9. Internett
Når det gjelder juss er hovedregelen at de samme lovene som regulerer andre medier gjelder også på nettet. Verken når det gjelder personvern eller opphavsrett står Internett i noen særstilling, men det er et lite unntak når det gjelder det det såkalte redaktøransvaret.
I dette kapitlet tar jeg imidlertid for meg en del problemstillinger som følger av at nettet tilbyr en del mekanismer for å publisere, finne og hente informasjon om ikke umiddelbart har sitt motstykke i den fysiske verden.
Se også en bloggpost som jeg har skrevet og der jeg gir en teknisk beskrivelse av hvordan ulike typer datahenting over Internett foregår.
I tillegg vises det til avsnittet om tvister, som har et eget avsnitt om hvordan du kan få fjernet tekst og bilder som du har rettighetene til fra nettet dersom de er lagt der uten din tillatelse.
Nedlasting, strømming og fildeling
Alle som bruker Internett er utvilsomt kjent med at det er mulig å få tilgang til opphavsrettsbeskyttet materiale (som tekst, fotografier, video). Noe av det selges fullt lovlig gjennom butikker som iTunes Music Store. Noe av det ligger lovlig tilgjengelig med en offentlig lisens som tillater nedlasting, kopiering og gjenbruk. For å lese om hvordan du finne materiale på nettet med en slik lisens, se kapitlet om offentlig lisens.
Det finnes videre nettjenester og nettsteder med opphavsrettsbeskyttet materiale for nedlasting og/eller strømming der rettighetsspørsmålene omkring materialet som tilbys er uklart. Disse kan inneholde både lovlig og ulovlig materiale, men noen av disse nettstedene og nettjenestene ser ut til å ha medvirkning til brudd på opphavsretten som sitt primære formål.
Mange av de åndsverk som er tilgjengelig gjennom strømming og fildeling, er gjort tilgjengelig uten at rettighetshaver har gitt sin tillatelse til dette. Åndsverkloven er svært klar på dette punktet, jf. åndsverkloven § 3 tredje ledd:
Det er ikke tillatt å strømme eller på annen måte bruke åndsverk som åpenbart i strid med denne loven er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett eller annet elektronisk kommunikasjonsnett når bruk fra den ulovlige kilden er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad.
Det er altså ikke bare forbudt å gjøre verk tilgjengelig uten tillatelse, det er også forbudt å forsyne seg av verk som gjøres tilgjengelig på denne måten. Laster du ned eller strømmer fra nettet, er det ditt ansvar å påse at det du bruker, er lovlig tilgjengelig. Det er ikke tilstrekkelig å påstå at man var i «god tro» for å slippe å betale erstatning for ulovlig bruk.
Fildeling og privat bruk
Man hører av og til at bestemmelsen i åndsverkloven § 26 om kopiering til privat bruk anføres som begrunnelse for at fildeling som skjer i lukkede peer-to-peer-nettverk (P2P-nett) er lovlig.
Hvordan delingen skjer (dvs. om den skjer på nett eller ved å dele CDer) betyr selvsagt ikke noe fra eller til for lovligheten av handlingen. Fildeling er ikke nødvendigvis ulovlig. Gnu/Linux-miljøet har for eksempel lenge brukt fildeling til å distribuere fri programvare, og det er det selvsagt ikke noe galt i.
Men fildeling er ulovlig dersom rettighetshaver til materialet som formidles ikke har samtykket, og formidlingen finner sted utenfor det private området. Det siste vil være tilfelle dersom flere personer enn familie og den nære vennekretsen deltar.
De fleste P2P-nett er åpne for langt flere enn den nære krets, og i disse formidles det gjerne kommersielle filmer og videoer, samt musikk av mange kjente og populære artister. Med mindre du direkte fra filmselskapet, artisten eller fra en annen troverdig representant for rettighetshaverene har fått bekreftet at det er OK at materialet distribueres på denne måten, bør du gå ut fra at det ikke foreligger samtykke og dermed heller ikke finnes lovlig grunnlag for privat kopiering.
I praksis innebærer dette at praktisk talt alle de videofilmer og musikkverk som i dag sirkulerer i de ulike uoffisielle P2P-nettene på Internett er det ikke lov å kopiere, selv om bruken er privat.
Sporing av IP-adresser
Måten som P2P-fildeling foregår på innebærer at man er sporbar ved at den IP-adresse man benytter når man deltar i fildeling kan registreres. IP-adressen kan deretter kobles til et bestemt internettabonnement gjennom data som er lagret hos internettleverandøren. Det er utviklet egne sporingsverktøy som logger alle deltagere i P2P-nettverk og hvilke verk de deler. Rettighetshavere har behandlingsgrunnlag for å registrere slike IP-adresser gjennom GDPR artikkel 9 bokstav f. Bestemmelsen lyder:
Behandlingen er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare rettskrav eller når domstolene handler innenfor rammen av sin domsmyndighet.
Åndsverkloven § 87 pålegger internettleverandøren å utlevere informasjon som kobler den IP-adressen som benyttes til ulovlig fildeling til et bestemt abonnement:
Hvis det sannsynliggjøres at det er gjort inngrep i rettigheter etter denne loven, kan retten uten hinder av taushetsplikten etter ekomloven § 2-9, etter begjæring fra rettighetshaveren, pålegge en tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester å utlevere opplysninger som identifiserer innehaveren av abonnementet som er brukt ved inngrepet.
