8. Internett

Når det gjelder juss er hovedregelen at de samme lovene som regulerer andre medier gjelder også på nettet. Verken når det gjelder personvern eller opphavsrett står Internett i noen særstilling, men det er et lite unntak når det gjelder det det såkalte redaktør­ansvaret.

I dette kapitlet tar jeg imidlertid for meg en del problemstillinger som følger av at nettet tilbyr en del mekanismer for å publisere, finne og hente informasjon om ikke umiddelbart har sitt motstykke i den fysiske verden.

Se også en egen faktaside for en teknisk beskrivelse av hvordan ulike typer datahenting over Internett foregår.

I tillegg vises det til avsnittet om tvister, som har et eget avsnitt om hvordan du kan få fjernet tekst og bilder som du har rettighetene til fra nettet dersom de er lagt der uten din tillatelse.

Nedlasting og fildeling

Alle som bruker Internett er utvilsomt kjent med at det er mulig å laste ned opphavs­rettsbeskyttet materiale (som tekst, fotografier, video) fra nettet. Noe av det selges gjennom butikker som iTunes Music Store, og noe av det ligger fritt tilgjengelig, med en offentlig lisens som tillater nedlasting, kopiering og gjenbruk. For å lese om hvordan du finne materiale på nettet med en slik lisens, se kapitlet om Offentlig lisens.

Mange åndsverk er tilgjengelig på nettet gjennom såkalt «fildeling». Dette finnes egne nettjenester for fildeling, og egne nettsteder for fildelere. Disse kan inneholde både lovlig og ulovlig materiale, men noen av disse nettjenestene ser ut til å ha medvirkning til brudd på opphavsretten som sitt primære formål.

Mange av de åndsverk som er tilgjengelig gjennom fildeling, er gjort tilgjengelig uten at rettighetshaver har gitt sin tillatelse til dette. Åndsverkloven er svært klar på dette punktet. Det er ikke bare forbudt å gjøre verk tilgjengelig uten tillatelse, det er også forbudt å forsyne seg av verk som gjøres tilgjengelig på denne måten. Laster du ned fra nettet, er det ditt ansvar å påse at det er lov å laste ned. Det er ikke tilstrekkelig å påstå at man var i «god tro» for å slippe å betale erstatning for ulovlig nedlasting.

Når du laster ned mateiale, så bør du være klar over at å framføre materialet offentlig eller remixe det kan være lovstridig selv om innholdet ligger åpent tilgjengelig på nettet. Av og til må man studere lisensen som er knyttet til materialet ganske nøye for å forstå hva som er lov.

Et eksempel er YouTube. Når man laster opp en video på YouTube må man velge en av to lisenser:

  1. En «Standard YouTube License» som forbyr nedlasting, remixing, framføring og komersiell gjenbruk.
  2. En «CC BY 3.0 lisens» som tillater alle disse tingene.

I den saken som omtales av Journalisten.no i saken: «Danmarks Radio «stjal» sønnens ferievideo. Far svarte med å kreve 200.000 i erstatning» var den omtalte videoen gjort tilgjengelig på YouTube med en «Standard YouTube License». Det DR gjorde var imidlertid å laste ned videoen, og deretter redigert den inn i en nyhetssending på TV. Det er ingen tvil om dette brøt med lisensvilkårene og dermed ga opphaveren et grunnlag for å kreve erstatning.

Dersom det ikke er knyttet noen lisens til materialet (dette er nok tilfelle for det meste av verk som kan fritt lastes ned fra Internett) er det kun

Hypertekst

Hypertekst er tekst (og i dag også stillbilder, video og lyd – noen ganger omtalt som «sammensatt tekst») som kobles sammen med annen hypertekst ved hjelp av såkalte «hyperlenker». Verken hypertekst eller hyper­lenker omtales eksplisitt i åndsverkloven, og heller ikke av andre lover. Nedenfor følger en kort gjennomgang av hva en webdesigner bør vite om de juridiske sidene ved hypertekst.

Innbygging og rammer

En av de mer kontroversielle sider ved webdesign er innbygging og bruk av rammer (eng: embedding and use of frames). Av til ser man også begrepet inlining, hotlinking eller leeching brukt om denne praksisen. I alle tilfelle er det snakk om å bruke hyperlenker til å flette innhold fra en fremmed nettside inn i egen nettside.

