Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

Hjem | 6. Avgrensninger i opphavsretten | 8. Internett

7. Begrensninger for fotografen

De fleste offentlige steder kan du ta bilde av hva du vil. Unntaket er steder som militære installasjoner, der det kan være satt opp plakater som kunngjør fotoforbud.

Det er imidlertid forbudt å fotografere på en måte som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred (jf. STL § 390a).

På privat grunn kan grunneier bestemme at publikum kun har adgang på bestemte vilkår, som for eksempel at det ikke tas fotografier. Det er derfor ingen ting til hinder for arrangører av konserter, teateroppsetninger og fotballkamper, eller eiere av shoppingsentre og andre bygninger, setter som vilkår for å få adgang til arrangementet eller for å slippe inn i bygningen at det ikke fotograferes. Slike forbud bør respekteres.

Det er også en egen bestemmelse som sier at under forhandlingene i straffesaker er fotografering (sammen med filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt). Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet, eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, med mindre vedkommende samtykker i å bli fotografert (DSL § 131a).

Bortsett fra for passasjerer i luftfartøy i rute- charter- eller taxitrafikk, er det i Norge forbudt å ta flyfoto eller bilder fra luften uten tillatelse fra myndighetene. Dette framgår av Forskrift om fotografering mv. fra luften. Dersom du trenger tillatelse til luftfoto, kontakter du Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Det er en forholdsvis enkel sak å få tillatelse til enkeltstående fotooppdrag begrenset i tid og omfang, mens en generell lisens har en mer omfattende saksbehandling og forutsetter at fotografen er sikkerhetsklarert.

Men selv om det kan være lov å ta bildet, så er det ikke sikkert at det er lov å offentliggjøre bildet.

Det meste er imidlertid lov å offentliggjøre bilder av: Natur, landskaper og bygningers eksteriører (med ett unntak, beskrevet nedenfor) kan både avbildes og bildene kan fritt offentliggjøres.

Arkitekttegnede bygg er riktignok åndsverk, og derfor i utgangspunktet beskyttet, men ÅVL § 24 innholder en eksplisitt unntaksbestemmelse som lyder slik:

Byggverk kan fritt avbildes.

Også bilder av fly, biler, båter og andre små og store gjenstander kan du fritt publisere uten å klarere dette med eieren av gjenstanden. Vær imidlertid varsom med gjenstander dersom gjenstanden kan forbindes entydig med en person. Et eksempel er et bilde av en bil som viser bilens registreringsnummer. Å publisere slike bilder kan dermed innebære at man offentliggjør personopplysninger, noe som igjen kan være i konflikt med personopplysningsloven (POL). Dersom det er snakk om følsomme personopplysninger, for eksempel at bilen er involvert i en ulykke eller i en kriminell handling, bør registreringsnummer o.l. sladdes i samband med publisering.

De to tingene du skal være varsom med å publisere, er bilder av mennesker og avbildinger av kunstverk.

Retten til eget bilde

Det er flere paragrafer i det norske lovverket som handler om retten til eget bilde. De viktigste er imidlertid ÅVL § 45c, STL § 390 og personopplysningsloven (POL).

Bestemmelsen i ÅVL § 45c har todelt begrunnelse: På den ene siden er det en personvernbestemmelse som verner om den avbildedes integritet. På den andre siden er den et vern av eget bilde som formuesgode. Dersom bildet utnyttes kommersiellt er det rimelig at den som det er avbildet får del i inntektene. (Jongers 2006)

STL § 390 er utelukkende en personvernbestemmelse. Den favner videre enn ÅVL § 45c og gir et generelt vern mot ytringer som krenker privatlivets fred, enten dette skjer i form av bilder, tekst, eller andre uttrykk. I motsetning til ÅVL § 45c (se under) finnes det ingen unntak fra personvernet. STL § 390 gjør det straffbart å distribuere eller offentliggjøre bilder og annen informasjon som kan være avslørende eller nedverdigene for den eller de som avbildes. Fyllebilder, nakenbilder, bilder eller tekst som eksponerer samlivsbrudd eller utroskap, er eksempler på ytringer som kan rammes av denne bestemmelsen.

