avatar

Du kan'ke alltid få hva du vil ha

Både Sveits og Nederland har nylig utredet nedlasting av opphavsrettsbeskyttet materiale fra Internett. I Norge har slik nedlasting vært ulovlig dersom eksemplaret som lastes ned er lagt ulovlig ut på nett (jf. § 12 i norsk åndsverklov) siden 2005.

Men i Sveits og Nederland har man konkludert motsatt. I disse landene tillater man ikke-kommersiell, privat nedlasting under regler som tillater såkalt “fair use” (rimelig bruk) av opphavsrettbeskyttet materiale, jf. disse meldingene vedrørende hhv. Nederland og Sveits. Men i alle fall Sveits blokkerer også rutinemessig tilgangen til nettsteder som tilrettelegger for deling av opphavsrettbeskyttet materiale.

The Rolling Stones: You can't always get what you want.

Begrunnelsen for denne beslutningen ser ut til å være en undersøkelse av de økonomiske og kulturelle effektene av nedlasting utført i Nederland. Denne undersøkelen konkluderer at totalt sett er effekten av nedlasting positiv. Hovedsaklig fordi inntektstapet for artister og produsenter som følger av at forbrukerne laster ned filer, oppveies ved at økonomien som helhet tilføres andre inntekter (anslått til omlag 100 millioner Euro) som følge av nedlasting. Inntektstapet for kulturindustrien blir dessuten redusert fordi bortfallet av salgsinntekter kompenseres ved at nedlastere i stedet bruker penger på å gå på konserter, og lignende.

EFN ved Thomas Gramstad og undertegnede har blitt intervjuet om det sveitsiske vedtaket av NRK lydverket. Gramstad uttaler blant annet at:

Dette er en riktig, viktig og fremtidsrettet beslutning.

Undertegnede mener imidlertid den nederlandske og sveitsiske løsningen er problematisk, fordi den umyndiggjør skapende personer i forhold til de ideelle og materielle interessene de har i sitt eget arbeide. Denne innvendigen besvarer Gramstad med at:

opphavsrett ikke nødvendigis er en uforanderlig, evig lov, men en stadig skiftende balansegang mellom en rekke forskjellige legitime interesser og maktrelasjoner i samfunnet.
Nye teknologier har alltid ført til endringer i opphavsretten. Nå dreier det seg blant annet om hvilke rettigheter kunder, brukere og samfunnet generelt skal ha til publiserte kulturprodukter. Industrilobbyen fremmer et syn der det kun er de selv som har rettigheter (derav deres selvbetegnelse, “rettighetshavere” som innebærer at ingen andre enn dem selv har rettigheter), og dette «absoluttistiske» synet er et uhistorisk syn som er i strid med opphavsrettens grunntanke om en balanse mellom skapere, mellomledd, eksemplariere, brukere og samfunnsinteresser.

Jeg er enig i det aller meste av det Gramstad sier i dette sitatet. Jeg er enig i at opphavsrettslovgivingen kan og bør forandres, at ny teknologi utfordrer håndhevingen og praktiseringen av opphavsretten, at opphavsretten bør balansere samfunnsinteresser med andre interesser, at kunstig knapphet på kulturprodukter ikke er en optimal løsning, at kulturindustrien er bakstreversk og evner ikke å forholde seg til forstyrrende teknologi, etc. Det vil si: Jeg er i grunnen enig i alle de premisser Gramstad legger til grunn. Men han ender opp med feil konklusjon.

Det er nå mer en 11 år siden jeg skrev om dette i et kort essay: «Sympati for djevelen». Dette som jeg skrev i år 2000 er i 2011 selvfølgeligheter, kjent stoff, gamle sannheter. Vi bør nå ta denne debatten et skritt videre.

Dersom man nøyer seg med å konstatere at produsenter og artister ikke vet sitt eget beste, så er det åpenbart at dette vil løse seg selv. Den «gamle» kulturindustrien befinner seg på et sidespor i forhold til den teknologiske utviklingen. Derfor vil den bli til støv og aske, og av denne askehaugen vil det springe en ny kulturindustri med bærekraftige modeller for distribusjon og kompensasjon – modeller som både vil muliggjøre deling, og som vil sørge for at de som skaper kultur får noe å leve av.

