Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Ervervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Databasevernet («sui generis»)
  7. Avgrensninger i opphavsretten
  8. Begrensninger for fotografen
  9. Internett
  10. Appropriasjonskunst
  11. Offentlig lisens
  12. Tvister
  13. Skatt
  14. Litteratur og lenker

5. Fotografiske verk og fotografiske bilder

Som nevnt skiller åndsverkloven mellom fotografiske bilder og fotografiske verk.

Skillet henger sammen med det som kalles «verkshøyde». Bare fotografier med verks­høyde regnes som fotografiske verk. Alle andre fotografier regnes som fotografiske bilder.

Bevisst komponerte fotografier der fotografen har arbeidet kreativt med valg av motiv, kameravinkel, lyssetting, rekvisitter, og etterarbeide er helt klart fotografiske verk. Typiske snap­shots tatt ved hjelp av et amatørkamera der kameraet automatisk bestemmer lukkertid, blender og fokuspunkt, er fotografiske bilder. Mellom disse to ytterpunktene befinner det seg en mengde fotogra­fier der skillet mellom fotografisk verk og fotografisk bilde vil være gjenstand for skjønns­messig vurdering.

Holmøyvik (2005, s. 107f) hevder at de aller fleste fotografier neppe vil oppfylle de krav til verkshøyde man normalt opererer med for bildekunst. På den annen side mener han at det ikke er noe som tilsier at kravet til verkshøyde for fotografi bør settes vesentleg høyere enn for andre typer bildekunst. Dette grunngir han slik:

[F]otografiet [er i større grad] bunden til motivet enn andre typar biletekunst. [… E]in målar byrjar med eit blankt lerret, og vil såleis tilføre biletet eit personleg særpreg [frå] botnen av. Ein fotograf må derimot overkomme den reint teknisk autentiske avbildinga av sitt motiv før han kan tilføre dette eit personleg særpreg av kunstnarisk art. […] Eit fotografi må difor overkomme den reint teknisk autentiske avbildinga av motivet for at det skal få vern som åndsverk.

Mens fotografiske verk er vernet etter åndsverkloven § 2, er fotografiske bilder vernet etter åndsverkloven § 23.

Som det framgår av åndsverkloven § 23 har fotografiske bilder en noe kortere vernetid (15 år etter utløpet av fotografens dødsår, dog minst 50 år fra det tidspunkt bildet er laget, mens fotografiske verk er vernet i 70 år etter utløpet av fotografens dødsår). Det framgår av videre av åndsverkloven § 114 at:

Bestemmelsen i § 23 gjelder for fotografiske bilder som første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS-området.

Et fotografisk bilde med opprinnelse utenfor EØS-området har ikke vern i Norge, og kan derfor brukes og bearbeides fritt.

For vern av norske fotografier laget før 1995, se neste avsnitt.

Forøvrig gjelder de samme rettigheter og begrensninger for fotografiske bilder med opprinnelse innenfor EØS-området som for fotografiske verk, inklusive de ideelle rettighetene.

For at noe skal regnes som et fotografi må det være frembrakt ved hjelp av fotografisk teknikk, dvs. en teknikk der lys eller annen energi (radiobølger, røntgenstråler, ultralyd) avtegner et bilde av et motiv på et billedgjengivende medium (som fotografisk film eller en sensormatrise). Det stilles ingen krav til innholdet i bildet.

Det er imidlertid langt fra sikkert at absolutt alt som er frembrakt ved hjelp av fotografisk teknikk innenfor EØS-området er opphavsrettslig vernet etter åndsverkloven § 23. Det finnes meg bekjent ingen klar rettspraksis på området, men oversikten nedenfor viser hvor jeg mener skillet går mellom hva som er opphavsrettslig vernet etter åndsverkloven § 23, og hva som ikke er det.

Vernet:
Ikke vernet:

For drøfting av hvorvidt reproduksjoner av eldre verk er vernet, se avsnittet Reproduksjoner av eldre verk.

Vern av fotografier laget før 1995

Før 30. juni 1995 var fotografier vernet etter den opphevede Fotografiloven. Fotografi­loven skilte ikke mellom fotografiske verk og fotografiske bilder. I stedet var fotografier vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men minst 25 år etter at bildet er laget.

I 1995 ble fotografivern tatt inn i åndsverkloven, og eldre fotografiske verk fikk vernetiden forlenget til 70 år fra utløpet av fotografens dødsår. Noen tilsvarende forlengelse av vernetiden for fotografiske bilder som hadde falt i det fri før 30. juni 1995 ble ikke gjort.

Dette innebærer at fotografiske bilder som er laget før 30. juni 1970 allerede er falt i det fri dersom fotografens dødsår er 1979 eller tidligere, mens de først vil falle i det fri 30. juni 2020 dersom fotografen døde i tidsrommet 1980-2004.

Reproduksjoner av eldre verk

Verk faller i det fri når vernetiden er utløpt, dvs. 70 år etter opphaverens dødsår for åndsverk, noe kortere for fotografiske bilder.

I boka Fotojuss (Torgnesskar 2012, s. 20) framgår det at skannede reproduksjoner av eldre to-dimensjonale verk (som postkort, fotografier, tegninger og malerier) ikke har et selvstendig opphavsrettslig vern:

Det er en nedre grense for at et bilde skal kunne være et fotografi i åndsverkslovens forstand. Reproduksjonsteknisk fotografering, for eksempel fotokopiering, skanning, og metoder som likner på dette, har ikke beskyttelse som fotografier i åndsverkloven. Når en abm-institusjon skanner et dokument i samlingen, er resultatet en ren reproduksjon som ikke er beskyttet som fotografi.

Det samme framgår av forarbeidene (Prop. 104 L (2016-2017)) til åndsverkloven av 2018, jf.:

Ved ren kopiering eller digitalisering av et eldre eksisterende bilde oppstår ikke et nytt fotografisk bilde med fotografirett, og vernetiden avhenger i slike tilfeller av vernetiden til det opprinnelige bilde som er reprodusert. (s. 322)

Også Wikimedia Foundation (WMF), som blant annet står som utgiver av Wikipedia hevder også (WMF position on PD art tag) at slike reproduksjoner ikke har selvstendig opphavsrettslig vern:

[F]aithful reproductions of two-dimensional public domain works of art are public domain.

Spørsmålet om beskyttelse av slike reproduksjoner har vært drøftet i retten i USA. I saken Bridgeman Art Library v. Corel Corp. (2009) var spørsmålet om en CD-ROM med digitale kopier av diverse klassiske malerier der vernetiden var utløpt, brøt opphavs­retten til selskapet som hadde utført digitaliseringen. Retten i USA kom til at digitaliseringen ikke hadde opphavsrettslig vern.

Bemerk at det samme ikke er tilfelle for fotografier som ikke er rene reproduksjoner. Et fotografi av manuskriptet til Grunnloven av 1814 med kreativ lyssetting, eller et fotografi av et tre-dimensjonalt objekt som en skulptur fra en kreativ vinkel, vil utvilsomt ha verkshøyde og derfor være opphavsrettslig vernet – selv om motivet er så gammelt at det har falt i det fri.


Copyright © Gisle Hannemyr 2018
Navngiving: Symbolet «No Photography» som er gjengitt i kapittel 8 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i en fribrukslisens. Deler av kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 9.