1. Introduksjon
Denne teksten tar for seg rettighetsspørsmål knyttet til digitale medier. Målgruppen er i første rekke mine egne studenter på kursene MEVIT1700, INF3272 og INF5272 ved Universitetet i Oslo, men det er forhåpentligvis noe matnyttig her også for andre.
Denne veiviseren er ikke skrevet for (eller av) jurister. Det perspektiv som er lagt til grunn er praktikerens, og da særlig to grupper, nemlig mediebrukere og medieskapere. Med mediebrukere tenker jeg særlig på studenter, facebook-brukere, bloggere, webdesignere, nettredaktører og andre som har behov for å brukere ulike typer verk (definert i neste avsnitt) om de henter fra ulike kilder som innholdselementer i såkalte sammensatte tekster. Med medieskapere tenker jeg på ulike opphavere (komponister, musikere, forfattere, fotografer, etc.) som skaper verk som kan benyttes som innholdselementer i sammensatte tekster.
Denne teksten handler primært om «åndsverk». Ordet «åndsverk» (og kortformen «verk») omfatter alt kreativt som er menneskeskapt. Det kan for ekempel dreie som om: tekst, stillbilde, video, animasjoner, musikk, programvare, etc. Når flere verk settes sammen oppstår en «sammensatt tekst». Ikke la deg forvirre av ordet «tekst» – alle de typer verk som ramses opp i begunnelsen av dette avsnittet kan inngå i en «sammensatt tekst».
Dette må du vite om åndsverk
Dersom du bruker eller skaper åndsverk må du vite dette:
- Man kan ikke bruke et verk uten tillatelse fra opphaveren, med mindre bruken har hjemmel i lov.
- Den som skaper et verk (opphaveren) kan sette vilkår for å gi en slik tillatelse.
Disse to punktene gjelder fra det øyeblikket et verk er skapt, og i hele verkets vernetid.
Tillatelse kan man skaffe man seg på følgende tre måter:
- Ved å spørre opphaveren (eller et byrå som opphaveren har delegert dette til), om tillatelse for å bruke verket.
- Ved at opphaveren på forhånd har gitt tillatelse til alle eller visse typer bruk, ved å utstyre verket med en offentlig lisens.
- Ved at det finnes spesifikk lovhjemmel for din bruk av verket.
Kravet
om at må man ha tillatelse for å kunne bruke et verk gjelder ubetinget. Selv om man driver en privat
blogg som bare leses av en håndfull personer, eller er en elev som
trenger en illstrasjon på et nettsted for et skoleprosjekt – må man
sørger for at tillatelsen i orden. Å sørge for å ha tillatelse
kalles på jusspråket for
«klarering».
Dersom man ikke sørger for tillatelse kan det ble dyrt. Faksimilen til høyre er fra en brosjyre for en elektrokjede der kjeden benytter et bilde som er lastet ned fra fotografens Flickr-konto og benyttet uten tillatelse. Kjeden endte opp med å betale fotografen 14 000 kroner som kompensasjon for den ulovlige bruken.
Mange tror at dersom man ikke driver med kommersiell virksomhet så trenger man ikke tillatelse for å bruke andres verk. Det er ikke riktig. I en sak for EU-domstolen (C-161/17) sto striden om et fotografi tatt av en tysk fotograf og brukt etter avtale med fotografen på nettsiden til et reisebyrå. En skoleelev hadde deretter lastet ned bildet fra reisebyråets nettside og lagt den nedlastede kopien inn i en skolepresentasjon som var fritt tilgjengelig på skolens nettside. Fordi skolen ikke hadde innhentet samtykke fra fotografen til denne publiseringen kom EU-domstolen til at skolen krenket fotografens opphavsrettigheter. Skolen måtte fjerne bildet og i tillegg betale fotografen € 300 som kompensasjon for den ulovlige bruken.
Rettskilder
De samme lover og regler gjelder for digitale verk og digitale medier som for analoge verk og medier.
Rettigheter og plikter som angår eierskap og bruk av åndsverk og andre frembringelser (opphavsrettighter) reguleres primært av åndsverkloven. Flere bestemmelser i lovverket dreier seg om retten til eget bilde, men fotografier av gjenkjennelige personer er å betrakte som personopplysninger og reguleres derfor også av personopplysningsloven (popplyl.) og Europaparlaments- og rådsforordning 2016/679, også kjent som GDPR. Når det gjelder spesifikke bestemmelser i GDPR, vil det i denne eboken bli lenket til engelsk tekst. Domstolloven (dl.) forbyr fotografering i rettssalen eller av siktede på vei til eller fra rettsmøtet. Bruk av portretter i varemerker reguleres av varemerkeloven (vml.). Fotografier og tekst kan krenke privatlivets fred. Dette dekkes av straffeloven (strl.), som også definerer det såkalte redaktøransvaret. Ansvaret for digitale ytringer i fravær av en redaktør reguleres (blant annet) av ehandelsloven (e-hl.). Fotografier og tekst kan dessuten være ærekrenkelser som reguleres av skadeserstatningsloven. Etterligning i næringsvirksomhet reguleres (blant annet) av markedsføringsloven (mfl.).
Gjeldende åndsverklov («Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.») trådte i kraft 1. juli 2018. Gjeldende straffelov («Lov om straff») trådte i kraft 1. oktober 2015. Før dette var hhv. åndsverkloven fra 1961 og straffeloven fra 1902 gjeldende rett. Når det vises til eldre rettspraksis vil kilden vise til paragrafer med gammel nummerering. Når bestemmelsene i både gammel og ny liv i praksis er identiske, men med ulik nummerering gjengis begge paragrafnummer på følgende måte:
Saken handlet om åndsverkloven [§ 45c 1961, jf. § 104] (retten til eget bilde).
Saken handlet om straffeloven [§ 390 1902, jf. § 267] (privatlivets fred).
På de følgende sidene vil jeg gå gjennom de ulike bestemmelsene som opphavere, designere og brukere bør være særlig oppmerksom på, særlig med tanke på forhold som berører opphavsrettigheter og personvern i digitale medier.