[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [neste]

INTERNETT OG BETALING

av Gisle Hannemyr og Eline Vedel

Innholdsfortegnelse

Universell Internett-adgang kombinert med bekvemmeligheten og sikkerheten ved elektroniske transaksjoner kan medføre store endringer i hvordan handel og betaling vil foregå i tiden fram mot tusenårsskiftet. Aktørene innen handelen og finansmarkedene vil oppleve at det er kontrollen over tekniske standarder, nettverksprotokoller og teknisk infrastruktur som kan bli bestemmende for hvem som vil vinne og hvem som vil tape på den elektroniske markedsplassen. Kundene vil møte nye problemstillinger som angår forbrukerrettigheter og personvern.

I 1932 stilte en modig journalist gangsteren John Dillinger spørsmålet: «Hvorfor raner du banker?». «Det er der pengene er», svarte Dillinger. Dersom vi i 1997 spurte noen av de kortselskaper, datasentaler, teknologibedrifter og tjenestetilbydere som nå sliter med å realisere elektronisk betalingsformindling på Internett om hvorfor de bruker så mye ressurser på dette, så ville de sannsynligvis svare noe lignende. Det er når elektroniske penger - i en eller annen form - begynner å pulsere gjennom nettet at man forventer store, positive tall på bunnlinjen.

Dersom det går som de største optimistene håper, så vil universell nettverksadgang kombinert med ny teknologi for elektronisk handel og betalingsformidling skape en milliardindustri før tusenårsskiftet (Higgins 1995). For de aktørene som har klart å posisjonere seg riktig kan gevinsten bli enorm - for andre kan manglende kontroll over tekniske standarder, nettverksprotokoller og infrastruktur bety at de blir spilt ut over sidelinjen.

For de som er opptatt av forbrukerens rettigheter åpner denne utviklingen nye problemstillinger. Hva innebærer de ulike tekniske løsningene på områder som personvern og forbrukerrettigheter? Hvem har ansvar for de tap som måtte oppstå ved eventuelt misbruk? Hva slags «bindinger» ligger implisitt i de ulike tekniske løsninger, og kan teknologisk «innelåsing» ødelegge fri konkurranse og forbrukerenes mulighet til å velge hvor og hvordan de vil handle?

Betalingsmidler og betalingsinstrumenter

Moderne handel involverer grovt sett tre parter. En kjøper, en selger og en tredjepart som garanterer for verdien av de betalingsmidler som benyttes. Ved kontant salg over disk er det sentralbanken, som i kraft av å utstede og innestå for den almene gyldigheten av penger som er den usynlige tredjeparten. Dersom det i stedet for kontanter brukes betalingskort er det betalerens bank eller et kortselskap som er tredjepart i transaksjonen.

For at oppgjør skal finne sted må det finnes betalingsmidler. I vårt samfunn er det to typer betalingsmidler (Torvund 1993) som er i vanlig bruk, nemlig:

Et betalingsmiddel er et formuesgode. For å disponere over betalingsmidler benyttes betalingsinstrumenter. Giroblanketter, debetkort, kredittkort og sjekker er betalingsinstrumenter som benyttes til å disponere over betalingsmidler i form av bankinnskudd og/eller innvilgede kreditter. Sedler og mynter er samtidig både betalingsinstrumenter og betalingsmidler.

Forskjellige betalingsinstrumenter har ulike egenskaper og anvendelsesområder. Noen av dem er det gratis å benytte, andre må kjøper og/eller selger betale en avgift for å bruke. Noen betalingsinstrumenter etterlater ingen «spor» når transaksjonen er gjennomført, andre er konstruert slik at betalinger blir ettersporbare.

Akkurat nå foregår det en hektisk aktivitet rundt om i verden, hvor en rekke ulike grupperinger er travelt opptatt med å utvikle nye betalingstjenester som kan brukes over datanett, altså i situasjoner hvor man ønsker å gjennomføre økonomisk oppgjør mellom to parter uten at fysiske gjenstander som kontanter, sjekker eller kortavtrykk trenger å skifte hender. Men før vi ser på hvordan det kan løses, la oss kort se på hvordan vilkårene for handel på nettet er i dag.

Dagens e-handel

På Internett finnes allerede nok av ting til salgs. Blomster, CD-plater og dagligvarer handles av stadig flere via bestillingstjenester i web (World Wide Web), man kan få tilgang til kontinuerlig oppdaterte børsdata fra online-tjenester som TDN-finans, og fra ulike programvarehus er det nå mulig å laste ned ulike typer programvare direkte fra nettet.

