SKAPENDE ALLMENNINGER

Opphavsrett på en ny måte

Anyone who works with information or knowledge […] relies on the common knowledge passed down from others and in turn creates new common knowledge.

- M. Hardt & A. Negri: Multitude, 2004, s. xv

Internett har skapt en verden der enhver mottaker av informasjon også er en potensiell sender, med alt hva det innebærer. I dette medie­landskapet ser stadig flere nytten av at det også finnes skapende allmenninger (Creative Commons) - friområder som kan utforskes av dem som ikke er fornøyd med det tilbudet som befinner seg innenfor medie­indu­striens stadig høyere opphavsrettsgjerder.

Opphavsrett oppsto i kjølvannet av trykkpressen. Før var arbeidet med å kopiere et åndsverk så arbeidskrevende at det ikke hadde noen mening å legge begrensninger på virksomheten. Men etter at Gutenberg i det 15. århundre gjorde det mulig å masseprodusere trykksaker grep staten inn med regulering for reproduksjon og spredning av åndsverk.

I starten skjedde dette gjennom statlig monopol. Formålet med slike mono­poler var i første omgang å sørge for kontroll over utgivelsene, slik at opprørsk eller usedelig litteratur ikke ble trykket opp og spredt. Men som et resultat av den franske revolusjonen i 1789 ble opphavspersonens innsats anerkjent. I Europa gir denne anerkjennelsen rett til å utnytte verket økonomisk (økonomiske rettigheter), samt rett til å bli identifisert som verkets opphavs­person og vern mot krenkende gjengivelse av verket (ideelle rettig­heter).

Disse rettighetene er imidlertid ikke mye verdt uten at verkene finner et publi­kum. Et verk vil først nå fram til et publikum dersom det reproduseres ved hjelp av ymse teknologier (trykkpresser, platepres­ser, kring­kasting, etc.) og massedistribueres. Det som kjennetegner moderne medie­industri er at produsent­leddet (det vil si de store medie- og forlagshusene, samt film- og platebransjen) spiller en helt sentral rolle. Årsaken til dette ligger i at den er komplekse og kostbare infrastrukturen som behøves for å reprodusere og distribuere tradisjonelle medieprodukter (eksempel: bøker, CDer og DVDer).  Det er gjennom sin kontroll over denne kapital­intensive infrastrukturen medieindustrien kontrollerer massemarkedet for medieprodukter og de enorme kapitalstrømmene som dette markedet genererer.

Internett

For den etablerte medieindustrien er Internett en forstyrrende teknologi.

Inter­nett tilbyr en infrastruktur som gjør det mulig å produsere, reprodusere og distribuere medie­produkter der prisen for å bli en aktør knapt er målbar sammenlignet med hva det vil koste å etablere seg som en liten og uavhengig medieprodusent og/eller distributør i den (fysiske) verden, som i dag domineres av selskaper som TimeWarner, Springer, Murdoch, EMI og Sony.

Men som de fleste som har brukt et fildelingsnettverk er klar over, så harmoni­serer ikke distribusjon over Internett særlig godt med opphavsrettsformen vi har hatt siden den franske revolusjonen. Opphavsretten tilhører den som har skapt verket, og uten tillatelse fra vedkommende er det rett og slett ulovlig å distribuere verket over Internett.

Å skaffe seg en slik tillatelse var overkommelig så lenge reproduksjon av ånds­verk var noe som det stort sett bare var store selskaper som drev med. Men å spørre om tillatelse til å reprodusere fungerer ikke lenger når det plutselig er millioner av mennesker koblet til Internett som ønsker å dele filer med hverandre.

Creative Commons

Som et svar på dette har den amerikanske jusprofessoren Lawrence Lessig lansert det han kaller for Creative Commons (CC).

Kort fortalt er CC et rammeverk, tuftet på eksisterende opphavsrettslov­giving, som skal tjene til to formål. For det første skal CC muliggjøre en mer fleksibel regulering av opphavsrett, der de som ønsker det kan tillate en større grad av informasjonsdeling enn det som er tilfelle med dagens praksis. For det andre skal CC bidra til å forenkle prosessene rundt lovlig og regulert informasjons­deling.

Måten CC gjør dette på, er å tilby et apparat for å utstyre åndsverk med klare og forståelige lisenser som både kan leses av maskiner og av mennesker. Lisensene kan tilpasses ulike formål og gir opphavsmannen eller -kvinnen et betydelig handlingsrom til å regulere bruken av verket.

CC-lisensierte verk kan fritt distribueres (dvs. super­distribusjon - enhver mot­taker har rett til å distribuere verket videre til andre) over Internett og andre kanaler, kun bruken av verket reguleres av lisensen.