Men i 2011 bør vi ha kommet videre i diskusjonen om disse tingene. I tillegg til å konstatere at kulturindustrien er utdatert mener jeg vi også bør stille følgende spørsmål: Finnes det noen god grunn til å frata de som skaper råderetten over sine ideelle og materielle interesser?

Den eneste grunnen jeg ser, er at fri nedlasting er praktisk og lettvint for kulturkonsumentene. Dette, mener jeg, er ikke en god nok grunn til at staten skal frata skapende mennesker retten til å ivareta sine interesser. Jeg mener altså at svaret på spørsmålet er «nei».

Tvert i mot, det finnes gode grunner til at jeg skal beholde denne råderetten. Å frata meg retten til å forvalte disse interessene slik jeg synes er best vil være umyndiggjøring av meg som skapende menneske, og altså et overgrep mot meg som menneske i fra samfunnets side.

Argumentet fra Gramstad om at «opphavsrett ikke er en uforanderlig evig lov» er et stråmannsargument. Det er ingen som mener at opphavsretten er hugget i stein. Vi kan godt ha en diskusjon omkring hvordan opphavsretten skal reformeres. For eksempel om hvordan forvalting av, og betaling for, skapende virksomhet kan skje på andre måter enn i dag. Men da må vi ha en reell diskusjon om dette, og ikke konkludere, slik Gramstad og EFN tilsynelatende gjør, med at vi allerede kjenner «svaret» (i form av den etter min mening alt for enkle «løsningen» man har valgt i Nederland og Sveits).

If you want to subscribe to this thread and get an email every time the thread is updated, you need to register. Registration is free and carry no obligations.

12 responses:

avatar
Moral og myter

Jeg var på et spennende foredrag fra en av norges få Nobelprisvinnere for en stund siden, Ivar Giæver. Han sa det slik: hadde det gjordt noe om den eller den ikke oppfant lyspæren eller grammafonen? Ingen verdens ting! sa Giæver, med den begrunnelsen at dette hadde blitt funnet opp uansett.

Dette er bildet blir bekreftet fra en hel del undersøkelser, denne for eksempel:
The "Myth of the Sole Inventor"
Mark A. Lemley
Stanford Law School

Picasso skal ha sagt det slik: Gode kunstnere kopierer, genier stjeler.

Jeg har selv sett hvordan prominente forfattere som har forsket på Ludvig Holberg har parafrasert hverdandre gjennom flere hundre år, bok etter bok, dette er vanvittig utbredt, det er det ingen tvil om.

Så, det er derfor høyst tvilsomt om hvor stor moralsk rett forfattere har når de har tatt mesteparten fra andre uansett, og for ikke å snakke om hvor ville den forfatteren vært uten et samfunn i ryggen?

I bankvesenet snakker man om å privatisere profitten og sosialisere tapene, og det er det som mange prøver på på IP området også tror jeg.

Når det gjelder gradene av beskyttelse så blir det også interessant. Mange mener at det uansett vil ligge moralske og friksjonsmessige begrensninger til stede som er mer en nok til å skape et marked. Originalen er nesten alltid bedre enn kopien, om det er vitenskapelige artikler eller musikk. I den andre skalaen så er det noen amerikanske politikere som mener at staten nærmest bør skyte pirater som piratkopierer. Og, hvor skal grensen gå før verket går over til public domain?

Du skriver Gisle: "Finnes det noen god grunn til å frata de som skaper råderetten over sine ideelle og materielle interesser?"

Ja, overfør dette til kvinner og voldtektsfare og spør: Er det noen god grunn til å frata de som bare er kvinner retten til å gå en kveldstur i trygghet?

Etter din logikk så skal staten altså ved ikke å ha en politimann på hvert hjørne ha fratatt kvinner denne retten til en trygg spasertur om kvelden, er det slik å forstå?