Innbygging skjer ved hjelp av hyperlenker (en innbygd lenker fungerer som en annen hyperlenke. Det vil si at fremføringen av innholdet det lenkes til sendes direkte fra opphaverens vertsmaskin, eller fra en nettjeneste som Facebook, Flickr, Instagram eller YouTube, til brukerens PC. Webdesigneren er bare indirekte involvert, ved at han har benyttet en tekststreng (URLen til ressursen det lenkes til) på en slik måte at den ønskede tekniske effekt oppnås. For en teknisk beskrivelse av innbygging, se en egen faktaside.

Innbygging av innhold uten klarering er kontroversielt fordi mange oppfatter praksisen som en form for «snylting». Gjennom bruk av innbygging vil innholdselementer (tekst, stillbilder, video, lyd) som rent fysisk befinner seg på et annet nettsted framstå som en del av innbyggerens nettsted.

Jeg kjenner ikke til noen rettspraksis på området. Imidlertid kan innbygging uten klarering være ulovlig. Det er flere paragrafer som i så fall kan komme til anvendelse, som for eksempel åvl. § 3, (om opphaverens ideelle rettigheter), mfl. § 2 (om «god markedsførings­skikk») mfl. § 30 (som forbyr «urimelig utnyttelse av en annens innsats». Men uten rettspraksis å vise til tør jeg ikke konkludere med at innbygging uten klarering er lovlig eller ulovlig.

For den videre diskusjon kan det være hensiktsmessig å dele innbygging i to typer:

Type 1 bygger inn innhold (som regel stillbilder eller tekstrammer) som er lovlig lagt ut på åpne nettsider, men der rettighetshaver ikke har tilrettelagt presentasjonen for innbygging i andre sider.

Type 2 bygger inn lovlig publisert innhold ved hjelp av kodesnutter som eksplisitt er stilt til rådighet i samband med den opprinnelige publiseringen. Typiske eksempler på slike kodesnutter kan man finne på YouTube (videoer) og Yr.no (værvarsler).

I tillegg er det selvsagt mulig å bygge inn innhold som er lagt ut på nettet uten lov, men dette har mer til felles med de situasjoner som drøftes under i avsnittet om pekeransvar.

Så langt har, så vidt jeg vet, lovligheten av innbygging aldri vært prøvd for norsk rett. I USA er det i saken Flava Works vs. myVidster slått fast at innbygging ikke er et inngrep i opphavsretten. Sannsynligvis har også European Court of Justice har forsøkt å si noe om innbygging i saken C-466/12, men svaret er ikke lett å forstå (selv noe velvillig kan tolkes slik at innbygging ikke griper inn i rettighetshavers opphavsrett så lenge man ikke gjør materialet tilgjengelig for et annet eller større publikum enn det publikum som har uhindret tilgang der rettighetshaver har gjort det tilgjengelig for allmennheten).

Det har imidlertid vært flere tvister om dette i Norge.

Alle de type 1 tvister jeg er kjent med, har blitt løst ved at den som har innbygget lenker til, eller rammer inn, fremmed innhold, frivillig har fjernet den innbygde lenken eller rammen når den som eier innholdet har krevd dette. Dette tyder i det minste på at også de som praktiserer innbygging, er klar over at denne typen innbygging er tvilsom, og ikke ønsker trekke en evt. konflikt så langt at det ender i forliksrådet.

Når det gjelder type 2 tvister har, så vidt jeg vet, heller ikke disse blitt brakt inn for forliksrådet eller annen rettslig instans. Det har imidlertid ikke vært vanlig å etterkomme ønske om fjerne innbyggingen i type 2 tvister.

Når det gjelder YouTube, så må alle som laster opp video til nettstedet velge en lisens som regulerer gjenbruk (se avsnitt Nedlasting og fildeling). Begge de alternativene man kan velge innebærer at rettighetshaveren gir en eksplisitt tillatelse til at videoen kan spilles av i YouTube-spilleren, også når denne er innbygget på et annet nettsted.

I fravær av en eksplisitt lisens som tillater innbygging er lovligheten av type 2 innbygging mer uavklart. Min mening er at type 2 innbygging ikke kan være brudd på opphavsretten dersom materialet er lagt på nett av rettighetshaver på et nettsted som tilrettelegger for innbygging – men det finnes imeg bekjent ikke rettspraksis på området.

Et eksempel på en type 2 tvist er omtalt på nettstedet Journalisten.no i oppslaget: Ulvestrid i Oppland. Her ble tvisten «løst» ved at GD.no (som hadde rettighetene til videoklippet), deaktiverte innbygging på YouTubes nettsted. Dette medførte at videoen ikke lenger kunne avspilles utenfor YouTube, jf. faksimile av nettside hos GD.no nedenfor.

gd

Se avsnittet om å fjerne innhold fra nettet for tips om tekniske beskyttelsesmekanis­mer mot innbygging.

