NFF OG SKAPENDE ALLMENNINGER

Organisasjonene overreagerer og feilinformerer

Vi var trolig mange faglitterære forfattere som sølte kaffen da vi åpnet avisen 3. juni. I helsides annonser fra blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ble ikke fingrene lagt i mellom. I forslaget til ny åndsverkloven la i følge NFF flertallet i kulturkomiteen opp til storstilt tyveri av åndsverk. Den opphissede tonen fra NFF holdt seg i debatten i dagene som fulgte, og meislet fram skrekkbilder som gikk langt ut over den tilråding til ny lov som Stortinget skulle ta stilling til.

Vi vet ikke hva som hendte i på kammerset i NFF, men vi mener at i stedet for å gå i skyttergravene, skulle NFF tatt komite-flertallets merknader som invitasjon til en viktig debatt om nettet som formidlingskanal.

Slik vi leser flertallets merknader, tar de som sitt utgangspunkt at Internett på mange måter fungerer som ett åpent rom for produksjon, distribusjon, bruk og reproduksjon av ytringer. De kommenterer den omstendighet at så lenge forfatteren ikke utrykker ønske om noe annet, så bør materiale som forfatteren selv har lagt ut på Internett kunne brukes fritt (dvs. at det kan leses, lenkes til, skrives ut papir, etc.) i ikke-kommersiell sammenheng uten at dette krever særskilt avtale med, og vederlag til, rettighetshaver. Men dersom opphavsperson eller rettighetshaver ønsker, med henvisning til sin opphavsrett, å reservere seg mot dette, kan man meddele dette med eksempelvis opphavsrettsmerke, tekst, grafisk symbol eller lignende.

Slik kan man tolke komite-flertallets tanker, selv om de verken var særlig klare eller konsistente. Vi vil hevde at komite-flertallets i sine opprinnelige merknader tenkte mer konstruktivt omkring Internett enn NFF. Flertallets merknader tar på alvor nettet som kanal for kunst, læring og kunnskap. Selvsagt er det en god ting at biblioteker og skoler får anledning til å benytte seg av digitale og digitaliserte åndsverk. Selvsagt bør Internett betraktes som et i utgangspunktet åpent rom for kulturell utveksling. Er det noe vi som forfattere ønsker, er det å bli brukt, lest og referert. Skolens og bibliotekets bruk av nettet kan aldri bli noen trussel mot inntektsmulighetene til norske forfattere.

Tanken om nettet som en kulturell allmenning er da også helt i tråd med Internettets idé siden begynnelsen. Internettets desentraliserte arkitektur har alltid invitert til innovasjon og utveksling av ulike former for ytringer. På denne arkitekturen er det bygget en kultur av åpenhet, ytringsfrihet og deling. Dette kan man selvfølgelig stemple som en trussel. Men man kan også se på Internett som en gylden mulighet for formidling av kunnskap og kultur.

På tross av all dampen forut for behandlingen på Stortinget, kan vi ikke registrere at noen er ute etter å stjele faglitterære forfatteres rettigheter til egne verk. Derimot signaliserer ledelsen i NFF at de ikke har tatt innover seg hvor viktig det er at Internett opprettholder sin delingskultur for bruk, gjenbruk og utveksling. I alt for stor grad tar man for gitt at opphavsrett er en eksklusiv rettighet. Men eksklusive rettigheter er også ekskluderende.

Man må aldri glemme at kultur reproduserer kultur. Et mest mulig åpent rom for utveksling av kulturprodukter av alle slag tjener ikke bare brukerne, men også forfattere, kunstnere, fotografer, osv.

Vi mener det er på tide å ta nettes åpne arkitektur og delingskultur på alvor. Det innebærer blant annet å åpne opp for en mer fleksibel rettighetsklarering. Dersom man ønsker full råderett over bruken av verket og med vederlag etter avtaler, er det en selvfølgelig rett. Men det er ikke gitt at det er det vi alle sammen ønsker. Som forfattere har vi i dag ingen mulighet til å si at vi ønsker å bli benyttet ubegrenset, uten vederlag, eller ubegrenset til ikke-kommersiell bruk. Den rettighetshåndteringen som NFF forsvarer, gjør det umulig å si at det er fritt fram å lese, skrive ut og spre våre verk, bare sørg for at de nye verk våre produkter eventuelt inngår som element i, fortsatt er fritt tilgjengelig for alle.

I egenskap av forfattere og opphavsmenn som vil bli lest og brukt, er det i vår interesse å få større fleksibilitet i rettighetshåndteringen. Hva vi trenger er varianter av utøvelsen av opphavsretten som i større grad kommer ulike typer opphavspersoner og ulike typer brukere i møte.

Ute i verden har det vært arbeidet en stund med denne problemstillingen. En lovende løsning finnes i form av et system for rettighetshåndtering som går under navnet Creative Commons (CC — skapende allmenninger). Kort beskrevet er CC et rammeverk, tuftet på klassisk opphavsrettslovgiving, for fleksibel rettighetsforvaltning. Gjennom CC kan man for eksempel tillate gratis ikke-kommersiell bruk, men like fullt forutsette at det betales for annen bruk. Eller man kan tillate ubegrenset og fri bruk i visse utviklingsland, men ikke i den industrialiserte delen av verden. Ønsker man en rigid rettighetshåndtering lik den som i dag automatisk tilordnes ethvert verk, så dekkes også dette av CC. Det som skiller CC fra dagens system er først og fremst at det gir en opphavsperson større fleksibilitet i håndteringen av sine rettigheter. Forfattere som ønsker å gi fra seg noen rettigheter med tanke på å oppnå friere distribusjon og flere lesere, kan gjøre dette. I tillegg er CC utviklet spesielt med tanke på Internett, gjennom et teknisk rammeverk og merkesystem som sørger for at rettighetsinformasjon knyttet til verk lagt ut på Internett kan leses og forstås av både mennesker og maskiner.

Nå som støvet etter behandlingen av ny åndsverklov har lagt seg, så er det kanskje mulig å få til en mer edruelig debatt både omkring komite-flertallets merknader og om Internett som kunnskapsallmenning. Internett utgjør en enestående formidlingskanal for produksjon og reproduksjon av kultur og kunnskap, og det vil være synd om fastlåste holdninger hos interesseorganisasjoner og rettighetsforvaltere blokkerer for dette.

---

Først publisert i: Morgenbladet, 6.-7. juli 2005 (186:26).
Copyright © 2006 Gisle Hannemyr og Terje Rasmussen. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---