Blomster, CD-plater og bøker må sendes kjøper med «fotpost», men når det dreier seg om informasjonsprodukter som programvare og online-tjenester kan også leveransen skje over nettet. Til nå har imidlertid selve betalingen for varen eller tjenesten i hovedsak foregått på tradisjonell måte. Det kan f.eks. dreie seg om betaling ved leveranse (postoppkrav), forhåndsbetaling (abonnement), eller at varen eller tjenesten betales på etterskudd etter regning.

Alle er klar over at ingen av disse betalingsmåter er spesielt godt egnet for e-handel. Postoppkrav er en særdeles kostbar måte å få inn penger på, og selger er heller ikke garantert oppgjør - det skjer relativt ofte at varene blir liggende uavhentet på posthuset før de til slutt returneres selger. Da må selger bære alle kostnadene ved transaksjonen. Av og til skyldes dette at kjøper, etter å ha tenkt seg om, angrer på kjøpet - men vel så ofte kan årsaken være at kjøper i en stresset hverdag ikke prioriterer å besøke posthuset for å løse ut varen. En annen ulempe med postoppkrav er at det er en metode som er uegnet for varer som lar seg levere på elektronisk vis, som online-informasjon og programvare.

Foruten postoppkrav benyttes i begrenset grad betalingskort til å betale for e-handel. Spesielt i USA, hvor det allerede er vanlig å oppgi kredittkortnummer over telefonen for å garantere for oppgjør i forbindelse med postordresalg, reservasjon av hotellrom, etc., virker det naturlig å også oppgi kredittkortnummer til selger for betale for varer og tjenester over nettet.

Svakheten med denne løsningen er at kjøper kan ikke være 100% sikker på at den selger han påtreffer på Internett er en «ordentlig» butikk som har avtale med kortselskapet - eller en skurk som har etablert en butikkfasade på web for å samle inn kortnummer med tanke på senere svindel. Selger på sin side kan ikke vite om kjøper faktisk disponerer den kontoen han oppgir skal belastes. Og verken kjøper eller kortselskap har noen garanti mot at selger ikke dobler beløpet før han kontakter kortselskapet, eller mot at selger tar seg betalt for samme handel flere ganger.

Kortselskapene er lite begeistret for dette, og gjennom media fraråder de folk fra å bruke sitt betalingskortnummer til å betale for varer og tjenester over Internett. Men så lenge kortselskapene velger å gjennomføre de transaksjonene som oppstår på denne måten, så er det kortselskapene og eventuelt selger som må bære den risiko som slik bruk av betalingskortnummer skaper (Torvund 1996).

Alternativet til postoppkrav eller å overlate kredittkortnummeret til selger har hittil vært at det etableres et avtaleforhold mellom kjøper og selger - for eksempel en avtale om betalingsutsettelse eller en abonnementsavtale. Slike avtaler er det kun hensiktsmessig å inngå dersom det dreier seg om store innkjøp eller ved kunde/selger-forhold av lengre varighet. Ved fakturering på etterskudd kan det ta lang tid før selger får sitt oppgjør og nødvendigheten av å etablere avtaleforhold først oppmuntrer ikke akkurat til spontankjøp. Heller ikke for å slutte avtaler eksisterer det i dag gode nok mekanismer dersom man ønsker å gjøre det via nett, så avhengig av hvor uformelt avtaleforholdet er, kan det for kjøper og selger eksistere varierende grad av usikkerhet med hensyn til den andres identitet eller intensjoner om å stå ved avtalen.

Mens CD-plater, bøker, dagligvarer og til og med programvare var etablerte produkter også før folk flest tok skrittet ut på nettet, så ser mange for seg helt nye produktkategorier som bare kan utnyttes kommersielt i kyberrommet. Dette gjelder for eksempel visse former for interaktive spill og andre underholdningstjenester, søketjenester og informasjonstjenester. I dag er slike tjenester som regel enten reklamefinansiert eller forhåndsbetalte abonnementstjenester, men i stedet for å måtte laste ned megabyte med reklame eller inngå abonnementsavtaler ønsker mange å kunne gå spontant inn i en database tilgjengelig på nettet, og for eksempel betale 1 øre for å søke og kanskje 10 øre pr. artikkel dersom en ønsker å lese noe av det materialet søket fant (dette kalles for pay per view).

