DATAHISTORIENS HELTER

I en kronikk i Dagbladet 16. august 2002 leverer Sigurd Hov Moen en framstilling datahistorien som er som klippet fra hjemmesidene til IBM. «PC-en er 20 år» slår overskriften fast, og viser til en IBM-maskin fra 1981. Samtidig fortier han at personlige datamaskiner fra andre produsenter dukket opp så tidlig som i 1975. Skal IBM krediteres noe, så er det at markedsføringsbudsjettet som selskapet la bak kampanjen som knyttet selskapsnavnet til begrepet «personal computer» bidro til å popularisere dette uttrykket for enbrukerdatamaskiner.

Det finnes en grunntone i Moens lovtale for PC-en, og den er det er de store selskapene som står bak innovasjon og nyskapning, gjerne drevet av edle motiver om gjøre teknologi tilgjengelig for «folk flest». I tillegg til IBM er det Intel og Microsoft som utropes til helter.

Dette er en omskriving av historien som de PR-avdelingene i de samme selskapene sikkert er såre fornøyd med. Men ser man forbi festtaleformuleringene finner man en annen virkelighet.

For eksempel skriver Moen følgende om Intels utvikling av mikroprosessoren: «Men fortsatt var maskinene altfor stor[e] og framfor alt altfor komplisert å bruke til å kunne selges til hvermannsen. Det var utfordringen Intel tok opp i begynnelsen av 70-åra.» Det er imidlertid et historisk faktum at ingen i Intel verken så eller tok en slik utfordring. Utviklingen som ledet fram til den første mikroprosessoren i 1971 var noe så prosaisk som et konsulentoppdrag for en Japansk kalkulatorprodusent. Først godt i ettertid innså Intel hvilke muligheter som fantes i produktet og kjøpte rettighetene tilbake fra japanerne.

Men utenfor Intel og den etablerte dataindustrien fantes det folk som brant for å demokratisere tilgangen til teknologien. Folk som J.C.R. Licklieder (initiativtakeren til Internett), Ted Nelson (skaperen av hypertekst), Ed Roberts (som utviklet den første personlige datamaskinen), Fred Moore (i «Homebrew Computer Club»), Kristen Nygaard (som la grunnlaget for objektorienterte grensesnitt), Lee Felsenstein (i prosjektet «Community Memory»), Bob Albrecht (i «People's Computer Company»), Vint Cerf (Internetts «far»), Jon Postel (Internetts «jordmor») og Tim Berners-Lee (som laget World Wide Web). I biografiene til disse og hundrevis av andre idealister som aldri drømte om å patentere oppfinnelsene og oppdagelsene sine finner man det nybrottsarbeidet som siden har gjort Bill Gates i Microsoft så utstyrtelig rik.

Slik beskriver Moen Microsofts inntreden på arenaen: «et lite og til nå ukjent selskap, Microsoft - grunnlagt fire år tidligere av de to studiekameratene Bill Gates og Paul Allen - leverte operativsystemet PC-DOS 1.0, som med sitt brukervennlige grensesnitt med ett slag flytta datateknologien ut fra de profesjonelle dataavdelingene og gjorde den tilgjengelig for nær sagt folk flest».

Microsoft var på det tidspunktet langt fra en ukjent størrelse. Selskapets kontrollerte markedet for programmeringsspråk for personlige datamaskiner. Det var ønsket om å lisensiere selskapets hovedprodukt, Microsoft Basic, som var den opprinnelige årsaken til at utviklingsteamet fra IBM tok kontakt med Microsoft og Bill Gates. Den omstendighet at Microsoft også endte opp som leverandør av operativsystemet til maskinen, i stedet for IBMs opprinnelige kandidat (CP/M fra Digital Research) er en historie for seg.

Men at brukergrensesnittet i PC-DOS 1.0 innebar noe framskritt er kort og godt vrøvl. PC-DOS var allerede ved lanseringen i 1981 «gammeldags» og kommandodrevet. Seks år tidligere, i 1975, hadde folkene på Xerox PARC vist fram en personlig datamaskin, Alto, med et grafisk brukergrensesnitt - en blek kopi av dette dukket først opp på IBMs PC i 1985.

PC-DOS var ikke en gang utviklet av Microsoft, men den lille bedriften Seattle Computer Products og deres programmerer Tim Paterson. Under navnet 86-QDOS (der initialene sto for «Quick and Dirty Operating System») hadde programmet vært på markedet siden høsten 1980. Det Microsoft og Bill Gates gjorde var å lisensiere programmet fra Seattle Computer Products i oktober 1980, for så å selge det videre til IBM under navnet PC-DOS 1.0 en knapp måned senere.

Det er dessuten ingen hemmelighet i bransjen at dette programmet på en del vesentlige områder er en kopi av det inntil da markedsledende operativsystemet for PCer, CP/M, utviklet av Gary Kildall i selskapet Digital Research. Det faktum at så vel brukergrensesnitt som kallgrensesnitt i PC-DOS 1.0 er kopiert fra CP/M var etter all sannsynlighet årsaken til den moderate suksess som PC-DOS oppnådde i begynnelsen. Ved å kopiere disse viktige elementene kjente de som allerede benyttet CP/M seg igjen når de benyttet PC-DOS. Det kopierte kallgrensesnittet gjorde det dessuten lett å flytte programvare som opprinnelig var utviklet for CP/M til PC-DOS.

I sitt avslutningsavsnitt påstår Moen at det er Microsofts produkter som sikrer «kompatibilitet». Det samme argumentet framføres av Microsoft selv, hvor dette spesielle tekniske uttrykket (kompatibilitet) er nytale for den omstendighet at dersom ingen bruker noe annet enn produktene fra Microsoft (med andre ord et monopol) så bør det gå rimelig greit å få ting til å spille sammen.

Helt greit går det likevel ikke! Brukere av Microsofts kontorstøttepakke Office 95 kunne for eksempel ikke åpne filer som de fikk tilsendt fra samarbeidspartnere som benyttet Office 97. Nå er en ny versjon på trappene, Office XP, og foreløpige rapporter forteller at heller ikke denne er kompatibel med de tidligere versjonene. Ved å både å ha balletak om markedet og ved bygge slike planmessige inkompatibiliteter inn i nøkkelprodukter presser Microsoft sine kunder til å betale på nytt og på nytt for de samme produktene.

Det kan virke merkelig å krangle om hvem som er datahistoriens helter. Men historien er en nøkkel til å forstå nåtiden. De store selskaper vet hvordan de kan bruke sitt herredømme over teknologien til å kontrollere kunder og kue konkurrenter. Selskapenes PR-avdelinger arbeider utrettelig for blant annet å skape det innrykk at den makt disse selskapene har over kunder og markeder er noe de har gjort seg fortjent til gjennom innovasjon og nyskapning.

Men det ser vi forbi festtalene oppdager vi at det ofte er andre som står for det skapende arbeidet, men uten tilgang til kapital og et velsmurt PR-maskineri blir det verken penger eller ære ut av innsatsen. Det er makta som rår, og de virkelige heltene blir glemt.

---

---