12. Tvister

Tvister oppstår når noen mener at en annen har krenket de rettigheter de har som opphaver, eller når personvernet krenkes.

Dreier tvisten seg om opphavsrett, kan det dreie seg om inngrep i de økonomiske rettighetene (for eksempel tilgjengeliggjøring for allmennheten uten hjemmel og uten at det er betalt vederlag). Tvisten kan også handle om inngrep i de ideelle rettighetene, ved at verket er gjort tilgjengelig for allmennheten uten at opphaveren er navngitt, eller at verket er brukt i en sammenheng (f.eks. reklame eller politisk kontekst), som krenker opphaverens integritet, eller at verket er manipulert. Ofte er inngrepet både av økonomisk og ideell art.

Når det gjelder personvern, så er det særlig retten til eget bilde som er omtvistet.

Uansett hva tvisten handler om, så er mitt første råd å søke råd hos en kompetent advokat. En internettside – som denne – kan i beste fall informere om opphavsrett og personvern i helt generell forstand. Den kan neppe gi svar som vil «treffe» en helt konkret tvist.

Du bør imidlertid ikke ha som utgangspunkt når du kontakter advokat at han eller hun automatisk skal ta ditt parti og hjelpe deg å «vinne» tvisten. En advokat er først og fremst der for å gi deg gode råd. Advokaten kjenner loven og rettspraksis, og vil vurdere din sak med en kjølig objektivitet som du selv kanskje ikke har når du føler at du er blitt krenket. Han eller hun skal råde deg til å la tvisten ligge, dersom sjansene til å nå fram med den er små.

Jurisdiksjon

Dette kapitlet er skrevet med utgangpunkt i norsk lovgiving. Det meste av det som står nedenfor handler altså om tvister der inngrepet har skjedd i Norge, og begge parter befinner seg her.

Økende globalisering og særlig Internett innebærer at det meste, inklusive tvister, i økende grad skjer på tvers av landegrenser. Grensekryssende tvister er svært kompliserte og jeg har verken kunnskaper eller ambisjoner om å gjøre rede for det her. Grunnregelen for grensekryssende tvister er at de skal håndteres i henhold til loven i den juridiksjon den omtvistede bruken har skjedd.

Internasjonale konvensjoner, som Bern-konvensjonen, Roma-konvensjonen og TRIPS, setter visse felles- og minimumstandarder for de land som har tiltrådt disse, men det er langt igjen før lovgivingen i hele verden er lik.

Den viktigste av disse minimumstandardene er Bern-konvensjonen, som blant slår fast at alle åndsverk har vern, og at den som har skapt et verk automatisk får opphavsrett til verket i det øyeblikk et verk blir skapt, uten noe krav om merking, registrering eller andre formaliteter.

Et mulig startpunkt for den som ønsker informasjon om andre lands lovgiving er Wikipedias artikkel om opphavsrett. Her finnes blant annet et avsnitt som peker videre til enkeltartikler om bestemte jurisdiksjoner.

Nedenfor finner du en (foreløpig svært ufullstendig) samling av stikkord og lenker som handler om opphavsrett i andre deler av verden.

Afrika:
Ingen informasjon.
Asia:
Ingen informasjon.
Australia:
Ingen informasjon.
Canada:
Ingen informasjon.
EU/EØS:
Lovgivingen i de enkelte land er forsøkt harmonisert gjennom et eget opphavsrettsdirektiv, som også Norge har implementert.
Sør-amerika:
Ingen informasjon.
USA:
Bert A. Krage: Copyright Law.

Her er en lenke til en par blogginnlegg som omtaler opphavsrettvister på hhv. norsk (bildetyveri.no). Disse kan gi en viss pekepinn om praksis og bransjenormer på området.

Hva har du krav på?

Dersom noen bruker et av dine verker uten lov, eller krenker din opphavsrett på andre måter, har du krav på kompensasjon.