Også POL handler om personvern. Mens STL § 390 retter seg mot krenkende ytringer, dreier POL seg om digital lagring og behandling av personopplysninger. Ifølge Datatilsynet er et bilde av en identifiserbar person en personopplysning, og publisering på Internett går ut over det private området. Derfor, sier Datatilsynet, må «[e]nhver som publiserer bilder eller andre personopplysninger på nettet […] forholde seg til personopplysningsloven.»

Det er utvilsomt viktig, men POL har et unntak, som avgrenser hvilke deler av POL som skal gjøres gjeldene. Dette er POL § 7, som handler om forholdet mellom POL og ytringsfriheten, og som lyder:

For behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske, herunder opinionsdannende, formål gjelder bare bestemmelsene i §§ 13-15, § 26, §§ 36-41, jf. kapittel VIII.

Altså, når formålet med behandling av personopplysninger i form av tekst eller bilde er å regne som kunstnerisk, litterært, journalistisk eller opinionsdannende, så gjelder bare de delene som handler om informasjonssikkerhet, internkontroll og rådighet (POL §§ 13-15), reservasjonsregisteret (POL § 26), og fjernsynsovervåkning (POL §§ 36-41).

I Frankrike ble det i 2007 vedtatt en lov som gjorde det ulovlig for andre enn profesjonelle journalister å distribuere bilder som viser vold. I Norge er det imidlertid ingen slik avgrensing på hvem som har anleding til å utøve journalistisk virksomhet. Journalistikk kan i Norge like gjerne utøves av amatører som av profesjonelle. Presseforbundet har i et brev til Datatilsynet datert 2001-11-20 avgrenset innholdet av begrepet journalistisk virksomhet til å ikke omfatte reklame og fiksjon (Jongers 2006, fn. 235, s. 101).

Det er heller ikke noe krav at skal være profesjonell bildekunstner eller forfatter for at virksomheten skal regnes som kunstnerisk eller litterær. Hva som faller inn under begrep som «kunst» og «litteratur» finnes det sikkert mange meninger om, og i en konfliktsituasjon vil det til slutt være retten som må ta stilling til slike sjangerbestemmelser. Se også avsnittet om gatefotografi.

Ivar F. Andresens portrett som en del av varemerket for IFA saltpastiller Vær også oppmerksom på at varemerkeloven (VML) har en bestemmelse (VML § 14.4) som forbyr bruk av en annens portrett i varemerke, med mindre det er åpenbart at personen som avbildes er død for lang tid siden. Når operasangeren Ivar F. Andresens portrett kan benyttes som en del av varemerket for IFA saltpastiller, så er det blant annet fordi Andresen døde i 1940.

Straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser (STL §§ 246-247) kan også omfatte ærekrenkende bilder. Det eksisterer liten rettsprakis på dette området, men både Jordahl (1996) og Jongers (2006) gjør et poeng av at disse bestemmelsene kan ramme ærekrenkende bildebruk. Jongers påpeker videre at spredning av private og intime bilder på MMS kan omfattes av bestemmelsene om ærekrenkelser i STL. Dette er et viktig poeng, siden spredning av krenkende bilder som ikke publiseres (på Verdensveven eller i trykt skrift) neppe reguleres av de andre lovbestemmelsene som verner retten til eget bilde.

Dersom du mener at din rett til eget bilde har blitt krenket, så bør du gå fram på omrent samme vis som en opphavsperson som har fått sin opphavsrett krenket. Jeg har skissert er forslag til framgangsmåte nedenfor, i avsnittet med overskriften Praktiske råd.

Samtykkekravet

I sum innebærer de bestemmelsene som er omtalt ovenfor at for å offentliggjøre et fotografi som avbilder en person, er hovedregelen at den avbildede må gi sitt samtykke.