Blant folk som arbeider med design av nettsteder, er det forøvrig relativt stor enighet om at innbygging av type 1 uten å spørre om lov, ikke er god skikk. Det er også, i det samme fagmiljø, alminnelig akseptert innbygging av type 2 uten ytterligere klarering er i samsvar med god skikk så lenge det lenkes tilbake til kilde og man krediterer den som har skapt verket og rettighetshaver på vanlig måte.

Pekeransvaret

Begrepet «pekeransvar» introduseres i Wagle og Ødegaard (1997). De bruker det for å betegne det ansvaret som påhviler en aktør som i en hypertekst benytter en hyperlenke til å peke på fremmed materiale på Verdensveven.

Siden en hyperlenke er en tekststreng, så er det å skrive inn en hyperlenke og legge resultatet ut på web teknisk sett en ytring. Pekeransvaret er altså det ansvaret som følger av ytringer i form av pekere. I motsetning til vanlige ytringer, der ansvaret følger av hva man selv ytrer, handler pekeransvaret i første rekke om hva slags ansvar den som peker, har for det som det blir pekt på.

Kriminell virksomhet

Det finnes nettsteder som mer eller mindre åpenlyst har som formål å drive eller støtte opp under kriminell virksomhet. Eksempler på slik virksomhet er nedsteder for å spre skadelig programvare (f.eks. datavirus og trojanere), spre opphavsrettskrenkelser og personvernkrenkelser, bedrive nettsvindel, spre overgrepsbilder av barn, eller omsette narkotika.

Lenker man til et slikt nettsted, så kan man risikere å bli gjort ansvarlig for å ha medvirket til den kriminelle aktiviteten som nettstedet bedriver. Det var i alle fall en slik lovtolkning Høyesterett la til grunn i den såkalte napster.no-saken. En person hadde lagt ut på Internett lenker nettsteder som hadde opphavsrettskrenkelser som formål. Høyesterett kom fram til at vedkommende hadde medvirket til krenkelsene ved å legge lenkene på nett.

I napster.no-saken kom høyesterett til at kravet om at webdesigneren som hadde lagt ut lenkene var å anse som medhjelper for den som hadde foretatt den opprinnelige opphavsrettskrenkelsen var oppfylt fordi siden han også hadde lagt ut tekster som gjorde det klart at det forelå et klart forsett om å gi andre tilgang til musikk som var lagt lagt på nett uten lov. Retten uttalte bl.a.:

Det vi har for oss, er etter min vurdering forsettlige og meget klanderverdige medvirknings­handlinger fra As side. Hans formål med napster.no var nettopp å gi andre tilgang til denne musikken. Forsiden på nettstedet viser dette. Innledningen var formulert slik: «Velkommen til napster.no. Du befinner deg nå på norges største og beste nettside med gratis musikk. Her kan du laste ned så mye musikk du bare måtte ønske.»

Kravet om kriminelt forsett (mens rea) er et viktig premiss for denne dommen. Høyesterett er utvilsomt klar over at det er mulig å finne fram til de samme pekerene som A ble gjort ansvarlig for, ved å bruke en søkemotor på Verdensveven. Men søkemotorene har ikke som formål å støtte opp om opphavsrettsbrudd og annen kriminell virksomhet. De forsøker i stedet å filtrere bort lenker til ulovlig materiale. Når slikt materiale likevel dukker opp i søke­motorenes resultatpekere, så skyldes det til dels at slike filtre ikke er særlig effektive, og dels at kriminelle grupper bruker lyssky metoder for å manipulere resultatene fra slike søk.

Det skal sies at dommen i napster.no-saken har i etterkant blitt kritisert av flere jurister (Rognstad 2005, Graasvold 2005, Bing 2008).

Tilgjengeliggjøring for allmennheten

Dersom man ser bort fra lenker benyttet til kriminell virksomhet, som ulovlig fildeling, (der gjeldende rett ser ut til å være at medvirkningsansvar gjøres gjeldende så fremt det er mulig å påvise mens rea hos den anklagede), så har det lenge vært uklart hvordan hyperlenker er å forstå juridisk, og hvordan de begrepene som brukes i det lovverket som eksisterer skal tolkes i forhold til klikkbare hyperlenker, når disse leder til materiale som er lagt ut på nettet av rettighetshaver selv.