I bransjebladet Journalisten.no antyder Norsk Journalistlag at når krenkelsen allerede har skjedd og neppe kan gjøres om, er det man må betale for å ha krenket opphavsret­ten ikke er noe det kan forhandles om.

Det er neppe helt riktig. «Tenk på tall» er ikke en anbefalt metode når man skal skrive faktura for en krenkelse. Et for høyt krav kan endog føre til at du i realiteten taper en i utgangspunktet god sak. Forlanger du f.eks. ti tusen kroner for et høyst ordinært bilde brukt uten ditt samtykke på en privat blogg, og du avviser et tilbud fra bloggeren om å betale deg et typisk honorar for et slikt bilde (ca. 1150 kroner), og i stedet går videre med ditt krav til forliksrådet, så vil forliksrådet sannsynligvis avvise ditt krav om å få betalt ti tusen kroner som useriøst. I så fall vil du tape både rettsgebyret (p.t. 860 kroner) og i tillegg få pålegg om å erstatte avisens advokatutgifter, som kan være på mangfoldige titusen.

Ditt krav til hva en som har krenket dine rettigheter skal betale i erstatning må være saklig begrunnet.

Fotograf Robin Lund har på sitt nettsted bildetyveri.no lagt ut en side med omtale av bildetyverier i media og en prisguide. Den siste hevder han oppsummerer bransjenormer og hvilke satser ulike bildebyråer tar.

Det bør legges til at Robin Lunds priser og forretningsmetoder er omstridt. Nettstedet Tannhjulet.no har en egen webside med kritikk av Lunds virksomhet. De vant en foreløbig seier da en kjennelse i Oslo Tingrett 4. november konkluderer med at de priser Lund fakturerer for «bildetyveri» er urimelige, og at «rimelig vederlag» for den type bilder det er snakk om (typisk «stock-foto» som kan lisensieres til rimelig fra internasjonale bildebyråer) er kr 125 inkl. mva. pr. bilde. Denne kjennelsen er blant annet omtalt av TV2 hjelper deg: Fikk regning på 10.000 kroner etter bildetabbe på Facebook: Jeg ble sjokkert. NB: Lund har anket denne kjennelsen til Borgarting Lagmannsrett, og den er derfor ikke rettskraftig.

I utgangspunktet gir ulovlig bruk av et verk bare rett til erstatning av det økonomiske tap opphaveren er påført. Dette tapet tilsvarer vanligvis det honoraret opphaveren hadde mottatt dersom bruken hadde vært klarert på normalt vis. Er du en etablert skribent eller fotograf med en prisliste og flere dokumenterte salg å vise til, er det naturlig å ta utgangspunkt i dine vanlige priser. Er du utablert og uten tidligere salg å vise til kan du for eksempel ta utgangspunkt i prislisten fra Scanpix. I det siste kapittelet i denne eboka er det lenket til prislister fra både Scanpix og andre organisasjoner og byråer.

Men i enkelte saker kan det økonomiske tapet være langt større. For eksempel: Dersom fotografiet er helt unikt kan det som regel lisensieres på eksklusiv basis til et stort mediekonsern for et svært høyt beløp. Er bildet allerede brukt ulovlig av lokalavisa er døren for en slik eksklusiv avtale stengt, og dermed blir det økonomiske tapet som skal erstattes tilsvarende høyt, dersom du kan bevise at en slik avtale var en realistisk mulighet.

Andre ledd av Åndsverkloven § 81 handler om erstatning. Den sier at ved forsettelige eller grovt uaktsomme krenkelser skal det betales erstatning som er høyere enn det som er rimelig vederlag for bruken. Bestemmelsen lyder:

Er det handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, skal overtrederen, dersom den forurettede krever det og i den grad det ikke fremstår som urimelig, i stedet for vederlag og erstatning fastsatt etter første ledd, betale det dobbelte av rimelig vederlag for bruken.

På bakgrunn av denne bestemmelsen er det derfor hjemmel for å doble det økonomiske kravet ved ulovlig bildebruk der fotografens navn er utelatt, eller dersom bildet er ulovlig benyttet til i reklame.

