BELLBOY BLØFFER!

Et kort kurs i lesing av patentskrift

Kristiansandselskapet Bellboy International AS gikk nylig ut i media og påsto at de hadde fått patent på netthandel.

«Nordmann har patent på netthandel – sitter på potensiell gullgruve» lød overskriften i nettavisen digi.no 28. september 1999. Nyheten ble senere fulgt opp av blant annet Nettavisen, VG, Dagbladet, Finansavisen, Computerworld samt en pressemelding fra Bellboy International AS selv. Samtlige artikler slår fast at selskapet bak norsk patent 179888 og europeisk patent EP0738446 har skutt gullfuglen. «Du skal være flink hvis du skal drive handel på Internett og greie å unngå Bellboy-patentet» sier Rolf Wilhelmsen i Bellboy International til digi.no.

Bellboy leverte inn sin søknad om patent 17. desember 1993. Det innebærer at alle teknikker, metoder og framgangsmåter som var kjent før 17. desember 1993 er det umulig for Bellboy å påberope seg rettighetene til.

17. desember 1993 er imidlertid intet nullpunkt for nettbaserte transaksjoner. Minibanker, der publikum kan utføre ymse betalings- og banktjenester har vært i drift i noen år, det samme har Amadeus, et nettbasert system for å reservere flybilletter som ble utviklet på slutten av 80-tallet. Og ikke minst hadde Compuserve i virksomhet sin Electronic Mall. Dette siste var en handelsportal der folk ved hjelp av en modem og en datamaskin og et modem kunne koble seg opp via telenettet og deretter besøke et utvalg av online-butikker for å sammenligne tilbud og priser og bestille varer og tjenester.

Hvorledes har det så lykkes Bellboy å få patent på framgangsmåter som åpenbart har vært kjent siden slutten av åttitallet? Svaret er: Det har de ikke.

Patentskrifter er ikke lett tilgjengelig litteratur. Med god hjelp fra patent- og sivilingeniør Odd Skjæveland har jeg etterhvert skjønt at man ikke bør la seg forføre av vidløftige innledninger og kreative eksempler på anvendelser. Patentet dekker kun det som er spesifisert i patentkravene, verken mer eller mindre. Videre er anførte publikasjoner viktig. Anførte publikasjoner forteller hva som ansees som kjent på søknadstidspunktet, og følgelig hva som ikke kan omfattes av patentet.

I Bellboy-patentet er det anført intet mindre enn søtten publikasjoner. De fleste beskriver ulike typer løsninger for elektronisk handel. Det er ikke plass her til å komme inn på hver enkelt, men så vidt jeg kan se så dokumenterer disse rimelig utvetydig at e-handel realisert enten i form av en handelsportal eller i form av en online-butikker fantes i 1993, og at slike derfor ikke omfattes av Bellboys patent. Videre dokumenterer de at framgangsmåter som lar en kjøper lokalisere «beste kjøp» gitt flere alternative tilbydere også er beskrevet i litteraturen på åttitallet.

Bellboy har patent på en sentral database som holdes oppdatert med situasjonen vedrørende tilbud og tilgjengelighet hos ulike leverandører av bestemte tjenester i sann tid.

Hva er det så Bellboy har patent på? Bellboys patenterte framgangsmåte karakteriseres ved at en kjøper først kobler seg opp over et nett (nett I) mot en sentral database. Fra denne kan kjøper hente fram relevant informasjon om tilgjengeligheten av en tjeneste (f.eks. et hotellrom) på et nærmere angitt tid og sted fra flere alternative selgere. Etter å ha valgt tjeneste og selger blir kjøperen koblet videre over et annet nett (nett II) hvor selger befinner seg. Kjøper og selger gjennomfører så en transaksjon i form av en bestilling og en ordrebekreftelse. Deretter blir kjøper automatisk returnert til nett I og til den sentrale databasen hvor han eller hun evt. kan hente fram informasjon om andre tjenester. Framgangsmåten forutsetter videre at selger umiddelbart etter at transaksjonen er avsluttet sørger for å oppdatere den sentrale databasen slik at informasjon om gjenværende antall hotellrom o.l. presenteres korrekt for den neste potensielle kjøper.

Rolf Wilhelmsen i Bellboy International har uttalt «Du skal være flink hvis du skal drive handel på Internett og greie å unngå Bellboy-patentet». Det er en bløff.

Så vidt jeg kan se beskriver dette en rimelig spesiell framgangsmåte for elektronisk handel. I farten klarer jeg ikke komme på en eneste eksisterende butikk på Internett som benytter seg av denne framgangsmåten. Sjansen for at folkene i Bellboy skal bli rike på patentet holder jeg for liten – med mindre de klarer å få lurt noen til å punge ut for en lisens eller å få solgt konseptet til en rik investor før bløffen blir avslørt.

Men at patentet er smalt og sært betyr ikke at det er fortjent. Et rimelig krav til et patent er at beskrivelsen av patentet skal gi tilstrekkelig kunnskap til at en fagmann ved søknadsdato skal kunne utøve oppfinnelsen. Det gjør ikke Bellboy-patentet. De databasetekniske og programvaretekniske problemene ved rent faktisk å realisere sanntidsoppdateringer mellom heterogene aktører over åpne, usikre nett er formidable. Bellboy-patentet gir ingen forklaring på hvordan dette skal gjøres.

Selv om Bellboy-patentet gir seg ut for å være et patent på en framgangsmåte for elektronisk handel er det i realiteten et programvarepatent. Det vil si: Det skisserer et programvareteknisk problem, men det gir ingen reell og realiserbar løsning på dette problemet. Mer enn noe annet, avslører den hvor umulig det er at patentstyret innvilger patenter på programvare.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 12, 1999.
Copyright © 1999 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---