8. Begrensninger for fotografen
I dette avsnittet vil jeg ta for meg en del av de
begrensinger som gjelder for fotografer,
både når det gjelder
retten til å fotografere, og
retten til å offentliggjøre fotografier.
Med noen få, spesifikke, unntak (som drøftes nedenfor) er det i Norge ikke noe forbud mot å fotografere personer eller gjenstander som befinner seg i det offentlige rom.
Men selv om det kan være lov å ta bildet, så er det ikke sikkert at det er lov å offentliggjøre bildet.
Det meste er imidlertid lov å offentliggjøre bilder av: Dyr, natur, landskaper og bygningers eksteriører kan både avbildes og bildene kan fritt offentliggjøres.
Arkitekttegnede bygg er riktignok åndsverk, og derfor i utgangspunktet beskyttet, men åndsverkloven § 31 innholder en eksplisitt unntaksbestemmelse som lyder slik:
Byggverk kan fritt avbildes.
Også bilder av dyr, fly, biler, båter og andre små og store gjenstander kan du fritt publisere uten å klarere dette med eieren av dyret eller gjenstanden. Vær imidlertid varsom med gjenstander dersom gjenstanden kan forbindes entydig med en person. Et eksempel er et bilde av en bil som viser bilens registreringsnummer. Å publisere slike bilder kan dermed innebære at man offentliggjør personopplysninger, noe som igjen kan være i konflikt med (personopplysningsloven). Dersom det er snakk om følsomme personopplysninger, for eksempel at bilen er involvert i en ulykke eller i en kriminell handling, bør registreringsnummer o.l. sladdes i samband med publisering.
De to tingene du skal være varsom med å publisere, er bilder av mennesker og avbildninger av kunstverk.
Retten til å fotografere
Grunnregelen i Norge er at du kan ta bilde av hvem eller hva du vil, med følgende unntak:
- Det er forbudt å fotografere et naborikes territorium over grensen. Dessuten er besittelse eller bruk uten særskilt tillatelse av fotografiapparat under opphold på grenseområde i en avstand av inntil 1000 meter fra riksgrensen forbudt (riksgrenseloven §3 punkt 4).
- Under forhandlingene i straffesaker er fotografering (sammen med filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt). Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet, eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, med mindre vedkommende samtykker i å bli fotografert (domstolloven § 131a).
- Bortsett fra for passasjerer i luftfartøy i rute- charter- eller taxitrafikk, er det i Norge forbudt å ta flyfoto eller bilder fra luften uten tillatelse fra myndighetene. Dette framgår av Forskrift om fotografering mv. fra luften. Dersom du trenger tillatelse til luftfoto, kontakter du Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Det er en forholdsvis enkel sak å få tillatelse til enkeltstående fotooppdrag begrenset i tid og omfang, mens en generell lisens har en mer omfattende saksbehandling og forutsetter at fotografen er sikkerhetsklarert.
Det er imidlertid forbudt å fotografere på en måte som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd krenker en annens fred (jf. strl. § 266). Politiet har ingen generell hjemmel til å gripe inn mot fotografer i det offentlig rom, men kan, etter utvist skjønn, gripe inn dersom fotograferingen foregår på en plagsom måte.
På privat grunn kan grunneier bestemme at publikum kun har adgang på bestemte vilkår, som for eksempel at det ikke tas fotografier. Slike private fotoforbud har ikke hjemmel l lov, men følger av alminnelig eiendomrett.
Det er altså ingen ting til hinder for arrangører av konserter, teateroppsetninger og fotballkamper, eller eiere av shoppingsentre og andre bygninger, setter som vilkår for å få adgang til arrangementet eller for å slippe inn i bygningen at det ikke fotograferes, eller nekter publikum å bringe med seg kamera på slike arrangementer. Men siden slike private forbud mangler lovhjemmel, kan man ikke straffes dersom man bryter dem. Man kan imidlertid bli irettesatt og vist bort fra området.
I mange sammenhenger er imidlertid fotografering med blits eller med en støyende speilrefleks noe som kan forstyrre utøverne og ødelegge opplevelsen for det øvrige publikum. Det kan derfor være gode grunner til at fotografering er forbudt. Bryter du et privat pålegg om fotoforbud risikerer du å komme krangel med arrangementets vakter og bli kastet ut. Du kan også risikere å få film eller minnebrikke inndratt (selv om slik inndraging etter alt å dømme er ulovlig selvtekt).
En del arrangører har begynt å operere med en såkalt fotokontrakt som må underskrives av en fotograf før vedkommende får adgang til et arrangement. Kontrakten har som regel urimelige vilkår med hensyn til bruken av bildene. I noen tilfelle inneholder fotokontrakten klausuler om at opphavsretten til bildene går over til arrangøren eller artisten. Dersom man skriver under på en slik fotokontrakt er den rettslig bindene. Norske medieorganisasjoner har gått samlet ut mot fotokontrakter og andre former for restriksjoner på fotografers yrkesutøvelse. Det er vanlig praksis blant pressefotografer å boikotte arrangementer i stedet for å skrive under på en urimelig fotokontrakt.
Det bør i denne sammenheng sies at i norsk rett stilles det ingen formkrav til inngåtte avtaler. En fotograf som ikke har skrevet under en fotokontrakt kan altså være forpliktet av en muntlig avtale han eller hun har inngått i samband med at det er gitt tillatelse til at kamera medbringes på privat grunn. Muntlig avtaler kan imidlertid være problematisk å håndheve, særlig dersom de er inngått uten vitners nærvær, fordi partene kan ha ulike erindringer om hva som faktisk ble avtalt.