Eksistensen av en slik pay per view-tjeneste forutsetter imidlertid at det finnes et fungerende oppgjørssystem for såkalte mikrotransaksjoner (det vil si transaksjoner som gjør det mulig å prise tjenester ned til brøkdelen av en øre). De rimligste elektroniske transaksjonene som i dag eksisterer har en enhetskostnad på NOK 1,50 (Robinson og Flatraaker 1995). Det sier seg selv at dersom kostnadene ved selve oppgjøret er relativt store i forhold til prisen på tjenesten som omsettes er oppgjørsformen neppe aktuell.

Det er altså på høy tid at vi får bedre løsninger for betaling over Internett. Men for å forstå tankegangen bak de tekniske løsningene som nå er i ferd med å bli realisert, skal vi først se på to grunnleggende ulike måter å formidle betaling på, og hvordan disse to modellene er utnyttet i to ulike tekniske løsninger.

To modeller for betaling

En handel er en transaksjon mellom en kjøper og en selger. Ved alle andre former for betaling enn kontant oppgjør er dessuten en betalingsformidler involvert i transaksjonen. Denne mottar en autorisert betalingsinstruks, og sørger så for at betalingen blir gjennomført. Sjekker og giroblanketter er eksempler på slike betalingsinstrukser, som vi kjenner fra det daglige liv.

Avhengig av om betalingsinstruksen i første omgang sendes fra kjøper til selger eller til betalingsformidler får vi to grunnleggende varianter av betalingsformidling, som vi vil betegne med henholdsvis «kredittkortmodellen» eller «giromodellen».

[Kredittkortmodellen og giromodellen]

I figuren ovenenfor vises betalingsanvisningen eller betalingsordren som en heltrukken pil, mens betalingsbekreftelse vises som en stiplet pil.

Hvilken modell som er mest benyttet varierer fra land til land. I 1995 ble det i Norge utført tilsammen 334,7 millioner girotransaksjoner, mot bare 27,4 sjekk- og kredittkorttransaksjoner (Norges Bank 1996). Til sammenligning finnes ikke giro i USA, og størsteparten betalingsformidling i varehandelen i USA foregår etter kredittkortmodellen (med bruk av sjekker og kredittkort).

Internasjonale og nasjonale løsninger

Kortselskapene Visa og Mastercard har de siste årene vært førende i å utvikle en løsning for Internett-betaling med utgangspunkt i kredittkortmodellen. Med seg på laget har se en rekke teknologiselskaper, med IBM, Microsoft, Netscape og VeriSign i spissen. I forhold til den enkle bruken av kortnummer som vi drøftet innledningsvis er sikkerheten i SET forbedret på to sentrale områder. For det første er selve betalingsanvisningen (det elektroniske «kredittkortavtrykket») kodet på en slik måte at det ikke kan leses, endres eller kopieres av selger. Alt selger kan gjøre er å sende den originale betalingsansvisningen videre til betalingsformidler. For det andre benyttes digitale sertifikater på en slik måte at selger kan være sikker på at kjøper faktisk disponerer det betalingsinstrument som blir benyttet, og kjøper kan være sikker på at selger er autorisert av kortselskapet til å motta denne typen betalinger.

Et alternativ til SET er å utnytte eksisterende nasjonal infrastruktur for elektronisk betalingsformidling. Dette er en løsning som spesielt er aktuell i land der det allerede finnes et fungerende og godt utbygget gireringssystem, slik tilfellet er i Norge og de andre nordiske landene.

I Norge er det spesielt to eksisterende plattformer som kan benyttes som fundament for betaling over Internett. Den ene er systemet som håndterer betalingsterminaler i varehandelen (EFTPOS) som BBS/BankAxept har bygget opp, den andre er telefonibasert girering (telegiro). Så langt finnes det dessverre ingen ferdig løsning som gjør det mulig å utnytte det eksisterende EFTPOS-system til betaling på Internett, men flere aktører har arbeidet med grensesnitt hvor man med utgangspunkt i telegiro har laget løsninger for handel, regningsbetaling og hjemmebank på Internett.

Nedenfor går vi først gjennom hvordan elektronisk handel på Internett kan arte seg gitt at betalingen håndteres av kredittkortmodellen og SET. Deretter ser vi bruk av elektronisk girering eksemplifisert med en løsning utviklet av Telenor Novit og Scandinavia Online.

