Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

Hjem | 7. Begrensninger for fotografen | 9. Appropriasjonskunst

8. Internett

I dette kapitlet tar jeg for meg problemstillinger som hefter spesifikt ved nettet.

Dersom noen har kopiert bildene dine og lagt dem ut på sine egne nettsider er dette nøyaktig det samme som type krenkelse av opphavsretten som om bildene er trykket i et blad eller tidsskrift. I avsnittet om opphavsrettstvister drøftes dette på lik linje med andre krenkelser, med et eget avsnitt om hvordan du kan få ulovlig utlagte bilder fjernet fra nettet.

Hypertekst

Såkalt «hypertekst» er fundamentet for internett-tjenesten som heter Verdensveven (World Wide Web). Se en egen faktaside for litt om historien bak hypertekst, samt en beskrivelse av teknologi og terminiogi i samband med hypertekst.

Hypertekst er tekst (og i dag også stillbilder, video og lyd) som kobles sammen med annen hypertekst ved hjelp av såkalte «hyperlenker». Verken hypertekst eller hyperlenker omtales eksplisitt i åndsverkloven, og heller ikke av andre lover. Nedenfor følger en kort gjennomgang av hva en webdesigner bør vite om de juridiske sidene ved hypertekst.

Pekeransvaret

Begrepet «pekeransvar» introduseres i Wagle og Ødegaard (1997). De bruker det for å betegne det ansvaret som påhviler en aktør som i en hypertekst benytter en hyperlenke til å peke på fremmed materiale på Verdensveven.

Siden en hyperlenke er en tekst, så er det å skrive inn en hyperlenke og legge resultatet ut på web teknisk sett en ytring. Pekeransvaret er altså det ansvaret som følger av ytringer i form av pekere. I motsetning til vanlige ytringer, der ansvaret følger av hva man selv ytrer, handler pekeransvaret i første rekke om hva slags ansvar den som peker, har for det som det blir pekt på.

Inlining og rammer

En av de mer kontroversielle sider ved webdesign er inlining og bruk av rammer (eng: frames). Av til ser man også begrepet hotlinking eller leeching brukt om denne praksisen. I alle tilfelle er det snakk om å bruke hyperlenker til å flette innhold fra en fremmed nettside inn i egen nettside. For en teknisk beskrivelse, se en egen faktaside.

Inline-lenker fungerer som andre hyperlenker. Det vil si at selve eksemplarfremstillingen skjer ved at innholdet kopieres direkte fra opphavspersonens vertsmaskin til brukerens PC. Webdesigneren er bare indirekte involvert, ved at han har benyttet en tekst (URLen til ressursen det lenkes til) på en slik måte at den ønskede tekniske effekt oppnås.

Inlining uten klarering er kontroversiellt fordi praksisen innebærer en form for «snylting». Gjennom bruk av inlining vil innhold (tekst, stillbilder, video, lyd) tilsynelatende fremstår som en integrert del av et annet nettsted.

Selv om jeg ikke kjenner til rettspraksis på området, regner jeg det som sannsynlig at inlining uten klarering er ulovlig. Det er flere paragrafer som kan komme til anvendelse, som for eksempel ÅVL § 3, (om opphavspersonens ideelle rettigheter), MFL § 1 (om «god forretningsskikk») MFL § 8a (som forbyr «urimelig utnyttelse av en annens innsats».

Så langt har, så vidt jeg vet, lovligheten av inlining aldri vært prøvd for retten. Det har imidlertid vært flere tvister har blitt løst ved at den som inline-lenker til, eller rammer inn, fremmed innhold, frivillig har fjernet inline-lenken eller rammen når den som eier innholdet har krevd dette. Dette tyder i det minste på at også de som praktiserer inlining, er klar over at praksisen er tvilsom, og ikke ønsker trekke en evt. konflikt så langt at det ender i rettssalen.

Se avsnittet om å fjerne innhold fra nettet for tips om tekniske beskyttelsesmekanismer mot inlining.

Blant folk som arbeider med design av nettsteder, er det forøvrig relativt stor enighet om at bruke av inlining og rammer til å flette innhold fra et annet nettsted inn i ens eget nettsted uten å spørre om lov, ikke er god designskikk.

Kriminell virksomhet

Det finnes nettsteder som mer eller mindre åpenlyst har som formål å drive eller støtte opp under kriminell virksomhet. Eksempler på slik virksomhet er nedsteder for å spre skadelig programvare (f.eks. datavirus og trojanere), spre opphavsrettskrenkelser, bedrive nettsvindel, spre barnepornografi, eller omsette narkotika.