Loven setter imidlertid ikke noe formelt krav til et slikt samtykke. I prinsippet kan samtykke være implisitt eller gitt muntlig, men det må likevel være utvilsomt at samtykke er gitt. Jongers (2006) skriver:

For at samtykke skal regnes som avgitt der dette ikke er uttalt verken skriftlig eller muntlig, skal det mer til enn at personen stiller seg opp foran et kamera. Personen som blir avbildet må også være klar over at bildene skal publiseres.

Det bør også presiseres at for at samtykke skal være gyldig, må den som blir avbildet være kjent med i hvilken sammenheng bildene skal publiseres. Et bilde der den avbildete har gitt sitt samtykke til at bildet brukes i avisa i samband med en nyhetssak, har ikke av den grunn uten videre godkjent at det samme bildet publiseres som markedsføring av et produkt eller tjeneste.

Det ryddigste og sikreste, og særlig dersom bildet skal brukes til markedsføring (der det er klart at unntakene som gjelder for fotojournalistikk ikke gjelder), eller et såkalt «erotisk» bilde (som tøyer grensene for personvernet), eller bilder som av andre grunner kan være kontroversielle, er å sørge for at samtykket foreligger skriftlig, gjerne i form av en såkalt «model release form» (MRF). Jeg har drøfter behovet for en MRF og lenker til et utkast til et slikt skjema i denne artikkelen.

Kravet om samtykke etter ÅVL § 45c gjelder så lenge personen er i live og i 15 år etter utløpet av det året den avbildede døde.

Unntak fra samtykkekravet

Som nevnt er hovedregelen i ÅVL § 45c at det kreves samtykke fra den avbildede for å offentliggjøre fotografi som avbilder en person. Det finnes imidlertid en del unntak fra hovedregelen. Det vil si at samtykke er ikke nødvendig dersom:

avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud,
bildet brukes som omhandlet i § 23 tredje ledd eller § 27 andre ledd.

Unntakene det vises til i punkt e handler om retten til å bruke bilder av den person som er omtalt i en biografi, samt retten til å bruke et fotografi av en person i samband med etterlysning, i etterforskning, eller som bevismiddel.

ÅVL § 45c regulerer bruken av «fotografi» som «avbilder en person».

Selv om ordet «fotografi» strengt tatt bare betyr stillbilde på fotografisk film, finnes det høyesterettsdommer som slår fast at både digitale bilder og videobilder omfattes av bestemmelsen.

Litt mer uklart er det hva det innebærer at man «avbilder en person». Hvorvidt ansiktet til personen er synlig og kan gjenkjennes spiller selvsagt en viss rolle, men det er ikke nødvendigvis avgjørende. Andreas Galtung (1991) skriver:

[…] som utgangspunkt [kan] det ikke stilles noe krav om at ansiktet må være med, og dermed kan det heller ikke stilles noe åpenbart krav til gjenkjennelighet […]

Jongers (2006) konkluderer imidlertid med at dersom det ikke er mulig å identifisere personen, verken fra bildet, eller på annen måte, så kan ikke fotografiet sies å «avbilde en person» i lovens forstand, og dermed er det heller ikke nødvendig med samtykke.

Fotojournalistikk

Unntakene som listes opp i ÅVL § 45c og avgrensningen som gjøres i POL § 7 innebærer at «normal» fotojournalistikk kan publiseres på papir og på nett uten samtykke fra de som er avbildet. Dette fordi formålet med virksomheten utelukkende er journalistisk eller opinionsdannende, og videre fordi bildene viser personer eller situasjoner som av ulike grunner befinner seg i nyhetsbildet, og som derfor kan sies å ha «aktuell og allmenn interesse», eller fordi de viser større forsamlinger eller oversiktsbilder der den enkelte person «er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet».