Dette innebærer en reell fare for å bli registrert og deretter forfulgt sivilrettslig dersom man benytter P2P-nettverk til ulovlig fildeling.
Gjenbruk av nedlastet materiale
Når du laster ned materiale, så bør du være klar over at å framføre materialet offentlig eller remixe det kan være lovstridig selv om innholdet ligger åpent tilgjengelig på nettet. Av og til må man studere lisensen som er knyttet til materialet ganske nøye for å forstå hva som er lov.
Et eksempel er YouTube. Når man laster opp en video på YouTube må man velge en av to lisenser:
- En «Standard YouTube License» som forbyr nedlasting, remixing og kommersiell gjenbruk.
- En «CC BY 3.0 lisens» som tillater alle disse tingene.
Begge lisenser tillater imidlertid fremføring av innholdet i sann tid, så fremt dette skjer med strømming direkte fra YouTube til sluttbrukerens nettleser.
I den saken som omtales av Journalisten.no i saken: «Danmarks Radio «stjal» sønnens ferievideo. Far svarte med å kreve 200.000 i erstatning» var den omtalte videoen gjort tilgjengelig på YouTube med en «Standard YouTube License». Det DR gjorde var imidlertid å laste ned videoen, og deretter redigere den inn i en nyhetssending på TV. Det er ingen tvil om dette brøt med lisensvilkårene og dermed ga opphaveren grunnlag for å kreve erstatning.
Dersom det ikke er knyttet noen lisens til materialet (dette er nok tilfelle for det meste av verk som kan lastes ned fra Internett) er det kun opphaveren som har lov til å gjenbruke materialet.
Hypertekst
Hypertekst er tekst (og i dag også stillbilder, video og lyd – noen ganger omtalt som «sammensatt tekst») som kobles sammen med annen hypertekst ved hjelp av såkalte «hyperlenker». Verken hypertekst eller hyperlenker omtales eksplisitt i åndsverkloven, og heller ikke andre lover. Nedenfor følger en kort gjennomgang av hva en innholdsadministrator eller webdesigner bør vite om de juridiske sidene ved hypertekst.
Hypertekst i juridisk kontekst ble drøftet av Wagle og Ødegaard (1997), der det blant annet legges vekt på å sondre mellom ulike typer lenker (f.eks. overflatelenker i mostsetning til «dyplenker»). Dette skaper kategorier som ikke eksisterer i den underliggende teknologien. Jon Bing (2008) er med rette kritisk til dette. I samband med denne kritikken forsøker Bing å illustrere hva som faktisk skjer når en bruker «dobbeltklikker» på en lenke (s. 98). Desverre er også denne illustrasjonen feil.
Hypertekst var første gang gjenstand for behandling i norsk høyesterett i 2005. I den enstemmige kjennelsen i den såkalte napster.no-saken legger domstolen til grunn at kriminelt forsett (mens rea) kan benyttes til å sondre mellom ulovlige og lovlige lenker. Det skal sies at denne kjennelsen i etterkant har blitt kritisert av flere jurister (Rognstad 2005, Graasvold 2005, Bing 2008). Som det framgår av drøfingen under har EØS-retten valgt et annet spor hva angår hypertekst.
Tilgjengeliggjøring for allmennheten
Det var lenge uklart hvordan hyperlenker skulle forstås juridisk, og hvordan de begrepene som brukes i det lovverket som eksisterer skal tolkes i forhold til hyperlenker.
For de fleste jurister som har drøftet dette, jf. David I. Bainbridge (2008), Jon Bing (2008), og Ole-Andreas Rognstad (2009), er en sentral rettskilde Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet [Infosocdirektivet], som blant harmoniserer opphavsrettighetene i EØS-området i forhold til informasjonssamfunnstjenester. I artikkel 3(1) heter det at opphaveren har:
… eneret til at tillade eller forbyde trådbunden eller trådløs overføring til almenheden af deres værker
I den norske åndsverkloven er dette prinsippet nedfelt gjennom opphaverens «enerett til å … gjøre verket tilgjengelig for allmennheten» (åndsverkloven § 3).
I den senere tid har European Court of Justice (ECJ) behandlet flere saker som omhandler lenking, der spørsmålet om lenking er «tilgjengeliggjøring for allmennheten» har stått sentralt. Tre særlig viktige avgjørelser er «Svensson et al vs. Retriever» (sak C-466/12 – 2014-02-23), «BestWater» (sak C‑348/13 – 2014-10-21) og «GS Media vs. Sanoma» (sak C-160/15 – 2016-09-08). Samtlige drøftes under.
C-466/12 var en tvist mellom diverse svenske nettaviser og nettjenesten Retriver. Retriver er en tjeneste der kundene, etter bestemte kritierier, får tilgang til klikkbare lenker som peker på artikler som er lagt på nett av nettavisene. Artiklene ligger åpent tilgjengelig på web. Avisene mente likevel at selve lenken var en overføring til almenheden (tilgjengeliggjøring for allmennheten) og dermed grep inn i avisenes enerett til dette.
I kjennelsen svarer ECJ på fire konkrete spørsmål.
Det første av disse er:
- Er det en «overføring til almenheden» etter direktivets artikkel 3(1) dersom noen andre enn rettighetshaver tilbyr en klikkbar lenke til verket der det befinner seg på rettighetshavers nettside?
