ÅNDSVERKSGODER TIL ALLE

Vår samtid kalles tidvis for «indu­stri­alderen» eller «informa­sjonsalderen». Ordene «industri» og «informasjon har dype røtter. «Informasjon» kommer fra det latiske verbet informare, som betyr å gi noe form og mening. «Industri» har kommet til oss via det latinske industrius (flittig) men før det ble ordet skrevet indo­struus, bokstavelig talt å bygge noe inn i en struktur.

Ordene har eksistert i vårt vokabular i rundt to tusen år, men i atskilte sfærer. «I begynnelsen var Ordet.» åpner Johannes-evangeliet. «Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.» For middelalderens mennesker var det først og fremst Guds ord som ga tilværelsen form og mening. Industri, på sin side, var et jordisk anliggende som handlet om den enkeltes flid og håndverk.

I dag er skillet mellom informasjon og industri ikke-eksisterende. Informasjonen er ikke lenger hos Gud. Den er flyttet ned på den industrielle arena. Fra å være å være noe som sto til rådighet for alle mennesker, fattig eller rik, høy eller lav gjennom Guds nåde, er informa­sjon i vår tid noe så simpelt som en vare, forbeholdt den som kan og vil betale for den.

Modernisering til samfunnets beste

Forvandlingen av informasjon til en vare er rammet inn i to beslektede, men likevel juridiske strukturer: Opphavsrett og patenter. Begge oppsto som en følge av moderniseringen av samfunnet fra det 15. århundre - en prosess som sannsynligvis fulgte i kjølvannet av trykkpressen.

Før 1600-tallet var arbeidet med å kopiere et åndsverk rett og slett så arbeidskrevende at det ikke hadde noen mening å legge begrensninger på virksomheten. Men etter at Gutenberg gjorde det mulig å masseprodusere trykksaker grep Staten inn og innførte reguleringer på alt som var knyttet til reproduksjon og spredning av åndsverk, et statlig monopol.

Formålet med mono­pol var i første omgang å sørge for kontroll over utgivelsene, slik at opprørsk eller usedelig litteratur ikke ble trykket opp og spredt. Etter den franske revolusjonen i 1789 ble opphavspersonens innsats anerkjent. I Europa gir anerkjennelsen rett til å utnytte verket kommersielt (økonomiske rettigheter), samt rett til å bli identifisert som verkets opphavs­person med vern mot krenkende gjengivelse av verket (ideelle rettig­heter).

Den amerikanske grunnloven sikrer rettighetene til kunstnere og oppfinnere  gjennom tildeling av et tidsbegrenset monopol, garantert av Staten, med eksklusiv rett til å utnytte det de har skapt.

«Congress shall have Power […] To Promote the Progress of Science and useful Arts, by securing, for limited Times, to Authors and Inventors, the exclusive Right to their respective Writings and Discoveries.» (US Constitution 1790)

Det finnes gode grunner for å tildele et monopol: Sørge for at det investeres penger i nyskapende arbeid til glede for samfunnet, forsvare etiske prinsipper slik at opphavet kan nyte godt av fruktene av eget arbeid. Og ikke minst; inspirere til større spredning av åndsverk og oppfinnelser.

Revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika avfødte juridiske rammeverk som sikret sentrale rettigheter for skapende mennes­ker. Av formuleringene som er brukt i den amerikanske konstitusjonen ser vi imidlertid at det ikke er individenes rettigheter som er begrunnelsen for bestemmelsen, men samfunnets beste. Ved å gjøre monopolet tidsbegrenset, sørger Staten samtidig for at det som er skapt tilfaller samfunnet etter en viss tid.

Dramatiske endringer gir EU-hodepine

Drøye 200 år har gått siden de store revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika, og de juridiske rammeverkene som regulerer utnyttelsen av oppfinnelser og åndsverk er under revisjon.

Endringene er tuftet på et rammeverk for revisjon av patent- og opphavsrettlovgiving som FNs WIPO (World Intellectual Property Organization) la fram fra midten av 1990-tallet, og innebærer et dramatisk skifte i regulering av rettigheter nedfelt i den amerikanske grunnloven helt siden 1790.

Endringene ble lovfestet i USA mot slutten av 1990-tallet, med utvidet adgang til å tildele forretningsmetoder, programvare og matematiske algoritmer patentbeskyttelse, også gjennom Digital Millenium Copyright Act (DMCA) som lovbeskytter såkalte «tekniske beskyttelsesmekanismer» knyttet til åndsverk.