Retten til eget bilde
Det er flere paragrafer i det norske lovverket som handler om retten til eget bilde. De viktigste er imidlertid åndsverkloven § 104, straffeloven § 267 og personopplysningsloven. Retten til eget bilde fremgår også av det ulovfestede personvernet (rettspraksis). Opp mot dette må en blant annet se på Grunnloven § 100 (om ytringsfrihet) i kombinasjon med avgjørelser i Den Europeiske Menneskerettsdomstolens (EMD) som drøfter avveiingen mellom artiklene 8 (om vern av privatlivet) og 10 (om ytringsfrihet) i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Denne konvensjonens er tatt inn i norsk rett gjennom menneskerettsloven.
Den bestemmelsen som angir hovedregelen mht. retten til eget bilde finner man i åndsverkloven § 104, der grunnregelen er:
Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede
Det er ganske riktig noen unntak fra denne regelen, men hovedregelen er altså at personen som er avbildet må ha gitt samtykke før bildet kan vises offentlig.
Bestemmelsen i åndsverkloven § 104 har todelt begrunnelse: På den ene siden er det en personvernbestemmelse som verner om den avbildedes integritet. På den andre siden er den et vern av eget bilde som formuesgode. Dersom bildet utnyttes kommersielt er det rimelig at den som det er avbildet får del i inntektene. (Jongers 2006)
Strl. § 267 er utelukkende en personvernbestemmelse. Den favner videre enn åndsverkloven § 104 og gir et generelt vern mot ytringer som krenker privatlivets fred, enten dette skjer i form av bilder, tekst, eller andre uttrykk. I motsetning til åndsverkloven § 104 (se under) finnes det ingen unntak fra denne bestemmelsen. Strl. § 267 gjør det straffbart å distribuere eller offentliggjøre bilder og annen informasjon som kan være avslørende, nedverdigende eller krenkende for den eller de som avbildes. Fyllebilder, nakenbilder, bilder eller tekst som eksponerer samlivsbrudd eller utroskap, er eksempler på ytringer som kan rammes av denne bestemmelsen.
Mens strl. § 267 retter seg mot krenkende ytringer, dreier personopplysningsloven seg om all behandling av personopplysninger. Datatilsynet gjør det klart at et bilde av en identifiserbar person en personopplysning, og publisering på Internett går ut over det private området. Datatilsynet sier: «Når du skal publisere eller dele bilder eller film der personer er motivet, må du forholde deg til personopplysningsloven.»
Personopplysningsloven har imidlertid et viktig unntak, som avgrenser hvilke deler av personopplysningsloven som skal gjøres gjeldene i forhold til ytringsfriheten (jf. GDPR artikkel 85). Dette er Personopplysningsloven § 3 som lyder:
For behandling av personopplysninger utelukkende for journalistiske formål eller med henblikk på akademiske, kunstneriske eller litterære ytringer gjelder bare bestemmelsene i personvernforordningen artikkel 24, 26, 28, 29, 32 og 40 til 43, jf. personvernforordningen kapittel VI og VIII og kapittel 6 og 7 i loven her.
Altså, når formålet med behandling av personopplysninger i form av tekst eller bilde er utelukkende journalistisk, akademisk, kunstnerisk eller litterært, så gjelder ikke de grunnleggende prinsippene i GDPR som krever behandlingsgrunnlag og heller ikke de delene som gir den registrerte spesifikke rettigheter (som «retten til å bli glemt»). De delene som gjøres gjeldende er bestemmelsene som regulerer forholdet mellom behandlingsansvarlig og databehandler (GDPR art. 24, 26, 28, 29), og plikten til å sørge for tilstrekkelig informasjonssikkerhet (GDPR art. 32 og 40 til 43). Det vises videre til kapittel 6 og 7, som beskriver oppgavene til Datatilsynet og hvilke sanksjonsmuligheter Datatilsynet har.
I Frankrike ble det i 2007 vedtatt en lov som gjorde det ulovlig for andre enn profesjonelle journalister å distribuere bilder som viser vold. I Norge er det imidlertid ingen slik avgrensing på hvem som har anledning til å utøve journalistisk virksomhet. Journalistikk kan i Norge like gjerne utøves av amatører som av profesjonelle. Presseforbundet har i et brev til Datatilsynet datert 2001-11-20 avgrenset innholdet av begrepet journalistisk virksomhet til å ikke omfatte reklame og fiksjon (Jongers 2006, fn. 235, s. 101).
Det er heller ikke noe krav at skal være profesjonell bildekunstner eller forfatter for at virksomheten skal regnes som kunstnerisk eller litterær. Hva som faller inn under begrep som «kunst» og «litteratur» finnes det sikkert mange meninger om, og i en konfliktsituasjon vil det til slutt være retten som må ta stilling til slike sjangerbestemmelser. Se også avsnittet om gatefotografi.
Vær også oppmerksom på at varemerkeloven (vml.) har en bestemmelse
(vml. § 16)
som forbyr bruk av en annens portrett i varemerke, med mindre det
er åpenbart at personen som avbildes er død for lang tid
siden. Når operasangeren Ivar F. Andresens portrett kan benyttes som en del
av varemerket for IFA saltpastiller, så er det blant annet fordi
Andresen døde i 1940.
