ENDRINGER I ÅNDSVERKLOVEN

Til lykke med dagen, Bill Gates og Steve Jobs!

av Gisle Hannemyr

Den 11. februar 2005 la Kultur- og kirkedepartementet fram Ot.prp.nr. 46 med forslag om endringer i åndsverkloven m.m. Den ble etterfulgt den 30. mai av Innstilling til Odelstinget fra familie-, kultur- og administrasjonskomitéen Inst. O. nr. 103 (2004-2205). Etter en lang og til dels uryddig prosess ble så endringene vedtatt i en ekstraordinær sesjon i Stortinget lørdag 4. juni 2005. Etter at vedtaket er fattet er det klart at taperene er forbrukerne og kunstnerene. Vinnerene er de store selskapene som kontrollerer såkalte «tekniske beskyttelsessystemer» som regulerer bruken av åndsverk - også kalt «DRM-systemer» (der DRM står for «Digital Restrictions Management»).

Sammenlignet med den Åndsverkloven vi har i dag, så er den nye loven endret på følgende områder:

Klarere forbud mot fildeling av opphavsrettsbeskyttet materiale.
Fildeling er allerede forbudt etter den loven vi har i dag, men bestemmelsen har vært uklart formulert og mange har trodd at fildeling har vært tillatt. I den nye loven er det tatt med et nytt avsnitt i § 12 som setter klarere grenser for privat kopiering. I den nye teksten (§ 12, siste ledd) slås det fast at retten til privat kopiering ikke gjelder dersom verket er lagt ulovlig ut på nett, eller eksemplaret det kopieres fra har blitt cracket (dvs. «gjenstand for omgåelse av av vernede tekniske beskyttelsessystemer).
Tekniske beskyttelsessystemer (DRM) er gitt vern.
Den nye loven har fått føyd til et helt nytt kapittel 6a, med tittelen Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon. I dette slås det fast (§ 53a) at både er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, og det er forbudt å produsere, distribuere, tilby, etc. produkter eller tjenester som i hovedsak er utviklet med tanke på slik omgåelse. Les konklusjonen nedenfor for å se hva dette innebærer for kunstnere og forbrukere.

Når det gjelder de to endringene som er beskrevet over, så er det ingen vesentlig forskjell på det forslaget som regjeringen fremmet i februar, og det reviderte forslaget som ble lagt fram av familie-, kultur- og administrasjonskomitéen 30. mai.

På noen mindre vesentlige punkter avvek imidlertid komitéens flertallsinnstilling fra regjeringens forslag. De viktigste nevnes her:

Eksplisitt tillatelse til å konvertere musikkskiver utstyrt med såkalt «Copy Control» til MP3
Regjeringen hadde i sitt forslag åpnet opp for at det likevel skulle være lov å bryte et tekniske beskyttelsessystem dersom dette var nødvendig for at en som hadde kjøpt et verk skulle kunne spille verket på et «relevant avspillingsutstyr». Samtidig hadde de i sine merknader gjort det klar at en såkalt MP3-spiller ikke var å anse som «relevant avspillingsutstyr» for musikkskiver utstyrt med «Copy Control». Flertallet i komitéen har i sine merknader lagt til grunn en annen forståelse av hva som er å anse som «relevant avspillingsutstyr» for musikk som befinner seg på en slik skive - slik at begrepet «relevant avspillingsutstyr» også omfatter MP3-spillere. Under behandlingen i Stortinget oppsto det en smule forvirring i Stortinget om hvor langt dette unntaket kunne tolkes. Dette ble imidlertid oppklart ved at Trond Giske, på vegne av flertallet, presiserte at unntaket er ikke ment å dekke andre unntak enn det som eksplisitt er nevnt i innstillingen, nemlig kopiering fra «kopisperrede CD-plater til MP3».
Mulighet for bibliotekbrukere til å ta papirutskrifter fra digitalisert materiale fra bibliotekens samlinger.
Den opprinnelige § 16 i åndsverkloven inneholdt en teknologinøytral bestemmelse som hjemlet eksemplarframstilling for arkiv, bibliotek og museer. I regjeringens forslag ble denne bestemmelsen foreslått endret ved at den ble gjort teknologiavhengig. Eksemplarframstilling ved fotokopiering skulle fortsatt være lov, mens eksemplarframstilling ved utskrift fra digitalisert verk skulle kreve en særskilt avtale. Flertallet i komitéen valgte her å videreføre teknologinøytraliteten fra dagens åndsverklov.

