KOBBERET TILHØRER FOLKET

Telenor kontroll over aksessnettet viderefører telemonopolet

Hvem skal ha råderetten over det kobbernettet som knytter norske teleabon­nenter til telefonnettet og til Internett? Mens det er fri konkurranse om å tilby både Internett- og telefontjenester, ruger fortsatt det tidligere monopolet Telenor over det kobberbaserte aksessnettet som er bygget opp med abonnentenes penger.

De færreste av oss har en fast telekommunikasjonslinje inn i heimen. Før vi kan snakke med noen i telefonen eller nyttiggjøre seg tjenester på Internett – må vi koble opp oss mot telenettet.

Deregulering av telesektoren har ført til hardere konkurranse og lavere priser for tjeneste­leveran­dørene. Men før vi kommer så langt at vi er i forbindelse med en tjenesteleverandør må vi altså koble oss opp – og for de fleste av oss kan det bare foregår via kobbertråder som Telenor har lagt ned i bakken mens selskapet fortsatt var et monopol i offentlig eie og het Televerket. Og selv om resten av telesektoren er deregulert, så ligger kobbertrådene der fortsatt og er utilgjengelig for andre. For alle praktiske formål har Telenor fortsatt monopol på dette kobberbaserte aksessnettet. Og som monopol­ister har som skikk setter de opp prisen på det de har monopol på (abonnement på adgang til aksess­nettet), og reduserer prisene på de områder hvor de møter konkurranse (fjern­samtaler og mobil­tele­foni). Dessuten bruker de sin kontroll som monopolist til å hindre nyskapning som kan true eksisterende investeringer.

POTS (Plain Old Telephony System) er bransjens sjargong for det eksisterende, analoge telenettet basert på kobbertråder. Med nye teknologier som ADSL, SDSL og DSL-lite kan man få mellom 8 og 1,5 Mmps (Mbit per sekund) på et slikt enkelt trådpar.

I en kronikk i Aftenposten nylig drøfter Håkon Wium Lie alternative måter å anvende aksessnettet på. Lie peker på at kapasiteten i dette nettet er høy, men at denne kapasiteten med dagens prisstruktur ikke utnyttes, og det til tross for at båndbredde i kobberkabler – i motsetning til vann i kraftverkenes magasiner – ikke lar seg lagre til senere bruk. Den båndbredden som ikke brukes går rett og slett til spille, noe som er dårlig samfunnsøkonomi.

Det finnes alternative tekniske løsninger for anvendelse av dette aksessnettet. Alle ISDN-abonnenter er for eksempel i dag koblet opp til telenettet med en 16 kbps fastlinje gjennom den såkalte D-kanalen. Dette er en signaleringskanal som ISDN bruker til egne formål, men som like gjerne kunne brukes til generell datatrafikk. Selv om 16 kbps er for liten båndbredde til at D-kanalen er praktisk anvendbart til interaktiv «surfing» på world wide web, så finnes det nok av attraktive anvendelser for en slik fastlinje med lav kapasitet. Den kan for eksempel settes opp til å motta og sende elektronisk post kontinuerlig, eller brukes til å ta i mot data som sendes ut av ulike push-tjenester som man kan abonnere på. Men i et innslag i NRKs kveldsåpent 25. januar nærmest avfeier Telenor Nextels informasjonsdirektør Arne Cartridge forslaget om å åpne D-kanalen for generell datatrafikk med at dette vil koste «et titalls millioner». Dette er rett og slett sludder. Kobberet ligger allerede i bakken, og båndbredden til D-kanalen er reservert. Men å tillate bruk av D-kanalen til trafikk vil redusere monopolets inntjening fra annen trafikk, og derfor gjøres den ikke tilgjengelig.

ISDN er imidlertid en teknologi som har framtiden bak seg. I dag ville en bedre anvendelse av kobberet være å benytte aksessnettet til å tilby DSL (Digital Subscriber Line) til abonnentene. Dette er teknologi som typisk kunne gi vanlige telefonabonnenter en digital kapasitet på 1,5 Mbps eller mer gjennom eksisterende telefonkabler. Dessverre ser det ut som Telenor, som altså ruger over dette nettet, har absolutt null interesse av å gjøre teknologier fra DSL-familien tilgjengelig for vanlige mennesker. Man kan spekulere over årsaken, men en mulig forklaring er at monopolet har investert for mange penger i ISDN-teknologi, og er sørgelig klar over at dette er en investering som slutter å forrente seg den dagen DSL blir tilgjengelig som et alternativ til ISDN.

Det er intet nytt at monopoler presser prisene og blokkerer for tekniske nyvinninger. Paradokset i denne saken er at man, som en del av prosessen med å privatisere telesektoren, gir bort til et (snart) privat selskap et aksessnett som opprinnelig ble finansiert med offentlige penger. Dermed gjør man ikke stort annet enn å forvandle et offentlig monopol til et privat.

Det gamle telemonopolet var underlagt politisk styring. Og selv om offentlige monopoler ikke alltid er gode til å takle de oppgavene som de er satt til å løse, så finnes det som er verre: Et monopol som har som uttalt prinsipp at det skal «drives på rene markedsmessige vilkår».

Det som skjer ved at man gir bort Televerkets eksisterende kobbernett til det snart privatiserte Telenor er at man viderefører telemonopolet og tillater dette monopolet og fortsette med å legge hindringer i veien for innføring av ny og bedre teknologi i telesektoren.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 3, 1999
Copyright © 1999 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---