Det har særlig vært strid om hva som ligger i uttrykket «aktuell og allmenn interesse». Det nærmeste vi kommer en avklaring, er sannsynligvis den såkalte «teazer.tv-saken», som ble behandlet av Høyesteretts kjæremåls 2001-12-18 (Rt 2001:1691). Den er også interessant fordi den er en av de få sakene i norsk rett som har handlet om publisering på Internett.

Saken handlet om ÅVL § 45c og rett til visning av fotografi når ikke de avfotograferte hadde gitt sitt samtykke til dette. Gjengivelsen hadde skjedd på et nettsted (teazer.tv), som markedsfører seg selv som et pornografisk nettsted. Det var på nettstedet lagt ut et bilde av to tidligere deltagere i et tv-program, tatt under et moteshow i Oslo.

Kjæremålsutvalget kom enstemmig til at åndsverkloven § 45c forhindret at bildet kunne benyttes uten de avbildede personenes samtykke.

Kjæremålsutvalget begrunnet dette i at hensynet til ytringsfriheten (jf. GL § 100 og EMK art. 10) ikke tilsa noen innskrenkende tolkning av ÅVL § 45c (a) («avbildningen har aktuell og allmenn interesse») i forhold til den aktuelle bruk:

Det nærmere innhold i bestemmelsen må fastlegges ved en interessavveining der i første rekke allmennhetens informasjonsbehov veies mot den avbildedes interesse i vern mot bruk i sammenhenger som er urimelig belastende.

Kjæremålsutvalget veier her ytringsfriheten opp mot hvor viktig ytringer er fra et samfunnsmessig synspunkt. Hvorvidt «avbildningen har aktuell og allmenn interesse» avhenger altså av to ting: «allmennhetens informasjonsbehov» (informasjon om viktige samfunnspørsmål må komme frem i mediene) og det vern den som er avbildet skal ha mot å få sitt bilde benyttet i en krenkende sammenheng. Det forholdet at ytringen i dette tilfelle var uviktig, og at bildet ble benyttet i en pornografisk kontekst, ble utslagsgivende.

Høyesterett legger imidlertid stor vekt på journalistikkens samfunnsmessige betydning. I den såkalte Plata-saken viste NRK et videoopptak fra Plata som viser en person i følge med sin fem år gamle stedatter som blir pågrepet i det han forsøker å kjøpe narkotika. NRK ble i denne saken frifunnet for å vise opptaket. Høyesterett uttaler:

Sekvensen med [A] og stedatteren knyttet seg utvilsomt til et spørsmål av vesentlig samfunnsmessig betydning, og saken hadde stor offentlig interesse. Selv om det ved rettsstridsvurderingen må være riktig å ta utgangspunkt i det overordnede siktemål med programmet, tilføyer jeg at det som ble søkt formidlet ved å inkludere [A] og stedatteren, vanskelig kunne vært formidlet på en likeverdig måte uten denne del av innslaget. Et av de forhold som det ble ansett særlig maktpåliggende å fremheve, var den truende alminneliggjøring av narkotikaomsetning og bruk, og den aktuelle sekvens var utvilsomt egnet til å formidle dette. Det at en ung velkledd mann, som på ingen måte skiller seg negativt ut, finner å kunne kjøpe narkotika i følge med sin lille stedatter, bekrefter alminneliggjøringen på en slående måte. Det at seeren kommer så vidt nær de to, har betydning, og jeg kan ikke se at A kunne vært gjort ugjenkjennelig også for sine nærmeste, uten at inntrykket ved formidlingen ville blitt svekket.

Selv om Høyesterett i denne saken gir NRK medhold i at bildene ikke skulle vært sladdet for å gjøre personen ugjenkjennelig bør fotografen i slike sammenhenger utvise skjønn. At det handles narkotika i visse strøk av en by finnes det opplagte gode grunner til å omtale i pressen. Men å bli eksponert som narkotikabruker er utvilsom belastende. Med mindre det finnes særlige grunner til ikke å sladde, bør ansiktene til identifiserbare personer i slike reportasjer sladdes. Også andre bilder som kan avsløre private forhold, for eksempel bilder som viser ventende på et legekontor, bør ikke publiseres usladdet fordi dette kan være en belastning for de som er avbildet.

