EN HVIT ELEFANT PÅ FORNEBU?

I september 1998 sa Kollegiet ved Universitetet i Oslo enstemmig "nei" til et forslag fra statsråd Jon Lilletun og Utdanningsdepartementet om å flytte Institutt for Informatikk til Fornebu. Lilletuns flytteplaner kom som et resultat av energisk lobbyvirksomhet fra så ulike personligheter som skipsreder Fred Olsen og arbeiderpartimannen Gudmund Hernes. Reaksjonene på beslutningen om å beholde Institutt for Informatikk på universitetsområdet på Blindern lot ikke vente på seg: I bransjebladet Computerworld anklager Britt Wang Løvvik universitet for å ville "forbli i sine elfenbenstårn", og i ukeavisa Telecom Revy slår LOs nestformann Jan Balstad kort og godt fast at "Universitetet i Oslo er dumme". Et sammendrag av reaksjonene så langt – slik jeg har støtt på dem i pressen og i selskapslivet – er at de fleste tolker universitetetets motstand mot å flytte som nok et bevis på at universitetet er rammet av framskreden næringslivsfrykt.

For tiden har jeg min arbeidsplass på og mottar min lønn fra Universitetet i Oslo, men gjennom eierskap, styreverv og rådgivingsoppdrag for flere bedrifter har jeg fortsatt en fot (for ikke å snakke om penger) plassert i IT-industrien. Verken som universitetsansatt eller som investor kjenner jeg meg igjen i det bildet som lobbyistene her maler av universitetet eller av måten nyskapning i norsk næringsliv foregår på. Uten å spekulere i hvilke motiver som ligger bak de mange påstander som nå blir framsatt i kjølvannet av Kollegiets nei til invitasjonen fra IT Fornebu vil jeg gjerne drøfte noen av de mytene som påstandene tydeligvis tar utgangspunkt i:

Myte 1: Universitetet ønsker ikke å ha noe å gjøre med næringslivet. Fakta: Universitetet samarbeider allerede med næringslivet på en lang rekke fronter: Utveksling av personell gjennom deltidsstillinger og eksterne veiledere og sensorer, deltagelse i næringslivsstyrte forskningsprogrammer, samt en del oppdragsforskning. Ikke sjelden skjer det at teknologi som er forsket fram ved universitetet danner grunnlaget for nyetableringer og nye arbeidsplasser.

Myte 2: Lokalisering til IT Fornebu er en nødvendig forutsetning for et samarbeide med næringslivet. Fakta: Så langt ser IT Fornebu ut til å bestå av Telenor, Telenor og Telenor. Telenor er en stor og solid IT-bedrift, men særlig representativ for den innovasjon og nyskapning som foregår i norsk IT-bransje er Telenor ikke. Som gammelt monopol har Telenor rett og slett for mange barrikader å forsvare til at organisasjonen er særlig opptatt av å erobre nye. For universitetet er det langt mer attraktivt å være tilgjengelig for samarbeide med de mange små og sultne bedriftene hvor fokus på og forståelsen for nyskapning er langt mer intens. Og de befinner seg altså ikke på Fornebu, men derimot i Forskningsparken på Blindern, blant mediebedriftene i Nydalen, samt i underskogen av selskaper som er grodd opp rundt Sintef, Norsk Regnesentral og det nye Rikshospitalet.

Myte 3: Flytting til Fornebu vil ikke gå ut over studentene. Fakta: Studenter med informatikk i fagkretsen har (heldigvis) et bredere fundament for sin embetseksamen enn bare de fag som tilbys ved Institutt for Informatikk. En flytting fra Blindern vil nødvendigvis gjøre studentene og/eller ansatte til pendlere. Pendling mellom Blindern og Fornebu vil erodere det faglige og sosiale miljøet ved instituttet, svekke rekrutteringen og gi studentene dårligere kontakt med instituttet og de ansatte. Og det er gjennom å utdanne kompetente og dyktige fagfolk at universitetet har sin fremste berettigelse – også i forhold til de behov næringslivet har.

Gudmund Hernes hevder at IT Fornebu ikke er et sted, men en idé. Det er mulig, men det er i så fall en idé som datostemplingen har gått ut på. For denne observatøren virker IT Fornebu som et siste ekko av kraftsosialismens tro på at det er mulig å skape noe blott gjennom sentralisering, styring og størrelse. Slik sett føyer IT Fornebu seg pent inn i den politiske tradisjonen som i tur og orden ga oss Jernverket i Mo i Rana, Kongsberg Våpenfabrikk, Winix og Norsk Datas Funn-sentre. Og som disse tidligere prosjektene kjennetegnes IT Fornebu av en i beste fall diffus presentasjon av hva som skal være målet for virksomheten – ut over svadapregede abstraksjoner som "satsing på IT" og "oppbygging av nasjonal kompetanse". Så langt har fokus i IT Fornebu-prosjektet vært rettet mot utvikling av informasjonsteknologi nær sagt for teknologiens egen skyld. Det lover ikke godt. IT-industrien i Norge har verken tradisjoner eller størrelse som skulle tilsi at en slik satsing vil resultere i noe annet enn en kuriositet. Et mål bedre tilpasset norsk industriell infrastruktur skulle være å utvikle bruk av IT i annen virksomhet med sikte på å redusere kostnader og å oppnå strategiske fordeler. Men et slikt prosjekt forutsetter en mindre sentralisert modell enn den som ligger til grunn for IT Fornebu.

For meg framtrer IT Fornebu i stadig sterkere grad som en hvit elefant – et symbol som koster samfunnet mye uten å være til nytte. Blir prosjektet gjennomført er sannsynligheten stor for at den fremste effekten av IT Fornebu blir å suge opp penger og talent uten at det kommer så forferdelig mye ute av senteret.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 11, 1998
Copyright © 1998 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---