I Europa finner vi igjen WIPOs forslag i EUs direktiv 1998/44/EC (biotekno­logi­direktivet) som åpner opp for patent på levende organismer, EUs direktiv 2001/29/EC som gir rettslig vern for «tekniske beskyttelsesmekanismer» knyttet til åndsverkloven, og ministerrådets forslag til nytt direktiv for patentering av «datamaskin­implementerte oppfinnelser». Det siste er i skrivende stund i ferd med å sette EUs beslutningsprosess på prøve fordi ministerrådet ikke vil endre det, og Europaparlamentet ikke vil vedta det.

I Norge støter vi på endringene gjennom EØS-avtalen. Bioteknologidirek­tivet er allerede innarbeidet i norsk lov. Den 11. februar 2005 la Kultur- og kirkedepartementet fram Ot.prp.nr. 46 med forslag om endringer i åndsverk­loven. Dersom EU-parlamentet taper maktkampen med ministerrådet vil vi også måtte endre norsk patentlovgiving slik at det åpnes for utvidet adgang til programvarepatenter.

Straffer kopiering til privat bruk

Et bærende prinsipp i moderne åndsverklovgiving har vært å sørge for at tilgangen til åndsverk er enkel, sikker og varig, med bredest mulig nedslagsfelt i befolkningen. Det finnes flere paragrafer i vår nåværende åndsverklov som skal sikre fellesskaps- og forbruker­interesser. En av de mest sentrale er adgangen til privat kopiering. Den gir oss blant annet rett til å ta sikkerhetskopier av forgjengelige eksemplarer, kopiere relevante utdrag fra verk som ikke lenger er tilgjengelig i handelen, og ikke minst å kopiere lovlig ervervede verk over på andre formater for å ha glede av åndsverket.

Samtidig tar loven vare på opphavspersonens interesser. Den har en rekke bestemmelser som skal stimulere til, og belønne skapende innsats. Ved å slå fast opphavsmannens enerett, og tilhørende økonomiske og ideelle interesser, sikrer loven at opphavs­mannen får betalt for sin innsats, og at inntekts­grunnlaget ikke uten videre kan eroderes gjennom ulovlig kopiering. At loven i sin nåværende form fungerer godt også for film- og musikkbransjen, er det ingen tvil om. Det er for eksempel ingen mangel på vilje eller evne til å finansiere nye produksjoner av verken musikk eller film. Overskuddene i bransjen er solide, ikke minst salget av DVD´er når nye høyder.

Vår nåværende «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.» er, kort sagt, en lov som elegant balanserer forholdet mellom motstridende interesser - opphavs­mannens og allmennhetens - på en måte som gagner begge parter.

Det nye lovforslaget vil fjerne balansegangen ved å svekke forbrukernes rettigheter, og styrke innholdsindustriens. Den skjer gjennom en bestemmelse som straffer kopiering til pri­vat bruk dersom verket er utstyrt med et «teknisk beskyttelses­system», vanligvis omtalt som kopisperre. Praktisk talt all kommersiell musikk vi kan laste ned fra Internett er utstyrt med kopisperre. Det samme er musikk-CD´er og mer enn 99 % av alle DVD´er. Neste generasjons CD (SACD) vil ha kopisperre. I framtiden vil sannsynligvis også kringkastet digitalfjernsyn og digitalaudio kopisperres.

Ved å gi lovbeskyttelse til kopisperrer har departementet for alle praktiske formål tatt fra oss retten til å kopiere til privat bruk.

Fellesskapstanken forsvinner

Spranget mellom den nåværende åndsverklov og endringsforslaget speiler på mange måter «tidsånden». Proposisj­onen forteller oss at tidligere tiders felleskaps­tanke­gang, der formålet med landets lover var at de skulle gagne samfunnet («med lov skal landet bygges …», og alt det der), er i ferd med å bli erstattet med en nykonservativ ideologi der formålet med loven først og fremst er å garantere for at næringslivets aktører får være i fred når de setter spillereglene.

Gjennom å lovbeskytte «tekniske beskyttelsessystemer» gir samfunnet i praksis fra seg muligheten til å sikre tilgangen til åndsverk. Tidsbegren­singen på monopolet som er skrevet inn i den amerikanske grunnloven har ikke lenger noen betydning fordi det ikke lenger er nødvendig med en utløpsdato på et «teknisk beskyttelsessystem».