Skadeerstatningslovens bestemmelse om ærekrenkelser (§ 3-6a) kan også omfatte ærekrenkende bilder. Det eksisterer liten rettspraksis på dette området, men både Jordahl (1996) og Jongers (2006) gjør et poeng av at disse bestemmelsene kan ramme ærekrenkende bildebruk. Jongers påpeker videre at spredning av private og intime bilder på MMS kan omfattes av bestemmelsene om ærekrenkelser. Dette er et viktig poeng, siden spredning av krenkende bilder som ikke publiseres (på Verdensveven eller i trykt skrift) neppe reguleres av de andre lovbestemmelsene som verner retten til eget bilde.
Dersom du mener at din rett til eget bilde har blitt krenket, så bør du gå fram på omtrent samme vis som en opphaver som har fått sin opphavsrett krenket. Jeg har skissert er forslag til framgangsmåte nedenfor, i avsnittet med overskriften Praktiske råd.
Se også SlettMeg.no: Bilder på nett.
Samtykkekravet
I sum innebærer de bestemmelsene som er omtalt ovenfor at for å offentliggjøre et fotografi som avbilder en person, er hovedregelen at den avbildede må gi sitt samtykke.
Loven setter imidlertid ikke noe formelt krav til et slikt samtykke. I prinsippet kan samtykke være implisitt eller gitt muntlig, men det må likevel være utvilsomt at samtykke er gitt. Jongers (2006) skriver:
For at samtykke skal regnes som avgitt der dette ikke er uttalt verken skriftlig eller muntlig, skal det mer til enn at personen stiller seg opp foran et kamera. Personen som blir avbildet må også være klar over at bildene skal publiseres.
Det bør også presiseres at for at samtykke skal være gyldig, må den som blir avbildet være kjent med i hvilken sammenheng bildene skal publiseres. Et bilde der den som er avbildet har gitt sitt samtykke til at bildet brukes i avisa i samband med en nyhetssak, har ikke av den grunn uten videre godkjent at det samme bildet publiseres som markedsføring av et produkt eller tjeneste.
Det ryddigste og sikreste, og særlig dersom bildet skal brukes til markedsføring (der det er klart at unntakene som gjelder for fotojournalistikk ikke gjelder), eller et såkalt «erotisk» bilde (som tøyer grensene for personvernet), eller bilder som av andre grunner kan være kontroversielle, er å sørge for at samtykket foreligger skriftlig, gjerne i form av en såkalt «model release form» (MRF). Jeg har drøfter behovet for en MRF og lenker til et utkast til et slikt skjema i denne artikkelen.
Kravet om samtykke etter åndsverkloven § 104 gjelder så lenge personen er i live og i 15 år etter utløpet av det året den avbildede døde.
Unntak fra samtykkekravet
Som nevnt er hovedregelen i åndsverkloven § 104 at det kreves samtykke fra den avbildede for å offentliggjøre fotografi som avbilder en person. Det finnes imidlertid en del unntak fra hovedregelen. Det vil si at samtykke er ikke nødvendig dersom:
- avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
- avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
- bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
- eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud,
- bildet brukes som omhandlet i § 33 andre ledd eller § 37 tredje ledd.
Det framgår av forarbeidene (Prop. 104 L (2016-2017)) at unntaket det vises til i litera d dreier seg spesifikt om «bestilte portretter» som portrettfotografer bruker til å markedsføre egen virksomhet ved framvisning av fysiske fotografier, jf:
Adgangen til at et fotografi kan «vises som reklame» innebærer fremvisning av de fysiske fotografier, typisk i fotografens utstillingsvindu, og omfatter ikke offentliggjøring av fotografiene på for eksempel Internett. (s. 306)
Det framgår også av forarbeidene at unntaket ikke omfatter andre fotografiske sjanger enn «bestilte portretter», som for eksempel gatefotografi.
Unntakene det vises til i litera e handler om retten til å bruke et fotografi av en person i samband med etterlysning, i etterforskning, eller som bevismiddel, samt retten til å bruke bilder av en person som er omtalt i et biografisk verk mot at det betales vederlag (tvangslisens).
I åndsverkloven § 114 finner vi et annet unntak fra samtykkekravet. Der slås det fast at retten til eget bilde slik den er definert i åndsverkloven § 104 kun omfatter «avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket». Bilder tatt av lokalbefolkningen på reise i utlandet omfattes altså ikke av denne spesifikke bestemmelsen, og heller ikke fotografier av utenlandske turister og tiggere som er tatt i Norge.
Dette unntaket er imidlertid ikke alltid relevant. I den såkalte Snøbrettfotosaken der snøbrettkjøreren Andy Finch fikk medhold i Høyesterett at han hadde krav på erstatning for bruk av et bilde av ham. Finch er imidlertid ikke bosatt i Norge. Høyesterett kom derfor til at han kom inn under unntaket i åndsverkloven § 114 tredje ledd og at han derfor ikke var vernet av åndsverkloven § 104. Deretter fant imidlertid Høyesterett at bildebruken kom inn under det ulovfestede vernet av retten til personlig bilde og at bruken derfor skulle erstattes etter ulovfestede vederlagsregler.
Ulovfestet personvern framgår ikke av bestemte lovparagrafer, men følger av sedvane, lovforarbeider, rettspraksis og alminnelig juridisk teori. Jeg oppfatter det slik at flertallet i Snøbrettfotosaken kom til at det er etablert praksis å betale kjendiser når deres navn eller bilde utnyttes til markedsføring, og at denne praksisen også skulle legges til grunn i den aktuelle saken.