For de fleste jurister som har drøftet dette, jf. David I. Bainbridge (2008), Jon Bing (2008), og Ole-Andreas Rognstad (2009), er en sentral rettskilde EUs Information Society Directive fra 2001, som blant harmoniserer opphavsrettighetene i EØS-området. I artikkel 3(1) heter det at opphaveren ifølge den engelske teksten er forbeholdt:

… exclusive right to authorise or prohibit any communication to the public of their works.

eller på svensk:

… ensamrätt att tillåta eller förbjuda varje överföring till allmänheten av deras verk

I åndsverkloven er dette prinsippet nedfelt gjennom opphaverens «enerett til … å gjøre [verket] tilgjengelig for almenheten» (åvl. § 2).

Foreløpig siste ord i diskusjonen om hvorvidt lenking er å forstå som tilgjengeliggjøring for allmennheten ble sagt den 23. februar 2014. Da falt avgjørelsen i European Court of Justice (ECJ) i den såkalte «Svensson-saken» (sak C-466/12).

Saken var en tvist mellom nettjenesten Retriver og diverse svenske nettaviser. Retriver er en tjeneste der kundene, etter bestemte kritierier, får tilgang til klikkbare lenker som peker på artikler som er lagt på nett av nettavisene. Artiklene ligger åpent tilgjengelig på web. Avisene mente likevel at selve lenken var en överföring till allmänheten (tilgjengeliggjøring for allmennheten) og dermed grep inn i avisenes enerett til dette.

I avgjørelsen svarer ECJ på fire konkrete spørsmål.

Det første av disse er:

  1. Er det en «overföring till allmänheten» etter direktivets artikkel 3(1) dersom noen andre enn rettighetshaver tilbyr en klikkbar lenke til verket der det befinner seg på rettighetshavers nettside?

ECJ kommer slår først fast at det å lenke er en «overföring» (tilgjengeliggjøring).

Men ECJ mener at dette ikke automatisk innebærer at lenken er en «overföring till allmänheten», fordi:

När samtliga användare av en webbplats till vilka verken i fråga överförts genom en klickbar länk kunde få direkt tillgång till dessa verk på den webbplats där dessa ursprungligen överförts, utan någon åtgärd från den som driver den förstnämnda webbplatsen, ska användarna av den webbplatsen anses vara potentiella mottagare av den ursprungliga överföringen och således en del av den publik som verkens upphovsmän beaktade när de lämnade sitt tillstånd till den ursprungliga överföringen.

Om det inte är fråga om någon ny publik krävs det således inte något medgivande från verkens upphovsmän för en sådan överföring till allmänheten som det är fråga om …

Altså: Så lenge de klikkbare lenkene til opphavsrettsbeskyttede verk ikke gir tilgang andre enn den krets av personer som rettighetshaver i prinsippet har gitt tilgang, skjer det gjennom lenking ingen ny «overföring till allmänheten» og derfor er det heller ikke snakk om noe inngrep i rettighetshavers enerett.

Neste spørsmål er:

  1. Vil vurderingen av spørsmål 1. påvirkes av om tilgangen rettighetshaver har eller ikke har begrenset tilgangen til nettsiden det lenkes til?

Domstolen slår fast at dersom rettighetshaver har satt begrensninger endrer dette seg:

För det fall en klickbar länk gör det möjligt för användarna av den webbplats på vilken länken återfinns att kringgå begränsningar … ska däremot samtliga dessa användare anses utgöra en ny publik som verkens upphovsmän inte tagit i beaktande när de lämnade sitt tillstånd till den ursprungliga överföringen, vilket innebär att upphovsmännens medgivande krävs för en sådan överföring till allmänheten.

Tredje spørsmål som ECJ drøfter er dette:

  1. Vil avgjørelsen av spørsmål 1. skille mellom saker hvor det fremgår tydelig at verket vises fra en annen side enn siden som lenket til verket, eller det gis inntrykk av at verket ligger på samme side som lenken.

Dette besvares av ECJ på følgende måte:

Denna slutsats påverkas inte för det fall den hänskjutande domstolen konstaterar att verket, när internetanvändarna klickar på länken i fråga, visas på ett sådant sätt att de får intrycket av att det visas på den webbplats där länken finns, trots att verket faktiskt kommer från en annan webbplats. Hur det förhåller sig i denna del framgår dock inte tydligt av handlingarna i målet.

Dette svaret er dessverre ikke særlig tilfredsstillende. Det eksisterer knapt lenker som, når de klikkes på, viser innholdet innbygget i det nettsted der lenken befant seg. Dersom ECJ her forsøker å si noe om innbygging og rammer, har dessverre domstolen ikke fått med seg at slike lenker ikke er klikkbare.