ECJ kommer slår først fast at det å lenke er en «overføring» (tilgjengeliggjøring).
Men ECJ mener at dette ikke automatisk innebærer at lenken er en «overføring til almenheden», fordi:
[27] Under disse omstændigheder kan det fastslås, at eftersom alle brugerne på en anden internetside, som har fået overført de pågældende værker via et klikbart link, kunne få direkte adgang til disse værker på den internetside, hvortil værkerne oprindeligt var blevet overført, uden medvirken fra administratoren af den anden internetside, må brugerne af internetsiden, administreret af sidstnævnte, anses for at være potentielle modtagere af den oprindelige overføring og derfor være omfattet af det publikum, som indehaverne af ophavsrettigheden havde for øje, da de oprindeligt tillod overføringen.
[28] Da der således ikke foreligger et nyt publikum, er en tilladelse fra indehaverne af ophavsrettigheden til at foretage en overføring til almenheden, således som det er sket i hovedsagen, ikke påkrævet.
Altså: Så lenge de klikkbare lenkene til opphavsrettsbeskyttede verk ikke gir tilgang andre enn den krets av personer som rettighetshaver i prinsippet har gitt tilgang, skjer det gjennom lenking ingen ny «overføring til almenheden» og derfor er det heller ikke snakk om noe inngrep i rettighetshavers enerett.
Neste spørsmål er:
- Vil vurderingen av spørsmål 1. påvirkes av om tilgangen rettighetshaver har eller ikke har begrenset tilgangen til nettsiden det lenkes til?
Domstolen slår fast at dersom rettighetshaver har satt begrensninger endrer dette seg:
[31] I det tilfælde, hvor et klikbart link derimod giver brugere af den internetside, hvorpå linket befinder sig, mulighed for at omgå restriktive foranstaltninger, der er etableret af den internetside, hvor det beskyttede værk befinder sig, for derved at begrænse den offentlige adgang til værket til abonnenter, og linket således udgør en indgriben, uden hvilken disse brugere ikke får adgang til de offentliggjorte værker, må alle disse brugere betragtes som et nyt publikum, som indehaverne af ophavsrettigheden ikke havde taget i betragtning, da de tillod den oprindelige overføring, og hermed er indehavernes tilladelse til en sådan overføring til almenheden påkrævet.
Tredje spørsmål som ECJ drøfter er dette:
- Vil avgjørelsen av spørsmål 1. skille mellom saker hvor det fremgår tydelig at verket vises fra en annen side enn siden som lenket til verket, eller det gis inntrykk av at verket ligger på samme side som lenken.
Dette besvares av ECJ på følgende måte:
[29] Denne konstatering ændres ikke, såfremt den forelæggende ret måtte fastslå – vilket ikke fremgår klart af de sagsakter, som er blevet fremlagt – at når internetbrugere aktiverer det pågældende link, præsenteres værket på en måde, der giver indtryk af, at det findes på samme internetside, hvorpå linket er fundet, mens dette værk reelt stammer fra en anden internetside.
For en ingeniør skurrer denne teksten. Domstolen har dessverre ikke forstått hvordan innbygging fungerer – og at det ikke alltid er nødvendig å «aktivere» en lenke for å få tilgang til det innebygde verket. I noen tilfeller er det å besøke nettsiden tilstrekkelig. Men en velvillig tolkning av svaret på det tredje spørsmålet er at domstolen mener at dette ikke gjør noen forskjell fra hvordan domstolen forstår andre typer lenker.
I saken C‑348/13 blir en slik tolkning bekreftet. Saken handlet om innbygging av en video som rettighetshaver selv hadde lagt på nettet. ECJ's kjennelse lyder (i min oversettelse fra tysk):
Innbygging av et verk som er offentlig tilgjengelig på et nettsted i et annet nettsted ved hjelp av en lenke som anvender innramming («Verwendung der Framing-Technik») innebærer ikke tilgjengeliggjøring for allmennheten slik dette er definert i Artikkel 3(1) i [Infosocdirektivet] dersom verket det er snakk om verken er tilgjengeliggjort for et nytt publikum eller tilgjengeliggjort med spesifikke tekniske midler som skiller seg fra de som ble benyttet for den opprinnelige tilgjengeliggjøringen.
Det fjerde og siste spørsmålet ECJ tok stilling til i C-466/12 er dette:
- Kan medlemsland gi en videre beskyttelse til rettighetshavere ved å la tilgjengeliggjøring for allmennheten dekke et videre spekter av handlinger enn det som følger av direktivets artikkel 3(1)?
ECJ svarer «nei» på dette spørsmålet. For å være i tråd med europeisk rett må dermed norsk lov tolkes slik at den retter seg etter denne kjennelsen.
Både C-466/12 og C‑348/13 handler om lenking til verk som rettighetshaver selv har gjort tilgjengelig på verdensveven. Et spørsmål gjenstår: Hvordan forholder det seg med verk som lenking til innhold som er lagt ut på nett uten tillatelse fra rettighetshaver? Dette besvarer ECJ i den tredje kjennelsen som drøftes i dette avsnittet: C-160/15.
Bakgrunnen for C-160/15 var en tvist mellom selskapene GS-Media og Sanoma. Rent konkret dreide det seg om bilder av av en programleder på nederlandsk TV som Sanoma hadde eksklusive rettigheter til, og som skulle publiseres senere. Bildene ble imidlertid lekket flere steder på nettet, og bloggen «Geenstijl.nl», som hadde GS-Media som utgiver, lenket til disse lekkasjene.
