[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [Neste] [Neste]

RØVERI AV RETTIGHETER

Den nye åndsverkloven er et brudd med norsk opphavsrettstradisjon

av Gisle Hannemyr

Den 11. februar 2005 la Kultur- og kirkedepartementet fram Ot.prp.nr. 46 med forslag om endringer i åndsverkloven m.m.

Overskriften på pressemeldingen som ledsaget proposisjonen var Adgangen til å kopiere til privat bruk videreføres. Det er dessverre ikke sant.

Essensen i lovforslaget er å fjerne retten til privat kopiering. Måten dette skjer på er ved å ta med en bestemmelse som gjør det straffbart å kopiere til pri­vat bruk dersom verket er utstyrt med et «teknisk beskyttelses­system» -- også kalt DRM, men vanligvis omtalt som kopisperre. Praktisk talt all kommersiell musikk som man kan betale for å laste ned fra Internett er utstyrt med kopisperre. Mange musikk-CDer og mer enn 99 % av alle DVDer har kopisperre. Neste generasjon CDer (SACD) vil ha kopisperre. I framtiden vil sannsynligvis også kringkastet digital-fjernsyn og digital-audio ha kopisperre.

Ved å gi kopisperrer lovbeskyttelse har departementet for alle praktiske formål tatt fra oss retten til å kopiere til privat bruk. (Muligheten finnes fortsatt. Alle musikkinteresserte vet at slike sperrer er enkle å omgå.)

Når jeg først leste lovteksten så den ut som en dårlig vits. Kopiering til privat bruk er, vel … privat altså. Det er noe som folk driver med inne i sine egne hjem. Hvordan har man tenkt seg å følge dette opp? Skal politiet begynne å patrul­jere landets gutte- og jenterom for å sjekke om en fjortis har brutt loven ved å laste ned låter han har kjøpt fra Microsofts Msn.Music nettbutikk på en iPod fra konkurrenten Apple?

Det er fristende å avfeie hele forslaget som en arbeidsulykke forårsaket av at digitale distribusjonsformat ikke er det man vet mest om i kultur- og kirkedepartementet. Eventuelt irriteres man over byråkrater som bruker arbeidstiden sin på å utarbeide lover hvis eneste virkning vil være å lære den oppvoksende slekt at lover og regler, det er teite ting som man heldigvis ikke trenger å bry seg om.

Men det er dessverre ikke så enkelt. Spranget mellom den nåværende åndsverklov og endringsforslaget speiler på mange måter «tidsånden». Proposisj­onen forteller oss at tidligere tiders felleskaps­tanke­gang, der formålet med landets lover var at de skulle gagne samfunnet («med lov skal landet bygges …» og alt det der), er i ferd med å bli erstattet med en nykonservativ ideologi der formålet med loven først og fremst er å være en garanti for at næringslivets aktørers får være i fred når de bestemmer spillereglene.

Vår nåværende «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.» er en lov som elegant balanserer forholdet mellom motstridende interesser -- opphav­smannens og allmennhetens -- på en måte som gagner begge parter. På den ene siden inneholder den nåværende loven bestemmelser som stimulerer til og belønner skapende innsats. Ved å slå fast opphavsmannens enerett og tilhørende økonomiske og ideelle interesser sikrer den at opphavs­mannen får betalt for sin innsats, og at dette inntektsgrunnlaget ikke uten videre kan eroderes gjennom ulovlig kopiering. At loven i sin nåværende form fungerer godt også for film- og musikkbransjen er det ingen tvil om. Det er for eksempel ingen mangel på vilje eller evne til å finansiere nye produksjoner av verken musikk eller film, overskuddene i bransjen er solide, ikke minst salget av DVDer når nye høyder.

Samtidig sørger vår nåværende åndsverklov for at tilgangen til åndsverk er enkel, sikker, varig, og har bredest mulig nedslagsfelt i befolkningen. Det finnes flere paragrafer i Åndsverkloven som skal sikre slike fellesskaps- og forbruker­interesser, men en av de mest sentrale er adgangen til privat kopiering. Den gir oss for eksempel rett til å ta sikkerhetskopier av forgjengelige eksemplarer, kopiere relevante utdrag fra verk som ikke lenger tilgjengelig i handelen, og ikke minst å kopiere lovlig ervervede verk over på andre formater dersom dette er nødvendig for å ha glede av verket på normal måte.

I det forslaget til åndsverklov som nå foreligger finnes det ikke lenger noen rett til noe av dette. I stedet blir reguleringen på dette området delegert til utgiver, som gjennom bruk av sinnrike systemer for rettighetsadministrasjon kan detaljstyre hvordan kunden benytter det åndsverk han eller hun har kjøpt.

