10. Appropriasjonskunst
Jeg har tidligere drøftet bestemmelsene omkring avledede verk og bearbeidelser, og den vanskelige grenseoppgangen mellom avledere verk og plagiat.
Fra kunsthistorien kjenner vi imidlertid en rekke eksempler på at kunstnere
har brukt andres verk uten lov. De mest kjente eksemplene er kanskje
dadaistenes gjenbruk av eksisterende gjenstander
(«readymades»),
og
fotomontasjene til John Heartfield.
Heartfield tok gjerne utgangspunkt i nazistenes egne propagandabilder og slagord, men flettet dem sammen på måter som ga budskapet en helt annen «vri» enn originalen. For Heartfield var det å bruke umanipulerte originalfoto et poeng i seg selv. Montasjen som det lenkes til i forrige avsnitt er påført følgende notis i øvre høyre hjørne: «Zu den Portraits von Hitler und Göring wurden Originalaufnahmen unverandert verwendet.» (Til portrettene av Hitler og Göring er det brukt uforandrede originalfotografier.)
I nyere tid har f.eks. popkunstnere som Erró, Robert Fishborne og Andy Warhol gjenbrukt Munchs «Skrik» før Munch falt i det fri (det skjedde i 2015). Men mens forvalterene av Munchs rettigheter konsekvent krevde vederlag når Munchs verker ble benyttet som illustrasjoner eller i reklame, har de valgt å ikke kreve vederlag når Munchs verker gjenbrukes av popkunstnere.
En annen berømt popkunstner, Roy Lichtenstein, har bearbeidet Disney's Mickey Mouse og andre tegneseriefigurer. Her hjemme er kjARTan slettemark blant annet kjent for sine «Nixon Visions» fra 1972. Verket består av en serie bilder der et offisielt propagandabilde av Richard Nixon er manipulert med saks og lim, og klippet sammen med en kaffekopp hentet fra en svensk Gevalia-annonse.
Blant gatekunstnere som arbeider med stensiler er det vanlig å bruke eksisterende fotografier og andre bilder som forelegg.
Enkelte har begynt å omtale slike kunstverk, der allerede eksisterende kunstverk, fotografiske bilder, varemerker, grafisk design, gjenstander og andre samtidsreferanser brukes som utgangspunkt for ny kunst, for «appropriasjonskunst».
Ordet spiller på at denne kunsten forsøker å appropriere (overta) et allerede eksisterende uttrykk og gjøre det til sitt eget. Ordet er forholdsvis nytt (dvs. det stammer fra 1980-tallet), og er opplagt et forsøk på legitimere slik kunst ved å gi den et eget navn. Politisk forsøker appropriasjonskunstnere gjerne å opponere mot de begrensninger i ytringsfriheten som er innbakt i dagens opphavsrettslovgivning og det eierskapet til bestemte uttrykk som man mener å finne i lovverket.
På slutten av 1970-tallet begynte en gruppe kunstnere, med Richard Prince and Sherrie Levine som de mest profilerte, å «re-fotografere» allerede eksisterende fotografier og hevde at resultatet av en slik prosess var et nytt og selvstendig kunstverk. Typiske motiver var sigarettreklamer, stillbilder fra B-filmer og kjente dokumentarbilder fra depresjonen.
Bildet som er gjengitt til høyre over er et av Richard Princes mest kjente. Det ble solgt for over USD 1,2 millioner på en auksjon i 2005 (den høyeste prisen som til da er betalt for et samtidsfotografi). Bildet er rett og slett en avfotografering av magasinsiden til venstre, som er en reklame for sigarettmerket Marlboro. Bortsett fra å «re-fotografere» bildet og blåse opp resultatet til en størrelse 190,5 × 127 cm har Prince ikke gjort annet enn å beskjære det slik at Marlboro-logoen og helse-advarselen ikke vises. Så vidt jeg vet har ingen forsøkt å rekke Prince for retten for plagiat av akkurat dette bildet.
Fotografen Patrick Cariou valgte å imidlertid saksøkte Prince for plagiat etter at Prince «re-fotograferte» minst 30 bilder fra en bok med dokumentarbilder av rastafarianere som Cariou hadde utgitt. Et eksempel vises over. Bildet til venstre er Patrick Carious original, bildet til høyre er Richard Princes manipulerte versjon.
I rettsaken var det imidlertid Prince som i all hovedsak fikk medhold. Avgjørelsen førte til at Cariou inngikk et forlik der han frafalt de gjenværende krav til Prince. Man skal være varsom med å utlede noe om rettstilstanden i Norge baserte på rettsavgjørelser i USA, men det virker som at så lenge det er snakk om kunst, finnes det betydelige grader av frihet med hensyn til å skape nye verk baserte på eksisterende verk.
I samband med satire gjenbrukes ofte verk. I 2006 benyttet for eksempel organisasjonen Natur og Ungdom et portrett av Jens Stoltenberg hentet fra filmplakaten til filmen «Oljeberget» som utgangspunkt for en satirisk bearbeidelse (se faksimile: originalen til venstre, bearbeidelse av Natur og ungdom til høyre).
Natur og Undoms bearbeidelse ble anmeldt til politiet av fotografen bak det originale plakatbildet fordi han mente at bearbeidelsen var et inngrep i hans opphavsrett og gjenbruken var krenkende. Politiet valgte imidlertid å henlegge anmeldelsen, og fotografen valgte ikke å forfølge dette videre gjennom et sivilt søksmål. Dermed ble det ingen rettsak og vi kan bare spekulere om hva utfallet av en slik sak ville blitt.
Som så ofte i jussen står ulike paragrafer og hensyn mot hverandre. På den ene siden har vi åndsverkloven, som verner opphaveren og verket. På den annen side har vi Grunnlovens § 100 (om at «Ytringsfrihed bør finde Sted»).
I linjen fra dadaistene og Heartfield og fram til Natur og Ungdom eksisterer det imidlertid en kunsthistorisk tradisjon som i det minste tolerererer denne typen gjenbruk av vernede verk i kunstnerisk, satirisk og politisk øyemed. Uten at jeg tør mene noe bestemt om hva rettstilstanden er på dette området (de lege lata), så mener jeg at det burde være rom i opphavsrettslovgivningen (de lege ferenda) for at denne typen kunstneriske, satiriske og kritiske ytringer skal være tillatt.