Lenker man til et slikt nettsted, så risikerer man å bli gjort ansvarlig for å ha medvirket til den kriminelle aktiviteten som nettstedet bedriver. Det var i alle fall en slik lovtolkning Høyesterett la til grunn i den såkalte napster.no-saken. En person hadde lagt ut på Internett lenker nettsteder som hadde opphavsrettskrenkelser som formål. Høyesterett kom fram til at vedkommende hadde medvirket til krenkelsene ved å legge lenkene på nett.

I napster.no-saken kom høyesterett til at kravet om at webdesigneren som hadde lagt ut lenkene var å anse som medhjelper for den som hadde foretatt den opprinnelige opphavsrettskrenkelsen var oppfyllt fordi siden han også hadde lagt ut tekster som gjorde det klart at det forelå et klart forsett om å gi andre tilgang til musikk som var lagt lagt på nett uten lov. Retten uttalte bl.a.:

Det vi har for oss, er etter min vurdering forsettlige og meget klanderverdige medvirkningshandlinger fra As side. Hans formål med napster.no var nettopp å gi andre tilgang til denne musikken. Forsiden på nettstedet viser dette. Innledningen var formulert slik: «Velkommen til napster.no. Du befinner deg nå på norges største og beste nettside med gratis musikk. Her kan du laste ned så mye musikk du bare måtte ønske.»

Kravet om forsett er et viktig premiss for denne dommen. Høyesterett er utvilsomt klar over at det er mulig å finne fram til de samme pekerene som A ble gjort ansvarlig for, ved å bruke en søkemotor på Verdensveven. Men søkemotorene har ikke som formål å støtte opp om opphavsrettsbrudd og annen kriminell virksomhet. De forsøker i stedet å filtrere bort lenker til ulovlig materiale. Når slikt materiale likevel dukker opp i søkemotorenes resultatpekere, så skyldes det til dels at slike filtre ikke er særlig effektive, og dels at kriminelle grupper bruker lyssky metoder for å manipulere resultatene fra slike søk.

Dommen i napster.no-saken har i etterkant blitt kritisert (Rognstad 2005, Graasvold 2005, Bing 2008), men etter min oppfatning er den mer fornuftig og tar bedre vare på hensynet til legitime brukere av Verdensveven, enn noen av de alternativene som så langt er foreslått.

Tilgjengeliggjøring

Høyesterettdommen i napster.no-saken er neppe siste ord i saken. Hvordan hyperlenker er å forstå juridisk, og hvordan de begrepene som brukes i det lovverket som eksisteres skal tolkes i forhold til hyperlenking, og visa-versa, er fortsatt noe som juristene diskuterer seg imellom.

Den tidlige juridiske litteraturen omkring hyperlenker skiller gjerne mellom ulike typer pekere. Wagle og Ødegaard (1997) opererer f.eks. med åtte ulike pekerkategorier. I dag har juristene stort sett forlatt slike inndelinger.

I stedet vender man seg gjerne til loven og forarbeidene. En sentral rettskilde er EUs Information Society Directive fra 2001, som blant harmoniserer opphavsrettighetene i EØS-området. I artikkel 3(1) heter det at opphavspersonen er forbeholdt:

… exclusive right to authorise or prohibit any communication to the public of their works. (min utheving)

I åndsverkloven er dette prinsippet nedfelt gjennom opphavspersonens «enrett til … å gjøre [verket] tilgjengelig for almenheten» (ÅVL § 2).

Den norske juristene og professorene Jon Bing (2008) og Ole-Andreas Rognstad (2005) har, på bakgrunn av dette, tatt til orde for at hyperlenking er å forstå som «tilgjengeliggjøring» i opphavsrettslig forstand. Den britiske professoren David I. Bainbridge er ikke like bastant, men viser til artikkel 3(1) EUs Information Society Directive og at opphavsmannens enerett til «the restricted act of communication to the public» (Bainbridge 2008, s. 105) muligens kan brukes til å forby hyperlenking av de som ikke ønsker sitt innhold lenket til.

En slik tolkning er imidlertid problematisk i forhold det som de fleste vil anse som helt legitime handlinger på Verdensveven. Verdensveven er som kjent tuftet på hyperlenker, og det er ikke vanlig at webdesignere spør om lov før de lenker. Dersom en hyperlenke i seg selv kan være et inngrep i opphavsretten, så er de aller fleste lenkene på Verdensveven ulovlige!

