Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Erhvervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Avgrensninger i opphavsretten
  7. Begrensninger for fotografen
  8. Internett
  9. Appropriasjonskunst
  10. Creative Commons
  11. Opphavsrettstvister
  12. Skatt
  13. Litteratur og lenkefarm

9. Appropriasjonskunst

Warhol: Skrik Fra kunsthistorien kjenner vi en mange eksempler på at kunstnere har brukt andres verk uten lov. De mest kjente eksemp­lene er kanskje dadaistenes gjen­bruk av eksister­ende gjenstander («ready­mades»), og fotomontasjene til John Heartfield.

Heartfield tok gjerne utgangspunkt i nazistenes egne propagandabilder og slagord, men flettet dem sammen på måter som ga budskapet en helt annen «vri» enn originalen. For Heartfield var det å bruke umanipulerte originalfoto et poeng i seg selv. Montasjen som det lenkes til i forrige avsnitt er påført følgende notis i øvre høyre hjørne: «Zu den Portraits von Hitler und Göring wurden Originalaufnahmen unverandert verwendet.» (Til portrettene av Hitler og Göring er det brukt uforandrede originalfoto­grafier.)

I nyere tid har f.eks. popkunstnere som Erró, Robert Fishborne og Andy Warhol gjen­brukt Munchs «Skrik». Munch døde i 1944 og faller ikke i det fri før 2015. En annen berømt popkunstner, Roy Lichtenstein, har bearbeidet Disney's Mickey Mouse og andre tegneseriefigurer. Her hjemme er kjARTan slettemark blant annet kjent for sine «Nixon Visions» fra 1972. Verket består av en serie bilder der et offisiellt propagandabilde av Richard Nixon er manipulert med saks og lim, og klippet sammen med en kaffekopp hentet fra en svensk Gevalia-annonse.

Museet for Samtidskunst viste våren 2007 en serie med collager som danske Kristine Roepstorffs hadde kalt «Beautiful Wonders of the World» (2006) var. Collagen besto blant annet av «glansbilder» klippet ut av av National Geographic Magazine og boksider hentet fra oppslagsverket «USA in the Middle East». Dermed settes det vakre, pittoreske og eksotiske verdensbildet som formidles gjennom det amerikanske tidsskriftet opp mot de politiske realitetene som råder i de samme områdene. Slik jeg beskriver dette høres det kanskje ikke så veldig spennende ut (Ketil Moslets «krøssklipping» renner en i hu). Men for det første framstår verket som såpass gjennomarbeidet at det står på egne ben som en variert og spennende montasje med klare kunsthistoriske referansser til surrealismen og dadaismen. For det andre har «budskapet» i montasjene flere klang­bunner: I tillegg til agitprop-aspektet og den overtydelige kritikken av amerikansk Midtøsten-politikk, kan verket også leses som mediekritikk (mot National Geographic Magazine og andre mediers estetisering av virkeligheten), og som en dekonstruksjon av ymse politiske og ikke-politiske sammenhenger.

Slike bearbeidelser av eksisterende verk kalles gjerne for «remixer» eller «mash-ups», og enkelte har begynt å kalle dette for «appropriasjonskunst». Særlig blant gatekunstnere som arbeider med stensiler er det vanlig å bruke eksisterende fotografier og andre bilder som forelegg.

Det siste ordet spiller på at denne kunsten forsøker å appropriere (overta) et allerede eksisterende uttrykk og gjøre det til sitt eget. Ordet er forholdsvis nytt (dvs. det stammer fra 1980-tallet), og er opplagt et forsøk på legitimere slik kunst ved å gi den et eget navn. Politisk forsøker appropriasjonskunstere gjerne å opponere mot de begrensninger i ytringsfriheten som er innbakt i dagens opphavsrettslovgiving og det eierskapet til bestemte uttrykk som man finner i denne.

I samband med satire gjenbrukes ofte verk. Et rimelig ferskt eksempel er Natur og Ungdoms satiriske bearbeidelse av Jens-portrettet fra filmplakaten til filmen «Olje­berget». Faksimile av både originalen og bearbeidelsen finner man i Aftenpostens nettutgave for 25. mars 2006.

Natur og Undoms bearbeidelse ble anmeldt til politiet av fotografen bak det originale plakatbildet fordi han mente at bearbeidelsen var et inngrep i hans opphavsrett og gjenbruken var krenkende. Politiet valgte imidlertid å henlegge saken, og fotografen valgte å ikke forfølge dette videre gjennom et sivilt søksmål. Dermed ble det ingen rettsak og vi kan bare spekulere om hva utfallet av en slik sak ville blitt.

Som så ofte i jussen står ulike paragrafer og hensyn mot hverandre. På den ene siden har vi ÅVL §§ 1-4, som verner opphavspersonen og verket. På den annen side har vi Grunnlovens § 100 (om at «Ytringsfrihed bør finde Sted»).

I linjen fra dadaistene og Heartfield og fram til natur og Ungdom eksisterer det imidler­tid en kunsthistorisk tradisjon som i det minste tolerererer denne typen gjenbruk av vernede verk i satirisk og politisk øyemed. Uten at jeg tør mene noe bestemt om hva rettstilstanden er på dette området (de lege lata), så mener jeg at det burde være rom i opphavsrettslovgivningen (de lege ferenda) for at denne typen satiriske og kritiske ytringer skal være tillatt.

Hjem | 8. Internett | 10. Creative Commons

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.