Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Ervervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Databasevernet («sui generis»)
  7. Avgrensninger i opphavsretten
  8. Begrensninger for fotografen
  9. Internett
  10. Appropriasjonskunst
  11. Offentlig lisens
  12. Tvister
  13. Skatt
  14. Litteratur og lenker

7. Avgrensninger i opphavsretten

De såkalte lånereglene finner man i kapittel 3 i åndsverkloven («Avgrensning av opp­havs­retten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.»). Dette er et sett med regler som på ulike vis avgrenser opphaverens rettigheter. Lånereglene gir på bestemte områder rett til å bruke et åndsverk uten samtykke fra verkets rettighets­haver (tvangslisens og avtalelisens). Noen ganger også uten å betale vederlag for bruken (fribrukslisens). At ordet «avgrensning» brukes i lovteksten indikerer at opphavsrettighetene og lånereglene bør sees som en helhet som sammen uttrykker en avveining mellom opphaverens og allmennhetens interesser.

I anglo-amerikansk opphavsrettlovgiving finnes begrepet «fair use», som regulerer en lignende avgrensing i copyright. Dette gjelder for eksempel retten til privat kopiering (åndsverkloven § 26), sitatretten (åndsverkloven § 29) og kritisk eller vitenskapelig fremstilling (åndsverkloven § 37). Man skal imidlertid være varsom med å sette lik­hetstegn mel­lom anglo-amerikansk fair use og lånereglene i norsk/europeisk opphavs­retts­tradisjon.

Lånereglene bør leses i lys av artikkel 9(2) i Bernkonvensjonen, som lyder:

Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.

Dette kalles ofte for «tretrinnstesten» (de tre trinnene er markert med fete typer). Det er bare avgrensninger i opphavsretten som tilfredsstiller alle tre trinnene som er tillatt under Bernkonvensjonen.

Lånereglene i åndsverkloven er altså avgrenset til spesielle tilfeller. Eksempel på slike er tilgjengeliggjøring av verk for funksjonshemmede, bruk av verk i undervisning, institusjoner og gudstjeneste, utlån av verk gjennom biblioteker, og såkalt «tvangs­lisens» og «avtalelisens». De fleste av disse tilfellene er for spesielle til at jeg finner plass til å drøfte dem her.

Viktige låneregler er imidlertid sitatretten, adgangen til å benytte offentliggjorte verk i kritiske og vitenskapelige fremstillinger, reportasjeregelen, og reglene som gir adgang til bruk av bruk i samband med dagshending. En kontroversiell låneregel er den lovfestede adgangen til å kopiere til privat bruk. Til sist finnes det låneregler som regulerer adgangen til å skape avledede verk, og adgangen til å distribuere fotografier av andre verk. Disse drøftes i neste kapittel under overskriften «Gjengivelse av kunstverk».

Privat kopiering

Det er som hovedregel tillatt å kopiere åndsverk dersom formålet for koperingen er å framskaffe eksemplarer til privat bruk. Dette framgår av åndsverkloven § 26.

Det er imidlertid en del restriksjoner på slik kopiering:

Av lovens forarbeider går det fram at som «fremmed hjelp» regnes enhver som befinner seg utenfor den som kopierer sin familie eller nære vennekrets. Nå er heller ikke «vennekrets» noe presist begrep, men det må antas en som er en bekjent eller bare en arbeidskollega faller utenfor. Jeg har hørt jurister si at dersom det ikke ville være naturlig å invitere en person hjem til middag regelmessig, så kan personen heller ikke regnes å høres til vennekretsen.

Heller ikke uttrykket «privat bruk» er særlig presist, men i alle fall må kopiering som man bare gjør for seg selv (f.eks. sikkerhetskopiering) regnes som privat. Når det gjelder kopiering innenfor familien eller i den nære vennekretsen (jf. definisjonen av «fremmed hjelp» over), så regnes denne kopieringen også som privat.

Det siste kravet er at kopieringsgrunnlaget skal være lovlig. Det er særlig to ting som kan gjøre at et eksemplar ikke er lovlig kopieringsgrunnlag: 1) At eksemplaret er gjort tilgjengelig uten opphaverens godkjenning (dvs. det er en piratkopi); 2) og/eller at eksemplaret det kopieres fra er et «resultat av en omgåelse av vernede tekniske beskyttelsessystemer» (dvs. det er «cracked»).

Bestemmelsen som tillater privat kopiering innebærer blant annet at dersom en profesjonell fotograf gir fra seg digitale filer med originale bryllupsfoto, har mottageren av en slik CD lov til å skrive ut private kopier, og også dele ut disse kopiene i sin familie og nære vennekrets. Mottakeren har imidlertid ikke lov til å selge kopiene.

