MOT EN BÆREKRAFTIG DIGITAL ALLMENNING

Fornyingsminister Heidi Grande Røys holder årlig rundt fire møter i noe som kalles eNorge-forum, som er en slags tankesmie for den politiske ledelsen i FAD når det gjelder IT-politiske spørsmål.

Etter at møtet i oktober 2008 var gjenstand for en kort omtale i «Digi.no» kom jusprofessor Olav Torvund med et ganske hissig utbrudd under overskriften «Må alt som kan stjeles deles?». Torvund går i dette innlegget særlig til angrep på Eirik Solheim fra NRKbeta og undertegnede. Solheim har allerede svart Torvund i NRKbeta-bloggen.

Nedenfor følger mine kommentarer til Torvunds blogg.

Til tross Solheim aldri sier at han vil ha musikken gratis, stiller Torvund opp akkurat den stråmannen, som han umiddelbart går i strupen på:

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet «til evig tid» At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Men Eirik Solheim tar ikke til orde for å rappe musikken som TONO forvalter rettighetene til. Han kritiserer TONO for å kun tilby kontrakter som ikke kan brukes dersom man ønsker å gjøre NRK-produksjoner som inneholder musikk tilgjengelig på nett som podcast. Slik kritikk synes jeg det bør være lov å komme med uten å bli anklaget for å ville ta lønn og levebrød fra folk. [En måned etter at dette ble skrevet, i november 2008, endret TONO praksis, og tilbyr nå kontrakter som er i samsvar med Solheims og NRKs ønsker. Hipp, hurra!]

TONO har monopol på å forvalte rettighetene til norske komponister – et monopol som endog støttes opp av bestemmelsene om avtalelisens i lovverket. Da er det etter min mening kritikkverdig av TONO å bestemme at komponister som har inngått forvaltningsavtale med TONO ikke får lov til å selge sine egne verk til bruk i nettproduksjoner dersom produksjonen gjøres tilgjengelig som podcast på nett. TONO utnytter sin makt og sin posisjon til å frata komponisten råderetten over egen verk. Jeg har snakket med komponister som er meget sinte på TONO, fordi TONOs diktat fratar dem inntekter gjennom frikjøp som langt overstiger det de får fra TONO gjennom royalties og stipender. Man kan like gjerne si at det er TONO som skader artisternes inntjening, fordi de rett og slett forbyr sine medlemmer å lisensiere verkene sine under forretningsmodeller som TONO misliker av grunner som forlengst har gått ut på dato.

Siden TONO ikke er villig til å tilby musikk på vilkår som muliggjør nettdistribusjon, foreslo jeg at NRK begynte å benytte musikk fra kilder som ikke gjør dette. Olav Torvund repliserer:

[D]et vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Hvorvidt musikk som er fritt tilgjengelig kun består av «demoer fra obskure grupper» er en smakssak. Men jeg vil i alle fall anbefale Torvund, som jeg vet er mer enn vanlig interessert i god musikk, å oppsøke noen av de stedene på nettet der slik musikk finnes – f.eks. magnatune.com – det kan hende han får seg en overraskelse.

Olav Torvund går deretter over til å ta for seg uttrykket «fri kunnskap». (Det er i seg selv et tankekors at en person som er såpass mye jurist at han føler det påkrevet å raljere over uttrykket «fri kunnskap», konsekvent benytter ordet «stjele» i en sammenheng der det er åpenbart at det dreier seg om brudd på lov om opphavsrett – og ikke straffeloven § 257.)

Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri.

Kunnskap er dessverre ikke mer fri enn de data som kunnskapen manifesterer seg i. Kunnskapen som Meteorologiske Institutt tar fram om været er fri, og dermed kan Meterologiske Institutt levere rådata som gjør at NRK kan skape en tjeneste som yr.no. Kunnskapen om når trikker og busser i Oslo går er fri (selv om frigjøringen ikke var helt tilsiktet) og det gjør det mulig for andre å lage mobile applikasjoner som forteller via mobilen når neste trikk går. Men kunnskapen som Statens Kartverk tar fram er ikke fri – og dermed er folk som ønsker å lage remiks-applikasjoner basert på geografiske data henvist til å bruke kartdata som Google Maps i USA stiller til disposisjon. For øyeblikket er det noe tilfeldig hvordan det forholder seg med kunnskap i form av rådata som oppstår gjennom virksomhet som fullfinansieres av det offentlige. Jeg synes det bør bli større bevissthet omkring dette, og at mange av disse rådataene kan og bør frigjøres – slik at både kommersielle aktører og entusiaster kan legge dem til grunn for nye digitale tjenester tilpasset publikum. NB: At staten stiller rådata til disposisjon, betyr ikke at kommersielle aktører skal gi bort de produktene de skaper med utgangspunkt i slike data. Klarer en kommersiell aktør å lage en løsning med merverdi ut over det entusiastene i friprog-miljøet klarer å få til med de samme data – skal de selvsagt få lov til å ta markedspris for den merverdien.

Olav Torvund skriver videre:

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet.

At man ønsker seg en fri kultur betyr selvsagt ikke at man ønsker at kulturarbeidere skal jobbe gratis. Her må jeg bare innrømme at jeg ikke henger med i svingene. Dersom det offentlige frikjøper verk så innebærer jo et slikt frikjøp at den som har skapt verket får penger som kan brukes til å betale husleie, mat og rødvin. Nå som nettet – enten vi vil det eller ikke – gjør at det blir vanskeligere å leve av eksemplarsalg, kan kanskje offentlig frikjøp være en måte å gjøre det mulig for kunstnere å leve av å skape? I alle fall for de kunstnere som er interessert i å få betalt for sin skapende virksomhet på denne måten.

Til slutt mener Olav Torvund at vi bør gjøre egne verk tilgjengelig på nett – tilsynelatende helt uavhengig av hvem som har finansiert dem:

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok «Hva er Internett?» ut på nettet for fri nedlasting.

Når det gjelder egen praksis: Jeg har i skrivende stund 78 prosatekster liggende ute på nett til fri nedlasting. Dette utgjør alt det jeg har skrevet som jeg selv har opphavsrettighetene til. De økonomiske opphavsrettighetene til boka «Hva er Internett» tilhører Universitetsforlaget. Jeg kan altså ikke bare legge boka på nett uten at også rettighetshaver har samtykket. Men takk for idéen! Boka hører opplagt hjemme på nett – så jeg har i dag tatt kontakt med mitt forlag for å høre om dette kan la seg gjøre.

---

---