I denne saken bemerker domstolen at C-466/12 og og C‑348/13 (begge er omtalt over) ikke drøfter lenker til verker som er gjort åpent tilgjengelig på nettet uten tillatelse fra rettighetshaver. De er derfor ufullstendige. Domstolen mener imidlertid at begge korrekt legger til grunn at lenking innebærer tilgjengeliggjøring, og at begge også legger til grunn prinsippet om at tilgjengeliggjøring for allmennheten er forbeholdt rettighetshaver. Kjennelsen lyder:
Artikel 3, stk. 1, i [Infosocdirektivet] skal fortolkes således, at med henblik på at afgøre, om placeringen på en internetside af hyperlinks til beskyttede værker, som er frit tilgængelige på en anden internetside uden tilladelse fra indehaveren af ophavsretten, udgør en »overføring til almenheden« som omhandlet i denne bestemmelse, skal det fastslås, om disse links er anbragt uden vinding for øje af en person, som ikke vidste, eller som ikke med rimelighed kunne vide, at disse værker ulovligt var blevet offentliggjort på denne anden internetside, eller om anbringelsen af disse links derimod er sket med vinding for øje, i hvilken situation en sådan viden må formodes at foreligge.
Ifølge kjennelsen er det altså tillatt å lenke dersom de skjer 1) uten vinning for øye; og 2) den som lenker verken vet eller kan vite at verkene er plassert på nett i strid med opphavretten. Domstolen legger videre til grunn at dersom den som lenker tjener penger på å lenke til slikt materiale (for eksempel som eier en godt betalt blogg), så bør man ha slik viten. Det følger av kjennelsen at dersom man blir kontaktet av rettighetshaver og blir fortalt at det man lenker til er ulovlig lagt ut på nett, så må man uten ugrunnet opphold fjerne lenkene.
Slik jeg ser det er det med utgangspunkt i disse tre dommene i EØS-retten kommet på plass en konsistent og fornuftig rettspraksis for hvordan man skal forstå lenker i en opphavsrettslig kontekst.
Verdensveven er som kjent tuftet på hyperlenker, og det har ikke vært vanlig at innholdsadministratorer eller webdesignere spør om lov før de lenker til innhold som er lagt lovlig ut på nett. Kjennelsene fra ECJ slår fast at det kan de fortsette med. Men det griper altså inn i opphavsretten å lenke til materiale som man vet, eller burde vite, er lagt ulovlig på nett, eller å lenke til sider på måter som omgår tilgangsbegrensninger som rettighetshaver har stilt opp.
Søkemotorers lenker
World Association of Newspapers (WAN) har siden 2006 arbeidet for eksplisitt regulering av retten til å publisere lister med hyperlenker med automatisk genererte sammendrag («snippets») til materiale publisert av nyhetsmedier (Sandoval 2006). Et tysk forslag om dette («leistungsschutzrecht für presseverleger» – «tilleggsrettigheter for utgivere av aviser og tidsskrifter») er innbakt i et nytt EU-direktiv on copyright and related rights in the Digital Single Market (Digitalmarkedsdirektivet – 2019/790/EU av 17. april 2019). Bestemmelsen er å finne i artikkel 15 (tidligere 11). EU-land forventes å innlemme direktivet i egen lovgiving innen april 2020. Norge har ennå ikke formelt tatt stilling til om direktives skal innlemmes i åndsverkloven, men det foreligger et posisjonsnotat fra regjeringen. Denne nye reguleringen regulerer store søkemotorers rett til å publisere automatisk genererte sammendrag av nyhetsartikler ledsaget av lenker strengere enn bakgrunnsretten på området.
Tilsvarende lovgiving finnes ikke i andre deler av verden. I USA
har Google blitt frifunnet (United States District Court 2006) i en
konflikt omkring hyperlenker. Denne dommen tar utgangspunkt i den
eksisterende de facto standard for merking av innhold med
maskinlesbare instruksjoner til søkeroboter (robotstxt.org 1996) i
fila robots.txt, og konkluderer med at det er opp til den
enkelte utgiver på Internett å sørge for å gi eksplisitte og relevante
instruksjoner til søkemotorenes roboter. Et nettsted som ikke benytter
seg av de mekanismer som denne industristandarden tilbyr, eller som
gir søkerobotene misvisende instruksjoner, kan i USA ikke
påberope seg opphavsrettslig vern mot lenking.
I europeisk rett har man valgt å ikke forholde seg til slike merkesystemer. Slik jeg forstår EØS-retten har slike industristandarder ingen rettslig betydning i Europa.
Avslutningsvis bør det nevnes at Google, Bing og de fleste andre
søkemotorer respekterer i dag robots.txt, men (SVJV)
nekter de å forholde til andre slike merkesystemer.
Metasøk
En «metasøkemotor» er en søketjeneste på nettet som aggreger søkeresultater fra andre søkemotorer.
Metasøkemotorer er kontroversielle av samme grunn som innbygging er det: De er tjenester som «snylter» på den innsats som er lagt ned i de underliggende søkemotorer.