Det proposisjonen kaller et «teknisk beskyttelsessystem» er selve kjernen i et slikt system for rettighetsadministrasjon. De store distributørene av åndsverk på Internett har pakket alt de selger inn i slike systemer. Derfor kan musikken du kjøper i Microsofts nettbutikk i prinsippet bare spilles på spillere med Microsofts programvare, og musikken du kjøper fra Apples nettbutikk kan i prinsippet bare spilles på spillere med Apples programvare. Jeg sier «i prinsippet», fordi det er ingen hemmelighet at for den som ønsker å omgå disse to aktørenes «tekniske beskyttelses­system» er det med dagens teknologi enkelt å komme rundt denne plattform­bindingen. Jeg -- og de fleste andre som kjøper musikk på nettet -- gjør i dag rimelig aktivt bruk av dette for å kunne handle der utvalget er best og billigst, for så å lytte til musikken på den plattformen vi liker. Dersom forslaget til ny åndsverklov blir vedtatt, blir dette altså forbudt.

Tap av friheten til å velge plattform og leverandør er ikke det eneste som er problematisk med forslaget. Mens en innbundet bok av blekk og papir gjerne holder i en menneskealder (og vel så det), slik at behovet for å kopiere bøker for å bevare dem er lite, så kommer enten digitale åndsverk enten på skrøpelige fysiske medier (dvs. plastplater med begrenset levetid) -- eller i form av datafiler knyttet opp mot et eller annet «tekniske beskyttelses­system». Som helt grønn kjøper av musikk via Internett opplevde jeg det forsmedelige at hele musikkbiblioteket forsvant i et harddiskkrasj. Filene klarte jeg riktignok å hente tilbake fra en sikkerhetskopi, men musikken var likevel tapt.  Det tekniske beskyttelsessys­temet betraktet sikkerhetskopien som en piratkopi, og nektet å spille musikken. For å få tilbake musikken måtte jeg pent kjøpe de samme filene en gang til. Klok av skade sørger jeg nå for å fjerne det tekniske beskyttelses­systemet før jeg lagrer en sikkerhetskopi. Denne praksisen blir ulovlig dersom forslaget til endringer i åndsverk­loven blir vedtatt.

Det som plager meg mest med dette forslaget er at det primært ser ut til å forsøke å regulere hva vi som faktisk betaler for musikken vår får lov til å gjøre med det produktet vi har kjøpt.

Når jeg diskuterte dette med Sæmund Fiskvik fra IFPI på Dagsnytt Atten hevdet han loven var nødvendig for å få tatt «de store musikk­piratene».  Dette er en avledningsmanøver.  Det som piratene driver med har nemlig alltid vært ulovlig. Når de likevel ikke blir tatt, er det sannsynligvis fordi politiet prioriterer andre ting.

Det hadde vært enkelt å spisse lovforslaget mot piratkopiering. Hadde man i den nye loven tatt med en paragraf som ga adgang til kopiering til privat bruk så framt den som framstilte kopien hadde kjøpt original­eksemplar fra rettig­hetsinnehaver og kopien aldri ble distribuert utenfor den private sfære, ja da hadde undertegnede og tusenvis av andre musikkelskere som betaler for musikken sin kunne tatt vare på og brukt samlingene våre slik som vi gjør i dag, mens de som ikke betaler for musikk eller film, men knekker tekniske beskyt­telsessystemer for å skaffe seg adgang til åndsverk uten å betale for dem, kunne tiltales og straffes.

Når en så opplagt måte å løse dette på er utelatt fra lovforslaget, er det rett og slett ikke troverdig når det påstås at dette er noe som man har funnet på for å kunne stoppe piratkopiering. Dette er ikke primært en anti-pirat-lov, men en lov som skal hjelpe film- og musikkdistributørene i deres anstrengelser med å låse betalende kunder inne i lukkede formater, segmentere markeder, heve inngangsbarrierene for uavhengige aktører og ikke minst selge samme produktet flere ganger gjennom snedig bruk av inkompatible formater og planlagt foreldelse.

En slik strategisk bruk av teknologiske sperrer er godt kjent i fra økonomisk litteratur. Det er på ingen måte overraskende at film- og musikkbransjen gjerne vil ha lovfestet at det er dette som skal være ramme­betingelsene i det raskt voksende markedet for digitale åndsverk. Men det er ingen grunn til at norske politikere skal servere dem dette på et sølvfat.


Først publisert i: Klassekampen, onsdag 16. feb. 2005 (37:39) s. 14-15
Copyright © 2005 Gisle Hannemyr


[Engelsk innholdsfortegnelse] [Norsk innholdsfortegnelse]
[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [Neste] [Neste]