Åndsverkloven § 104 regulerer bruken av «fotografi» som «avbilder en person». Med «fotografi» menes bilde som er frembrakt ved bruk av kamera eller ved annen teknikk som kan likestilles med fotografering. Dette omfatter bl.a. digitale bilder og videobilder.
Litt mer uklart er det hva det innebærer at man «avbilder en person». Hvorvidt ansiktet til personen er synlig og kan gjenkjennes spiller selvsagt en viss rolle, men det er ikke nødvendigvis avgjørende. Andreas Galtung (1991) skriver:
[…] som utgangspunkt [kan] det ikke stilles noe krav om at ansiktet må være med, og dermed kan det heller ikke stilles noe åpenbart krav til gjenkjennelighet […]
Også dette framgår av Snøbrettfotosaken. Høyesterett ga Andy Finch medhold i at samtykkekravet var brutt, selv om bare ryggen hans var synlig på fotoet. Retten la til grunn at Finch er en forholdsvis berømt utøver som likevel kunne identifiseres på bildet av personer med kjennskap til snøbrettmiljøet.
Dersom det ikke er mulig å identifisere personen verken direkte fra bildet (f.eks. ved at personen er gjort ugjenkjennelig ved sladding), eller indirekte (navnet på personen står verken i brød- eller bildeteksten) så kan neppe fotografiet sies å «avbilde en person» i lovens forstand, og dermed er det heller ikke nødvendig med samtykke.
Fotojournalistikk
Unntakene som listes opp i åndsverkloven § 104 og avgrensningen som gjøres i personopplysningsloven § 3 innebærer at «normal» fotojournalistikk kan publiseres på papir og på nett uten samtykke fra de som er avbildet. Dette fordi formålet med virksomheten utelukkende er journalistisk, og videre fordi bildene viser personer eller situasjoner som av ulike grunner befinner seg i nyhetsbildet, og som derfor kan sies å ha «aktuell og allmenn interesse», eller fordi de viser større forsamlinger eller oversiktsbilder der den enkelte person «er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet».
Det har særlig vært strid om hva som ligger i uttrykket «aktuell og allmenn interesse». Advokat dr. juris Kyrre Eggen besvarer spørsmålet slik i en analyse av hva Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg har uttalt om dette:
Domstolen har ikke gitt noen generell definisjon om hva som skal regnes som spørsmål av allmenn interesse. Det er likevel klart at kritikk av offentlige myndigheter, politikere og andre offentlige personer vil nyte en høy beskyttelse under [EMK] art. 10, iallfall så lenge kritikken relaterer seg til deres samfunnsmessige virke. Rettspraksis viser at også ytringer om andre forhold kan regnes som ytringer av allmenn interesse, som f.eks, eksistensen av rasistiske holdninger blant ungdom i København (Jersild-saken) og behovet for og mangelen av veterinærtjenester nattestid (Barthold-saken). Det er ikke noe krav om at ytringene må omhandle politikere eller offentlige personer. Også omtale av privatpersoner som ikke aktivt har søkt medias søkelys kan regnes som ytringer av allmenn interesse. Dette fremkommer av Tromsø-saken hvor både Kommisjonen og Domstolen var enige i at kritikken mot selfangerne vedrørte et spørsmål av allmenn interesse. (Kilde: NOU 1999:27, særskilt vedlegg, side 313).
Når det gjelder norsk rettspraksis i forhold til denne bestemmelsen, så finnes det veiledning i den såkalte «teazer.tv-kjennelsen», som ble behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 2001-12-18 (Rt 2001:1691). Den er også interessant fordi den er en av de få sakene i norsk rett som har handlet om publisering på Internett.
Saken handlet om åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104] og rett til visning av fotografi når ikke de avfotograferte hadde gitt sitt samtykke til dette. Gjengivelsen hadde skjedd på et nettsted (teazer.tv), som markedsfører seg selv som et pornografisk nettsted. Det var på nettstedet lagt ut et bilde av to tidligere deltagere i et tv-program, tatt under et moteshow i Oslo.
Kjæremålsutvalget kom enstemmig til at åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104] forhindret at bildet kunne benyttes uten de avbildede personenes samtykke.
Kjæremålsutvalget begrunnet dette med at hensynet til ytringsfriheten (jf. GL § 100 og EMK art. 10) ikke tilsa noen innskrenkende tolkning av åndsverkloven [§ 45c (a) 1961, jf. § 104 (a)] («avbildningen har aktuell og allmenn interesse») i forhold til den aktuelle bruk:
Det nærmere innhold i bestemmelsen må fastlegges ved en interesseavveining der i første rekke allmennhetens informasjonsbehov veies mot den avbildedes interesse i vern mot bruk i sammenhenger som er urimelig belastende.
Kjæremålsutvalget veier her ytringsfriheten opp mot hvor viktig ytringen er fra et samfunnsmessig synspunkt. Hvorvidt «avbildningen har aktuell og allmenn interesse» avhenger altså av to ting: «allmennhetens informasjonsbehov» (informasjon om viktige samfunnspørsmål må komme frem) og det vern den som er avbildet skal ha mot å få sitt bilde benyttet i en krenkende sammenheng. Det forholdet at ytringen i dette tilfelle var uviktig, og at bildet ble benyttet i en pornografisk kontekst, ble utslagsgivende.