Det som nå er i ferd med å skje er at reguleringen delegeres til utgiver, som gjennom sin bruk av sinnrike systemer for rettighetsadministrasjon kan detaljstyre hvordan kunden bruker den innkjøpte åndsverket.

Det som lovproposisjonen kaller et «teknisk beskyttelsessystem» er selve kjernen i systemet for rettighetsadministrasjon. De store distributørene av åndsverk på Internet har pakket alt de selger inn i slike systemer. Derfor kan musikken du kjøper i Microsofts nettbutikk i prinsippet bare spilles på spillere med Microsofts programvare, og musikken du kjøper fra Apples nettbutikk bare spilles på spillere med Apples programvare.

Tap av friheten til å velge plattform og leverandør er ikke det eneste som er problematisk med forslaget. Mens en innbundet bok av blekk og papir gjerne holder i en menneskealder (og vel så det) slik at behovet for å kopiere bøker for å bevare dem er lite, så havner digitale åndsverk enten på skrøpelige fysiske medier (dvs. plastplater med begrenset levetid) - eller på datafiler knyttet opp mot et eller annet «tekniske beskyttelses­system». I verste fall risikerer vi at store deler av kulturarven låses inn i teknologi som det om noen år (ti, hundre, eller tusen?) ikke lenger finnes noen nøkkel som kan låse opp.

Landgrabbing

I ville vesten fantes et beskrivende uttrykk; Landgrabbing. Den første hvite mannen som fikk målt opp et stykke land og betalte dokumentavgiften for det, eide det. På den måten kunne den som var kjapp nok og grådig nok erverve eiendomsretten til mål etter mål med utmark, praktisk talt gratis.

I dag vet vi sjølsagt at jorda i ville vesten var langt fra jomfruelig. Den var blitt brukt av den amerikanske urbefolkningen i årevis. De hadde bare aldri tatt seg bryet med å institusjonalisere eierskapet gjennom et skjøte. Dumt for dem. I løpet av noen hektiske tiår ble deres tusen år gamle jaktmarker delt opp, gjerdet inn og uten videre, overtatt av såkalte «landgrabbere».

Det som ligger i EUs ministerråds forslag til ny patentlov vil åpne opp for landgrabbing på patentområdet. Vi har allerede sett det i USA: Bedriftene løper om kapp for å legge beslag på eneretten til å gjøre ting ved hjelp av programvare, verken er nytt eller innovativt. Det finnes hundrevis av tilsvarende eksempler. Et som illustrerer problemet godt er det såkalte «one click» patentet som tilhører nettbutikken Amazon. Patentet gir Amazon enerett på et netthandelskonsept som går ut på å peke med museknappen på en vare på skjermen, og «klikke» for å kjøpe den.

De rike skor seg

Allerede i dag er det adgang til å patentere oppfinnelser i Europa der program­vare er et middel til å oppnå noe som er nytt, nyttig og som har en teknisk effekt. Det som er omstridt er imidlertid en bestemmelse som også beskytter program­varen umiddelbart, uavhengig av hva slags bidrag den har til nyhets- og nytteverdien i oppfinnelsen den inngår i. Motstanderne av minister­rådets forslag til nytt patentdirektiv mener at det vil åpne for tilsvarende patenter som skrekkeksemplene fra USA dersom kravene til programvarens tekniske bidrag reduseres. Dette er patenter som ved hjelp av programvare muliggjør det samme vi har gjort gjennom fysiske handlinger i århundrer; plukke opp en vare, samle varer i en kurv og betale.

En ting som kjennetegner denne typen patenter er at selv en middels informatikkstudent vil være i stand til å komme opp med en patenterbar løsning i løpet av noen få timer, bare noen gidder å stille ham spørsmålet. Det en gjennomsnittlig informatikkstudent sjølsagt ikke har er de hundre tusen pluss kronene det koster å ta ut et programvarepatent og forsvare det. Derfor er disse patentene stort sett forbeholdt de store selskapene, som i USA tar ut patenter i bøtter og spann.

Hvorfor sammenligne slike patenter med landgrabbing fra ville vesten? Fordi det i begge tilfelle er de samme mekanismene som er i spill. Et stort felt som noen, mot eller med bedre vitende, erklærer for jomfruelig, «grabbes» av personer som ikke har særlig mer å vise for deg enn frekkhetens nådegave.

