[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [Neste]

FORVENTNINGER ELLER RETTIGHETER?

Åpent brev til Jon Bing i samband med endringene i åndsverkloven

av Gisle Hannemyr

Kjære Jon Bing,
du har i media profilert deg som en forsvarer av den nye åndsverkloven. Men jeg skjønner ikke begrepene du bruker eller deres relevans i forhold til loven.

I en artikkel publisert på VG-nett 15. februar 2005 (Forsvarer MP3-loven) sier du følgende: «Hvis du kjøper en bok, har du heller ingen rimelig forventning om å kunne lese den på skjerm.»

Det er forsåvidt greit nok. Jeg forstår bare ikke hva slags relevans dette utsagnet har i relasjon til det foreliggende lovforslaget.

Slik jeg har forstått jussen dreier den seg nemlig ikke om forventninger, men om rettigheter. Dersom jeg kjøper en bok, men av praktiske årsaker ønsker å OCR-scanne den for å kunne lese den på skjerm, lytte til innholdet gjennom en talesynthesiser mens jeg kjører bil, eller bruke digitale søkeverktøy på teksten - eller om jeg ønsker å gjøre notater i margen eller understreke ord og setninger - kort sagt gjøre alle de tingene som man forhindes i å gjøre med et DRM-låst eksemplar - er ikke så den relevante juridiske problemstillingen om jeg bør ha rett til å gjøre disse tingene?

Hva slags forventninger som eventuelt. måtte fylle hodet mitt når jeg kjøper boka mener jeg er uvedkommende den forretningsmessige relasjonen mellom meg og selgeren. Og i alle fall befinner slike tanker seg hinsides jussen. Men hva slags rettigheter jeg erhverver når jeg betaler for et eksemplar - det bør en jurist kunne si meg noe om!

Så jeg føler meg litt snytt når du som ekspert på området unnlater å ta stilling til dette - og i stedet penser diskusjonen inn på spørsmålet om forventninger.

Tåkelegges ikke det problematiske ved jussen innbakt i dette lovforslaget ved å snakke om kjøperens forventninger? Du mener neppe at det er folks forventninger (og ikke rettigheter) som skal reguleres gjennom lovverket?

Svar fra Jon Bing

Kjære Gisle,
Jeg har nok ennå ikke arbeidet nok med lovutkastet til at jeg helt har det på fingertuppene. Men forståelsen kan hjelpes litt ved å lese lovteksten. Som du vet, knytter diskusjonen seg til den nye bestemmelsen som implementerer den kontroversielle art. 6 i det såkalte InfoSoc-direktivet om rettighetsadministrative bestemmelser. Forslaget lyder:

Forbud mot omgåelse mv. av effektive tekniske beskyttelsessystemer
§ 53a Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk.
[…]
Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

Utgangspunktet er altså at vi har en eller annen bærer av et åndsverk som er vernet med et effektivt beskyttelsessystem. I utgangspunktet er det forbudt (straffbart) å omgå denne beskyttelsen. Men den norske bestemmelsen inneholder en oppsiktsvekkende begensning av dette forbudet. Den åpner for at det skal være tillatt for «private brukere» å tilegne seg verket «på relevant avspillingsutstyr».

Uttrykk som «rettighet» skal man være litt forsiktig med i denne sammenheng. Her er det gjort et unntak fra et forbud, og et slik unntak fører altså til at det ikke lenger er ulovlig, det er tillatt - men at noe er tillatt, skaper ikke en «rettighet» i sneverere forstand av ordet. Hvis et barn får lov til å kjøpe en iskrem, betyr ikke det at barnet har rett til å kjøpe en iskrem, hvis dette noe tradisjonelle eksempelet hjelper å få frem nyansen.


Copyright © 2005 Gisle Hannemyr og Jon Bing


[Engelsk innholdsfortegnelse] [Norsk innholdsfortegnelse]
[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [Neste]