Domstolen har, slik jeg ser det klart å gi et svar på hvordan det forholder seg opphavsrettslig med klikkbare hyperlenker: Det er lov å lenke uten å spørre om lov så lenge materialet er lagt åpent på nett av rettighetshaver. Men det er ikke lov å lenke dersom rettighetshaver har begrenset tilgangen til materialet det lenkes til, i alle fall ikke dersom lenken er innrettet slik at den omgår begrensningen.

Når det gjelder lenketyper som ikke er klikkbare, så er dette fortsatt ikke endelig avklart.

Det fjerde og siste spørsmålet ECJ tok stilling til er dette:

  1. Kan medlemsland gi en videre beskyttelse til rettighetshavere ved å la tilgjengelig­gjøring for allmenheten dekke et videre spekter av handlinger enn det som følger av direktivets artikkel 3(1)?

ECJ svarer «nei» på dette spørsmålet. For å være i tråd med europeisk rett må dermed norsk lov tolkes slik at den retter seg etter denne avgjørelsen.

Slik jeg ser det er den løsning ECJ har kommet fram til når det gjelder klikkbare lenker fornuftig.

Verdensveven er som kjent tuftet på hyperlenker, og det har ikke vært vanlig at webdesignere eller søkemotorselskaper spør om lov før de lenker til innhold som er lagt lovlig ut på nett. Avgjørelsen fra ECJ slår fast at det kan de fortsette med.

Samtidig innebærer avgjørelsen fra ECJ at det griper inn i opphavsretten å lenke til materiale som er lagt ulovlig på nett, eller å lenke til sider på måter som omgår tilgangsbegrensninger som rettighetshaver har stilt opp.

Søkemotorer, robots.txt og andre merkesystemer

World Association of Newspapers (WAN), med base i Paris, flagget i 2006 at de aktet å undersøke lovligheten av Googles og andre søkemotorers presentasjon av pekerlister (Sandoval 2006), men har ikke fortalt om hva resultatet ble. Her hjemme har Mediebedriftens Landsforening rett og slett slått fast at «Google bryter opphavsrettregler» (Haugstad 2006).

I USA har Google blitt frifunnet (United States District Court 2006) i en konflikt omkring hyperlenker. Denne dommen tar utgangspunkt i den eksisterende de facto standard for maskinlesbare instruksjoner til søkeroboter (robotstxt.org 1996) i fila robots.txt, og konkluderer med at det er opp til den enkelte utgiver på Internett å sørge for å gi eksplisitte og relevante instruksjoner til søkemotorenes roboter. Et nettsted som ikke benytter seg av de mekanismer som denne standarden setter, eller som gir søkerobotene misvisende instruksjoner, kan ikke påberope seg opphavsrettslig vern mot indeksering.

I europeisk rett har man valgt å ikke forholde seg til slike merkesystemer. Slik jeg forstår ECJ C-466/12, så innebærer avgjørelsen at en lenke som lenker til en nettside som publikum normalt har tilgang til, er lovlig. Selv om dommen ikke en gang forholder seg til eksistensen merkesystemer som «forbyr» indeksering og lenking, så tolker jeg dommen slik: ECJ mener at slike merkesystemer ikke betyr noe juridisk. Det er i så fall dårlige nyheter for WAN og Mediebedriftenes Landsforening.

Avslutnings bør det nevnes at Google, Bing og de fleste andre søkemotorer respekterer i dag robots.txt, men (SVJV) nekter de å forholde til andre slike merkesystemer.

Metatjenester

[Kommer]

Ansvar for nettytringer

Dagens Straffelov er fra 2005 men trådte ikke i kraft før 2015. I motsetning til den tidligere straffeloven (fra 1902) er den (med unntak fra redaktøransvar) teknologinøytral og regulerer «offentlige» ytringer enten de skjer i form av tidsskrifter på papir eller på en blogg.

Også åndsverkloven er i hovedsak teknologinøytral. Den regulerer retten til å gjøre verk «tilgjengelig for allmennheten», enten dette skjer på elektronisk på nett eller i form av fysiske eksemplarer.

Når det gjelder ansvar for ulovlige nettytringer så er det særlig to typer ansvar man bør være oppmerksom på, nemlig ansvar for egne handlinger, og medvirknings­ansvar.

Når det gjelder det ansvaret for egne handlinger, så skiller ikke nettet seg fra andre arenaer. Brudd på lov om opphavsrett, enten man selv gjør dette, eller man medvirker, innebærer at man kan bli holdt ansvarlig sivil- eller strafferettslig. Det sivilrettslige ansvaret innebærer at man kan bli etterforsket av private aktører – for eksempel private rettighetshavere som forsøker å begrense ulovlig fildeling. Dersom lovbruddet forfølges strafferettslig, er det politiet som etterforsker saken. I begge tilfeller kan etterforskingen ende med en rettsak og man kan bli dømt til å betale erstatning. Dersom lovbruddet forfølges strafferettslig kan man også bli dømt til frihetsstraff eller til å betale bot.