Høyesterett legger imidlertid stor vekt på journalistikkens samfunnsmessige betydning. I den såkalte Plata-kjennelsen (Rt 2008:489) viste NRK et videoopptak fra Plata som viser en person i følge med sin fem år gamle stedatter som blir pågrepet i det han forsøker å kjøpe narkotika. NRK hadde i forkant av saken inngått et forlik med stedatteren og betalt erstatning for ikke å ha sladdet henne. Saken handlet altså om hvorvidt det var lov å vise bildet av narkotikakjøperen uten sladding. NRK ble i denne saken frifunnet for å vise opptaket. Høyesterett uttaler:
Sekvensen med [A] og stedatteren knyttet seg utvilsomt til et spørsmål av vesentlig samfunnsmessig betydning, og saken hadde stor offentlig interesse. Selv om det ved rettsstridsvurderingen må være riktig å ta utgangspunkt i det overordnede siktemål med programmet, tilføyer jeg at det som ble søkt formidlet ved å inkludere [A] og stedatteren, vanskelig kunne vært formidlet på en likeverdig måte uten denne del av innslaget. Et av de forhold som det ble ansett særlig maktpåliggende å fremheve, var den truende alminneliggjøring av narkotikaomsetning og bruk, og den aktuelle sekvens var utvilsomt egnet til å formidle dette. Det at en ung velkledd mann, som på ingen måte skiller seg negativt ut, finner å kunne kjøpe narkotika i følge med sin lille stedatter, bekrefter alminneliggjøringen på en slående måte. Det at seeren kommer så vidt nær de to, har betydning, og jeg kan ikke se at [A] kunne vært gjort ugjenkjennelig også for sine nærmeste, uten at inntrykket ved formidlingen ville blitt svekket.
Selv om Høyesterett i denne saken gir NRK medhold i at bildene ikke skulle vært sladdet for å gjøre narkotikakjøperen ugjenkjennelig bør fotografen i slike sammenhenger utvise skjønn. At det handles narkotika i visse strøk av en by finnes det opplagte gode grunner til å omtale i pressen. Men å bli eksponert som narkotikabruker er utvilsom belastende. Med mindre det finnes særlige grunner til ikke å sladde, bør ansiktene til identifiserbare personer i slike reportasjer sladdes. Også andre bilder som kan avsløre private forhold, for eksempel bilder som viser ventende på et legekontor, bør ikke publiseres usladdet fordi dette kan være en belastning for de som er avbildet.
I mai 2007 fattet Høyesterett en viktig prinsippavgjørelse i form av den såkalte Big Brother-kjennelsen (Rt 2007:687). Saken gjaldt hvorvidt ukebladet Se og Hør sommeren 2003 rettsstridig hadde krenket privatlivets fred gjennom gjennom tre reportasjer som handlet om et påstått samlivsbrudd mellom to tidligere deltagere i realityshowet «Big Brother». Høyesterett kom til at Se og Hør-forlaget, samt bladets redaktør og to av bladets journalister, hadde brutt straffeloven [§ 390 1902, jf. § 267] gjennom disse reportasjene.
Høyesteretts vurderingen bygger langt på vei på den såkalte von Hannover mot Tyskland (dom 2004-06-24, også kjent som Caroline-dommen), der den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at selv kjente personer har rett til et privatliv når det de foretar seg ikke er av allmenn interesse. Rent spesifikt la Høyesterett til grunn at rettstridskravet etter straffeloven vern av privatlivet må forstås slik at det samsvarer med kravene i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 om rett til privatliv og artikkel 10 om ytringsfrihet. I konflikten mellom disse to kravene er det sentrale når det gjelder vern av privatlivet hvorvidt presseomtalen gir et bidrag til en debatt av allmenn interesse. EMK artikkel 10 skal verne om samfunnsdebatten og demokratiet, ikke adgangen til å legge frem opplysninger om personlige forhold om bestemte personer, selv om personene er såkalte «kjendiser».
I
sin første utgave 2006-03-16 benyttet det nå nedlagte
tidsskriftet Memo et portrettbilde av en
demonstrant med unorsk utseende
med knyttet neve som forsidebilde. Bildet var tatt under
en demonstrasjon mot publisering av de såkalte Muhammed-tegningene i
Oslo 11. februar 2006. I bildet var det innfelt følgende tekst:
«Frykter sosial bombe. Innvandring er vår tids største politiske
utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon
Hanssen.» Bildebruken ble av den person som var avbildet klaget inn for
pressens faglige utvalg (PFU), som etter å ha behandlet saken uttalte
at bildebruken var «brudd på god presseskikk», jf.
PFU-sak 065/06.
Det fremgår imidlertid av PFU-avgjørelsen at det ikke var selve
publiseringen av bildet som var problemet, men at et bilde som var
tatt i en kontekst (en lovlig demonstrasjon) ble benyttet til å
illustrere noe helt annet (frykt for en sosial bombe).
Bruken av bildet ble deretter prøvet for Oslo Tingrett (dom 2007-08-31), der det fra den avbildedes advokat ble påberopt vern etter åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104]. Dette drøftes imidlertid ikke i dommen, som i stedet kom til at bildebruken er ærekrenkende.
Tingrettsdommen ble anket til Borgerting Lagmannsrett (dom 2008-09-25, LB-2007-183948). Lagmannsretten kom til motsatt konklusjon, at bildebruken ikke rammes av straffebestemmelsene om ærekrenkelser eller retten til eget bilde. Her viser retten til praksis i EMD, som tilsier at man skal være svært varsom med å benytte bestemmelsene om ærekrenkelser til å legge bånd på ytringsfriheten.