Når Internet tok skrittet ut fra laboratoriene, og ble kommersiell virksomhet, startet et stormløp der artifakter, forretningsmetoder og framgangsmåter som hadde vært kjent av menneskeheten i hundrevis av år plutselig ble underlagt patent fordi «noen» påstå at det var en fullstendig nyskapende begivenhet at dette skjedde «på nett».

Problemet oppstår når patentsystemet ikke lenger fungerer i tråd med prinsippene og begrunnelsene. Eller når patentracet utarter seg til å bli en parodi, og ikke lenger favoriserer og belønner oppfinnsomme, kreative og flittige mennesker, men rett og slett sørger for å gi urimelige fordeler til dem som ikke eier skamvett.

Det er nettopp det som er skjedd med patentsystemene de siste årene, eksemplifisert ved alle de absurde patentene som deles ut i USA. De som steller med patenter har på en måte blitt korruptert til å tro at patenter er et gode i seg selv, og kan forsvares. De burde i stedet se nærmere til grunnloven fra 1790 og begrunnelsen for at patenter i det hele tatt skal tildeles: Nemlig fremme og ta vare på vitenskapens skritt til samfunnets beste.

Beskytter banal teknologi

Et av de selskapene flittigst bruker det lemfeldige patentsystemet i USA er Microsoft. Blant annet har Microsoft tatt ut et kontroversielt patent som kan løse på problemet med «spam» på Internett. Metoden som er beskrevet i patentet gir intet selvstendig teknisk bidrag. Alt det gjør er å benytte en mekanisme som allerede finnes i nettet (reversoppslag) på en spesiell måte. For å sjekke hvem som har sendt en melding foreslår Microsoft at mottakers epost-system gjør et reversoppslag på avsenderens adresse og sjekker om denne har rett til å representere den adressen den sier den representerer. Har avsender ikke en slik rett avvises meldingen.

Interessant nok er teknologien som Microsofts antispam bygger på skapt av andre, og gjort tilgjengelig på Internet som fri programvare uten patenter og andre bindinger. Microsoft tilfører intet nytt ut over å bruke reversoppslag til et bestemt formål (spam-bekjempelse), men kan på grunn av patentet stoppe andre fra å gjøre det samme.

Slik bruk av patentsystemet er destruktivt fordi den gjør det mulig for en aktør å hindre systemer i å spille sammen. Bill Gates er fullstendig klar over det. I 1991 skrev han følgende i et internt memo: «If people had understood how patents would be granted when most of today´s ideas were invented, and taken out patents, the industry would be at a complete standstill today» (sitert i: Warhofsky: The Patent Wars, 1994). Dersom teknologi patentert av Microsoft ble omgjort til standard for Internet, så ville det sannsynligvis være umulig å bruke den i fri programvare, og dermed  umulig å lage frie epost-løsninger.

Strategisk programvarekamp

Vi ser nå at proramvare­patenter er i ferd med å bli i tatt i bruk strategisk. Ved å gjøre programvare­utvikling til et minefelt av programvarepatenter, vil det bli stadig vanskeligere og dyrere å utvikle fri programvare. En fri programmerer som jobber gratis risikerer å bli konfrontert med millionsøksmål for patentinngrep. Det kan komme en tid da nesten all fri programvare blir digital kontrabande, og frie programmerere må arbeide fordekt i hemmelige celler for å unngå de søks­målene som ligger i programvarepatentene.

Det er viktig å forstå at kampen rundt programvarepatenter er en strategisk kamp. Dersom programvareindustrien får det som den vil, vil det å utvikle programvare bli en begrenset aktivitet forbeholdt dem som finner seg i å gjøre det beskyttet bak lovavdelingen til en av de store selskapene. Den frie programmerer vil altså like mye være en del av historien som indianeren som fritt fikk bevege seg over prærien.

Enhver mottaker kan også være en avsender

Internet har skapt en verden der enhver mottaker av informasjon også er en potensiell sender, med alt hva det innebærer. I dette medie­landskapet ser stadig flere nytten av at det også finnes skapende allmenninger (Creative Commons), friområder som kan utforskes av dem som ikke er fornøyd med tilbudet som befinner seg innenfor medie­indu­striens og den etablerte programvareindustriens stadig høyere patent- og opphavsrettsgjerder.  For den etablerte medieindustrien og programvareselskaper som bygger sine verdinett på å ikke virke sammen med produkter fra andre leverandører, er Internet en forstyrrende teknologi.