Når det gjelder «trykt skrift eller kringkastingssending» finnes det et særlig redaktøransvar, som er definert i Straffeloven § 269. Redaktøransvaret innebærer at redaktøren kan straffes dersom bladet eller tidsskriftet han eller hun er redaktør offentliggjør en ulovlig ytring. Dette ansvaret er ubetinget, og gjelder også dersom den ulovlige ytringen er ukjent for redaktøren, f.eks. i form av er et leserinnlegg som redaktøren ikke kjenner innholdet av.

Straffeloven har ingen tilsvarende ansvarsbestemmelse for nettmedier. Dersom det er snakk om et nettsted, for eksempel en nettavis, en blogg, et sosialt nettverk, eller en søkemotor, så har ikke den som er ansvarlig for innholdet på nettstedet et slikt ubetinget ansvar for brukerskapt innhold på nettstedet.

Men dette innebærer imidlertid ikke at den som er ansvarlig for innholdet på et nettsted ikke har noe som helst slags ansvar for det som befinner seg på nettstedet, for eksempel i form av kommentarer, pekere, eller opplastede filer. Men i stedet for redaktøransvaret kommer alminnelige bestemmelser om aktsomhet og ansvar til anvendelse.

I noen land har lovgiverene kommet de som driver nettsteder til unnsetning med særlige lover som innrømmer ansvarsbegrensing for tekniske operatører og tilbydere av lagringstjenester når det gjelder skade forvoldt av tredjepart.

Dette gjelder særlig USA, der man har en lov som går under navnet Digital Millenium Copyright Act (DMCA). DMCA er omstridt, men det sentrale i loven er at såkalte tjenestetilbydere innrømmes ansvarsfrihet (såkalt “safe harbor”) fra opphavsretts­krenkelser som skjer ved hjelp av tjenester de tilbyr dersom samtlige av følgende fem vilkår er oppfylt:

  1. Tjenestetilbyderen kjenner ikke til krenkelsene;
  2. mottar ikke inntekt som stammer fra krenkelsene;
  3. har etablert retningslinjer for å beskytte opphavsrett;
  4. har informert samtlige brukere om disse retningslinjene; og
  5. har et kontaktpunkt som mottar og følger opp varslinger om krenkelser.

Noe tilsvarende DMCA finnes ikke i Europa. Det som kommer nærmest er ehandels­direktivet i EU/EØS (som i Norge er implementert i ehandelsloven), og som har flere kompliserte regler om både ansvar og ansvarsfritak som gjelder for leverandører av ulike nettbaserte transport- og lagringstjenester. Har du behov for å forstå ehandelsloven, bør du søke bistand hos en jurist.

Men dersom du bare driver en blogg, et sosialt nettsted, en søketjeneste, eller lignende, så er det alminnelige regler om ansvar og aktsomhet som gjelder. Dersom du tillater brukere å ytre seg, eller laste opp innhold, har du også ansvar for at nettstedet eller tjenesten har retningslinjer for hva som er lov, og at brukerne er kjent med disse. Videre bør du sørge for at det finnes et kontaktpunkt for varsling og oppfølging slik at den fornærmede part (og andre) kan varsle deg dersom de mener at disse retningslinjene er brutt gjennom brukerskapt innhold. Og til sist bør du ha effektive rutiner for å sperre tilgangen til ulovlig innhold som brukere har lagt inn, så snart du blir klar over at noe slikt har skjedd.

Gjør du dette bør du ha ryggen klar, uansett hva brukere måtte finne på. Men dersom du driver nettstedet eller tjenesten på en uansvarlig eller uaktsom måte der du enten mangler rutiner for varsling eller du unnlater å følge opp varsling – og dette fører til skade eller tap for en tredjepart, risikerer du å bli holdt ansvarlig. I så fall vil du bli holdt ansvarlig for medvirkning til de ulovlige handlinger som en av dine brukere har foretatt seg som utløser straff eller erstatning. For opphavsretts­krenkelser er straffen og erstatningsbeløpet for medvirkning det samme som det er for selve lovbruddet.

Sporing av bilder og tekst

Flere selskaper tilbyr teknologi som skal gjøre det mulig å spore om bilder og tekst lagt ut på Internett eller i en trykksak er blitt kopiert og og brukt av andre.

Se også: Robin Lunds tips om sporing av bilder.