At praksisen med dobling var innarbeidet før det i 2018 fikk en egen lovhjemmel framgår blant annet av et avisoppslag i samband med at et flyselskap benyttet Munchs «Skrik»-motiv til reklame og BONO (foreningen for billedkunstneres opphavsrett) uttaler følgende:

Ved urettmessig bruk har BONO mulighet til å kreve påslag i satsen på 100 prosent. («Skrik» misbrukt i flyreklame; Aften, 2007-07-31, s. 4-5).

Er bildet brukt ulovlig, og malerens eller fotografens navn er utelatt, og bildet brukes til reklame, mener mange at kravet bør tredobles, men det finnes ikke lovhjemmel for en slik praksis.

Er en person avbildet, og bildet publisert i strid med åndsverkloven § 104, så vil det være naturlig at også modellen krever erstatning.

Vær imidlertid klar over at en langvarig tvist kan koste mye tid og ubehag. Ved å stille et forholdsvis moderat økonomisk krav til motparten øker du sannsynligheten for at motparten aksepterer kravet og gjør opp for seg i minnelighet.

Praktiske råd

Den første tanke som slår mange når ens opphavsrett eller ens rett til eget bilde er krenket, er å anmelde forholdet til politiet. Slike krenkelser er tross alt lovbrudd, så det er naturlig å tenke seg dette.

En bør imidlertid tenke seg godt om før man går til politianmeldelse. Ved å gå til politiet har man gitt fra seg sitt sterkeste kort, nemlig muligheten til å tilby den som er ansvarlig for krenkelsen å betale for bruken gjennom en minnelig ordning uten at politi og rettsvesen er inne i bildet. Ved å starte med en politianmeldelse har du spilt fra deg dette kortet, og dermed også minsket mulighetene til å få innfridd dine krav gjennom en minnelig ordning.

En annen ting som taler i mot politianmeldelse, er at politiet erfaringsmessig ikke har kapasitet til å følge opp slike anmeldelser. Som regel resulterer en anmeldelse bare i en henleggelse pga. manglende kapasitet hos politiet. En politianmeldelse kan derfor lett bli en kilde til frustrasjon.

Det første du bør gjøre, er å bringe på rene hvem som rent formelt er ansvarlig for det inngrep i din opphavsrett som har skjedd. Et vanlig triks når noen konfronteres med ulovlig bruk av åndsverk, er å be deg rette eventuelle krav mot noen som ikke har redaktør- eller utgiveransvar for publikasjonen der inngrepet er skjedd. Ofte pekes det på en underordnet medarbeider, eller et utenforstående grafisk designer som har utformet trykksaken eller et byrå eller en person som har formidlet bilder eller tekst. Kast ikke bort tiden med dette. Finn ut hvem det er som har redaktør- eller utgiveransvaret, og rett ditt krav mot disse.

Dersom du mener at dine rettigheter er krenket, enten ved at noen tilgjengeliggjør dine bilder uten lov, eller en klient bruker dine bilder uten at du har fått oppgjør, eller noen offentliggjør ditt portrett uten lov, så skisseres nedenfor en stegvis fremgangsmåte.