I mai 2007 fattet Høyesterett en viktig prinsippavgjørelse i den såkalte Big Brother-saken. Saken gjaldt hvorvidt ukebladet Se og Hør sommeren 2003 rettsstridig hadde krenket privatlivets fred gjennom gjennom tre reportasjer som handlet om et påstått samlivsbrudd mellom to tidligere deltagere i realityshowet «Big Brother». Høyesterett kom til at Se og Hør-forlaget, samt bladets redaktør og to av bladets journalister, hadde brutt STL § 390 gjennom disse reportasjene.

Høyesteretts vurderingen bygger langt på vei på den såkalte von Hannover mot Tyskland (også kjent som Caroline-dommen), der den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at selv kjente personer har rett til et privatliv når det de foretar seg ikke er av allmen interesse. Rent spesifikt la Høyesterett til grunn at rettstridskravet etter straffeloven § 390 må forstås slik at det samsvarer med kravene i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om rett til privatliv og artikkel 10 om ytringsfrihet. I konflikten mellom disse to kravene er det sentrale når det gjelder vern av privatlivet hvorvidt presseomtalen gir et bidrag til en debatt av allmenn interesse. EMK artikkel 10 skal verne om samfunnsdebatten og demokratiet, ikke adgangen til å legge frem opplysninger om personlige forhold om bestemte personer, selv om personene er såkalte «kjendiser».

I sin første utgave 2006-03-16 benyttet det nå nedlagte tidsskriftet Memo et portrettbilde av en muslimsk demonstrant med knyttet neve som forsidebilde. I bildet var det innfelt følgende tekst: «Frykter sosial bombe. Innvandring er vår tids største politiske utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.» Bildebruken ble av den avbildete person klaget inn for pressens faglige utvalg (PFU), som etter å ha behandlet saken uttalte at bildebruken var «brudd på god presseskikk», jf. PFU-sak 065/06. Det fremgår imidlertid av PFU-avgjørelsen at det ikke var selve publiseringen av bildet som var problemet, men at et bildet som var tatt i en kontekst (en lovlig demonstrasjon) ble benyttet til å illustrere noe helt annet (frykt for en sosial bombe).

Bildet ble også prøvet for Oslo Tingrett (dom 2007-08-31), der det fra den avbildedes advokat ble påberopt vern etter ÅVL § 45c. Dette drøftes imidlertid ikke i dommen, som i stedet drøfter bildebruken i lys av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om rett til privatliv og artikkel 10 om ytringsfrihet. På bakgrunn av dette finner tingretten at bildebruken er ærekrenkende og dømmer utgiver og redaktør til å betale erstatning og saksomkostninger. Dommen ble imidlertid anket og Borgerting Lagmannsrett kom i september 2008 til motsatt konklusjon [mer når dommen blir tilgjengelig].

Statsviteren Carl-Erik Grimstad (2008) kommenterer dommen i tingretten slik:

Åndsverkloven § 45c er i det hele tatt etter mitt skjønn i dag på vei til å ha utspilt sin rolle som rettleder i journalistikkens avveining mellom rett og galt. I de fleste tilfeller vil rettskildegrunnlaget basert på straffeloven § 390, det ulovfestede personvernet samt grunnlovens § 100 i kombinasjon med EMDs [den europeiske menneskerettsdomstolen] avgjørelser i avveiningen mellom artiklene 8 og 10, etter mitt skjønn være tilstrekkelig for å sikre personverninteressene til mennesker som vekker fotografers interesse. (s. 174)

Dette synet bekreftes etter min mening langt på vei av den såkalte bryllupsfoto-saken som Høyesterett behandlet i september 2008, der det er andre bestemmelser enn ÅVL § 45c som står sentralt i rettsstridighetsvurderingen.