Usynlige digitale vannmerker

En teknologi som kalles usynlige digitale vannmerker benyttes i dag industrielt. Dette er en digital kode som lagres i selve bildedataene. Koden er usynlig for mennesker, men kan gjenkjennes av dertil egnet programvare. Koden er dessuten konstruert slik at den ikke forsvinner selv om bildet skaleres, beskjæres, roteres, etc.

Det finnes flere selskaper som selger programvare og sporingstjenester tuftet på slik teknologi. Et av de mest kjente er Digimarc. Sporingstjenestene fungerer slik at selskapet som tilbyr tjenesten søker på Verdensveven etter bilder som inneholder usynlige digitale vannmerker, og rapporterer alle forekomster av en bestemt kode til den som abonnerer på denne koden. Sporingen kan bare brukes på Internett. Det finnes ingen tilsvarende tjeneste som kan oppdage ulovlig bruk av vannmerkede bilder i en trykksak.

Det er mulig, for en som vet hvordan, å fjerne slike usynlige digitale vannmerker fra et bilde, men lett er det ikke.

Mønstergjenkjenning

Selskapet idée har utviklet en teknologi for mønstergjenkjenning som kjenner igjen bilder (eller deler av bilder) basert på en profil hentet fra bildet selv. I motsetning til de overnevnte vannmerker gjøres det ingen ting med selve bildet. I stedet beregnes det et «fingeravtrykk» for bildet som skal spores, og dette «fingeravtrykket» benyttes til å identifisere kopier og duplikater. Selskapet hevder at algoritmen også vil kjenne igjen et bilde som er endret gjennom skalering, beskjæring, rotering, speilvending, fargeforandringer, etc.

Selskapet tilbyr to overvåkingstjenester basert på denne teknologien: PixId som sporer kopier av bilder i trykksaker, og TinEye som gjør det samme på nettet.

Google tilbyr også en bildesøke-tjeneste der man kan søke etter identiske (og lignede) bilder: Google bildesøk. Du klikker på kamera-ikonet i søkefeltet for å angi URL til bilde å søke etter, eller for å laste opp et bilde å søke etter.

Tekstgjenkjenning

Det finnes også ulike nettjenester som forsøker å kjenne igjen plagiater av tekst, som for eksempel PlagSpotter, Plagium og PlagTracker.

Et alternativ, dersom du benytter RSS, er FairShare. Du gir FairShare din RSS og kan da abonnere på en tjeneste som varsler om kopier av dette innholdet.

Gjenbruk fra nettet

Pressen (og andre) har forlengst oppdaget nettet som kilde til stoff, og henter gjerne tekst og fotografier fra firmanettsteder, blogger, og sosiale nettsteder som FaceBook og Twitter, fotonettsteder som Flickr og andre steder som måtte høve. Publisert materiale som pressefolk “finner” på denne måten blir gjerne brukt i aviser, tidsskrifter og nettaviser.

Denne praksisen med gjenbruk av stoff har vært behandlet av pressens eget selvjustis­organ, som finner den uproblematisk sett fra et presseetisk perspektiv. Se for eksempel PFU-sak 030/10. Som det framgår av denne saken er imidlertid PFU er ikke et organ som tar stilling til juridiske spørsmål, enten det dreier seg om opphavsrett eller retten til eget bilde.

Når tekst og bilder hentes fra nettet og gjenbrukes i andre publikasjoner, så gjelder de samme begrensningene hva angår opphavsrett og personvern som det gjelder for en hvilken som helst annen kilde. Mener man at slike rettigheter er krenket når materiale lagt ut på FaceBook, Flickr, etc. blir benyttet av andre, er dette en rettslig tvist som bør løses på samme måte som andre rettslige tvister om opphavsrett og personvern.

Selv om man nesten daglig kan se eksempler på slik bruk av bilder hentet fra nettet i ymse medier, er det svært få saker hvor dette fører til konflikt. Og der det oppstår konflikt, kjenner jeg så langt ikke til noen saker fra Norge hvor slik gjenbruk har vært prøvet for retten. Jeg er på ulike vis blitt kjent med noen få saker som har blitt løst utenom rettsalen. De få sakene jeg kjenner til omtaler jeg her. Om disse sakene og de beløpene man er blitt enig om er representative, vet jeg ikke.