  1. Første skritt er å sikre bevis som dokumenterer krenkelsen. Skaff deg kopier av den eller de trykksaker der krenkelsen forekommer. Har den ulovlige bruken skjedd på Internett, så bør du sikre deg skjermdumper og utskrifter av de relevante nettsidene.
  2. Neste skritt er å ta kontakt med den eller de du mener har krenket deg, og gjøre oppmerksom på problemet. Pass på å være ytterst korrekt, høflig og saklig når du tar kontakt. Bruk ikke skjellsord eller trusler, og la deg ikke provosere om motparten opptrer arrogant. Bestem deg på forhånd for hva slags erstatning du ønsker, og opplys om dette (beløp). Dermed vet din motpart fra første stund hva han eller hun har å forholde seg til. Målet med kontakten bør være å få til en minnelig ordning der du sender en faktura på det beløp du mener å ha tilgode. Blir dere enige, så sender du en slik faktura. Blir fakturaen betalt er saken ute av verden.
  3. Blir dere enige om at du skal sende faktura, men fakturaen likevel ikke blir betalt, så bør du purre på betaling.
  4. Kommer det fortsatt ingen innsigelser på slike purringer, men heller ingen betaling, kan du overveie å sende saken til inkasso. Velger du å gå til inkasso, er det viktig at du følger alle de reglene som myndighetene har fastsatt vedrørende purring og inkasso. Du bør dessuren kjenne inkassoloven og inkassoforskriften. For å sikre at disse reglene blir fulgt, er det best å benytte et inkassoselskap til å drive inn kravet. Vær imidlertid oppmerksom på at de fleste inkassoselskap ikke tar oppdrag for privatpersoner, slik at inkasso er i første rekke et middel for den som driver egen fotobedrift og er registrert med organisasjons­nummer i Brønnøysund. Det finnes nettbaserte tjenester som kan benyttes av privatpersoner til egeninkasso, for eksempel denne (NB: Jeg har ikke selv benyttet denne eller lignende tjenester, og vet ikke hvor godt de fungerer). Det koster penger å benytte en slik tjeneste. Dette beløpet kan du selvsagt kreve å få tilbake fra skyldneren, men dersom du ikke lykkes i å få vedkommende til å gjøre opp for seg, må du dekke dette av egen lomme. Benytter du et inkassoselskap bør du gjøre selskapet oppmerksom på at kravet ikke er omstridt. Dersom skyldneren nekter å godta ditt krav er det vanligvis lite å hente på å sende kravet til inkasso. Et inkasso-selskap kan nemlig ikke inndrive et omstridt krav før det foreligger en kjennelse (f.eks. fra forliksrådet) på at kravet er legitimt.
  5. Blir dere ikke enige, eller din motpart nekter å forholde seg til ditt krav, så bør du forsøke å sende en faktura på beløpet likevel. Denne bør vedlegges et formelt brev der du igjen gjør oppmerksom på problemet og ditt krav, og foreslår som minnelig ordning at fakturaen blir betalt. Du finner praktisk veiledning fra NJ her: https://www.nj.no/lonn-og-rettigheter/opphavsrett/. Du kan neppe regne med at en slik faktura blir betalt, men det er likevel viktig for den videre saksgang å kunne dokumentere hva du mener du har krav på; og dessuten vise at du har forsøkt å komme fram til en minnelig ordning.
  6. Dersom saken ikke blir løst gjennom faktura og eventuell inkasso, er det neste du bør gjøre å kontakte advokat for å få bistand til innkrevingen, og evt. forberede sak for forliksrådet (evt. ta ut et sivilt søksmål). Er du medlem av en fagforening (NJ, PK, NFFO, NFF, etc.) så undersøk først om fagforeningen har egen advokat som kan bistå deg juridisk. En advokat vil både hjelpe deg med å håndtere de formelle tingene rundt din sak, og gi deg konkrete råd om hvordan du kan gå frem. En god advokat vil også fraråde søksmål dersom mulighetene til å vinne frem er små.
  7. Dersom du i samråd med advokaten mener at du har en god sak, så kan dere ta saken til forliksrådet. Får du medhold vil din motpart måtte betale erstatning for opphavsrettsinngrepet og som regel også dekke dine utgifter til advokat, rettsgebyr – og andre utgifter du kan dokumentere i samband med saken, innen rimelighetens grenser. Men det er ingen automatikk i at du får dekket slike utgifter. Dersom din håndtering av saken er uryddig kan det skje at du ikke får dekket noe som helst av utgifter.
  8. Advokaten vil gi deg råd om hvem kravet bør rettes mot. For opphavsrettkrenkelser i trykt skrift er det vanligste å rette seg mot redaktøren av trykksaken. Det samme gjelder nettpublikasjoner som har en redaktør, som f.eks. nettaviser. For trykksaker uten redaktør (kataloger, brosjyrer, plakater, eiendomsprospekter) og for nettpublikasjoner uten redaktør er det utgiver eller eier som primært er ansvarlig. Som nevnt i avsnittet om å fjerne innhold fra Internett kan også tjenesteyter for den tjenesten der materialet ligger være erstatningsansvarlig for ulovlig bruk. (Tjenesteyter vil imidlertid normalt gå klar for erstatningsansvar dersom denne uten unødig opphold gjør det som er nødvendig for å få sperret offentlig tilgang til materiale som andre har lagt ut på tjenesten og som bryter med opphavsrett eller andre rettigheter – som retten til eget bilde.)
  9. Når rettslig behandling av en slik konflikt er berammet, så kan det skje at den som har krenket dine opphavsretter begyner å forstå at: 1) han kommer sannsyn­ligvis til å tape saken; og 2) en offentlig sak vil bety negativ publisitet. Derfor er det ikke uvanlig at din motpart på dette tidspunkt i saken tilbyr å inngå forlik og betale din faktura. Men på dette tidspunktet har du sannsynligvis pådratt deg advokatutgifter som er langt, langt høyere enn fakturabeløpet. Rådfør deg med din advokat om forliket, og sørg for at motparten som en del av forliket dekker alle utgifter du har hatt og kompenserer deg for de ulemper du har hatt i samband med saken.