I avgjørelse av 19. desember 2013 (C-202/12) tok ECJ stilling til sui generis-vernet og hvordan det skal forstås i samband med metasøk. Kjennelsen er prinsipell, og drøftingen er åpenbart utformet med tanke på skape presedens.
Saken som ligger til grunn for kjennelsen er en tvist mellom nederlandske annonsetjenester for bruktbiler. Tjenesten Gaaspedal videresender brukerens søk til andre nederlandske søkesider for bruktbiler og muliggjør dermed parallelle søk i flere eksterne annonsedatabaser samtidig. Eierne av en av de underliggende databaser saksøkte Gaaspedal med påstand om at selskapet gjennom metasøk krenket sui generis-retten.
ECJ drøfter først formålet med sui generis-vernet, slik dette fremgår av direktivets fortale (særlig punktene 39, 42 og 48). Dersom sui generis-vernet skal beskytte mot urimelig utnyttelse fra tredjeparter, må det tolkes i tråd med hensikten om å verne sammenstillinger av informasjon og ønsket om å verne om databaseprodukter (avsnitt 48):
Endvidere nærmer den relevante virksomhed, der udøves af operatøren af en dedikeret metasøgemaskine som den i hovedsagen omhandlede, nemlig onlinetilgængeliggørelsen af den dedikerede metasøgemaskine på internettet, sig den fremstilling af et konkurrerende piratprodukt, som er omfattet af 42. betragtning til direktiv 96/9 uden dog at kopiere de elementer, der findes i den pågældende database. Med henblik på de søgemuligheder, der udbydes, ligner en sådan dedikeret metasøgemaskine således en database, dog uden selv at råde over dataene.
ECJ kommer således til at metasøket arter seg som et «konkurrerende piratprodukt» som i det vesentlige som tilbyr samme funksjonalitet som den underliggende databasen.
Dernest drøfter ECJ hvorvidt metasøket omfattes av direktivets vilkår om utnyttelse av hele eller vesentlige deler av databasen. ECJ slår fast at siden metasøket benytter den underliggende databasens egen søkemotor får sluttbruker tilgang til søk i hele den underliggende databasen (avsnitt 49):
Det er tilstrækkeligt for slutbrugeren at gå ind på den dedikerede metasøgemaskines websted for samtidigt at få adgang til alle de databasers indhold, som er omfattet af denne metasøgemaskines tjeneste,
Til sist kommer ECJ til at metasøket også gir den samme resultatliste som separate søk i de underliggende databasene (også avsnitt 49):
idet en søgning foretaget af nævnte metasøgemaskine giver samme liste af resultater som den, der ville kunne opnås ved separat foretagne søgninger i hver af disse databaser, som dog fremstår i visningen på den dedikerede metasøgemaskines websted.
ECJ kommer deretter til at et Gaaspeatls metasøk kjennetegnes av tre egenskaper som krenker sui generis-vernet til en underliggende database. Metasøket
- tilbyr sluttbrukeren et søkeskjema som i det vesentlige tilbyr samme funksjonalitet som søkeskjemaet til den underliggende databasen;
- omskriver sluttbrukers søk og sender dette til den underliggende databasen i sanntid, slik at det søkes i alt innhold i den underliggende databasen;
- presenterer sluttbruker for en resultatliste der duplikater er eliminert, men slik at rekkefølgen gjenspeiler sorteringskriterier som er sammenlignbare med de som benyttes i den underliggende databasen.
Det framgår av konklusjonen at metasøket ikke tilfører sluttbrukerem noe som ikke allerede tilbys dersom sluttbruker søkte direkte i de underliggende databasene, at metasøket derfor er parasittisk i sin natur.
Metasøk som er konstruert slik som det er beskrevet i denne er med andre ord rettstridig, med mindre det foreligger samtykke fra den eller de som eier de underliggende databaser.
Ansvar for nettytringer
Dagens Straffelov er fra 2005 men trådte ikke i kraft før 2015. I motsetning til den tidligere straffeloven (fra 1902) er den (med unntak fra redaktøransvar) teknologinøytral og regulerer «offentlige» ytringer enten de skjer i form av tidsskrifter på papir eller på en blogg.
Også åndsverkloven er i hovedsak teknologinøytral. Den regulerer retten til å gjøre verk «tilgjengelig for allmennheten», enten dette skjer på elektronisk på nett eller i form av fysiske eksemplarer.
Når det gjelder ansvar for ulovlige nettytringer så er det særlig to typer ansvar man bør være oppmerksom på, nemlig ansvar for egne handlinger, og medvirkningsansvar.
Når det gjelder det ansvaret for egne handlinger, så skiller ikke nettet seg fra andre arenaer. Brudd på lov om opphavsrett, enten man selv gjør dette, eller man medvirker, innebærer at man kan bli holdt ansvarlig sivil- eller strafferettslig. Det sivilrettslige ansvaret innebærer at man kan bli etterforsket av private aktører – for eksempel private rettighetshavere som forsøker å begrense ulovlig fildeling. Dersom lovbruddet forfølges strafferettslig, er det politiet som etterforsker saken. I begge tilfeller kan etterforskingen ende med en rettsak og man kan bli dømt til å betale erstatning. Dersom lovbruddet forfølges strafferettslig kan man også bli dømt til frihetsstraff eller til å betale bot.