Eksempel 1: E-handel basert på SET

Nederfor beskrives litt forenklet[1] hvordan betaling ved bruk av SET kan foregå.

Det hele starter med at kjøper «går inn» i en nettbutikk. Dette innebærer at det etableres elektronisk kontakt mellom kjøper og selger, og digitale sertifikater som blant annet kan brukes til å autentisere partene i de etterfølgende transaksjoner utvekles mellom kjøper og selger. Når kjøper sjekker selgers sertifikat mot en egen sertifikatautoritet skal denne forespørselen for eksempel gi som resultat at sertifikatautoriteten bekrefter at selger er en registrert butikk som er autorisert til å ta i mot betaling med det betalingsinstrumentet (typisk en avtale med et eller annet kredittkortselskap som gir mulighet for SET-betaling) som kjøper ønsker å benytte. Selger ser så gjennom varetilbudet i butikken og fyller opp sin handlekurv. Når han er ferdig og skal betale sender kjøper sender en komplett ordre som spesifiserer hva han ønsker å kjøp, samt en melding inneholdende en kryptert og digitalt signert betalingsinstruksjon til selger. Selger kan lese selve bestillingen, men betalingsinstruksjonene er kryptert på en slik måte at de er utilgjengelige for selger.

[SET-betaling]

Selger kan nå videresende betalingsinstruksjonen til betalingsformidler som kan utføre dekningskontroll. Dersom alt er i orden skal betalingsformidler returnere returnere en bekreftelse på at betalingsformidler nå påtar seg nå forpliktelsen for at kjøper vil få oppgjør (for eksempel ved å garantere for en viss kreditt til kjøper), og returnerer en bekreftelse på dette til selger. Når selger mottar denne bekreftelsen kan handelen avsluttes ved at ordren effektueres.

De stiplede pilene i figuren indikerer at SET tillater handelen å bli avsluttet og ordren effektueres uten at selger nødvendigvis trenger å ha online-kontakt med betalingsformidler for gjennomføring av dekningskontroll. Det kan være mange grunner (kostnader forbundet med online-oppkobling, kapasitetsproblemer, tekniske problemer) til at man ønsker også å ha denne muligheten.

I slike tilfelle foreligger det selvsagt (på samme måte som når en kjøpmann tar i mot betaling i form av en sjekk uten å undersøke med banken om det finnes dekning) en viss risiko for at kunden ikke er i stand til å gjøre opp for seg. Hvem som må bære denne risikoen vil som regel være regulert av avtale mellom betalingsformidler og selger. Slike avtaler er også vanlige knyttet til dagens bruk av sjekker og kredittkort, hvor betalingsformidler (bank eller kortselskap) gjerne garanterer for et visst beløp selv om selger (brukersted) ikke har tatt bryet å kostnadene med å foreta dekningskontroll, men hvor risikoen faller på brukerstedet når visse beløpsgrenser passeres.

Eksempel 2: E-handel basert på girering

I og med at Norge har en infrastruktur som støtter elektronisk overføring mellom ulike bankkonti i det norske interbanksystemet som blant annet støtter opp om ulike girosystemer har enkelte aktører på det norske markedet valgt å forsøke å gjøre bruk av denne infrastrukturen mens de venter på at SET skal bli tilgjengelig.

For eksempel har tjenesteleverandøren Scandinavia Online sammen med datasentralen Novit utviklet en løsning for hjemmebank, regningsbetaling og e-handel med utgangspunkt i gireringsmodellen.

[Girobasert betaling]

Lett forenklet kan bruk av dette systemet til e-handel fortone seg som følger:

På samme måte som i SET-eksemplet starter det hele med at kjøper «går inn» i en nettbutikk og ser gjennom varetilbudet og fyller opp sin handlekurv. Når han er ferdig får han presentert en ordre med varer, priser og andre betingelser. Denne ordren sendes så til selger som kvitterer med en bekreftelse på at ordren er mottatt og lar seg oppfylle. Når bekreftelsen er mottatt sender kjøpers system en betalingsinstruks til betalingsformidler. Betalingsformidler forlanger da at kjøper autentiserer seg (dvs. at han har disposisjonsrett over det betalingsinstrument som skal benyttes). Dette kan typisk gjøres ved hjelp av et chip-kort[2] eller en spesiell inntretning som genererer ett engangspassord knyttet til det spesifikke betalingsinstrumentet. Samtidig foretar betalingsformidler dekningskontroll. Dersom alt er i orden (kjøper har disposisjonsrett over betalingsinstrumentet og det finnes dekning på konto) sendes betalingsekreftelse til selger. Betalingsformidler garanterer nå for at selger vil få oppgjør for handelen. Når selger mottar betalingsbekreftelse kan handelen avsluttes ved at ordren effektueres.