Å ta en tvist til inkasso eller til forliksrådet er alltid en belastning, både økonomisk og mentalt. Å gjøre dette med et krav på noen få tusenlapper er et sjansespill, selv om du har en god sak. Diverse utgifter og eget tidsforbruk kan gjøre at selv om du «vinner» og blir tilkjent erstatning, så vil du sitte igjen med netto tap og en flau smak i munnen. Og dersom din motpart går konkurs, kan du vinne saken og likevel sitte igjen med lite annet enn ett uprioriterert krav i boet. Du bør derfor tenke deg godt om før du tar rettslige skritt, og om du er villig til å ta den økonomiske og tidsmessige risiko som dette innebærer.

Din motpart er selvsagt klar over dette. I mange tilfelle vil de først ignorere henvendelsen så lenge som mulig, de vil peke på sine underleverandører og be deg rette kravet dit, og når du endelig har kommet så langt at du fremsetter et økonomisk krav om erstatning til rette vedkommende vil de gjerne sette en advokat på saken som er eksperter i å trenere ting og få eventuelle krav til å koke bort i kålen.

Det er paradoksalt – men i mange tilfelle ser det ut som et selskap som har misbrukt et bilde, heller vil bruke femti tusen kroner på advokatbistand for å avvise et helt legitimt krav, enn å betale en faktura på kr. 1150 (typisk honorar for bruk av et enkelt bilde) fra fotografen som har tatt bildet de benytter.

Men mange rettighetshavere har også seg selv å takke dersom saken tar en slik retning. Når rettighetshaver oppfører seg slik at det er umulig for den de kontakter å skjønne hva de ønsker, er det mange som øyeblikkelig går i forsvarsposisjon, nekter å svare, og overlater videre saksgang til en advokat «for sikkerhets skyld». Hadde rettighetshaver i stedet tidlig i prosessen framsatt et moderat og fornuftig økonomisk krav – hadde kanskje saken latt deg løse i minnelighet der og da.

Når motparten anskaffer advokat må du også skaffe deg din egen. Du kan være heldig og motpartens advokat kan være en redelig person som innser at her har oppdragsgiver brutt åndsverkloven og dermed bør det ryddes opp. Men det er desverre unntaket. I de fleste saker har advokaten en klar agenda: Å sørge for at du blir så forvirret og så utmattet at du gir opp å forfølge saken. Jeg har i flere saker sett advokater kynisk spekulerer i at folk flest ikke kjenner loven, ved for eksempel å påstå at fotografiet som er brukt uten tillatelse er uten verkshøyde og derfor uten vern (selv om enhver jurist selvsagt vet at fotografiske bilder er vernet selv om verkshøydekravet ikke er tilfredsstilt.) Og selv om saken er opplagt må kan du regne med at advokaten forlanger at det frambringes en masse dokumentasjon, gjerne dokumentasjon som er vanskelig å skaffe til veie og tilsynelatende saken uvedkommende. Når du har tilfredsstilt et slikt krav blir det gjerne etterfulgt av et nytt. Det er helt umulig å forholde seg til en slik advokat uten selv å ha juridisk bistand på samme nivå. Skal du ta en slik konflikt, så skaff deg din egen advokat først som sist.