Paragrafen som tillater kopiering til privat bruk inneholder også en bestemmelse om at rettighetshaverene skal gis en rimelig kompensasjon for denne kopieringen gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Det er imidlertid bare kopiering av musikkverk som i dag kompenseres. Det finnes ingen tilsvarende ordning for billedkunstnere og fotografer. Forfatterorganisasjonene fordeler vederlag for utlån på bibliotekene, men ikke for privat kopiering av tekster.

Sitat

Sitatretten (åndsverkloven § 29) gir rett til å sitere fra et beskyttet verk («i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger»), uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først.

Et sitat vil nesten alltid utgjøre en mindre del av et verk, gjengitt i en sammen­heng. Man kan ikke bruke sitatretten som hjemmel for å kopiere hele verk, med mindre verket er av svært lite omfang (f.eks. et slagord eller eller en aforisme).

Loven setter to krav til sitat:

  1. Det første er at siteringen skal være «i samsvar med god skikk». Hva dette innebærer varierer med ulike verkstyper. Grunnregelen, uavhengig av verkstype, er at bruken av verket må være lojal. Typiske eksempler er debattanter som siterer hverandres syns­punkter for deretter å imøtegå disse, eller gjengivelse av små utdrag av litterære verk i samband med anmeldelser. Man kan gjerne være uenig og kritisere den man siterer, men å trekke setninger ut av sin sammenheng eller kontekst slik at meningsinnholdet i sitatet blir forvrengt er ikke en lojal måte å sitere på. Videre innebærer «god skikk» at man skal navngi opphaver og oppgi kilde. Å sitere fra et verk uten at det kommer klart fram hvem og hvor sitatet er hentet fra, eller på en måte som skjuler at det er snakk om sitat, bryter med «god skikk».
  2. Det andre kravet er at sitat bare skal brukes «i den utstrekning formålet betinger». Dette innebærer blant annet at man skal aldri benytte et sitat for selv å slippe å skrive om et gitt saksforhold. Sitat skal fortrinnsvis brukes for kritikk, kommentar, analyse, dokumentasjon, og ikke som erstatning for eget materiale.

Sitatretten brukes i første rekke når man reproduseres andres tekst eller musikk innenfor en kritisk eller dokumentarisk ramme. For illustrasjoner og dagshendinger vil som oftest andre låneregler være mer relevante.

For mer om god skikk for sitatbruk, se kildebrukutredningen.

Illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling

Åndsverkloven § 37 er en låneregel som gir adgang til å benytte illustrasjoner (offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk) i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling «når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

Bestemmelsen har visse likhetspunkter med åndsverkloven § 29, og kan forstås som en spesialisert sitatrett for illustrasjoner, men da underlagt noe strammere vilkår enn sitat av ren tekst.

Som for sitat settes det som vilkår at bruken må skje «i samsvar med god skikk». Dette betyr, som allerede nevnt, at bruken skal være lojal og at man skal navngi opphaver og oppgi kilde. Videre skal bruken bare skje «i den utstrekning formålet betinger». Dette betyr at bruken må ha som formål kritikk, kommentar, analyse eller dokumentasjon. Bestemmelsen gir altså ikke hjemmel for å benytte andres illustrasjoner som erstatning for eget materiale.

Bestemmelsen skiller imidlertid mellom tekster «som ikke er av allmennopplysende karakter» på den ene siden, og tekster «av allmennopplysende karakter» og «skrifter bestemt til bruk i opplæring», på den andre.

I det første tilfellet kan bruken skje vederlagsfritt (fribrukslisens), i det andre tilfellet har rettighetshaver krav på betaling (tvangslisens).

Hva som ligger i begrepene «kritisk», «vitenskapelig» og «allmennopplysende karakter» er dessverre langt fra entydig, men begrepene er blant annet drøftet i en tolkningsuttalelse fra 2002 og en tingrettdom fra 2001.

I en tolkningsuttalelse om åndsverkloven [§ 23 1961, jf. § 37] fra 2002 sier Justis- og politidepartementet at Forbrukerombudets (FOs) redegjørelse om egen og Markedsrådets praksis vedrørende forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er «vitenskapelig». Dette legger ikke lista for «vitenskapelig» veldig høyt.

I samme redegjørelse drøftes begrepet «allmennopplysende karakter». Departementet skriver videre, med henvisning til forarbeidene, at:

framstillinger som vender seg til et stort publikum i en populærvitenskapelig form, blir omfattet av begrepet «allmennopplysende karakter»

Og videre at «populærvitenskapelig form» blant annet betyr:

leksika og alminnelige kunstbøker o.l. der kunstverk gjengis for å nå ut til det store publikum og hvor det ligger økonomiske interesser bak utgivelsen

Deretter konkluderer departementet:

Etter en helhetsvurdering, der formålet med avgrensningen mot allmennopplysende vitenskapelige eller kritiske fremstillinger, formålet bak lånereglene mer generelt samt forholdet til EMK art. 10 [dvs. hensynet til ytringsfriheten] har blitt tillagt betydelig vekt, bør resultatet etter dette bli at FOs vitenskapelige fremstilling ikke anses å være av ««allmennopplysende karakter».

