Dagens Næringsliv 2005-11-26, s. 95

Etter festen

Tellef Øgrim

Nettets uskyldige barndom er over. De som fortsatt kun ser gratis moro fra lykkelige idealister, er for naive for vår tid. Tunge skyer tårner seg opp i horisonten, tunge av overvåkning, kontroll, kommers og hemmelighold.

De som ikke har sett det før, skjønner det når de leser Gisle Hannemyrs nye essay om internett i Universitetsforlagets serie «Hva er . . .».

Forskeren og nettpioneren Gisle Hannemyr starter før oss andre. Hans grep om de teknisk funksjonelle og de historiske sidene ved nettet er imponerende. Hans «politiske» analyse er skarp, men noe firkantet i sin avvisning av kapitalismens potensielle skaperkraft.

Truslene kommer ifølge Hannemyr fra to sider. Fra de kommersielle krefter som etterhvert har innsett inntjeningspotensialet som ligger i kaoset. I sin opprinnelige, åpne form var det umulig å se hvordan man skulle kunne gjøre profitt på nettet. Det utgjør ifølge forfatteren mye av grunnen til at de samme krefter nå ivrer for mer kontroll. Under dekke av å øke kundenes sikkerhet, ønsker de å låse oss inn, fange oss og styre oss på måter som nettets opprinnelige arkitekter hverken ønsket eller forutså. Disse selskapenes virksomhet består ifølge Hannemyr i stor grad i å forsøke å rane til seg allmenningen.

Han peker på at praktisk talt all teknologi som danner grunnlaget for internett, er utviklet av ikke-kommersielle krefter og at selskaper som IBM, Microsoft eller Hewlett-Packards tilnærming til nettet har pågått ved at de har «pakket inn» løsninger som enten er tuftet på offentlig finansiert forskning, eller fri tilgjengelig programvare.

Truslene kommer også fra myndigheter som ønsker seg mer overvåkning og registrering. Hannemyr er langt fra imponert over lovgivere, for eksempel de i EU, som vedtar lover som beskytter det han kaller «overkoding av min private datahverdag». Det verste eksempelet er lovbeskyttelsen av tiltaket fra Microsoft-prosjektet NGSCB (Next Generation Secure Computing Base). Hannemyr karakteriserer det som «en teknologi som er konstruert for å invadere brukernes livsverden», gjennom å styre hjemme-pc-ens tilgang til innhold og funksjoner på nettet.

Hannemyr vil vite om vi vil at den innovasjonen som skapte internett, skal fortsette, og om vi ønsker at den skal fortsette i en form som setter brukerne istand til å tilpasse den (innovasjonen) sine behov. Hvis svaret er ja, er det særlig viktig at private aktører ikke får lov til å rane til seg internett gjennom programvarepatenter og gods-eid teknologi.

Det å følge Hannemyrs språkbruk er interessant i seg selv. Begrepene ran av allmenning, overkoding og godseid teknologi er selvfølgelig ikke tilfeldige valg. De er der for å tegne et helt spesielt og fryktinngytende bilde av fienden. I Hannemyrs analyse er det kun store it-selskaper som Apple og Microsoft som har interesse av å kopibeskytte musikkfiler. Det eneste motivet er å tvinge oss til å kjøpe den spilleren som kan dekode de låste filene. Motivet bak disse sperrene er utvilsomt kommersielt, men også opphavsmenn, enten det er plateselskaper eller enkeltartister, har vært pådrivere for denne kopibeskyttelsen.

Her blir bildet Hannemyr tegner av de onde it-bossene for unyansert. Rett skal likevel være rett. Den som ikke føler, i det minste litt, engstelse etter å ha lest Hannemyrs bok om internett, må ha tykk hud. Det er ingen tvil om at det finnes betydelige krefter som, i mange tilfeller etter først å ha vendt internett ryggen, nå velger å nærme seg det med det mål for øye å kontrollere for å profittere.

Trolig har han også rett i at en eventuell gjennomføring av alle reguleringsforslag som foreligger, ville gjort nettet til «det perfekte redskap for overvåkning og informasjonskontroll». Noen har fått gjennomslag. Et eksempel er norsk. Økokrim kan for eksempel pålegge teleoperatørene å registrere og lagre elektroniske adferdsdata og elektroniske spor for alle brukere av elektroniske tjenester.

Hannemyr minner om at den tyske okkupasjonsmakten brukte opplysninger om personer i norsk førkrigsstatistikk til å plukke ut jøder for deportasjon til konsentrasjonsleirer på kontinentet. Dette er blitt et av forfatterens viktigste perspektiver: at poenget ikke er hvilke motiver de som utvikler teknologien, har. Poenget er ikke om planene er å benytte tiltakene til overvåkning og sensur. Poenget er, som han skriver, «at teknologien kan misbrukes».

Til tross for at han i bokens sluttord insisterer på at han er en optimist, og at han i bunn og grunn tror at de frie og åpne delene av nettet er for sterke til å bli kneblet, fremstår Hannemyr i denne bokens mest interessante kapitler (de som handler om makt og informasjonsindustri) i rollen som advarer med sterke pessimistiske trekk. I hans pessimisme avtegner det seg en utopi om internettet som en avkommersialisert og deregulert verden.

Det er ingen tvil om at åpen og ikke-kommersiell programmering danner det tekniske grunnlaget for internett, heller ikke at de store it-selskapene har annektert åpen programvare i vinnings hensikt. Men hvor hadde weben vært uten de grådige kapitalistene? Til tross for overtrampene for eksempel Microsoft har gjort seg skyldig i, finnes det også grunner til å anerkjenne den rollen selskapet har spilt for å gjøre nettbruk lett tilgjengelig for massene, selv om selskapet lenge vendte ryggen til nettet.

I sitt forhold til it-kapitalistene blir Hannemyr rett og slett for demoniserende. Vi hadde ikke hatt internett i alle hjem, hadde det ikke vært for profitthungrige kapitalister, like lite som vi ville hatt rock'n'roll.