Både Bing, Rognstad og Bainbridge kommer seg rundt dette ved å hevde at opphavspersonen i mange tilfeller må anses å ha gitt et stilltiende samtykke til at det lenkes til innholdet, så lenge dette skjer på en måte som er lojal mot opphavspersonens interesser.

Legger vi denne betraktningsmåten til grunn blir det igjen mulig å lenke til de fleste websider – så lenge sidene det lenkes til har lovlig innhold og er lagt lovlig ut på nettet. Alle som legger sider ut på nettet vet at det kan lenkes til sidene, og at dette endog er vanlig å gjøre. Visa versa – er sider lagt ut på nettet i strid med opphavspersonens interesser, så er det illojalt å lenke til dem, og da er lenkingen å betrakte som et opphavsrettsinngrep fordi den griper inn i eneretten til tilgjengeliggjøring.

Tankeekesperiment

Som det framgår av overstående vil altså en tolkning der hyperlenking betraktes som tilgjengeliggjøring, sammen med kravet om at lenking skal være lojal, løse mange av de rettslige uklarhetene rundt hyperlenker.

Desverre gjenstår finnes det også noen områder der en slik tolkning vil butte både mot rådende praksis, og mot det som etter min mening vil være ønskelig for at Verdensveven skal fungere.

Nå skal jo loven følges slik den er (de lege lata), og ikke slik vi mener at den burde være (de lege ferenda). I dette tilfellet finnes det imidlertid ingen fasit på de lege lata. Det hele koker ned til hvordan vi tolker den handling som skjer når man legger en lenke til et annet nettsted ut på sitt eget nettsted.

La oss derfor, som et tankeeksperiment, ta for oss et par problematiske situasjoner og drøfte konsekvensene av å tolke lenking som tilgjengeliggjøring. Vil en slik tolkning kunne skape situasjoner som ligger langt borte fra det som er ønskelig?

Situasjon 1: Søkemotorer på Verdensveven, som Google og Sesam, lar sine brukere taste inn et sett med søkekriterier, og presenterer som respons en liste med hyperlenker som peker til de steder på Verdensveven som det antas best tilfredsstiller søkekriteriene.

Mye av det materialet som befinner seg på Verdensveven er utvilsomt lagt ut ut i strid med opphavspersonens ønske, og det er ikke særlig vanskelig å finne fram til langt flere slike lenker ved å bruke en søkemotor, enn som det noen gang fantes tilgjengelig på nettstedet i den tidligere omtalte napster.no-saken. Dersom lenking er tilgjengeliggjøring, er altså de store søkemotorene sannsynligvis de aktørene som i volum tilgjengeliggjør mest ulovlig materiale på Verdensveven.

Søkemotorer er imidlertid helt nødvendig for at Verdensveven skal ha noen nytteverdi. Det hjelper ikke å ha tilgang til enorme mengder data dersom det er helt umulig å finne det man har bruk for. En lovtolkning som kriminaliserer søkemotorene er vi brukere av Verdensveven ikke tjent med.

Situasjon 2: Nedenfor vises det en faksimile av en plakat med en såkalt «lenkepolitikk» som en norsk nettavis i 2003 hadde nederst på hver eneste webside:

Her er kan det neppe være snakk om noe «stilltiende samtykke», siden redaktøren gir klar beskjed om at samtykke må gis eksplisitt. Å lenke til en side med en slik plakat vil derfor være illojalt, og dermed også forbudt.

Etter min oppfatning er imidlertid strider imidlertid en slik plakat i mot hele tanken bak Verdensveven. Har man en slik innstilling, mener jeg man strengt tatt ikke har noe på Verdensveven å gjøre. En lovtolkning som gjør en slik plakat rettslig bindende, mener jeg ikke er ønskelig.

Konklusjon

Gitt dagens lovverk, så mener jeg en fortolkning som sidestiller lenking med tilgjengeliggjøring, slik flere ledende jurister har tatt til orde for, er svært lite ønskelig. En slik fortolkning vil sansynligvis være til hinder for det som de fleste vil oppfatte som legitim bruk av Verdensveven, samtidig som den ikke løser noen problemer. som ikke kan løses minst like godt ved at inlining forfølges som snylting, og hyperlenker som støtter opp omkring kriminell virksomhet som opphavsrettsbrudd eller spredning av ulovlig pornografi forfølges rettslig som medvirkningshandlinger.

