TERRA INCOGNITA

Den 15. oktober 1996 hadde nettavisen Digi:Media et oppslag («Strides om nyhetsindekser») som fokuserte på opphavsrettslige problemstillinger knyttet til den økende bruken av søkeroboter og mer eller mindre intelligente agenter for å sette sammen metaindekser med såkalte dyplenker inn i ulike avisers redaksjonelle områder på verdensveven.

I Dagens Næringsliv nettspalte mandag 28. oktober 1996 griper man så i beste journalistiske tradisjon fatt i dette oppslaget – og uten å verdige originalen så mye som en henvisning gjør man stoffet til sitt eget. Men nå er vinklingen atskillig hakk krassere: «Stjeler som ravner?» er overskriften. Og man beskylder flere navngitte Internett tjenestetilbydere – blant dem SN – for regelrett tyveri fra mer etablerte innholdsleverandører.

I reportasjen i Dagens Næringsliv gjøres det få forsøk på å stille fornuftige spørsmål til de involverte parter. Hadde man f.eks. spurt SN om man hadde avtaler med rettighetsinnehaverene til materialet man indekserer, så hadde svaret på det vært «ja» – men da hadde man kanskje ikke fått noe å skrive om?

I stedet tar Dagens Næringsliv det for gitt at nettet er et anarki. «Ingen retningslinjer regulerer denne aktiviteten», slår man ganske enkelt fast. Og Dagens Næringsliv er ikke alene om å tro at slik er det. En annen avis har latt kjøpmann Henning Holstad fortelle at det er lov å selge øl på søndager – bare man gjør det via Internett, mens en tredje presenterer oss for en potensiell mangemillionær som mener det er fritt fram for å bryte lotteriloven - igjen så fremt det skjer på Internett.

I Dagens Næringsliv er det agenter og søkeroboter som representerer det skremmende og lovløse.

Opphavsrett til åndsverk reguleres i utgangspunktet av internasjonale avtaler og retningslinjer, som også avspeiles i relevant norsk lov. Det faktum at et verk publiseres på nett i stedet for papir endrer ikke på den grunnleggende regel på dette området, nemlig den at den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, og denne retten innebærer blant annet enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten.

Men selv om eksistensen av nettet ikke rokker ved denne grunnleggende regel, så oppstår det likevel tolkingsproblemer, fordi det er ikke alltid gitt hvordan en slik regel skal anvendes på nye fenomener – som for eksempel hyperlenker, innkapsling og rammer. Dette har imidlertid allerede vært diskutert i det internasjonale nettsamfunnet, og i tråd med hevdvunne tradisjoner på nettet er det også utviklet praktiske løsninger for å etablere et tolkningsrom på dette området gjennom selvregulering. Denne løsningen går under navnet «A Standard for Robot Exclusion», og kort fortalt dreier det seg om en enkel teknisk løsning ledsaget av tilhørende normer retningslinjer som fastlegger hvordan en veloppdragen robot (eller «agent» som noen insisterer på å kalle dette) skal oppføre seg vis a vis et nettsted. De som er interessert i de tekniske detaljene kan blant annet kikke på: http://www.robotstxt.org/wc/exclusion.html.

Egentlig er «A Standard for Robot Exclusion» ikke noe mer mystisk enn en maskinlesbar utgave av de notiser angående intellektuelt eierskap og gjenbruksrett som utgiveren plasserer i kolofonen i et blad eller et tidsskrift – hvor det for eksempel på norsk kan stå: «Ettertrykk forbudt», «Ettertrykk tillatt», eller – som GateAvisa alltid stolt proklamerte: «Ettertrykk anbefales!» – bortsett fra at den elektroniske utgaven av disse notisene gjenkjennes uavhengig av nasjonale språk, er enkle å tolke for søkeroboter og agenter, og gir eieren av innholdet mer detaljert kontroll over hvilke deler av informasjonen han eller hun evt. vil gir roboten tilgang til. På samme måte som det er vanlig i den øvrige mediabransjen å respektere slike notiser vedrørende rett til gjenbruk av redaksjonelt stoff, så respekteres også «A Standard for Robot Exclusion» av alle de sentrale operatørene av slike søkeroboter, både i Norge og i resten av verden.

Av og til blir jeg selv ringt opp av Akersgatas skrivende kvinner og menn, som gjerne vil ha en synser i spaltene. Det er selvfølgelig ingen som spør meg om hvilke praktiske retningslinjer og selvreguleringsmekanismer som finnes på nettet for å håndtere slike ting som dyplenking, som f.eks. «A Standard for Robot Exclusion» – nei, slikt er alt for teknisk for pressen. Men de spør meg likevel: «Du som driver med disse Internett-greiene» spør de, etter å ha fortalt meg om ølsalg eller piratkopier eller barneporno eller hva det nå som er ukas sak, «hva synes du om at dette kan skje på Internett – sånn prinsipielt sett?» «Prinsipielt så synes jeg at norsk lov gjelder i Norge», svarer jeg, «også om man tilfeldigvis gjør bruk av Internett».

Men det svaret kommer aldri på trykk i avisen. For å få sitt navn og sitt bilde i avisen må helst synse om Internett som en lovløs utpost, man må helst fortelle om mangel på struktur og reguleringer og må mene noe om nettet som et ukjent og magisk land der alt som er forbudt i resten av samfunnet er blitt lovlig.

Men sånn er det altså ikke. Jeg har vært «på nett» (som det heter) siden 1980, og det har aldri vært sånn. Og siden de av våre venner som helst skriver i flate, døde trær verken er dumme eller onde, så lurer jeg altså på hva det er som gjør at de sier at det er sånn. Kanskje det bare er noe de har lest – i hverandres aviser?

---

Først publisert i: SN Direkte, 30. oktober 1996.
Copyright © 1996 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---