[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [neste]

FRI PROGRAMVARE

Richard Stallman på besøk i Oslo

av Gisle Hannemyr

Litt før klokken 1900 torsdag 12. november 1998 ruslet jeg mot Informatikkbygget på Blindern til et «åpent møte med Richard M. Stallman». I mitt stille sinn lurte jeg lurte på hvor mange av dagens studenter som i det hele tatt har hørt om Richard M. Stallman og kunne tenke seg å komme. Fem? Ti? Tyve? Kanskje femti!

Klokken 1905 er det imidlertid klart at Store Auditorium med plass til nærmere fire hundre personer er fullt. Etter et kort krigsråd velger man å forflytte det hele til et større lokale på øvre del av campus. Jeg blir stående igjen en stund igjen å se på et tog av mennesker (500? 600?) som beveger seg gjennom nysnøen og over gangbroen som fører til øvre Blindern. Er det slik en folkebevegelse ser ut?

For de uinnvidde: Richard M. Stallman tilhører den generasjonen hackere som tidlig på syttitallet befolket (og til tider bebodde) AI-laboratoriet i niende etasje, Tech Square, MIT. Steven Levy kaller ham: «The last of the true hackers» i sin mesterlige skildring av miljøet i boken «Hackers: Heroes of the Computer Revolution» (Anchor Press 1984). På AI-laboratoriet skapte Stallman og hans venner på denne tiden en lang rekke nyskapninger innenfor program- og maskinvare: editoren emacs, operativsystemet ITS, kompilatorer, interpretere, og en enorm mengde mindre verktøy og anvendelser. Både i arbeidsmetodene og i sine produktene skilte hackerene seg radikalt fra resten av databransjen. De jobbet som regel i løst sammensatte, selvorganiserende team uten noen formell ledelse, arbeidsdeling eller prosjektstruktur – og produktene ble bevisst og uten unntak konstruert vid åpne. Det sentrale prinsipp ved systemdesign var at brukerne skulle ha den samme adgang og den samme mulighet som utviklerne til å forstå systemene, og om ønskelig være i stand til å endre dem og tilpasse dem til egne behov. Hackerne mente at edb-systemer verken skulle ha tekniske eller juridiske begrensninger med hensyn til hva som var mulig av brukertilpassing.

I 1984 begynner ledelsen ved MIT å søke tettere bånd med den raskt voksende dataindustrien. Det er ikke lenger selvsagt at Stallman og hans kollegaer får lov til å lage åpne systemer. I stedet for å tilpasse seg den nye tiden sier Stallman opp jobben. Så skriver han «The Gnu Manifesto» – delvis et bekjennelsesskrift og delvis en prosjektplan.

I manifestet forteller Stallman hvorfor han mener at det er til beste for brukerne og for samfunnet at programvare er «fri». Og han skisserer en plan for hvordan man skal oppnå dette. Nå står han altså fjorten år senere i et auditorium i Oslo, Norge, smekkfullt av entusiastiske brukere av den programvaren prosjektet har avfødt, og forteller dem hva «fri» programvare egentlig dreier seg om.

For Stallman er det viktig å få fram at «fri» programvare ikke er det samme som «gratis» programvare. Det er riktig nok ingen fornuftig grunn til at intellektuell eiendom, som for eksempel over Internett kan reproduseres i det uendelige med helt forsvinnende marginalkostnader per kopi, bør koste noe mer enn overføringskostnaden etter at man har finansiert utviklingen av originalen – men den essensielle betydningen av ordet «fri» i «fri programvare» er at ordet står for «frihet», ikke for «gratis». Og de friheter det er snakk om er frihetene til å bruke, studere, lære av, forbedre og distribuere produktet.

Stallmans prosjekt har navnet «Gnu». Prosjektet har utviklet en spesiell rettighetsparaply (populært kalt «Copyleft» – et ordspill på «Copyright»). En copyleft-lisens gir alle brukere av prosjektets produkter alle mulige friheter utenom én: man får ikke frihet til å nekte andre den frihet man selv nyter.

I dag kan Gnu-prosjektet tilby sine brukere en enorm mengde programvare. Fra webstedet til Free Software Foundation (http://www.fsf.org/) kan man laste ned både grunnleggende utviklingsverktøy som editorer, kompilatorer, ymse sluttbrukerprogrammer for alt fra trykksakproduksjon og til avansert bildebehandling og selvsagt en mengde spill. De fleste av programmene er tilgjengelig både under Windows eller MacOS for de som måtte ønske å benytte operativsystemkjerner fra Microsoft eller Apple. Og for dem som foretrekker Unix kan Gnu-verktøyene selvsagt også benyttes sammen med Linus Torvalds operativsystemkjerne Linux (hvor da også kjernen er «fri» og omfattet av copyleft-lisensen). Dersom man velger å anskaffe Linux-ut-av-boksen løsninger fra for eksempel Red Hat får man «på kjøpet» med enorme mengder av Gnu-programmer, slik at den mest korrekte betegnelser på en slik installasjon er «Gnu/Linux» snarere enn bare «Linux».

Mange har oppfattet Gnu-prosjektet og det sterkt politiserte syn som Stallman selv har på programvareutvikling som et frontalangrep på Microsofts nærmonopol. Men for Stallman er det ikke Microsoft som er hovedfienden: det er hele den kommersielle programvareindustrien. Ethvert IT-selskap som gjør livet vanskeligere for sine brukere ved å nekte dem adgang til verktøy, informasjon eller rettigheter er en del av problemet og skal bekjempes. Hvor taktisk lurt det er å posisjonere seg i så sterk grad i opposisjon til de økonomiske lover og forretningsstrukturer som hersker i samfunnet for øvrig kan nok diskuteres. Men at Stallman og hans tusenvis av frivillige medarbeidere gjennom sitt prosjekt har skapt en uhyre spennende utfordring til disse er det liten tvil om.


Creative Commons License Først publisert i: PC World Norge, nr. 13, 1998
Copyright © 1998 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

[Engelsk innholdsfortegnelse] [Norsk innholdsfortegnelse]
[tilbakemelding] [Gisle Hannemyrs hjemmeside] [opp] [forrige] [neste]