Det underforliggende systemet på banksiden i Telenor Novit/Scandinavia Online løsningen er det eksisterende norske gireringssystemet og opererer direkte mot kjøperens innskuddskonto. Sett fra bankens side er det altså ingen prinsipiell forskjell på transaksjoner som stammer fra det betaling som foretas via Internettgrensesnittet, og transaksjoner som har sitt opphav i telefonibasert telegiro eller papirbasert brevgiro.

SET vs. nasjonale standarder

SET verken forutsetter eller gjør bruk av girering (direkte konto-til-konto overføring). Ved innføring av SET vil derfor ikke BBS/BankAxept (som eies av norske banker i fellesskap), få noen fortrinn framfor utenlandske kortselskap.

SET har den fordelen at SET også kan benyttes til småbetalinger uten online dekningskontroll (dersom noen er villig til å påta seg risikoen for at kunden ikke er i stand til å gjøre opp for seg). SET gir også høy grad av fleksibilitet med hensyn til betalingsformidlerens rolle. Betalingsformidleren kan være en bank som er i stand til å utføre dekningskontroll i sann tid mot brukerens innskuddskonto, men det kan like gjerne være et kredittkortselskap som bare kontrollerer beløpet mot en eller annen innvilget kredittgrense og/eller reservasjon av beløpet på en skyggekonto.

Denne fleksibiliteten, samt at SET ikke stiller bestemte krav til at det for eksempel eksisterer infrastruktur i form av fungerende gireringssystemer, gjør at SET har gode muligheter for å lykkes i å bli det foretrukne systemet for grensekryssende betaling.

På den annen side: I et land som Norge, med godt utviklede og fungerende gireringssystemer, virker det fordyrende og til og med som en potensiell sikkerhetsrisiko og alltid måtte overføre følsomme betalingsdata via selgers datasystem. Spesielt dersom man tilstreber den økte sikkerheten som bruk av chip-kort og hardware-genererte engangspassord tilbyr kan en slik programvarebasert «mellomstasjon» innebære økt sikkerhetseksponering.

I SET-standarden legges det dessuten opp til at «noen» skal ta kredittrisiko på flere nivåer. Slik risiko oppstår dersom selger effektuerer ordren uten å gjennomføre dekningskontroll, og den oppstår også dersom betalingsformidler opererer mot en skyggekonto i stedet for en innskuddskonto. Hva de reelle kostnadene knyttet til en slik risiko er, er det tilsynelatende umulig å finne ut av, men de er sannsynligvis reflektert i de relativt høye prosentavgiftene som kortselskapene beregner seg som gebyr fra brukerstedene.

Så langt har kortselskapene indikert at de ønsker å bruke samme priser for SET-basert betalingsformidling som når kredittkort benyttes til vareinnkjøp. I så fall vil kjøper belastes NOK 2,50 pr. transaksjon, mens selger (brukerstedet) må svare 2,6% av transaksjonsbeløpet til kortselskapet[3]. I 1995 var den gjennomsnittelige EFTPOS-transaksjon på NOK 442 (Norges Bank 1996). Dersom dette beløpet også kan brukes som mål for nettbasert e-handel så vil altså kostnadene for en slik transaksjon bli NOK 442 × 2,6% + NOK 2,50 = NOK 14,00.

For girobasert EFTPOS betaler kjøper en avgift, typisk NOK 2,50, pr. transaksjon, mens selger betaler et fast årlig beløp for utstyr og tilknytning, og et mer variabelt beløp for kommunikasjonstjenester, som til sammen utgjør ca. NOK 0,75 pr. tranaksjon - tilsammen NOK 3,25. Norges Bank mener imidlertid at disse tjenestene selges med tap, og har beregnet den virkelige kostnaden til omlag NOK 4,50 pr. transaksjon.

