Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Introduksjon
  2. Grunnprinsippene
  3. Ervervelse av opphavsrett
  4. Overdragelse av opphavsrett
  5. Fotografiske verk og fotografiske bilder
  6. Databasevernet («sui generis»)
  7. Avgrensninger i opphavsretten
  8. Begrensninger for fotografen
  9. Internett
  10. Appropriasjonskunst
  11. Offentlig lisens
  12. Tvister
  13. Skatt
  14. Litteratur og lenker

6. Databasevernet («sui generis»)

I lov om opphavsrett fra 1961 ble det innført et særnordisk investeringsmessig vern for formularer, kata­loger, tabeller, programmer og lignende frembringelser (med «program­mer» menes for eksempel kampprogrammer for fotballturneringer o.l., ikke datamaskin­programmer). Bestemmelsen gikk opprinnelig under betegnelsen «katalogregelen».

I 1996 vedtok EU databasedirektivet (Europa­parlaments- og rådsdirektiv 9/1996/EC om rettslig beskyttelse av databaser).

Begrepet «database» er ikke definert i den norske åndsverkloven, og oppregningen av det som «for eksempel» beskyttes av bestemmelsen (jf. åndsverkloven § 24 første ledd) er neppe uttømmende. Det anbefales derfor at man i stedet legger til grunn den definisjonen som framgår av direktiv 9/1996/EC artikkel 1(2):

I dette direktiv forstås ved »database« en samling af værker, data eller andet selvstændigt materiale, der er struktureret systematisk eller metodisk og kan konsulteres individuelt ved brug af elektronisk udstyr eller på anden måde.

Direktivet gir en database et todelt vern.

For det første gis en database et særskilt opphavsrettslig vern (dvs. beskyttelse som åndsverk). Dette framgår av direktivets artikkel 3:

  1. I henhold til dette direktiv skal databaser, som på grund af udvælgelsen eller struktureringen af indholdet udgør ophavsmandens egen intellektuelle frembringelse, have ophavsretlig beskyttelse som sådan. Der gælder ikke andre kriterier for, om de er berettiget til denne beskyttelse.
  2. Den ophavsretlige beskyttelse af databaser i henhold til dette direktiv omfatter ikke databasens indhold, og den berører ikke eventuelle rettigheder til dette indhold.

Det særlige opphavsrettslige vernet som beskrives i databasedirektivet omfatter imidlertid ikke innholdet i databasen, men utvelgelsen eller struktureringen av innholdet. For eksempel kan det tenkes at det kreves spisskompetanse på et bestemt fagfelt for å avgjøre hvilke data som skal inngå i databasen, eller for å skape strukturer i form av taksonomier og andre metadata, og det er den intellektuelle innsats bak denne utvelgelsen og struktureringen som beskyttes.

Dette betyr ikke at innholdet i en database ikke kan ha opphavsrettslig vern. Forutsatt at innholdet tilfredsstiller det generelle kravet til verkshøyde i åndsverkloven, vil det være vernet, men vernet følger da av åndsverkloven § 2, ikke § 24.

Innarbeidelsen av databasedirektivet drøftes i Ot.prp. nr. 85 (1997-98), og det framgår at departmentet mener at lovens bestemmelse om samleverk (åndsverkloven § 7) også gir vern av utvelgelsen eller struktureringen av innholdet i en database.

Av denne grunn er det opphavsrettslige vernet, som omtales i åndsverkloven § 24 fjerde ledd, beskrevet svært kort:

Er databasen som nevnt foran, helt eller for en del gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende.

For det andre gis det et såkalt sui generis-vern (rett av sitt eget slag) for databaser som ikke fyller verkshøydekravet, når:

en databases indhold ud fra et kvalitativt eller kvantitativt synspunkt er udtryk for en væsentlig investering (artikkel 7(1))

Sui-generis vernet er ikke absolutt. I vurdering av om oppheverens enerett til utnyttelse av databasen er krenket skal de legitime (kommersielle) interessene til den som har fremstilt databasen tillegges vekt.

Gentagne og systematiske udtræk og/eller genanvendelser af uvæsentlige dele af databasens indhold, der kan sidestilles med handlinger, som strider mod en normal udnyttelse af basen, eller som skader databasefremstillerens legitime interesser urimeligt, er ikke tilladt. (artikkel 7(5))

Gjenstanden og hovedprinsippene i sui generis-vernet finnes i første ledd av åndsverk­loven § 24, som lyder:

Den som fremstiller en database, som for eksempel et formular, en katalog, en tabell, et program eller lignende arbeid, hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering, har enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen.

Her er det viktig å merke seg følgende:

  1. For at databasen skal være vernet, må den «innebære en vesentlig investering».
  2. Investeringen må rette seg mot «innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet». Investering i å skape de data som befinner seg i databasen er altså ikke beskyttelsesverdig.
  3. De handlinger som fremstilleren har enerett til, er «uttrekk» og «gjenbruk» av databasen.

Tidligere innrømmet norsk lov også vern til databaser som «sammenstiller et større antall opplysninger» (uavhengig om dette var et resultat av en vesentlig investering eller ikke). Dette ble fjernet fra åndsverkloven i 2018, etter alt å dømme for å harmonisere den norske bestemmelsen med direktivet. Samtidig ble også språket justert for å passe bedre med direktivet.

Annet ledd av § 24 angir, i tråd ned artikkel 7(5) i direktivet at også gjenbruk av «uvesentlige deler» av databasen kan sanksjoneres dersom dette «skader den normale bruken av databasen eller urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser», jf.:

Eneretten etter første ledd gjelder tilsvarende ved gjentatt og systematisk uttrekk eller gjenbruk av uvesentlige deler av databasen, dersom dette utgjør handlinger som skader den normale bruken av databasen eller urimelig tilsidesetter fremstillerens legitime interesser.

Sui generis-vernet er et investeringsvern. Av fortalen til direktivet framgår det klart at målet med direktivet er å sikre databaseprodusentenes investeringer, jf. punkt 12 i fortalen:

investeringer i moderne informationslagrings- og informationssøgningssystemer vil ikke finde sted i Fællesskabet, medmindre der indføres en sikker og ensartet retlig ordning til beskyttelse af databasefremstillernes rettigheder

Avslutningsvis skal det bemerkes at, som det framgår av avsnittet som omhandler vernetid, at denne er denne ulik for det opphavsrettslige vernet av en database og for sui generis-vernet.


Copyright © Gisle Hannemyr 2018
Navngiving: Symbolet «No Photography» som er gjengitt i kapittel 8 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i en fribrukslisens. Deler av kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 9.