Når det gjelder «trykt skrift eller kringkastingssending» finnes det et særlig redaktøransvar, som er definert i Straffeloven § 269. Redaktøransvaret innebærer at redaktøren kan straffes dersom bladet eller tidsskriftet han eller hun er redaktør offentliggjør en ulovlig ytring. Dette ansvaret er ubetinget, og gjelder også dersom den ulovlige ytringen er ukjent for redaktøren, f.eks. i form av er et leserinnlegg som redaktøren ikke kjenner innholdet av.
Straffeloven har ingen tilsvarende ansvarsbestemmelse for nettmedier. Dersom det er snakk om et nettsted, for eksempel en nettavis, en blogg, et sosialt nettverk, eller en søkemotor, så har ikke den som er ansvarlig for innholdet på nettstedet et slikt ubetinget ansvar for brukerskapt innhold på nettstedet.
Men dette innebærer imidlertid ikke at den som tilbyr en nettjeneste ikke har noe ansvar for innhold som er skapt, lastet opp eller delt av nettstedets brukere, i den ustrekning nettstedet legger til rette for det. Dersom ansvaret for brukerhandlinger ikke er lovregulert, kommer alminnelige bestemmelser om aktsomhet og medvirkningsansvar til anvendelse.
I noen land har lovgiverene kommet de som tilbyr nettjenester til unnsetning med særlige lover som innrømmer ansvarsbegrensing for tekniske operatører og tilbydere av lagringstjenester når det gjelder skade forvoldt av en tredjepart (dvs. en bruker av tjenesten).
Dette gjelder særlig USA, der man har en lov som går under navnet Digital Millenium Copyright Act (DMCA). DMCA innrømmer tjenestetilbydere ansvarsfrihet (såkalt “safe harbor”) fra opphavsrettskrenkelser som skjer ved bruk av tjenesten dersom samtlige av følgende fem vilkår er oppfylt:
- Tjenestetilbyderen kjenner ikke til krenkelsene;
- mottar ikke inntekt som stammer fra krenkelsene;
- har etablert retningslinjer for å beskytte opphavsrett;
- har informert samtlige brukere om disse retningslinjene; og
- har et kontaktpunkt som mottar og følger opp varslinger og klager.
I EU/EØS finnes ehandelsdirektivet (som i Norge er implementert i ehandelsloven), og som har flere kompliserte regler om både ansvar og ansvarsfritak som gjelder for leverandører av ulike nettbaserte transport- og lagringstjenester.
Ehandelsloven § 18 slår imidlertid fast at en tjenesteyter bare kan straffes for medvirkning til ulovlige brukerhandlinger dersom han har utvist forsett. Det følger av rettspraksis og juridisk teori at forsett foreligger dersom handlingen er tilsiktet, eller dersom tjenesteyteren har regnet følgen som sikker eller overveiende sannsynlig. For erstatningsansvar er det krav om forsett eller grov uaktsomhet. Samme paragraf sier videre:
«Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå.»
Det foreligger nå et nytt EU-direktiv on copyright and related rights in the Digital Single Market (Digitalmarkedsdirektivet – 2019/790/EU av 17. april 2019) som i noen tilfelle vil overstyre ehandelsloven når det gjelder ansvar for nettytringer og annet innhold som brukere laster opp på et nettsted. Digitalmarkedsdirektivet pålegger visse tilbydere et større ansvar enn det følger av ehandelsdirektivet.
Den aktuelle bestemmelsen er artikkel 17 (tidligere 13) slår fast at en tjenesteyter medvirker til en tilgjengeliggjøring for allmennheten når tjenesten legger til rette for at allmenheten får tilgang til brukeropplastet innhold, og at tilbyderen derfor plikter å innhente tillatelse til denne bruken, f.eks. gjennom en avtalelisens – tilsvarende den som gir kringkastere rett til å kringkaste opphavsrettsbeskyttede verk uten å be hver enkelt artist om lov.
Ansvarsfrihetsreglene som følger av ehandelsdirektivet og ehandelsloven gjelder ikke for situasjoner som er omfattet av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet. I stedet oppstilles alternative krav til når tjenesteyteren kan bli ansvarsfri i de tilfellene det ikke er innhentet tillatelse eller lisens. Blant annet stilles det krav til at tilbyderen har gjort hva den har kunnet (“best efforts”) for å innhente tillatelse og handlet hurtig og fjernet innhold når rettighetshaveren har gjort oppmerksom på overtredelsen.
Artikkel 17 har også mindre byrdefulle regler for mindre tjenesteytere (målt etter omsetning) og strengere regler for store (målt etter antall treff). Det presiseres videre at bestemmelsen ikke må føre til blokkering av innhold som ikke krenker opphavsrett eller nærstående rettigheter, bl.a. hvis bruken er omfattet av en av unntaksbestemmelse i åndverkloven (f.eks. sitat, parodi, og lignende). Videre presiseres det at bestemmelsen ikke medfører noen generell overvåkningsplikt. Tilbyderne pålegges også å innføre effektive og hurtige klageprosedyrer, og bestemmelsen pålegger staten å sikre at det finnes utenrettslige tvisteløsningsordninger.
Bestemmelsene om ansvarsfritak i ehandelsloven og digitalmarkedsdirektivet er kompliserte. Har du behov for å forstå hva bestemmelsene innebærer for en nettjeneste som opererere i grenseland (for eksempel en tjeneste som legger til rette for fildeling mellom anonyme brukere), bør du søke bistand hos en jurist.