Jeg tror imidlertid at det er begrenset hvor langt man kan komme gjennom tolking av dagens lovbestemmelser. Hyperlenker er i ferd med å bli en så viktig form for ytring at de fortjener særbehandling, ved at loven bringes til å regulere ansvaret for denne typen ytring eksplisitt.

På sikt er det derfor å håpe at lovverket oppdateres på dette området, forhåpentligvis ved at det slås fast at lenking ikke er tilgjengeliggjøring. I stedet bør opphavspersonene gis bedre kontroll over hyperlenker som har deres materiale som destinasjon ved at merkesystemer som regulerer hyperlenker gis en egen status i lovverket, for eksempel ved at søkemotorenes roboter forpliktes til å respektere direktivene gitt av slike merkesystemer. Dette drøftes i neste avsnitt.

Robots.txt og andre merkesystemer

Som nevnt over mener flere jurister at det å lenke er tilgjengeliggjøring og dermed krenker opphavspersonens enerett til tilgjengeliggjøring.

På bakgrunn av en slik tolkning har World Association of Newspapers (WAN), med base i Paris flagget at de akter å undersøke lovligheten av Googles og andre søkemotorers presentasjon av pekerlister (Sandoval 2006). Her hjemme har Mediebedriftens Landsforening rett og slett slått fast at «Google bryter opphavsrettregler» (Haugstad 2006).

I USA har imidlertid Google blitt frifunnet (United States District Court 2006) i en konflikt omkring hyperlenker. I stedet for å basere beslutningen på stilltiende samtykke tar dommen utgangspunkt i den eksisterende de facto standard for maskinlesbare instruksjoner til søkeroboter (robotstxt.org 1996), og konkluderer med at det er opp til den enkelte utgiver på Internett å sørge for å gi eksplisitte og relevante instruksjoner til søkemotorenes roboter. Et nettsted som ikke benytter seg av de mekanismer som denne standarden setter, eller som gir søkerobotene misvisende instruksjoner, kan ikke påberope seg opphavsrettslig vern mot indeksering.

[Mer kommer]

Søkemotorer, «cache»

[Kommer]

Metatjenester

[Kommer]

Sporing av bilder på nettet

Flere selskaper arbeider med teknologi som skal gjøre det mulig å spore om bilder lagt ut på Internett kopieres og benyttes rettighetsstridig av andre nettsteder.

Usynlige digitale vannmerker

En teknologi som kalles usynlige digitale vannmerker benyttes i dag industrielt. Dette er en digital kode som lagres i selve bildedataene. Koden er usynlig for mennesker, men kan gjenkjennes av dertil egnet programvare. Koden er dessuten konstruert slik at den ikke forsvinner selv om bildet skaleres, beskjæres, roteres, etc.

Det finnes flere selskaper som selger programvare og sporingstjenester tuftet på slik teknologi. Et av de mest kjente er Digimarc. Sporingstjenestene fungerer slik at selskapet som tilbyr tjenesten søker på Verdensveven etter bilder som inneholder usynlige digitale vannmerker, og rapporterer alle forekomster av en bestemt kode til den som abonnerer på denne koden. Sporingen kan bare brukes på Internett. Det finnes ingen tilsvarende tjeneste som kan oppdage ulovlig bruk av vannmerkede bilder i en trykksak.

Det er mulig, for en som kan mye om denne teknologien, å fjerne slike usynlige digitale vannmerker fra et bilde, men lett er det ikke.

Fingeravtrykk

Selskapet idée arbeider med en bildesøkemotor (TinEye) som gjenkjenner bilder basert på en profil eller et «fingeravtrykk» hentet fra bildet selv. I motsetning til de overnevnte vannmerker gjøres det ingen ting med filene. I stedet beregnes «fingeravtrykket» for et bilde som skal spores, og søkemotoren sjekker deretter dette «fingeravtrykket» mot en database av bilder på nettet.

Også TinEye er konstruert slik at den skal kjenne igjen et bilde selv om det skaleres, beskjæres, roteres, etc.

Tjenesten er foreløpig ikke kommersielt tilgjengelig, men man kan søke om å bli invitert til å prøve den ut.

Hjem | 7. Begrensninger for fotografen | 9. Appropriasjonskunst

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.