For en forsmak på hva du gir deg innpå dersom du krever erstatning, kan det være nyttig å lese Eirik Solheims historie om hva han måtte gå gjennom før han fikk noen kroner fra Vinderen Elektriske, som uten tillatelse hadde brukt et bilde han hadde tatt av sønnen sin, i en katalog.

Fjerne innhold fra Internett

Dreier konflikten seg om bilder eller tekst som er lagt ulovlig på Internett, så sjekk om innholdet er kopiert til en annen webtjener, eller om det gjøres tilgjengelig gjennom innbygging eller rammer (også kalt inlining, hotlinking og leeching).

Gjøres innholdet tilgjengelig på den siste måten, så er det på nettsteder som tilrettelegger for innbygging (som for ekesempel YouTube), mulig å deaktivere denne funksjonen for egne videoer. Bruker man egen webtjener til å publisere innhold på nett, er det mulig å konfigurere denne slik at innhold ikke vises dersom dette presenteres innbygget i andre nettsider. Se avsnittet om verktøy og design sist i dette notatet for mer informasjon om hvordan dette kan gjøres.

Ligger innholdet du ønsker å fjerne fysisk på et annet nettsted må det også fysisk fjernes, enten av den som har lagt det ut, av redaktøren eller utgiveren av nettstedet, eller av andre med tilstrekkelig tilgang.

Dersom den som har lagt ut innholdet, redaktøren eller utgiveren ikke kan finnes, eller vedkommende nekter å fjerne det, så kan du henvende deg til den som tilbyr netttjenesten (f.eks. Blogger.com FaceBook.com eller YouTube.com der materialet er lagt ut på nettet, eller til det telekomselskapet som drifter serveren (den såkalte ISP) der bildene ligger.

Tjenesteyter/ISP kan pådra seg straffeansvar for å lagre opphavsrettbrudd eller personvernkrenkelser på en tjeneste med forretningsadresse i Norge. Det framgår av ehandelsloven (e-hl.) §§ 15 og 18.

§ 15 slår fast alminnelig straffeansvar:

For tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon gjelder de alminnelige rettsregler om erstatningsansvar og straffeansvar hvis ikke annet følger av §§ 16-18.

og § 18 gir et begrenset fritak fra dette ansvaret for tjenesteyter/ISP, jf.:

Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå.

Det følger av dette at en tjenesteyter/ISP kan bli ansvarlig dersom denne ikke fjerner ulovlig materiale etter å ha blitt varslet. Helst bør du få hjelp av advokat til å formulere brevet til tjenesteyter/ISP. Dersom du ikke vil bruke penger på det (du vil som regel ikke få erstattet utgifter uten å bringe saken inn for retten) så formuler deg høflig og saklig. Referer til de relevante lovpragrafer (åndsverkloven §§ 2, 3, 5, 23 og/eller 104, og e-hl. §§ 15 og 18), og marker tydelig hvilke bestemmelser du mener er overtrådt.

Er serveren der bildene ligger ikke i Norge, men i utlandet, kan det være litt mer kronglete å få dem «tatt ned» – men det som regel mulig det også. Både EU og USA har omtrent de samme regler om ansvar for tjenesteytere og ISPer som Norge.

Det eksisterer et eget nettsted, SlettMeg.no, som kan gi råd og veiledning i hvordan man kan få slettet personvernkrenkelser fra nettet.

Hjem | 11. Offentlig lisens | 13. Skatt