Sammenligner vi de to kostnadene, ser vi at SET-basert betalingsformidling for en typisk transaksjon på NOK 442 er mer enn tre ganger så dyrt som girobasert betaling. Dette skjules rikignok for forbrukeren ved at det er selger som betaler det meste, men selger henter sannsynligvis disse pengene fra forbruker ved å legge på prisene.

Sannsynligvis vil forbrukerene derfor være best tjent med at det vil finnes flere ulike nettbaserte betalingssystemer å velge mellom. Dersom en bestemt løsning blir enerådende og «obligatorisk» vil de selskapene som eier teknologien være uten konkurrenter når de skal bestemme hva lisens- og bruksavgiftene skal være, og de vil ha få insentiver til å forbedre sikkerhet, funksjonalitet og tjenestekvalitet.

Vi verken håper eller tror vi at SET kommer til å bli enerådende for betaling på Internett. Området elektronisk betalingsformidling er fortsatt i voldsom utvikling, og det er alt for tidlig å utrope én bestemt løsning til vinner.

Mikrotransaksjoner

Ved små transaksjoner kommer SET relativt sett gunstigere ut gitt det kostnadsbildet som er skissert ovenfor. Ved et kjøp på 77 norske kroner vil SET-basert betalingsformidling koste NOK 4,50 - som er det samme som NorgesBank mener en elektronisk giro i dag koster, og ved lavere beløp og ytterligere effektivisering kan det tenkes at selvkost kan presses helt ned i NOK 1,50. Lavere enn dette er det urealistisk å forvente at selvkost vil være for disse typer betaling.

Det i seg selv innebærer at disse systemene ikke egner seg spesielt godt til såkalte mikrotransaksjoner, hvor man snakker om betaling av beløp fra 10 kroner og ned til en brøkdel av et øre. Dersom man kunne tilby et fungerende system for mikrotransaksjoner ville sannsynligvis en rekke nettbaserte tjenester som i dag baserer seg på reklamefinansiering gi forbrukerne mulighet til å slippe å laste ned reklame (som i alle fall koster forbrukere som betaler tellerskritt for oppringte samband en god del), og i stedet betale tjenesteleverandøren direkte.

Derfor arbeider en rekke selskaper med å utvikle teknologi som støtter mikrotransaksjoner. Den vanligste tilnærmingen i dag er basert på akkumulasjon, hvor en bestemt enhet (ofte benevnt som tiltrodd tredjepart) påtar seg å registrere, samle opp og godkjenne de mikrotransaksjoner som flyter mellom ulike kjøpere og selgere. Disse betalingstransaksjonene avregnes så mot hverandre, og etter en viss tid (f.eks. ved slutten av måneden) gjøres de akkumulerte kontoene opp med hverandre. Selve oppgjøret ordnes ved å bruke en makromekanisme for betaling - som SET eller et girobasert system.

Telenors Teletorg-tjeneste er et eksempel på hvordan slike mikrotransaksjoner kan realiseres i praksis. Her har man selgere av «informasjon» i form av spåkoner og værmeldinger, og man har kjøpere i form av Telenors abonnenter. Hver gang Per ringer et 820-nummer sørger Teletorget for å registrere hvor mye han bruker tjenesten for, og hvilken tjeneste han bruker. En gang i kvartalet regnes det ut hvor mye Per har brukt for, og han sendes en regning. Samtidig regnes det ut hvor mye hver informasjonsleverandør har tjent, og man utbetaler tilgodehavende etter at akkumuleringssentralen har trukket fra sin andel.

De systemer for mikrotransaksjoner som nå utvikles for Internett (for eksempel Digitals Millicent) baserer seg i hovedsak på det samme prinsippet som teletorgtjenesten, men de ulike løsningene er en god del mer kompliserte, blant annet fordi man trenger autentiseringstjenester for å sikre seg mot falske bestillinger og mangelfulle leveranser.

For å kunne gjøre bruk av en akkumuleringssentral for mikrotransaksjoner må både kjøper og selger være knyttet til sentralen. En slik sentral vil derfor trenge en «kritisk masse» av tilknyttede aktører før den kan fungere. Selv om de beløpene sentralen skal håndtere vil være små er det ingen grunn til å ta lett på spørsmål som angår datasikkerhet og likviditet. Disse beløpene vil være «bundet opp» i sentralen fra transaksjonen gjøres og fram til avregning og oppgjør finner sted. «Mange bekker små …» osv. innebærer at det i sentralen kan befinne seg relativt store verdier. Forbrukerne vil ha behov for at disse verdiene forvaltes på en betryggende måte (jfr. Effex-skandalen). Før det kommer på plass lovregulering som setter krav til egenkapital og seriøsitet som garanterer at verdiene som akkumuleres i sentralen vil slike sentraler sannsynligvis få problemer med å vinne aksept i markedet.