Saken var foranlediget av Se og Hørs reportasje om bryllupet mellom skuespiller Andrine Sæther og musiker Lars Lillo-Stenberg. Bladet hadde fotografert bryllupet, som foregikk i friluft, med telelinse. Paret hadde ikke samtykket til bildebruken, og hadde fått medhold i både Tingretten og Lagmannsretten om at bildebruken var rettsstridig, men Høyesterett kom med et knapt flertall til motsatt resultat.

Rettens flertall (tre dommere) mente at ekteparet måtte finne seg i avbildingen og reportasjen, selv om de ikke hadde samtykket, og selv om bildene ikke rapporterer fra en hendelse med allmenn interesse.

I sin vurdering av om bildebruken var rettstridig sammenholdt førstvoterende saken opp mot tidligere rettspraksis fra Norge og EMD, særlig Big Brother-saken og von Hannover mot Tyskland, og avveingen mellom ytringsfrihet og privatliv som følger av disse. Det ble lagt vekt på at innholdet i reportasjen var av nøytral karakter, og ikke inneholdt noe som kunne fremstå som belastende for ektefellene eller svekke deres omdømme. Det ble også fremhevet at bryllupet fant sted på et allment tilgjengelig område, og at fotografen gjennom bruk av telelinse ikke hadde forstyrret sermonien.

Mindretallet i Høyesterett (to dommere) konkluderte med at reportasjen krenket det vern av privatlivet som følger av straffelovens § 390. I rettsstridsvurderingen ble det lagt vekt på at reportasjen ikke syntes å gi noen bidrag til samfunnsdebatten selv om den omhandlet kjente personer innenfor norsk kulturliv. Mindretallet kommenterer ikke saken i forhold til ÅVL § 45c. Dommen er anket til EMD i Strasbourg.

Private hjemmesider

På bakgrunn av en dom i EU-domstolen med dom i 2003 (den såkalte Lindquist-dommen, sak C-101/01) mener Datailsynet at bilder på «private» hjemmesider på Internett ikke er «private» i lovens forstand, og derfor reguleres av POL.

Det virker videre som Datatilsynet, sannsynligvis med tanke på unntakene i POL § 7, mener at også de som publiserer bilder (og tekst) på private hjemmesider kan ta utgangspunkt i retningslinjene for hva som kan publiseres som fotojournalistikk og journalistikk (jf. unntakslisten ÅVL § 45c og STL § 390) for å vite når samtykke er nødvendig. Datatilsynet presiserer imidlertid at når hovedformålet med et bilde er å avbilde en eller flere bestemte personer (portretter) skal man ha samtykke fra de avbildede før bildet legges ut på nett. Dersom de som avbildes er barn (f.eks. klassebilder), så er det foreldrene som må gi dette samtykket.

Markedsføring

Det sterke vernet av retten til eget bilde som vi har i Norge er ikke alminnelig ute i verden. Ifølge Jongers (2006) er det bare Belgia, Italia, Norge, Tyskland og Østerrike som har et såpass bredt vern av retten til eget bilde.

På engelsk kalles denne typen vern gjerne for personality rights, og vernet er avgrenset slik at det i første rekke kun omfatter bilder som brukes til markedsføring. I New York lyder bestemmelsen som følger:

A person, firm or corporation that uses for advertising purposes, or for the purposes of trade, the name, portrait or picture of any living person without having first obtained the written consent of such person, or if a minor of his or her parent or guardian, is guilty of a misdemeanor. (New York, Civil Rights Law § 50)

Også i Norge stilles det særlige krav til samtykke dersom et fotografi som avbilder en eller flere personer brukes til markedsføring.