Men dersom du bare driver en blogg, et sosialt nettsted, en søketjeneste, eller lignende, så er det alminnelige regler om ansvar og aktsomhet som gjelder. Dersom du tillater brukere å ytre seg, eller laste opp innhold, har du også ansvar for at nettstedet eller tjenesten har retningslinjer for hva som er lov, og at brukerne er kjent med disse. Videre plikter du å du sørge for at det finnes et bemannet kontaktpunkt der den fornærmede (og andre) kan klage eller varsle dersom de mener at disse retningslinjene er brutt gjennom brukerskapt innhold. Og til sist må du ha effektive rutiner for å sperre tilgangen til ulovlig innhold som brukere har lagt inn, så snart du blir klar over at noe slikt har skjedd.
Gjør du dette bør du ha ryggen klar, uansett hva brukere måtte finne på. Men dersom du driver nettstedet eller tjenesten på en uansvarlig eller uaktsom måte der du enten mangler rutiner for varsling eller du unnlater å følge opp klager – og dette fører til skade eller tap for en tredjepart, risikerer du å bli holdt ansvarlig. I så fall vil du bli holdt ansvarlig for medvirkning til de ulovlige handlinger som en av dine brukere har foretatt seg som utløser straff eller erstatning. For opphavsrettskrenkelser er straffen og erstatningsbeløpet for medvirkning det samme som den er for selve lovbruddet.
Sporing av bilder og tekst
Flere selskaper tilbyr teknologi som skal gjøre det mulig å spore om bilder og tekst lagt ut på Internett eller i en trykksak er blitt kopiert og og brukt av andre.
Se også: Robin Lunds tips om sporing av bilder.
Usynlige digitale vannmerker
En teknologi som kalles usynlige digitale vannmerker benyttes i dag industrielt. Dette er en digital kode som lagres i selve bildedataene. Koden er usynlig for mennesker, men kan gjenkjennes av dertil egnet programvare. Koden er dessuten konstruert slik at den ikke forsvinner selv om bildet skaleres, beskjæres, roteres, etc.
Det finnes flere selskaper som selger programvare og sporingstjenester tuftet på slik teknologi. Et av de mest kjente er Digimarc. Sporingstjenestene fungerer slik at selskapet som tilbyr tjenesten søker på Verdensveven etter bilder som inneholder usynlige digitale vannmerker, og rapporterer alle forekomster av en bestemt kode til den som abonnerer på denne koden. Sporingen kan bare brukes på Internett. Det finnes ingen tilsvarende tjeneste som kan oppdage ulovlig bruk av vannmerkede bilder i en trykksak.
Det er mulig, for en som vet hvordan, å fjerne slike usynlige digitale vannmerker fra et bilde, men lett er det ikke.
Mønstergjenkjenning
Selskapet idée har utviklet en teknologi for mønstergjenkjenning som kjenner igjen bilder (eller deler av bilder) basert på en profil hentet fra bildet selv. I motsetning til de overnevnte vannmerker gjøres det ingen ting med selve bildet. I stedet beregnes det et «fingeravtrykk» for bildet som skal spores, og dette «fingeravtrykket» benyttes til å identifisere kopier og duplikater. Selskapet hevder at algoritmen også vil kjenne igjen et bilde som er endret gjennom skalering, beskjæring, rotering, speilvending, fargeforandringer, etc.
Selskapet tilbyr to overvåkingstjenester basert på denne teknologien: PixId som sporer kopier av bilder i trykksaker, og TinEye som gjør det samme på nettet.
En lignende tjeneste tilbys av Reverse Image Search.
Google tilbyr også en bildesøke-tjeneste der man kan søke etter identiske (og lignede) bilder: Google bildesøk. Du klikker på kamera-ikonet i søkefeltet for å angi URL til bilde å søke etter, eller for å laste opp et bilde å søke etter.
Tekstgjenkjenning
Det finnes også ulike nettjenester som forsøker å kjenne igjen plagiater av tekst, som for eksempel Grammarly Plagarism Checker, Plagiarismcheck.org, PlagSpotter.com, Plagium.com og PlagTracker.com.
Gjenbruk fra nettet
Pressen (og andre) har forlengst oppdaget nettet som kilde til stoff, og henter gjerne tekst og fotografier fra firmanettsteder, blogger, og sosiale nettsteder som FaceBook og Twitter, fotonettsteder som Flickr og andre steder som måtte høve. Publisert materiale som pressefolk «finner» på denne måten blir gjerne brukt i aviser, tidsskrifter og nettaviser.
Denne praksisen med gjenbruk av stoff har vært behandlet av pressens eget selvjustisorgan, som finner den uproblematisk sett fra et presseetisk perspektiv. Se for eksempel PFU-sak 030/10. Som det framgår av denne saken er imidlertid PFU er ikke et organ som tar stilling til juridiske spørsmål, enten det dreier seg om opphavsrett eller retten til eget bilde.
Når tekst og bilder hentes fra nettet og gjenbrukes i andre publikasjoner, så gjelder de samme begrensningene hva angår opphavsrett og personvern som det gjelder for en hvilken som helst annen kilde. Mener man at slike rettigheter er krenket når materiale lagt ut på FaceBook, Flickr, etc. blir benyttet av andre, er dette en rettslig tvist som bør løses på samme måte som andre rettslige tvister om opphavsrett og personvern.
