MAGEFØLELSE OG VIRKEMIDLER

Seksuelle overgrep mot barn er avskyelige. De bildefragmentene som de siste ukene har flimret over tv-skjermene av små, blodige kropper og barn med uendelig triste og redde øyne har vært som knyttneveslag i magen. Vissheten om at det eksisterer en «industri» hvor barn helt ned til spedbarn­stadiet mishandles for å gi opphav til pornografi for personer med pedofil legning gjør meg både kvalm, redd og rasende.

I debatten omkring seksuelle overgrep mot barn har Internett fått sin del av oppmerksomheten. Internett skaper ikke overgrepene, men det spiller en sentral rolle i å støtte opp under og gi næring til de sosiale og økonomiske strukturene som er en av forutsetningene for overgrepsindustrien. Det er mange årsaker til dette, men den viktigste er at nettet i utstrakt grad har forenklet prosessen med å produsere og formidle ulovlig materiale. Mens de som drev denne trafikken den gangen verden var analog var avhengig av fotolaboratorier, trykkerier og distributørnettverk, er det i dag enkelt for en innehaver av et webkamera, en PC, et modem og et Internett-abonnement å mangfoldiggjøre og distribuere elektroniske bilder og filmer fra kjøkkenbenken. Dessuten gjør nettet det mulig for overgriperene å utveksle kontrabande i egne, lukkede, fora på tvers landegrenser og utenfor alle konvensjonelle overvåkingsinstanser.

Det er derfor ikke særlig overraskende at sentrale politikere nå ønsker seg overvåkning av Internett. Justisminister Aud-Inger Aure kommenterer i Aftenposten den 27. juli 1998 at overvåkning av elektronisk post og samtalegrupper på Internett «høres svært interessant ut» som virkemiddel i kampen mot barnepornografi. I Dagsnytt Atten den 7. august ordlegger statsminister Kjell-Magne Bondevik seg på lignende vis.

Jeg skjønner at justisministeren og statsministeren ønsker å gjøre noe med dette. Jeg antar at de begge er mennesker som føler den samme kvalme og redsel, det samme raseri og det samme knyttneveslaget i magen som oss andre når de blir konfrontert med overgrepsindustriens bestialitet.

Men spørsmålet er om magefølelser er en tilstrekkelig bakgrunn for å velge politiske virkemidler? Det høres besnærende ut å kunne «overvåke Internett» – men politikk handler om mer enn å finne besnærende løsninger. For eksempel bør man også bringe på det rene svar på følgende: Er det mulig?, Vil det virke?, og Hva vil det i så fall koste?

For å ta det siste først: Det kan virke smålig å snakke om prislapper når det er våre barns helse og helbred som står på spill, men politikk dreier seg blant annet om prioritering. Med mindre vi er villig til å tildele politiet ubegrensede ressurser vil nødvendigvis flytting av ressurser over på en mer intens overvåking av Internett medføre at andre oppgaver vil bli prioritert lavere – og det igjen betyr at det vil bli mindre ressurser til andre typer etterforskning av seksuelle overgrep mot barn.

Blant eksperter er det høyst divergerende oppfatninger om det er «mulig» å overvåke Internett. I vestlige demokratier svarer de fleste «nei» på dette spørsmålet. Det har imidlertid ikke stoppet Singapore og andre diktaturstater fra å forsøke. I slike land passerer all Internett-trafikk gjennom sentrale datamaskiner hvor den saumfares av representanter fra myndighetene som (i det minste i teorien) sørger for at sendere og mottakere av uønsket materiale (enten dette nå er politisk ukorrekt eller bare usømmelig) forsøkes stilt til ansvar for sine handlinger. I realiteten lykkes diktaturstatene bare så måtelig med å kontrollere informasjonsstrømmen.

For den som har de rette kunnskapene er det trivielt å benytte falsk identitet på Internett. Dersom politiet overvåker trafikken på nettet på jakt etter sendere og mottagere av ulovlig pornografi kan man lett tenke seg hvor fristende det kan bli for enkelte å utnytte dette ved å spre rundt seg med ulovlig pornografi som tilsynelatende stammer fra en person de mener «fortjener» å bli politietterforsket. Og avhengig av hvor dyktig forfalskningen er kan de håpe på alt i fra en enkelt politirassia og til at offeret blir stilt for retten og dømt.

Et betimelig spørsmål i tilknytning til alt dette er hvorvidt og hvordan et virkemiddel som utvidet overvåkning av nettet vil virke. Så langt jeg klarer å bedømme vil effekten i beste fall være høyst midlertidig. Kryptoteknologi med militær styrke eksisterer og er både enkelt og billig å ta i bruk. Man trenger neppe være synsk for å se at økt overvåkning derfor vil bli tett fulgt av økt bruk av kryptografi. Før eller siden, eventuelt etter en eller annen slags prosess hvor både overvåkning og kryptering trappes opp til begge deler til slutt er altomfattende, vil resultatet være at all datakommunikasjon er sterkt kryptert og en eventuell overvåkning er uten effekt.

Spørsmålet er derfor ikke om politiet skal få anledning til å etterforske overgripere og mishandlere (for det skal politiet selvsagt). Spørsmålet er hvordan politiet best gjør dette. De mer eller mindre løse tanker som landets statsminister og justisminister har brakt til torgs virker lite realistiske, men utgjør like fullt en trussel mot personvernet. Spørsmålet er imidlertid om de også utgjør en trussel mot de forbrytere som trafikkerer i barnepornografi? Jeg er redd for at svaret på det siste spørsmålet er «nei», og at disse virkemidlene i sin ytterste konsekvens kan innebære at politiet bruker mindre av sine ressurser på å forfølge overgripere og mishandlere, og desto mer på å overvåke alle oss andre.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 9, 1998
Copyright © 1998 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---