Mange sosiale nettsteder der privatpersoner kan legge ut bilder og tekst opererer med brukerbetingelser som man må godta før man får tilgang til nettstedet. Et typisk eksempel på slike betingelser finner man hos Facebook. I versjonen fra 15. november 2013 (gjeldende versjon i skrivende stund) står det blant annet:

Når det gjelder innhold som er beskyttet av opphavsrett, for eksempel bilder og videoer (opphavsrettsbeskyttet innhold), gir du oss følgende spesifikke tillatelser, underlagt innstillingene dine for personvern og applikasjoner: Du gir oss en ikke-eksklusiv, overførbar, vederlagsfri og verdensomfattende lisens, underlisensierbar, til å bruke alt opphavsrettsbeskyttet innhold du publiserer på eller i forbindelse med Facebook (åndsverklisens). Åndsverklisensen opphører når du sletter det åndsverkbeskyttede innholdet ditt eller brukerkontoen din, med unntak av tilfeller der du har delt innholdet med andre brukere og de ikke har slettet det.

Overstående kan innebære at du har gitt Facebook tilnærmet blankofullmakt til å gjøre hva de vil med bilder og videoer du laster opp, så lenge bruken skjer «i forbindelse med Facebook». For eksempel vil Facebook tillate samarbeidspartnere å benytte Facebook-medlemmenes profilbilder i sin egen markedsføring, som det framgår av faksimilen under (hentet fra Aftenposten.no):

Lijer Aftenposten

Det er også verd å merke seg at det ikke er tilstrekkelig å slette innholdet eller brukerkontoen for å avslutte denne blankofullmakten. Den opphører først når alle du har delt innholdet med også sletter det.

I California i USA har imidlertid fem personer utfordret denne bruken av «liker». Ifølge Reuters ble det i mai 2012 inngått et forlik som innebærer at Facebook skal betale USD 10 millioner til veldedighet mot at de fem trekker søksmålet.

I Facebooks betingelser finnes det videre en klausul som sier at dersom du publiserer innhold med innstillingen Offentlig, innebærer dette et samtykke til at alle, inkludert personer utenfor Facebook kan bruke informasjonen:

Når du publiserer innhold eller informasjon med innstillingen Offentlig, betyr dette at du gir alle, inkludert personer utenfor Facebook, tilgang til og tillatelse til å bruke den aktuelle informasjonen og knytte den til deg (dvs. navnet og profilbildet ditt).

I dag tolker gjerne mediene overstående avsnitt i brukerbetingelsene slik at de kan betrakte Facebook som en gratis bildebank der de fritt kan hente materiale og publisere det uten å klarere rettigheter, og uten å betale for bruken, (så lenge de respekterer fotografens ideelle rettigheter og navngir vedkommende).

Om dette er en riktig tolkning er jeg ikke sikker på. Men noe endelig svar får vi neppe før en tvist om mediebruk av innhold hentet i fra Facebook blir avgjort gjennom en rettsak.

Det kan være mange årsaker til at ingen saker der mediene benytter materiale som de «finner» på nett uten å klarere bruken med rettighetshaver eller de avbildede så langt har endt med rettsak.

Det er ikke alltid slik at slike bruk er ulovlig.

Når det gjelder bilder fra Facebook, så er Facebook-betingelsene så uklare at det kan godt være at mediene og andre rett og slett har rett til å forsyne seg med materiale som er lagt ut på Facebook med innstillingen Offentlig.

Videre er det mange bilder og tekster som legges ut på nettet av rettighetshavere i den åpenbare hensikt å markeds­føre seg selv eller et bestemt prosjekt, forestilling eller performance. Da kan bilde og tekst som regel benyttes fritt i samband med redaksjonell omtale. Dette fordi et slikt prosjekt etc. ofte er en dagshending. Aviser og tidsskrifter kan fritt bruke faksimile i samband med redaksjonell omtale av en dagshending.

Men selv når bruken strengt tatt er ulovlig er det ikke sikkert at det blir tvist eller rettsak.

Når det gjelder amatørfotografier kan det for eksempel være slik at verken fotograf eller de personer som er avbildet er kjent med lovens bestemmelser om opphavsrett og retten til eget bilde, eller disse rett og slett er fornøyd med å se sitt bilde eller sitt ansikt i avisen.

Man kan vel heller ikke utelukke at mediene spekulerer i at verken fotografen eller de som er avbildet ønsker å pådra seg det arbeid og de utgifter som følger med en rettsak, og derfor bruker bilder stikk i strid med lovens bestemmelser fordi de har lang erfaring med at det på dette området både er enklere og billigere å få tilgivelse enn tillatelse.

Til sist må det sies at det ikke uvanlig at mediene, når de blir tatt på fersken, inngår et ikke-rettslig forlik med fotograf og modell og betaler et beløp som kompensasjon – men da gjerne setter som vilkår at tvisten ikke skal bli offentlig kjent.