En konsekvens av denne måten å gjøre ting på er å fjerne en del av den forvir­ringen som i dag omgir fildeling. Skal man tro plate- og filmbransjen er fil­deling nærmest synonymt med kriminell virksomhet, selv om i alle fall en del av det materialet som sirkulerer i fildelingsnettene befinner seg der med opphavs­personens vitende, vilje og velsignelse. Det er imidlertid ikke alltid like lett å vite hvilke filer i fildelingsnettene som er lovlige, og hvilke som ikke er det. Med CC-lisenser kan den usikkerheten ryddes av veien.

Alternative verdinett

Forvent ikke at den nyeste singelen til Britney Spears eller at ferske Holly­wood-filmer vil bli å finne med CC-lisens med det første. Når de etablerte mediesel­skap­ene beveger seg ut på nettet vil de nok fortsatt bruke de forret­nings­modellene de har erfaring med for å skape fortjeneste.

Men dersom vi hever blikket forbi Tinseltown og Hollywood vil vi oppdage at det nå ligger flere millioner verk ute på Internett som allerede bruker CC-lisenser. Stadig flere er tydeligvis villig til å eksperimentere med denne måten å spre og bruke åndsverk på - som et alternativ til de verdinettene som er dominert av dagens medieindustri.

Selv om disse ikke får betalt for å gjøre verkene sine fritt tilgjengelige over Internett, så føler de likevel at de kan ha noe å vinne på dette. Det kan dreie seg om musikere som på denne måten skaffer seg konsertoppdrag; forfattere som på denne måten når fram til nye lesere som kjøper andre bøker av samme forfatter i bokhandelen; eller folk som rett og slett føler at det de har å si er viktigere enn å få betalt for å si det - og som derfor ønsker å bli superdistribuert over Internett.

Kritikk

Det finnes imidlertid også dem som er kritiske til CC.

En av dem er Bill Thompson fra BBC. Thompson skriver i sin faste spalte på BBCs nettsted at CC først og fremst er et amerikansk påfunn tuftet på ameri­kansk «copy­right», der fokus er på øko­nomiske forhold. Forståelse av og interesse for de såkalte ideelle rettighetene, som er en av grunnpillarene i sentral­europeisk opphavsrettslov­giving, er ifølge Thompson fraværende fra CC. Det svenske tidsskriftet Internet­world siterer Martin Altenhammar, som er jurist i svenske STIM (tilsvarer norske TONO) på at det vil være umulig for STIM å håndheve en CC-lisens. Motstandere av opphavsrett, som Rasmus Fleischer i Piratbyrån, beskylder CC for å seile under falsk flagg. Under en CC-lisens vil typisk visse former for bruk (for eksempel ikke-kommersiell bruk) være tillatt, mens andre (for eksem­pel kom­mersielt bruk) vil være forbudt. Dermed, sier Fleicher, står CC for noe ganske annet enn «fri kultur». I tillegg mener han at de økonomiske strukturene i samfunnet har utviklet seg slik at skillet mellom «kom­mersiell» og «ikke-kom­mer­siell bruk» både er uklare og irrelevante.

Konklusjon

Thompson kan ha rett i deler av sin kritikk. CC har imidlertid aldri vært ment som noe mer enn et supplement til eksisterende lover. En opphavs­mann eller -kvinne som velger å benytte CC vil beholde de ideelle rettigheter som euro­pe­iske opphavspersoner automatisk erverver. Kanskje bør det jobbes mer med å tilpasse CC til europeisk tradisjon, men inntil det eventuelt skjer er det ingen ting som hindrer CC i å fungere sammen med eksisterende europeisk opphavsrettlovgiving.

Kritikken fra Fleicher/Piratbyrån skyldes vel rett og slett at man er uenig om hva som ligger i begrepet «fri kultur».

Når det gjelder den kritikken som går på at CC vil være umulig å håndheve, eller at skillet mellom kommersiell og ikke-kommersiell bruk er uklart og irrelevant, så har kritikerne sikkert rett i at man kan støte på konflikter i samband med definisjoner og grenser. Men CC har fortsatt bare noen få år på baken, og hittil har ikke slike problemer vært uoverstigelige. Vi bør la CC-rammeverket få en sjanse til å vise at det både kan hånd­heves og kan fungere i konfliktsituasjoner.

For disse skapende allmenningene har mye spennende å by på! Når jeg vasser gjennom det rufsete mangfoldet av hyper­tekst, videoflimmer, klezmer­kunst, silkejazz og maskinstøy som utgjør dagens Creative Commons-univers, så skjønner jeg endelig hva Rousseau mente når han skrev at det gode - det er det allmenne.

Kilder:

Creative Commons (2005) Creative Commons Home Page, <http://creativecommons.org/>

Internetworld (2005) Hycklande och diffus, Internetworld, februar, ss. 55-56.

Thompson, B. (2005) The copyright 'copyfight' is on, oppdatert: 2005-02-18, BBC News <http://news.bbc.co.uk/1/hi/technology/4277075.stm>.

---

---