E-kontanter

Elektroniske penger (e-penger) er ikke noe nytt. Den totale pengemengden i vestlige samfunn overstiger den samlede verdien av sedler og mynter mangfoldige ganger, og de brukes flittig til betalingsformidling ved overføring mellom ulike ulike konti i samband med blant annet EFTPOS. Disse overskytede midlene finnes imidlertid i form av penger registrert på ulike konto i banker og finansinstitusjoner - og er slik sett e-penger.

Men når det er snakk om «e-penger» i medienes omtale av ny teknologi for elektronisk betalingformidling er det vanligvis ikke snakk om slike kontopenger, men om noe som best kan forstås som elektroniske kontanter. For å unngå sammenblanding med «elektroniske» kontopenger velger vi derfor å bruke begrepet «e-kontanter» framfor «e-penger» om dette fenomenet.

E-kontanter kan lagres på ulike medier som for eksempel chip-kort og harddisker på hjemmedatamaskiner. De aktuelle medier er betalingsinstrumenter på linje med kredittkort og minibankkort. Men mens kredittkort og minibankkort bare gir adgang til en konto som inneholder betalingsmidler (kontopenger), er det spesielle med e-kontanter at betalingsmidlet her er knyttet direkte til det fysiske lagringsmediet som innehas av forbruker. Også på denne måten minner de om «virkelige» kontanter (sedler og mynter).

Elektroniske kontanter er altså et digitalt motstykke til «virkelige» kontanter. Man ser for seg at de skal bli like universielt akepterte betalingsinstrumenter, like omsettbare, like hendige og like anonyme som virkelige kontanter. Når du har dem kan du altså bruke dem, og når du har gitt dem fra deg kan mottakeren bruke dem. Det skal altså ikke finnes en sentral flaskehals som avregner mellom aktørene. I stedet skal e-kontantene fritt sirkulere som gyldig betalingsmiddel på nettet etter at de har blitt utstedt.

E-kontanter kan også minne mye om de verdier som er lagret på forhåndsbetalte småpengekort slik vi kjenner dem fra kantiner og korttelefoner. Forskjellen er at mens verdien i de fleste småpengekortene er knyttet til en helt begrenset tjeneste (f.eks. et visst antall tellerskritt), er e-kontantene et generelt betalingsmiddel; og mens småpengekortene bare kan brukes som betaling, kan man både motta og betale med e-kontanter.

Det mest kjente eksemplet på e-kontanter er David Chaums DigiCash (Chaum 1992, CNRI 1994), som for tiden prøves ut som elektronisk betalingsmiddel av Merita Bank i Finland. DigiCash er basert på at det tilknyttet hver enkelt valuta finnes en og kun en «sentralbank» med rett til å utstede e-kontanter, og at de e-kontantene den utsteder faktisk aksepteres som betalingsmiddel på nettet (akkurat som vi i Norge har såpass tiltro til Norges Bank at vi uten å blunke aksepterer norske kroner i all kjøp og salg). Man kjøper seg altså DigiCash fra denne «sentralbanken» (med «ordentlige» penger), og får da digitale mynter som er gangbar valuta for innkjøp på nettet. Når man i en transaksjon på nettet mottar e-kontanter kan man enten beholde dem på sin egen PC, eller man kan via denne banken få vekslet dem tilbake til «ordentlige penger».

Et annet eksempel på e-kontanter er Mondex, en elektronisk lommebok utviklet av engelske National Westminster Bank. Mondex er sterkt knyttet til smartkort-teknologi, og tilbyr bl.a. mekanismer som lar brukere overføre e-kontanter fra en elektronisk lommebok (dvs. smartkort) til en annen. Gruppen bak Mondex tror at en smartkortleser ganske snart kommer til å være en integrert del av enhver PC, og at betaling over Internett da rett og slett vil dreie seg om å koble sammen to slike smartkortlesere over Internett og overføre penger.

