REDDET FRA SEG SELV

Monopoldommen kan bety en vitalisering av Microsoft

Som det framgår med all ønskelig klarhet av den avgjørelse som så langt har falt i rettssaken som de amerikanske føderale myndigheter har anlagt mot Microsoft, er Microsoft et monopol.

Et monopol betyr at markedet ikke fungerer. Et monopol er noe som skader markedet, kunder, konkurrenter -- og som oftest også monopolisten selv.

Grovt sett kan programvaremarkedet deles inn i to: Operativsystemer og brukerprogrammer. Tradisjonelt har skillet mellom de to vært klart og utvetydig.

Operativsystemet er den grunnleggende programvarekomponenten i et datasystem. Det ivaretar grensesnittet for andre programmer mot den fysiske maskinvaren, det tilbyr overordnede funksjoner for ressurshåndtering og for administrasjon av maskinen, og ikke minst er operativsystemet en plattform som brukerprogrammene kan startes i fra.

Brukerprogrammene er de programmene som anvendes av brukerne til støtte for arbeidsoppgaver og læring eller til underholdning. Program for tekstbehandling, regnskap og lagerstyring er brukerprogrammer. Det er også dataspill, digitale oppslagsverk og ulike multimediaprogrammer.

Det dommen ikke forteller er at Microsofts ikke-konkurranse ikke bare bidrar til ødelegge programvaremarkedet. Den bidrar også til å ødelegge Microsoft selv.

Et monopol er i utgangspunktet attraktivt for den som innehar det. Et monopol gjør det mulig for monopolisten å ta høye priser, levere dårlige produkter, og presse distributører. Som det framgår av dommer Jacksons 207 sider lange findings of fact (offentliggjort fredag 5. november) har Microsoft benyttet seg av alle disse mulighetene til å drive ikke-konkurranse.

Det dommer Jacksons skrift ikke forteller er at Microsofts ikke-konkurranse ikke bare bidrar til ødelegge programvaremarkedet. Den bidrar også til å ødelegge Microsoft selv.

Microsofts markedsmakt er tuftet på det faktum at Microsoft Windows i løpet av nittitallet ble det dominerende operativsystemet på personlige datamaskiner. Hvorfor det ble slik er en historie for seg, men kort fortalt skriver Microsofts suksess seg fra dyktig lederskap og smarte oppkjøp fra Microsofts toppsjef Bill Gates sin side, sammen med en lang og tragisk serie med tekniske feilvurderinger og taktiske tabber i fra Microsofts konkurrenter. Hvorvidt monopolstillingen var fortjent eller ikke har det liten hensikt å diskutere. Også et velfortjent monopol skader markedet.

Uansett, når monopolet først oppsto, så var Gates i stand til å se hvilken makt og hvilke muligheter det representerte. Og fra det øyeblikket han innså det sluttet Microsoft tilsynelatende å prioritere det å lage løsninger som tilfredsstilte kundenes behov. I stedet endret selskapets fokus seg i mot det å utnytte, styrke og forsvare monopolet. Det mest åpenbare konsekvens av denne endringen var at Microsoft begynte å se på operativsystemet slik en hærfører betrakter territorium. Målet ble å utvide territoriet. Dette ble gjort både med å utvide operativsystemet med stadig nye «features», og ved flytte de grensepinnene som tidligere så klart hadde skilt brukerprogrammene fra operativsystemet, slik at også sentrale brukerprogrammer ble en del av operativsystemet.

For kundene har dette dessverre resultert i at det de etterhvert har fått i hendene er et oppblåst og overkomplekst operativsystem. Funksjonskåtheten og den tette koblingen mellom operativsystem og brukerprogrammer gjorde dessuten de sikkerhetsmessige aspektene ved Windows temmelig uhåndterlige for de fleste vanlige kontor- og hjemmebrukere -- i alle fall de som ikke har en helt spesiell interesse av dette med datasikkerhet. I sum betyr dette at Windows etterhvert er blitt til et riktig dårlig operativsystem.

For Microsoft selv har imidlertid dette vært enda mer ødeleggende. Den tette kobling mellom operativsystem og brukerprogrammer er en boomerang som på kort tid kan ha en dramatisk effekt på selskapets eksistensberettigelse. Den legger alle Microsofts egg i en kurv som heter «Windows». Dersom den kurven skulle velte vil det koste Microsoft dyrt.

Og mye tyder på at Windows-kurven allerede står ganske ustøtt. Veksten i alternative plattformer, som eksempelvis Linux og BeOS, blir lagt merke til. Men Microsofts forsvar av sitt monopol har så langt ført til at Microsoft ikke konkurrerer om å tilby brukerprogrammer på disse plattformene. Dette siste innebærer at hver gang en person bestemmer seg for å forlate Windows til fordel for Linux eller BeOS, så mister Microsofts ikke bare en operativsystem-kunde, men også en brukerprogram-kunde. Det siste er alvorlig, for det er på brukerprogramsiden at Microsoft har sine sterkeste produkter. Produkter som fortsatt har livets rett.

Ironien er derfor at dommer Thomas Penfield Jackson er mannen som kan komme til å redde Microsoft. Dersom han bestemmer seg for å tvinge selskapet til å koble sine brukerprogrammer fri fra de lenkene som i dag binder disse produktene til albatrossen Windows, kan han indirekte legge grunnlaget for den omstilling, vitalisering og reposisjonering av disse produktene som etter alt å dømme er nødvendig dersom Microsoft skal overleve i neste århundre.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 13, 1999
Copyright © 1999 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---