Inter­net tilbyr en infrastruktur som gjør det mulig å produsere, reprodusere og distribuere medie­produkter der prisen for å bli en aktør knapt er målbar, sammenlignet med hva det vil koste å etablere seg som en liten og uavhengig medieprodusent og/eller distributør i den (fysiske) verden. I dag domineres den av selskaper som TimeWarner, Springer, Murdoch, EMI og Sony.

Men som de fleste som har brukt et fildelingsnettverk er klar over, så harmoni­serer ikke distribusjon over Internet særlig godt med opphavsrettsformen vi har hatt siden den franske revolusjonen. Opphavsretten tilhører den som har skapt verket, og uten tillatelse fra vedkommende er det rett og slett ulovlig å distribuere verket over Internet.

Å skaffe seg en slik tillatelse var overkommelig så lenge reproduksjon av ånds­verk var noe som det stort sett bare var store selskaper drev med. Men å spørre om tillatelse til å reprodusere fungerer ikke lenger når millioner av mennesker er koblet til Internet, og ønsker å dele filer med hverandre.

Skapende allmenninger

Den amerikanske jusprofessoren Lawrence Lessig har et svar på det. Han har lansert det han kaller for Creative Commons (CC - skapende allmenninger).  Kort beskrevet er CC et rammeverk, tuftet på eksisterende opphavsrettslov­giving, som skal tjene to formål; For det første skal CC muliggjøre en mer fleksibel regulering av opphavsretten der de som ønsker det kan tillate en større grad av informasjonsdeling enn det som er tilfelle med dagens praksis. Og for det andre skal CC bidra til å forenkle prosessene rundt lovlig og regulert informasjons­deling.

CC tilbyr et apparat for å utstyre åndsverk med klare og forståelige lisenser som både kan leses av maskiner og av mennesker. Lisensene kan tilpasses ulike formål, og gi opphavspersonen et betydelig handlingsrom for å regulere bruken av verket. CC-lisensierte verk kan fritt distribueres (super­distribusjon, dvs. enhver mot­taker har rett til å distribuere verket videre til andre) over Internet og andre kanaler. Kun bruken av verket reguleres av lisensen.

En konsekvens av dette er at vi fjerner en del av forvir­ringen som i dag omgir fildeling. Skal vi tro plate- og filmbransjen er fil­deling nærmest synonymt med kriminell virksomhet, selv om i alle fall en del av det materialet som sirkulerer i fildelingsnettene befinner seg der med opphavs­personens viten, vilje og velsignelse. Men det er ikke alltid like lett å vite hvilke filer i fildelingsnettene som er lovlige, og hvilke som ikke er det. Med CC-lisenser kan usikkerheten ryddes av veien.

Forvent ikke at den nyeste singelen til Britney Spears, eller at ferske Holly­wood-filmer vil bli å finne med CC-lisens med det første. Når de etablerte mediesel­skap­ene beveger seg ut på nettet, vil de nok fortsatt benytte kjente forret­nings­modeller for å skape fortjeneste. Men dersom vi hever blikket forbi Tinseltown og Hollywood, vil vi oppdage at det nå ligger flere millioner verk ute på Internet som allerede bruker CC-lisenser. Stadig flere er tydeligvis villig til å eksperimentere med denne måten å spre og bruke åndsverk på, som et alternativ til de verdinettene som er dominert av dagens medieindustri.

Selv om opphavspersonene ikke får betalt for å gjøre verkene sine fritt tilgjengelig over Internet, føler de kanskje likevel at de har noe å vinne. Det kan være musikere som på denne måten skaffer seg konsertoppdrag, forfattere som dermed når fram til nye lesere, eller folk som rett og slett føler at det de har å si er viktigere enn å få betalt, og som derfor ønsker å bli superdistribuert over Internet.

Disse skapende allmenningene har mye spennende å tilby. Å vasse gjennom det rufsete mangfoldet av hyper­tekst, videoflimmer, klezmer­kunst, silkejazz og maskinstøy som utgjør dagens Creative Commons-univers, gjør det lettere å forstå hva Rousseau mente når han skrev at det gode, det er det allmenne.

---

Først publisert i: Impuls 05, Oslo, 25. april 2005, ss. 80-84.
Copyright © 2005 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---