OM INFRASTRUKTUR, INNHOLD, INFORMASJON, INTERAKSJON OG INTERESSEFELLESSKAP

av Gisle Hannemyr

Hva er Internett? Første gang jeg besvarte det spørsmålet (i 1992, på et seminar som TelePost Communications hadde bestilt av det nystartede selskapet Oslonett) førsøkte jeg meg med følgende:

Internett er verdens største nett av nett som kommuniserer seg i mellom ved hjelp av Internet Protocol.

Da dette ikke ble oppfattet som særlig oppklarende, improviserte jeg følgende tilleggsdefinisjon:

Internett er den samlede mengden av den informasjon som kan nås fra hvilken som helst datamaskin koblet til dette nettet.

Jeg var svært fornøyd med disse to definisjonene. Hver for seg beskrev de to fundamentale aspekter ved Internett. Den første beskrev Internett som en infrastruktur. Den andre som innhold.

De første årene med kommersielt Internett i Norge var fokusert mot infrastrukturutbygging: Faste linjer som knyttet «vår» bit av Internett sammen med resten, tilstedeværelse i stadig flere norske lokalsamfunn i form av POPer (Points Of Presence), rutere, modembanker, maskiner. Innholdet i nettet ble ofret mindre oppmerksomhet. Innholdet bare var der, som en naturressurs.

I dag er fokus i ferd med å vende seg mot innholdssiden. «Content is king» heter det på nynorsk. De aktørene på Internett-markedet som har tatt mål av seg til å være de ledende inn i neste årtusen har alle innhold som en sentral komponent i sin strategi.

Skifte i fokus fra infrastruktur til innhold er i ferd med å forvandle Internett fra et teknologisk fenomen til et sosialt. Fra å være forbeholdt spesielt interesserte er Internett i ferd med å vinne aksept som et massemedium på linje med kringkasting, aviser, bøker, blader, tidsskrifter og CD-ROM.

Gitt dette perspektivet er imidlertid Internett ikke noe særlig forskjellig fra disse mer eller mindre etablerte massemedia.

Likevel vokser Internettet for tiden med mellom fem og femten prosent i måneden, mens fjernsynskanalene står på stedet hvil og avisene går tilbake. Skyldes denne voldsomme økningen kun nyhetens interesse, eller (som to forskere hevder i en kronikk i Aftenposten 13/12-1995) at folk rett og slett blir lurt? Jeg tror ikke det. Men dersom vi skal forstå den interessen som det i dag finnes for Internett, så må vi forstå hvilke egenskaper ved nettet det er som skiller det fra andre massemedia.

Dagens massemedia er en industri hvis produkt er det vi her kaller «innhold». «Innhold» er altså de signalene som strømmer ut fra de 57 TV-kanalene de fleste av oss snart vil kunne ta inn, «innhold» er det vi finner på CD-ROM-plater, på tekst-TV, i aviser, bøker, blader og tidsskrifter. Litt spøkefullt kan man hevde at massemedia i dag er rammet av en overproduksjonskrise. Overproduksjon av innhold fører til knapphet på oppmerksomhet, og dermed får vi dagens tabloidiserte massemedia der Lønning på TV2 skriker om kapp med krigstypene i VG i et forsøk på å tilrane seg noen ekstra prosentpoeng oppmerksomhet.

I et slikt medielandskap skulle man tro at det ville være vanskelig for en ny aktør som Internett å finne en plass. Når Internett likevel har klart å etablere seg, og vokse, så må dette mediet ha en tredje dimensjon i tillegg til infrastruktur og innhold. Denne dimensjonen er jeg ganske sikker på er interaksjon.

I motsetning til tradisjonelle media har Internett en infrastruktur hvor det ikke finnes klart definerte roller for sender og mottaker. Den maskinen som den ene dagen brukes til å motta, kan den neste sende og som regel veksler en Internett-bruker hele tiden mellom å sende og å motta informasjon.

Denne interaksjonen springer ut av nettets spesielle infrastruktur, men dens viktigste konsekvens er at den forankrer innholdet i sosiale strukturer som vi kan kalle for interessefellesskap. I stedet for bare å snakke, innebærer disse interessefellesskapene at man har noe å snakke sammen om.

På Internett har slike interessefelleskap fått oppstå og utvikle seg på tvers av tid og sted. Et sant konglomerat av teknologier: WWW, irc, distribusjonslister, filarkiver og nyhetsgrupper har støttet opp om ulike interaksjonsformer og deling av kunnskap og resultater. Også når det gjelder forankring av disse fellesskapene er det få grenser. Bistandsarbeidere i den tredje verden som er opptatt av hvordan man kan bedre bo-kvaliteten i slumområder har sitt eget forum på nettet, det samme har børsspekulanter med interesse for teknisk aksjeanalyse.

At Internett tilbyr virkelige mennesker med virkelige problemer og erfaringer en plattform hvor de kan ytre seg, er det som i første rekke gjør Internett til et spesielt medium. Skal Internett fortsatt utvikle seg og bli oppfattet som verdifullt av brukerne må det fortsette å tilby dette.

Selv om nettet allerede i dag benyttes til ulike former for samarbeide innenfor (og av og til på tvers av) ulike interessefellesskap, så finnes det så langt bare begrenset adgang til teknologi for datastøttet samarbeide, og de løsningene som finnes er stort sett proprietære produkter som kun benytter Internett som transportmekanisme. Utfordringen i tiden som kommer er å få på plass infrastruktur (i første rekke bredbåndskommunikasjon) og spesifikke anvendelser f.eks. konferansevideo, distribuerte whiteboards, interaktive møtesystemer) som gjør det mulig for både løst funderte interessefellesskap og organiserte arbeidsgrupper å bruke Internett til å samarbeide.

Først publisert i: reporter.now, 26. februar 1996.
Copyright © 1996 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.