Når det gjelder uttrykket «kritisk fremstilling» avviser Departementet at FOs redegjørelse er «kritisk», med den begrunnelse at den handler om markedsrådets egen praksis. Det sies imidlertid også at:

Om en utenforstående person hadde redegjort for praksis og samtidig … hadde framsatt kritikk av forvaltningens praksis, ville framstillingen klart vært kritisk.

Men at:

det vil trolig være å trekke kritikk-begrepet for langt om man sier at myndighetenes vedtak etter markedsføringsloven innebærer en kritisk fremstilling av deler av reklamebransjen og deres annonser.

Den rettslige betydningen av begrepet «kritisk fremstilling» har meg bekjent kun vært prøvet en gang for retten, i dom som falt i Oslo Tingrett 2001-03-27 (RG-2001-1151), i en tvist mellom en fotograf og et PR-selskap. Den omstridte bildebruken dreide seg om et fotografi tatt i PR-selskapets lokaler og opprinnelig trykket i avisen Vårt Land i en reportasje om en kampanje (OPPROP '99) i regi av PR-selskapet. En anonym tredje person hadde klippet fotografiet ut av avisa, påført det en meningytring, og sendt utklippet til PR-selskapet. PR-selskapet hadde deretter gjengitt en faksimile fotografiet med påført meningsytring i en annonse uten å kreditere fotografen og uten å klarere bruken. Tingretten kom til at bruken var rettstridig og at fotografen hadde krav på erstatning. Tingretten uttaler om bildebruken:

Selskapet har anført at gjengivelsen har skjedd som ledd i en kritikk av meningsytringen som er påført det utrevne bildet og til klargjøring av sammenhengen mellom ytringen og det budskap «OPPROP '99» skulle formidle. Anførselen kan ikke føre frem. Retten viser til at en gjengivelse av det som hadde skjedd, kan skje på en måte som ikke nødvendiggjør bruk av [fotografens] bilde. Etter rettens oppfatning vil det da være i strid med god skikk å benytte det samme bildet som ledd i kritikk av meningsytringen og klargjøring av sammenhengen mellom denne og kampanjens budskap. (RG-2001-1151)

Av dette følger at for å kunne kalles en «kritisk fremstilling» i tråd med «god skikk» må kritikken være spisset. Det er ikke fritt fram for å bruke en illustrasjon uten klarering i en hvilken som helst kritisk kontekst. Kritikken må være rettet spesifikt mot det verk som gjengis.

For eksempel kan det tenkes at en artikkel som kritisk tar for seg det forfatteren mener er overdreven retusjering av modeller i motebransjen kan påberope seg fribrukslisens ved å kritisere de retusjgrep som er gjort i det benyttede bildet. Men man kan ikke bruke det samme bildet (uten først å klarere bruken) som illustrasjon til en tekst som er en generell kritikk av motebransjen.

Tredje ledd i åndsverkloven § 37 inneholder en bestemmelse om fribrukslisens der personbilde i form av offentliggjort fotografisk verk (malerier og tegninger faller utenom denne bestemmelsen) mot vederalg kan benyttes i tekst av biografisk innhold.

Låneregelen som gir hjemmel til å benytte illustrasjoner i kritisk og vitenskapelig fremstilling og offentliggjort forografisk verk i skrift av biografisk innhold gir ikke rett til gjengivelse i «maskinlesbar form» (eksempel: CD, CD-ROM, DVD og Internett), med mindre gjengivelsen er ikke-ervervsmessig og verket ikke er av allmennopplysende karakter.

Verk i bakgrunnen

En låneregel som omfatter verk i bakgrunnen finnes i åndsverkloven § 30:

Et offentliggjort verk kan medtas i verk eller annet materiale der det utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en tilfeldig eller underordnet rolle i sammenhengen.

Denne låneregelen kalles også for «reportasjeregelen» og «17. mai-paragrafen». Den imøtekommer medias behov for å rapportere fra aktuelle hendelser uten å måtte klarere rettigheter til eventuelle verk som måtte befinne seg i bakgrunnen der reportasjen gjøres.

En supplerende unntaksbestemmelse finner vi åndsverkloven § 31 første ledd. Den lyder slik:

Et verk kan avbildes når det varig er plassert på eller ved offentlig plass eller vei eller tilsvarende offentlig tilgjengelig sted. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet, og gjengivelsen brukes ervervsmessig.

For slike motiv er det altså slik at man har rett til fri bruk av avbildninger av slike verk dersom verket ikke er hovedmotivet eller gjengivelsen ikke utnyttes ervervsmessig.

