelse av opphavsrett

2. Grunnprinsippene

Opphavsrettigheter er en bestemt type rettigheter som følger et åndsverk i en viss tid (vernetiden). Disse rettighetene er knyttet til selve verket, og ikke til enkelteksemplarer – ikke en gang til originaleksemplarer.

Opphavsrettighetene til et åndsverk tilhører i utgangspunktet den som har skapt verket. Dette går fram av ÅVL § 1, der det står: «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.»

For å nyte vern som åndsverk må verket ha verkshøyde. Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart. I kunnskapsforlagets jusleksikon (Gisle 2005) defineres «verkshøyde» slik:

den grad av individuell, skapende åndsinnsats som et verk (et arbeid, en frembringelse) må bære preg av for at den skal kunne karakteriseres som åndsverk og dermed nyte opphavsrettslig vern etter åndsverkloven. Det er et skjønnsspørsmål hvor grensen for verkshøyde går, og kravene vil variere alt etter hva slags verk det dreier seg om.

Fotografier som har verkshøyde og som derfor regnes som åndsverk kalles fotografiske verk omfattes også av denne bestemmelsen, på lik linje med musikkverk, tekstverk, osv.

Fotografier som mangler verkshøyde kalles for fotografiske bilder. For disse gjelder ÅVL § 43a som gir omtrent samme vern, men en noe kortere vernetid. Se avsnitt 5 for drøfting av skillet mellom fotografiske bilder og fotografiske verk.

Opphavsretten omfatter to type rettigheter, som gjerne kalles for økonomiske rettigheter og ideelle rettigheter Nedenfor gjøres det nærmere rede for begge.

De økonomiske rettighetene er beskrevet i ÅVL § 2 og omfatter følgende spesifikke rettigheter:

Enerett til eksemplarfremstilling (copyright)
Enerett til å gjøre verket tilgjengelig for almenheten

De ideelle rettighetene («droit morale») er beskrevet i ÅVL § 3, og utgjøres av to spesifikke rettigheter.

Retten til navngivelse.
Vern mot krenkende gjengivelse.

Retten til å bli navngitt er altså nedfelt i loven, men dette syndes det svært mye mot, særlig når fotografier publiseres i aviser eller distribueres av bildebyråer. Dersom det er viktig for deg å bli navngitt i samband med publisering av dine fotografier, bør du sørge for at dette kommer fram i avtalen med avis eller byrå. I retningslinjene fra Norske Bildebyråers Forening, Norske Reklamefotografer, Norges Fotografforbund, Norske Naturfotografer, Norsk Selskap for Fotografi og Institusjonsfotografenes Forening heter det:

Det er vanlig å innta en bestemmelse i avtalen om at manglende navngivelse skal erstattes med et bestemt beløp tilsvarende 100% av avtalt honorar.

Retten til adaptasjoner, bearbeidinger og avledete verk reguleres av ÅVL § 4. Det er lov, under visse vilkår, å benytte eller bearbeide et offentliggjort åndsverk slik at et nytt og selvstendig åndsverk oppstår, eller slik at verket overføres til en annen litterær eller kunstnerisk form. Se også avsnittet som handler om gjengivelse av kunstverk.

Hjem | 1. Introduksjon | 3. Erhvervelse av opphavsrett

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.