Hva så med den delen av forslaget som har skapt mest støy, nemlig påstanden fra høyremannen Olemic Thommessen om at flertallet i komitéen foreslo å innføre fri bruk for offentlig sektor for åndsverk som ligger lovlig ut på Internett? Påstanden førte til et ramaskrik fra samtlige åndsverkarbeiderorganisasjoner, som endog rykket ut med helsidesannonser i en rekke av landets aviser med overskriften Til Stortinget: Stopp tyveri av åndsverk!

For å gjøre en lang historie kort: Noe sånt forslag forelå ikke i flertallets tilråding til Stortinget. Thommessen hadde funnet en passus i flertallets merknader som i verste fall var åpen for flere ulike tolkninger, trukket denne passusen ut av sin kontekst, og gjennom det lykkes med å få mediene og organisasjonene til å tro at det var snakk om et konkret forslag fremmet av komitéflertallet. Nå ble misforståelsen så uttrykkelig oppklart under behandlingen i Stortinget at man skulle tro at akkurat den saken var lagt død - men Computerworld kunne fortelle at Thommessen ønsket omkamp i Lagtinget. Heller ikke der evnet han å forklare hvilken paragraf i den nye loven han har funnet som han mener vil skape problemer i forhold til EU-direktivet. Lagtinget godtok den 7. juni loven uten å kreve endringer.

Konklusjon

Det som altså har skjedd i og med at loven nå er vedtatt, er at DRM-systemer har fått et svært sterkt vern.

Kunstnere og rettighetshavere har hele tiden ønsket seg et vern av DRM. Under den åpne høringen i Stortinget om ny lov, så gikk disse organisasjonene sterkt inn for at DRM skulle gis lovmessig vern: Dramatikerforbundet, Gramart, Norske Dansekunstnere, Norsk Skuespillerforbund, Musikernes Fellesorganisasjon, Tono, Norwaco, Kopinor, Ifpi, Motion Picture Association.

Ut fra høringsuttalelsene til kunsterorganisasjonene virker det som disse tror at DRM er noe som kan begrense ulovlig kopiering av åndsverk, og da særlig fildeling av åndsverk over Internett.

Dette er en misforståelse. DRM-systemene, slik de brukes i dag, er ikke egnet til å hindre kopiering eller fildeling. De brukes primært for å forhindre at lovlig kjøpte verk blir avspilt på «feil» utstyr. I dag brukes DRM-systemer slik at de avskjærer bestemte kundesegmenter (for eksempel Linux-brukere) fra å kunne kjøpe og nyttegjøre seg åndsverk som kan lastes ned fra nett mot betaling, samtidig som for eksempel brukere av utstyr produsert av Apple og Microsoft kan framstille så mange kopier - lovlige såvel som ulovlige - de måtte ønske.

Det kunstnerene burde ønske seg er et system som fungerer motsatt: Nemlig et system som gjorde at så mange som mulig kunne kjøpe og spille av verkene deres, samtidig som beskyttelsen mot framstilling av ulovlige kopier også omfatter brukere på Apple- og Microsoft-plattformene.

DRM er altså ikke noe effektivt hinder for at vernede verk utveksles i ulovlige fildelingsnettverk over Internett. Alt dagens DRM-systemer gjør, er å begrense kundesegmentet for kjøp av mesteparten av det som frambys for salg av nedlastbar musikk og film til kunder som benytter programvare fra hhv. Microsoft og Apple.

Duopolet Apple-Microsoft, som altså Stortinget har gitt sin velsignelse ved å vedta forslaget til ny åndsverklov, er dårlig nytt for forbrukerne. I og med at DRM-beskyttede verk bare er tilgjengelig med teknologien fra to selskaper, som i praksis deler markedet mellom seg, så må forbrukerne regne med å måtte betale adskillig mer for DRM-beskyttede verk enn dersom det hadde vært fri konkurranse. Selv om distribusjonskostnadene via nett er mye lavere enn for fysiske CDer, er «rabatten» for å kjøpe musikk via nett svært liten. Vi ser allerede hva et duopol betyr for prisene.

De høye prisene kommer imidlertid ikke artistene til gode. Inntektene disse får fra nedlastbar musikk er i mange tilfelle enda lavere enn inntektene fra salg av fysiske CDer. Siden det bare er to aktører til stede på dette markedet - Apple og Microsoft, som i praksis har delt markedet mellom seg - må artistene ta til takke med det som de blir tilbudt. Uten DRM hadde konkurransen om artistene vært hardere, noe som burde gitt artistene en større andel av profitten fra de lavere distribusjonskostnadene på nett, enn tilfellet er i dag.

De eneste som har grunn til å juble over det vedtak som nå er fattet, er de to selskapene som dominerer markedet for DRM-systemer, og som takket være denne loven ikke trenger å være redd for å bli utfordret av uavhengige tredjeparter.

Til lykke med dagen, Bill Gates og Steve Jobs!