ÅNDSVERK OG OPPHAVSRETT

I et innlegg i Klassekampen 21 desember (It's about copyright, stupid) framholder tidligere redaktør m.m. Knut Ivar Skeid at den nylig avsluttede rettsaken mot Jon Johansen handlet om copyright (opphavsrett til åndsverk), og at frifinnelsen bør resultere i en debatt om hvordan rettighetshavere skal ha rett til å gardere seg mot ulovlig bruk. Han skriver:

«debatten som følger i kjølvannet av DVD-Jon-saken bør dreie seg om opphavsrett til åndsverk er ønskelig eller ikke, og om opphavsrettsinnehaveren dermed også skal ha rett til å gardere seg mot ulovlig bruk, enten det nå er Dag Solstad, Kopinor, Tono eller amerikansk filmindustri finansiert og eid av storkapitalen.»

Hadde Skeid fulgt med i timen, og for eksempel tatt seg bryet med å lese Tron Øgrims utmerkede referater fra rettssalen i Klassekampen, så hadde han sannsynligvis oppdaget at så faktisk ikke var tilfelle. Opphavsrett reguleres av «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.», og akkurat denne loven glimret med sitt fravær både i tiltalen og under selve rettssaken. (For ordens skyld: Tiltalen er tuftet på en bestemmelse i Straffeloven, § 145, som dreier seg om innbrudd i databaser. «Databasen» det her var snakk om var en DVD-plate som Jon Johansen hadde kjøpt i butikken Han var altså tiltalt for å «brutt seg inn på» sin egen DVD-plate.)

Mange har imidlertid stusset over hvorfor aktor Inger Marie Sunde valgte å bygge hele saken mot Jon Johansen på denne rimelig kuriøse tolkningen av databaseinnbruddsparagrafen i Straffeloven, og samtidig se bort fra alt som omhandler opphavsrett til åndsverk. Svaret finner en ved å lese «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.» (i det etterfølgende forkortet ÅVL).

Åndsverkloven

Det primære formålet med ÅVL er uten tvil å ivareta opphavmannens økonomiske og ideelle interesser. Loven slår for eksempel fast (ÅVL § 1): «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.» Med opphavsretten følger det en del andre rettigheter, der den viktigste er (ÅVL § 2) «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.»

Men ÅVL har også en annen dimensjon, nemlig å sikre samfunnets og forbrukernes rettigheter i samband med bruk av åndsverk. Siden disse rettighetene i disse dager er på full fart ut av ÅVL, på grunn av EU/EØS-tilpassing (det såkalte Infosoc-direktivet), kan det høve bra å minne om dem - om ikke for annet, så for å slå fast vi i dette landet fortsatt har lover som gir oss forbrukerrettigheter som det kan være verdt å slåss for å beholde.

Omvendt konstruksjon

En av de bestemmelsene jeg tenker på er ÅVL § 39h. Den tar for seg omvendt konstruksjon («reverse engineering» på nynorsk). Her slås det blant annet fast at «den som har rett til å bruke en database» også har rett til å foreta seg ymse handlinger, inklusive omvendt konstruksjon, dersom dette er «nødvendig for tilgang til databasens innhold og normal utnyttelse av denne».

Av tiltalen mot Jon Johansen framgår det at en DVD-plate er å anse som en slags database. Dermed følger det av ÅVL § 39h at dersom man har kjøpt en DVD-plate i butikken, så har man også rett til å gjøre det som er nødvendig for å skaffe seg tilgang til innholdet på denne platen.

Og for å ikke etterlate noen tvil om at man faktisk har rett til å aksessere de data man lovlig har skaffet seg, slår samme paragraf fast at: «Bestemmelsene … kan ikke fravikes ved avtale».

Normal utnyttelse

ÅVL § 39h (som altså gir den som eier et lovlig ervervet eksemplar av en database rett til omvendt konstruksjon m.m. dersom dette er nødvendig for å få adgang til data på et eksemplar man eier) er en slags «nødvergeparagraf».

Det er forbrukeren, ikke distributøren, som har bruksretten til et slikt eksemplar. Dersom distributøren har lagt tekniske hindringer, som for eksempel plattformbindinger, for normal utnyttelse av dataene, så kan forbrukeren overskride disse uten å krenke opphavsretten.

Loven snakker om «normal utnyttelse». Hva dette innebærer framgår av andre bestemmelser i ÅVL, men begrepet omfatter blant annet en begrenset rett til å ta private kopier (ÅVL § 12), sitatretten (ÅVL § 22), privatpersoners og bibliotekenes rett til å låne ut eksemplarer (ÅVL § 19), ymse bruk for forskning og undervisning, m.v. (ÅVL §§ 13, 18, 21), funksjonshemmede (ÅVL § 17), helseinstitusjoner, aldershjem, fengsler og lignende institusjoner (ÅVL § 15), samt retten for biblioteker og arkiver til å ta sikkerhetskopier for å bevare eksemplar for ettertiden (ÅVL § 16).

Balanse

I det hele tatt, dagens «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.» er særdeles vellykket i måten den søker å ivareta både opphavsmannens interesser og samfunnets.

På den ene siden inneholder den bestemmelser som stimulerer til og belønner skapende innsats. Ved å slå fast opphavsmannens enerett og tilhørende økonomiske og ideelle interesser sikrer den at opphavsmannen får betalt for sin innsats, og at dette inntektsgrunnlaget ikke uten videre kan eroderes gjennom ulovlig kopiering og regelrett piratvirksomhet. At loven i sin nåværende form lykkes med dette er det ingen tvil om. Det er ingen mangel på nye filmproduksjoner, og ikke minst salget av DVD-plater når stadig nye høyder, noe som da også gir industrien gode inntekter som stimulerer til nye produksjoner.

Samtidig anerkjenner loven at samfunnet tjent med at tilgangen til kulturell og vitenskapelig kapital er enkel, varig, og har bredest mulig nedslagsfelt i befolkningen. Mange av de bestemmelsene i ÅVL, både de som jeg viser til ovenfor og andre, er laget ut fra et ønske om å sikre rettigheter som bare kan begrunnes ut fra betraktninger om samfunnsmessig nytte.

Det er høyst forståelig at filmindustrien ønsker å forhindre ulovlig kopiering. Det som verken er forståelig, eller akseptabelt, er at industrien samtidig lager tekniske sperrer som går langt ut over dette, og dermed også forsøker å hindre forbrukerne i normal utnyttelse av lovlig ervervede eksemplarer.

Så, Skeid, du har for så vidt rett. Dette handler om åndsverk. Ikke minst om retten til å bruke lovlig ervervede eksemplarer av åndsverk slik dette er hjemlet i «Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.»

Og hadde aktor Inger Marie Sunde forstått såpass, så hadde det aldri blitt noe av denne rettssaken.

---

En forkortet versjon ble publisert i: Klassekampen, 2. januar 2003, s. 17.
Copyright © 2003 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---