Dommen fra lagmannsretten ble imidlertid anket til Høyesterett (dom
2009-03-06, HR-
I den såkalte bryllupsfoto-kjennelsen (HR-2008-1480-A) som Høyesterett behandlet i september 2008, er det andre bestemmelser enn åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104] som står sentralt i vurderingen om handlingen er rettsstridig.
Saken var foranlediget av Se og Hørs reportasje om bryllupet mellom skuespiller Andrine Sæther og musiker Lars Lillo-Stenberg. Bladet hadde fotografert bryllupet, som foregikk i friluft, med telelinse. Paret hadde ikke samtykket til bildebruken, og hadde fått medhold i både Tingretten og Lagmannsretten om at bildebruken var rettsstridig, men Høyesterett kom med et knapt flertall til motsatt resultat.
Rettens flertall (tre dommere) mente at ekteparet måtte finne seg i avbildningen og reportasjen, selv om de ikke hadde samtykket, og selv om bildene ikke rapporterer fra en hendelse med allmenn interesse.
I sin vurdering av om bildebruken var rettstridig sammenholdt førstvoterende saken opp mot tidligere rettspraksis fra Norge og EMD, særlig Big Brother-saken og von Hannover mot Tyskland, og avveiingen mellom ytringsfrihet og privatliv som følger av disse. Det ble lagt vekt på at innholdet i reportasjen var av nøytral karakter, og ikke inneholdt noe som kunne fremstå som belastende for ektefellene eller svekke deres omdømme. Det ble også fremhevet at bryllupet fant sted på et allment tilgjengelig område, og at fotografen gjennom bruk av telelinse ikke hadde forstyrret seremonien.
Mindretallet i Høyesterett (to dommere) konkluderte med at reportasjen krenket det vern av privatlivet som følger av straffeloven. I rettsstridsvurderingen ble det lagt vekt på at reportasjen ikke syntes å gi noen bidrag til samfunnsdebatten selv om den omhandlet kjente personer innenfor norsk kulturliv.
Dommen ble anket til EMD i Strasbourg, som den 16. januar 2014 sluttet seg til Høyesteretts flertall og konkluderte med at reportasjen ikke krenket EMK artikkel 8.
Situasjonsbilder
Situasjonsbilder kan defineres som bilder der selve situasjonen eller aktiviteten er det egentlige formålet med bildet. Akkurat hvem som er med på bildet er da mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. (jf. åndsverkloven § 104 litera b)
Situasjonsbilder kan også oppstå når bildet gjengir forsamlinger der svært mange mennesker kommer med på bildet. I slike sammenhenger er det ikke lett for fotografen å holde oversikt over hvem som kommer med på bildet (jf. åndsverkloven § 104 litera c).
Unntaket for situasjonsbilder gjelder ikke dersom bildet eller situasjonen er krenkende for minst en av de personer som kan gjenkjennes på bildet. Et fotografi av et karnevalsopptog der en av deltagerene åpenbart er overstadig beruset vil ikke kunne publiseres med henvisning til at det er et situasjonsbilde, fordi det vil krenke personvernet til den berusede personen.
Situasjonsbilder kan altså offentliggjøres uten samtykke fra de avbildede så lenge bildene er harmløse og ikke på noen måte er krenkende for de som er avbildet.
Gatefotografi, kunst
Innenfor kunstfotografiet finnes det en sjanger som går under navnet gatefotografi, og som handler om å avbilde vanlige mennesker som befinner seg på offentlig sted i uformelle og uoppstilte situasjoner, og gjerne uten at motivet er oppmerksom på at det blir fotografert.
Så vidt jeg vet, pleide ingen av de kjente gatefotografene, som Henri Cartier-Bresson, Robert Frank, Alfred Eisenstaedt, William Eggleston, Bruce Gilden eller Garry Winogrand, å innhente samtykke fra de personer de avbilder i egenskap av gatefotografer.
Mens aktuell fotojournalistikk ser ut til å gå klar av samtykkekravet etter åndsverkloven § 104, er det ikke like åpenbart av gatefotografi i Norge omfattes av de samme unntaksbestemmelsene. Særlig ikke dersom det er personer som er hovedmotivet, og disse kan gjenkjennes på bildet.
Men gatefotografi er en populær sjanger. Stadig ser man gatefotografi offentliggjort, både i aviser og tidsskrifter, på fotoutstillinger, og på nettsteder for fotointeresserte. Så lenge fotografen ikke opptrer plagsomt og invaderende, og avbildningen er gjort med respekt og verdighet, ser det ut til at de som forvalter redaktør- og kuratoransvaret på de ulike publiseringsarenaene ser gjennom fingerene med kravet til samtykke. Det finnes, meg bekjent, ikke rettspraksis på dette området. Men så lenge bildet eller bruken av bildet ikke krenker den som er avbildet, ser det ut til gatefotografi i Norge betraktes som situasjonsbilder og av den grunn skjærer klar av samtykkekravet.
Det som også kan telle i gatefotografens favør her, er hensynet til ytringsfriheten, dvs. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Fotografi, inklusive gatefotografi, kan formidle kunstneriske og meningsbærende ytringer. Retten til å fremføre slike ytringer bør veies mot den lovfestede retten til eget bilde i konkrete konfliktsituasjoner.
Det er forøvrig interessant å merke seg at en slik avveiing opp mot ytringsfriheten er tatt inn i Personopplysningsloven (jf. § 3), mens en tilsvarende avveining mot ytringsfriheten ikke finnes i åndsverkloven, selv om åndsverkloven § 104, på mange vis er en personvernbestemmelse og derfor kanskje hadde passet bedre i personopplysningsloven.