I den såkalte Påskebildekjennelsen (Rt. 1983:637) ble en del bilder fra en påskereportasje som hadde stått på trykk i en avis solgt videre til et reklamebyrå som brukte disse i en annonsekampanje. Høyesterett kom til at selv om de avbildede måtte antas å ha samtykket til at bildene skulle publiseres i avisa, så var det ikke gitt samtykke til at bildene kunne brukes til markedsføring. Reklamemannen som hadde redaktøransvaret for kampanjen fikk straff, og Høyesterett uttalte i dommen at det «stilles et særlig aktsomhetskrav ovenfor reklamekonsulenter».

I 2002 brukte isprodusenten Hennig-Olsen et konsertbilde av gitaristen Knut Schreiner (Euroboys, Turboneger) i en reklame. Ansiktet til Schreiner var vendt bort fra kamera og var derfor ikke var synlig. Schreiner mente likevel at bildet av han ble benyttet uten lov, og at han kunne gjenkjennes gjennom sin karakteristiske positur. Ifølge Dagbladet ble saken løst ved et forlik, der Hennig-Olsen betalte Schreiner et (hemmelig) beløp som kompensasjon:

Nå har isforhandlerne betalt Schreiner et beløp han er godt fornøyd med, og det blir dermed ingen rettssak om billedbruken, melder Schreiners management. (Forlik i istvist, Dagbladet 2002-09-30, s. 60)

Danny Way hopper over den kinesiske mur Av og til kan det oppstå strid om billedbruken er redaksjonell eller for markedsføringsformål. I slike tilfeller kan det bli kostbart å ikke sørge for å avklare forholdet før bildet settes på trykk. I mars 2007 kjøpte SAS et bilde av rullebrettkjøreren Danny Way som hopper over den kinesiske mur fra bildebyrået Corbis. Bildet ble brukt til å illustrere (faksimile til venstre) en artikkel om Kina som reisemål i magasinet Seasons, som distribueres gratis til SAS EuroBonus' gull- og sølvmedlemmer. Danny Way krevde betaling for bruken fra SAS, med den begrunnelse at billedbruken hadde markedsføring som formål, og dermed måtte bruken av bildet klareres med den som var avbildet i tillegg til bildebyrået. SAS nektet først å betale, og hevdet at bildet kun var benyttet redaksjonelt i bladet. Men i mai 2007 krøp SAS til korset og gikk med på å betale Danny Way ca. 100 000 kroner som kompenasjon for billedbruken og manglende klarering på forhånd. (Inngikk forlik med SAS, Dagens Næringsliv 2007-08-23, s. 78)

Gatefotografi, kunst

Innenfor kunstfotografiet finnes det en sjanger som går under navnet gatefotografi, og som handler om å avbilde vanlige mennesker som befinner seg på offentlig sted i uformelle og uoppstilte situasjoner, og gjerne uten at motivet er oppmerksom på at det blir fotografert.

Så vidt jeg vet, pleide ingen av de kjente gatefotografene, som Henri Cartier-Bresson, Robert Frank, Alfred Eisenstaedt, William Eggleston eller Garry Winogrand, å innhente samtykke fra de personer de avbildet i egenskap av gatefotografer.

Mens mye aktuell fotojournalistikk ser ut til å gå klar av samtykkekravet etter ÅVL § 45c, er det ikke like åpenbart av gatefotografi i Norge omfattes av de samme unntaksbestemmelsene. Særlig ikke dersom det er personer som er hovedmotivet, og disse kan gjenkjennes på bildet.

Men gatefotografi er en poulær sjanger. Stadig ser man gatefotografi offentliggjort, både i aviser og tidsskrifter, på fotoutstillinger, og på nettsteder for fotointeresserte. Så lenge fotografen ikke opptrer plagsomt og invaderende, og avbildingen er gjort med respekt og verdighet, ser det ut til at de som forvalter redaktør- og kuratoransvaret på de ulike publiseringsarenaene ser gjennom fingerene med kravet til samtykke.

Det virker derfor som innarbeidet praksis mht, publisering av gatefotografi gir større rom for å fravike kravet til samtykke, enn en bokstavtro lesning av lovteksten.