Selv om man nesten daglig kan se eksempler på slik bruk av bilder hentet fra nettet i ymse medier, er det svært få saker hvor dette fører til konflikt. Og der det oppstår konflikt, kjenner jeg så langt ikke til noen saker fra Norge hvor slik gjenbruk har vært prøvet for domstolene. Jeg er på ulike vis blitt kjent med noen få saker som har blitt løst utenom rettsalen. De få sakene jeg kjenner til omtaler jeg her. Om disse sakene og de beløpene man er blitt enig om er representative, vet jeg ikke.
Mange sosiale nettsteder der privatpersoner kan legge ut bilder og tekst opererer med brukerbetingelser som man må godta før man får tilgang til nettstedet. Et typisk eksempel på slike betingelser finner man hos Facebook. I versjonen fra 15. november 2013 (Facebook endrer vilkårene hele tiden) står det blant annet:
Når det gjelder innhold som er beskyttet av opphavsrett, for eksempel bilder og videoer (opphavsrettsbeskyttet innhold), gir du oss følgende spesifikke tillatelser, underlagt innstillingene dine for personvern og applikasjoner: Du gir oss en ikke-eksklusiv, overførbar, vederlagsfri og verdensomfattende lisens, underlisensierbar, til å bruke alt opphavsrettsbeskyttet innhold du publiserer på eller i forbindelse med Facebook (åndsverklisens). Åndsverklisensen opphører når du sletter det åndsverkbeskyttede innholdet ditt eller brukerkontoen din, med unntak av tilfeller der du har delt innholdet med andre brukere og de ikke har slettet det.
Overstående kan innebære at du har gitt Facebook tilnærmet blankofullmakt til å gjøre hva de vil med bilder og videoer du laster opp, så lenge bruken skjer «i forbindelse med Facebook». For eksempel vil Facebook tillate samarbeidspartnere å benytte Facebook-medlemmenes profilbilder i sin egen markedsføring, som det framgår av faksimilen under (hentet fra Aftenposten.no):
Det er også verd å merke seg at det ikke er tilstrekkelig å slette innholdet eller brukerkontoen for å avslutte denne blankofullmakten. Den opphører først når alle du har delt innholdet med også sletter det.
I California i USA har imidlertid fem personer utfordret denne bruken av «liker». Ifølge Reuters ble det i mai 2012 inngått et forlik som innebærer at Facebook skal betale USD 10 millioner til veldedighet mot at de fem trekker søksmålet.
I Facebooks betingelser finnes det videre en klausul som sier at dersom du publiserer innhold med innstillingen Offentlig, innebærer dette et samtykke til at alle, inkludert personer utenfor Facebook kan bruke informasjonen:
Når du publiserer innhold eller informasjon med innstillingen Offentlig, betyr dette at du gir alle, inkludert personer utenfor Facebook, tilgang til og tillatelse til å bruke den aktuelle informasjonen og knytte den til deg (dvs. navnet og profilbildet ditt).
I dag tolker gjerne mediene overstående avsnitt i brukerbetingelsene slik at de kan betrakte Facebook som en gratis bildebank der de fritt kan hente materiale og publisere det uten å klarere rettigheter, og uten å betale for bruken, (så lenge de respekterer fotografens ideelle rettigheter og navngir vedkommende).
Om dette er en riktig tolkning er jeg ikke sikker på. Men noe endelig svar får vi neppe før en tvist om mediebruk av innhold hentet i fra Facebook blir avgjort gjennom en rettsak.
Det kan være mange årsaker til at ingen saker der mediene benytter materiale som de «finner» på nett uten å klarere bruken med rettighetshaver eller de avbildede så langt har endt med rettsak.
Det er ikke alltid slik at slike bruk er ulovlig.
Når det gjelder bilder fra Facebook, så er Facebook-betingelsene så uklare at det kan godt være at mediene og andre rett og slett har rett til å forsyne seg med materiale som er lagt ut på Facebook med innstillingen Offentlig.
Videre er det mange bilder og tekster som legges ut på nettet av rettighetshavere i den åpenbare hensikt å markedsføre seg selv eller et bestemt prosjekt, forestilling eller performance. Da kan bilde og tekst som regel benyttes fritt i samband med redaksjonell omtale. Dette fordi et slikt prosjekt etc. ofte er en dagshending. Utgivere kan i mange tilfeller gjengi verk i samband med redaksjonell omtale av en dagshending.
Men selv når bruken strengt tatt er ulovlig er det ikke sikkert at det blir tvist eller rettsak.
Når det gjelder amatørfotografier kan det for eksempel være slik at verken fotograf eller de personer som er avbildet er kjent med lovens bestemmelser om opphavsrett og retten til eget bilde, eller disse rett og slett er fornøyd med å se sitt bilde eller sitt ansikt i avisen.
Man kan vel heller ikke utelukke at mediene spekulerer i at verken fotografen eller de som er avbildet ønsker å pådra seg det arbeid og de utgifter som følger med en rettsak, og derfor bruker bilder stikk i strid med lovens bestemmelser fordi de har lang erfaring med at det på dette området både er enklere og billigere å få tilgivelse enn tillatelse.
Til sist må det sies at det ikke uvanlig at mediene, når de blir tatt på fersken, inngår et ikke-rettslig forlik med fotograf og modell og betaler et beløp som kompensasjon – men da gjerne setter som vilkår at tvisten ikke skal bli offentlig kjent.