Og uten at man skal lese alt for mye inn i nord-amerikansk juss – siden USA har et langt svakere vern av retten til eget bilde enn vi har i Norge – så fant New York Supreme Court at hensynet til ytringsfriheten og retten til kunstnerisk uttrykk måtte gå foran hensynet til retten til eget bilde i saken Nussenzweig vs. DiCorcia. (Saken ble anket til New York Court of Appeals, som avviste anken fordi fristen for å anlegge sak var oversittet. Ankedomstolen tok av den grunn ikke stilling til om fotografen hadde krenket retten til eget bilde.)
Det er imidlertid ikke vanlig at gatefotografer, i alle fall ikke i Norge, publiserer bilder som krenker verdigheten og personvernet til de som er avbildet. Bilder av identifiserbare rusmiddelmisbrukere, hjemløse, og personer som befinner seg i en situasjon der en publisering av fotografi vil krenke personvernet, kan neppe unndra seg kravet til samtykke under henvisning til at det dreier seg om et «gatefotografi». Bilder som krenker personvernet bør enten ikke publiseres i det hele tatt, eller de bør publiseres med sladding eller andre inngrep som beskytter identiteten til personene på bildet.
Det er heller ikke vanlig at gatefotografer publiserer bilder av barn. Bilder av barn betraktes, av ulike grunner, som følsomt. Dersom barna kan gjenkjennes på bildet er det hovedregelen (at det kreves samtykke for å vise bildet offentlig) som gjelder.
Markedsføring
Det sterke vernet av retten til eget bilde som vi har i Norge er ikke alminnelig ute i verden. Ifølge Jongers (2006) er det bare Belgia, Italia, Norge, Tyskland og Østerrike som har et såpass bredt vern av retten til eget bilde.
På engelsk kalles denne typen vern gjerne for personality rights, og vernet er avgrenset slik at det i første rekke kun omfatter bilder som brukes til markedsføring. I New York lyder bestemmelsen som følger:
A person, firm or corporation that uses for advertising purposes, or for the purposes of trade, the name, portrait or picture of any living person without having first obtained the written consent of such person, or if a minor of his or her parent or guardian, is guilty of a misdemeanor. (New York, Civil Rights Law § 50)
Også i Norge stilles det særlige krav til samtykke dersom et fotografi som avbilder en eller flere personer brukes til markedsføring.
Den såkalte Påskebildekjennelsen (Høyesterett 1983-05-20, Rt 1983:637) dreide seg om et bilde av et par med et lite barn som solte seg på påskefjellet. Bildet var opprinnelig publisert som en del av en påskereportasje som hadde stått på trykk i en avis, men ble solgt videre til et reklamebyrå som brukte disse i en annonsekampanje. Høyesterett kom til at selv om de avbildede måtte antas å ha samtykket til at bildene skulle publiseres i avisa, så var det ikke gitt samtykke til at bildene kunne brukes til markedsføring. Reklamemannen som hadde redaktøransvaret for kampanjen fikk en mindre bot, og Høyesterett uttalte i dommen at det «stilles et særlig aktsomhetskrav ovenfor reklamekonsulenter».
I 2002 brukte is-produsenten Hennig-Olsen et konsertbilde av gitaristen Knut Schreiner (Euroboys, Turboneger) i en reklame. Ansiktet til Schreiner var vendt bort fra kamera og var derfor ikke var synlig. Schreiner mente likevel at bildet av han ble benyttet uten lov, og at han kunne gjenkjennes gjennom sin karakteristiske positur. Ifølge Dagbladet ble saken løst ved et forlik, der Hennig-Olsen betalte Schreiner et (hemmelig) beløp som kompensasjon:
Nå har isforhandlerne betalt Schreiner et beløp han er godt fornøyd med, og det blir dermed ingen rettssak om billedbruken, melder Schreiners management. (Forlik i istvist, Dagbladet 2002-09-30, s. 60)
Av
og til kan det oppstå strid om billedbruken er redaksjonell eller for
markedsføringsformål. I slike tilfeller kan det bli kostbart å ikke
sørge for å avklare forholdet før bildet settes på trykk. I
mars 2007 kjøpte SAS et bilde av rullebrettkjøreren Danny Way som
hopper over den kinesiske mur fra bildebyrået Corbis. Bildet ble
brukt til å illustrere (faksimile til venstre) en artikkel om Kina som
reisemål i magasinet Seasons, som distribueres gratis til
SAS EuroBonus' gull- og sølvmedlemmer. Danny Way krevde betaling for
bruken fra SAS, med den begrunnelse at billedbruken hadde
markedsføring som formål, og dermed måtte bruken av bildet klareres
med den som var avbildet i tillegg til bildebyrået. SAS nektet først
å betale, og hevdet at bildet kun var benyttet redaksjonelt i bladet.
Men i mai 2007 krøp SAS til korset og gikk med på å betale Danny Way
ca. 100 000 kroner som kompenasjon for billedbruken og manglende
klarering på forhånd. (Inngikk forlik med SAS,
Dagens Næringsliv 2007-08-23, s. 78)
Copyright © 2004 Yngve Olsen Sæbbe. Brukt med tillatelse.
Pressebilde fra The Artic Challenge i Tromsø 2004.