Fordelen med e-kontanter er at teknologien er svært godt tilpasset den desentraliserte Internett-filosofien. Når e-kontantene er kommet i omløp kan de leve sitt eget liv, og betalingstransaksjoner kan gjennomføres mellom kjøper og selger uten å gå via en eller flere betalingsformidlere (som f.eks. banker). Transaksjonskostnadene med å overføre e-kontanter er lave. Videre er e-kontanter like anonyme som virkelige penger. E-kontanter har ingen historie, verken om hvem som har eid dem, eller hva de har blitt brukt til. Derfor finnes det ingen elektroniske «spor» av den typen som etterlates ved bruk av betalingskort og ymse andre elektroniske betalingstjenester. Ulempen er imidlertid at disse kontantene er like sårbare som «virkelige» kontanter. De kan både stjeles, mistes og ødelegges. For at e-kontanter skal godtas som gyldig betalingsmiddel må imidlertid deltagelsen fra etablerte finansinstutisjoner bli større enn tilfellet er i dag. Dersom man skal gi en eller flere aktører rett til «trykke» e-kontanter kreves også en grenseoppgang mot de tradisjonelle sentralbankenes rolle, og garantier som sikrer mot misbruk av et såpass vidtrekkende privilegium. Disse tekniske og politiske problemene er ikke uoverstigelige, men de vil sørge for at det vil gå minst et par år før denne teknologien kan brukes i andre sammenhenger enn pilotprosjekter.

Konklusjon

En rekke ulike systemer for nettbasert betaling er under utvikling. SET er i den teknologien som på kort sikt ser ut til å få vid utbredelse. For forbrukerene er SET imidlertid en dyr løsning. Derfor er vi tjent med at det også vil finnes plass til rimeligere løsninger som utnytter eksisterende nasjonale infrastrukturer for betalingsformidling.

Verken SET eller gireringsbaserte løsninger er brukbare til mikrotransaksjoner. Sannsynligvis vil behovet for et slikt system bli løst ved at den som levererer markedsplassen også påtar seg oppgaven med å styre avregningen etter mønster fra Telenors «Teletorget».

E-kontanter, i alle fall i sin mest ambisøse form, er fortsatt bare på eksperimentstatdiet. I en mer moderat utgave, hvor e-kontantene ikke lar seg gjenbruke, finnes det imidlertid allerede lovende produkter som vi snart vil se på Internett.

Noter

[1]
Både SET og Scandinavia Online/Novits egenutviklet system (som omtales nedenfor) gir kjøper anleding til å velge mellom flere ulike betalingsinstrumenter. De skritt som er nødvendig for å gjøre dette er utelatt fra begge beskrivelsene. Vi har også utelatt mange av detaljene som vedrørende kryptering, sertifikater og autentiserings-mekanismer.
[2]
Det vil si et kort med en mikrobrikke (microchip) innfelt. Kalles også for «smartkort».
[3]
Disse tallene varierer fra selskap til selskap, og til dels også av det kundeforhold kortinnehaver og brukersted har. De tallene vi opererer med her mener vi er imidlertid er rimelig representative.

Referanser

David Chaum: Achieving Electronic Privacy; Scientific American, August 1992

CNRI (Corporation for National Research Initiatives): Electronic Cash, Tokens and Payments in the National Information Infrastructure; Cross-Industry Working Team Report on Electronic Cash in the National Information Infrastructure, Reston (Virginia, USA), 1994

Kevin T. Higgins: Into the Cyberspace; Credit Card Management, February 1995

Norges Bank: Betalingsformidling. Rapport 1995; Oslo, juni 1996

Pål Erik Robinson og Dag-Inge Flatraaker: Inntekter, kostnader og prissetting i betalingsformidlingen; Penger og Kreditt, #2, Norges Bank, Oslo, 1995

Olav Torvund: Betalingsformidling i et rettslig perspektiv; Tano 1993

Olav Torvund: F orbrukernes rettsstilling ved betaling på Internett; konferansen: «Nye utfordringer i betalingsformidlingen», Oslo 16-17 okt. 1996

Creative Commons License Copyright © 1996 Gisle Hannemyr og Eline Vedel. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.
Artikkelen er opprinnelig skrevet høsten 1996 som ett bidrag (enkeltkapittel) til et ikke-realisert bok-prosjekt med planlagt utgivelse våren 1997.

[Engelsk innholdsfortegnelse] [Norsk innholdsfortegnelse]
[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [neste]