Det som også kan telle i gatefotografens favør her, er hensynet til ytringsfriheten, dvs. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Fotografi, inklusive gatefotografi, kan formidle kunstneriske og meningsbærende ytringer. Retten til å fremføre slike ytringer bør veies mot den lovfestede retten til eget bilde i konkrete konfliktsituasjoner.

Det er forøvrig interessant å merke seg at en slik avveiing opp mot ytringsfriheten er tatt inn i personopplysningsloven (POL § 7), mens en tilsvarende avveining mot ytringsfriheten ikke finnes i åndsverkloven, selv om ÅVL § 45c, på mange vis er en personvernbestemmelse og derfor kanskje hadde passet bedre i personopplysningsloven.

Og uten at man skal lese alt for mye inn i nord-amerikansk juss – siden USA har et langt svakere vern av retten til eget bilde enn vi har i Norge – så fant New York Supreme Court at hensynet til ytringsfriheten og retten til kunstnerisk uttrykk måtte gå foran hensynet til retten til eget bilde i saken Nussenzweig vs. DiCorcia. (Saken ble anket til New York Court of Appeals, som avviste anken fordi fristen for å anlegge sak var oversittet. Domstolen tok av den grunn ikke stilling til om fotografen hadde krenket retten til eget bilde.)

En gruppe som kaller seg The Reporters Committee for Freedom of the Press har publisert en dossier med erfaringsdata fra samtlige amerikanske delstater under tittelen Photographers' Guide to Privacy. Denne gir interesserte et visst innblikk i rettstilstanden i USA på dette området. En tilsvarende oversikt for Europa og Norge hadde vært nyttig, men jeg kjenner ikke til noe slikt her.

Gjengivelse av kunstverk

ÅVL §§ 23-24 gir nærmere bestemmelser for gjengivelse av eksisterende åndsverk.

Hoveregelen er at for å offentliggjøre bilder der et opphavsrettbesyttet åndsverk (med unntak av arkitekttegnede bygninger) utgjør en sentral del av motivet må bruken klareres av kunstneren eller dennes arvinger, evt. BONO.

Man kan også tenke seg at man skaper en bearbeidelse av et eksisterende verk. Også da må det innhentes samtykke fra den som har rettighetene til originalen.

Det er imidlertid en del unntak fra dette.

Et viktig unntak fra hovedregelen er bilder av bygninger. Arkitekttegnede bygninger er åndsverk, men ÅVL § 24 slår fast at «Bygninger kan fritt avbildes». Dette unntaket gjelder stort sett over hele verden, men vær oppmerksom at i 2003 innførte Frankrike en egen lov som ga belysningen av Eiffel-tårnet opphavsrettslig beskyttelse. For å offentliggjøre nattbilder av tårnet (f.eks. som postkort) må man betale en avgift til eieren av belysningen, SNTE. Dette er beskrevet slik på Eiffeltårets hjemmeside:

There are no restrictions on publishing a picture of the [Eiffel] Tower by day. Photos taken at night when the lights are aglow are subjected to copyright laws, and fees for the right to publish must be paid to the SNTE. (Kilde: Eiffel Tower FAQ)

ÅVL § 23a inneholder en unntaksbestemmelse som gjør inngrep i opphavsmannes enerett ved bruk av faksimile i samband med illustrasjon av dagshendinger. Dette unntaket drøftes nærmere i avsnittet om faksimile.

En annen unntaksbestemmelse, også den i ÅVL § 24, lyder slik:

Kunstverk og fotografisk verk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

For slike motiv er det altså slik at man har rett til fri bruk av avbildinger av slike verk dersom verket ikke er hovedmotivet eller gjengivelsen ikke utnyttes ervervsmessig.

Les også BONOs utdyping av norsk praksis på området i dette brevet.

Hjem | 6. Avgrensninger i opphavsretten | 8. Internett

Copyright © 2008 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.