I desember 2009 vant snøbrettkjøreren Andy Finch en viktig prinsippsak i Høyesterett (Snøbrettfotosaken, Rt 2009:1568). Høyesterett konkluderte under dissens med at selskapet OL-selskapet Tromsø 2018 skulle betale snøbrettkjører Andy Finch 80 000 kroner for bruken av et pressebilde (gjengitt over) som viser ryggen til Finch i det han svever over Tromsø, på omslaget til Tromsøs OL-søknad. I tillegg til å betale for bruken av bildet må Tromsø 2018 ut med i alt 890 000 i saksomkostninger.
Striden dreide seg i hovedsak om bildet var omfattet av unntakene fra samtykkekravet, og da særlig åndsverkloven § 104 litera b – altså om ryggen til en snøbrettkjører i luftig svev over naturen rundt Tromsø er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet.
Rettens mindretall, dommer Bruzelius, mener dette er tilfelle:
Jeg understreker at bildet ikke viser hans ansikt. Det man ser, er bakhodet, venstre arm, det øvre ryggpartiet, venstre ben og snøbrettet. Slik jeg ser det, viser fotografiet primært skilek og skiglede i Tromsøs praktfulle natur med fjell, fjord og byen i bakgrunnen. Bruken av Finch sin personlighet i bildet er mindre viktig enn fotografiets hovedinnhold og hovedbudskap. Åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104] bolstav b gjør unntaket fra samtykkekravet når «avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet».
Rettens flertall (fire dommere) ga imidlertid Finch medhold. Førstevoterende, dommer Utgård, sier dette om vurderingen i forhold til litera b:
Avbildinga av Finch dekkjer så godt som heile høgda av biletet. Det luftige svevet er i seg sjølv sentralt for den som ser det. Ordlyden i lova taler sterkt mot at eit bilete av denne karakteren fell inn under unntaket. Det same gjer ei avgjerd i Rt-1983-637, som gjaldt den tilsvarande føresegna i dåverande fotografilov § 15. Høgsterett kom der til at det var krenking av retten til eige bilete når ein reklamekonsulent utan samtykke frå dei avbilda gjorde kommersiell bruk av eit bilete av eit par med eit lite barn som sat og sola seg i påskefjellet. Etter mitt syn er det ikkje tvilsamt at bruken av biletet ikkje går inn under dette unntaket.
Den dommen det vises til, er den såkalte Påskebildekjennelsen, som er drøftet i begynnelsen av dette avsnittet.
Private hjemmesider
På bakgrunn av en dom i EU-domstolen med dom i 2003 (den såkalte Lindqvist-dommen, sak C-101/01) er det slått fast at «private» hjemmesider på Internett ikke er «private» i lovens forstand, og derfor reguleres av personopplysningsloven.
Det virker imidlertid som Datatilsynet mener at de som publiserer situasjonsbilder på private hjemmesider ommfattes av unntaket for situasjonsbilder (jf. åndsverkloven § 104 og strl. § 267) og ikke trenger å innhente samtykke for slike bilder. Datatilsynet presiserer imidlertid at når hovedformålet med et bilde er å avbilde en eller flere bestemte personer (portretter) skal man ha samtykke fra de avbildede før bildet legges ut på nett. Dersom de som avbildes er barn (f.eks. klassebilder), så er det foreldrene som må gi dette samtykket.
Internasjonal rettspraksis
En gruppe som kaller seg The Reporters Committee for Freedom of the Press har publisert en dossier med erfaringsdata fra samtlige amerikanske delstater under tittelen Photographers' Guide to Privacy. Denne gir interesserte et visst innblikk i rettstilstanden i USA på dette området.
Tips meg gjerne dersom du kjenner til andre slike oversikter over rettspraksis i ulike jurisdiksjoner mht. retten til eget bilde.
Gjengivelse av kunstverk
Hovedregelen er at for å offentliggjøre bilder der et opphavsrettbeskyttet åndsverk utgjør en sentral del av motivet må bruken klareres av kunstneren eller dennes arvinger, evt. BONO.
Man kan også tenke seg at man skaper en bearbeidelse av et eksisterende verk. Også da må det innhentes samtykke fra den som har rettighetene til originalen.
Det er imidlertid en del unntak fra dette.
Et viktig unntak fra hovedregelen er bilder av bygninger. Arkitekttegnede bygninger er åndsverk, men åndsverkloven § 31 slår fast at «Byggverk kan fritt avbildes». Dette unntaket gjelder stort sett over hele verden, men vær oppmerksom på at belysningen av Eiffel-tårnet har opphavsrettslig beskyttelse som kunstverk. For å offentliggjøre nattbilder av tårnet (f.eks. som postkort) må man derfor betale en avgift til eieren av tårnet. Dette ble tidligere beskrevet slik på Eiffeltårnets hjemmeside:
The Eiffel Tower, built in 1889, falls within
the public domain. Daytime views from the Eiffel Tower are
rights-free. However, its various illuminations are subject to
author's rights as well as brand rights. Usage of these images is
subject to prior request from the “Société d'Exploitation de la
Tour Eiffel” (the Eiffel Tower's operating company, or SETE).
I dag brukes det en noe annen en annen tekst), men budskapet er det samme: bilder av tårnets belysning er beskyttet og krever at bruken må avtales med SETE.
Andre steder i denne eboka er følgende unntak omtalt:
- Reproduksjoner av eldre verk.
- Verk i bakgrunnen. 30, 31
- Verk i samband med en dagshending. 36
- Illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling. 37
For en generell drøfting av lånereglene i åndsverkloven se kapitlet som drøfter avgrensinger i opphavsretten.