Les også BONOs utdypning av norsk praksis på området i dette brevet.

Verk i samband med en dagshending

En av de mest misforståtte og misbrukte lånereglene er åndsverkloven § 36. Dette er en teknologinøytral bestemmelse som som tar sikte på å tillate media å gjengi verk ved omtale av dagshending på de til enhver tid aktuelle kanaler for medias nyhetsformidling. Loven sier blant annet:

Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Dette er nok i første rekke ment å supplere sitatretten for å gi mediene anledning til å gjengi utstillingsobjekter, bokforsider, filmplakater, og opptak av lyd eller video i samband med omtale av vernissasjer, bokutgivelser, premierer og andre dagsaktuelle hendelser.

Men denne låneregelen trekkes ofte lenger enn det, og benyttes fra tid til annen til å begrunne retten ti å gjengi verk i helt andre sammenhenger.

Det som i første rekke gjør denne bestemmelsene vanskelig å forstå, er bruken av ordet «dagshending». Hva er en «dagshending»? Høyesterett har drøftet dette flere ganger, og jeg oppfatter disse drøftingene slik at den «hending» som omtales bør ha viss grad av aktualitet tidsmessig, dvs. at «hendingen» må befinne seg i det aktuelle nyhets­bildet. I forarbeidene til loven vises det til «den moderne nyhetsreportasje», så hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bruk av faksimile eller filmsnutt går inn under denne låneregelen.

Det skjer fra tid til annen at norske publikasjoner illustrerer et oppslag med en faksimile av, for eksempel, en avisforside. Dersom oppslaget handler om hvordan det opprinnelige mediet vinklet en bestemt sak, mener jeg bruk av faksimile er innenfor det loven tillater.

Bestemmelsen fortsetter:

Også et offentliggjort kunstverk, offentliggjort fotografisk verk eller offentliggjort filmverk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den, kan på samme vilkår som i første ledd gjengis mot vederlag. Dette gjelder ikke verk som er skapt i ervervsvirksomhet med henblikk på gjengivelse i media.

Av den siste setningen framgår det at det ikke er tillatt for en avis eller et tidsskrift å bruke faksimiler av pressebilder eller avissider fra konkurrerende publikasjoner som erstatning for, eller i mangel av, eget pressebilde for å illustrere en aktuell sak.

Videre sier loven at verk som har tilknytning til dagshendingen uten å inngå i den kan «gjengis mot vederlag». Det betyr altså at rettighetshaver har krav på å få betalt for bruken.

Når det skal betales og når det er unntak fra betalingsplikten som best kan illustreres ved to eksempler:

Eksempel 1: Når Munchs maleri Skrik ble stjålet i 1994 illustrerte en del aviser dette ved å gjengi en faksimile av maleriet som illustrasjon til nyhetsreportasjen. Her slapp avisene å betale for bruken av bildet (fribrukslisens) fordi «dagshendingen» er knyttet til «verket» ved at den aktuelle nyheten handler om verket (dvs. den handler om at verket er stjålet).

Eksempel 2: La oss tenke oss at de samme avisene i 1994 laget en reportasje om angst med utgangspunkt i en aktuell hending, for eksempel en ny undersøkelse om angst. Også her benyttes en faksimile av Munchs Skrik som illustrasjon. De har lov til å benytte faksimile bildet med hjemmel i lånereglen i åndsverkloven § 36 (tvangslisens), men i dette tilfellet må de betale de som forvalter de økonomiske rettighetene til maleriet for bruken fordi maleriet ikke inngår i den dagshendingen (omtalen av angst-undersøkelsen) som er gjenstand for den aktuelle reportasjen.

Inntil Munch falt i det fri (det skjedde i 2015) tjente arvingene langt mer penger på Munchs bilder en han noen gang gjorde selv. Ifølge BONO ble det i 2006 betalt omkring tre millioner kroner i årlig vederlag for gjenbruk av ulike Munch-motiver. Det dreier seg blant annet om en oppblåsbar dukke basert på «Skrik», og om suvenirer, kalendere, reklame, illustrasjoner og bokomslag (Kilde: «Skrik» misbrukt i flyreklame; Aften, 2007-07-31, s. 4-5).

Den tilsvarende bestemmelsen i åndsverkloven fra 1961 nevner eksplisitt «aviser, tids­skrifter og kringkasting» som steder det er tillatt å gjengi et verk i samband med en «dagshending». Bruk på nettet, for eksempel i en nettavis eller i en personlig blogg, var altså ikke lov. Fra og med 2018 er imidlertid denne låneregelen gjort teknologi­nøytral.


Copyright © Gisle Hannemyr 2018
Navngiving: Symbolet «No Photography» som er gjengitt i kapittel 8 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i en fribrukslisens. Deler av kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 9.