Jeg kan være enig i at det skal finnes opphavsrett i form av patenter, copyright og varemerker. Men man kan ikke holde dette utenfor demokratiske prosesser, og det må være fornuftig, formålstjenlig og balansert. Jeg kan godt tenke meg å diskutere løsninger framover. Jeg kommer i hvertfall til å laste inn "How to fix copyright" av W. Patry på Kindelen min når boka kommer 4. jan. 2012.

avatar

Det er klart at dersom man legger til grunn at all skapende virksomhet i bunn og grunn bare er plagiat, så er opphavsrettigheter en illusjon. Men jeg tror ikke dette er en korrekt beskrivelse av skapende virksomhet.

Du spør dessuten:

Etter din logikk så skal staten altså ved ikke å ha en politimann på hvert hjørne ha fratatt kvinner denne retten til en trygg spasertur om kvelden, er det slik å forstå?

Dette er ikke min logikk. Dette er din stråmann.

Skulle dette høyst besyndelige retoriske spørsmålet hatt noen som helst relevans i forhold til det vi diskuterer (som altså er lovgiving, og ikke politiarbeide eller ressursbruk), så måtte Sveits (f.eks.) ha legalisert voldtekt, hvorpå du kunne ha stilt følgende retoriske spørsmål: Etter din logikk så skal den sveitsiske staten altså ved ikke å forby voldtekt ha fratatt kvinner retten til en trygg spasertur om kvelden, er det slik å forstå?

Noe jeg nok ville ha svart bekreftende på.

avatar

"Det er klart at dersom man legger til grunn at all skapende virksomhet i bunn og grunn bare er plagiat, så er opphavsrettigheter en illusjon. Men jeg tror ikke dette er en korrekt beskrivelse av skapende virksomhet."

Ok, hva er så den korrekte beskrivelsen i korte trekk?

Når det gjelder det "høyst besynderlige retoriske spørsmålet" så synes jeg det er rart at du ser på dette som besynderlig. Er ikke det høyst relevant og aktuell problemstilling. Kvinners rettigheter blir blir stemoderlig behandlet i rettsapparatet og i lovgivning generelt, mens menns premisser har forkjørsrett i milliardklassen. Man skulle brukt like mye ressurser på kvinner og barn som man hadde brukt på ACTA og DLD (som forøvrig kun har med å etablere et drømmeslott av knappe digitale ressurser).

Poenget mitt er at man kan ikke bruke uendelig med ressurser på å løse ett eller noen få problemer. Opphavsbransjen tvinger til seg uendelig med ressurser fra offentlige budsjetter. Hva er prisen på DLD, hva er prisen på ACTA, hva er prisen på de utallige overvåkningsprosjektene som bare er for å etablere kunstig knapphet?

avatar

Du spør: «Ok, hva er så den korrekte beskrivelsen i korte trekk?» Det går ikke an å gjøre rede for de komplekse prosessene som resulterer i at åndsverk blir skapt i korte trekk. Heller ikke vil en slik redegjørelse være relevant for denne diskusjonen.

Jeg klarer ikke forholde meg til din virkelighetsbeskrivelse, der patenter, opphavsrettigheter og kvinnerettigheter tilsynelatende svirrer rundt i eneste stor suppe, der parafraser er «vanvittig utbredt», og «opphavsbransjen tvinger til seg uendelig med ressurser fra offentlige budsjetter».

Dessuten argumenterer du mot en stråmann. Det er ikke slik at fordi jeg er for bestemte opphavsrettigheter, så mener jeg også at man skal «bruke uendelig med ressurser på å løse ett eller noen få problemer». Igjen: Jeg snakker om rettigheter, og ikke om ressursser. Man kan utmerket godt være for opphavsrett og samtidig i mot DLD og ACTA.

avatar
Om å forholde seg til virkeligheten

Det du mener er en suppe mener jeg er relevante momenter i diskusjonen. Jeg ser at jeg kanskje bruker noen stråmenn ubevisst, men det er ikke meningen. Jeg er kun interessert i å finne klarhet og gode motargumenter. Jeg er ikke forutintatt, det kan jeg love deg. Jeg har vært om ikke de fleste steder på meningsskalaen, så i alle fall veldig mange steder.

Du har lite problemer med å beskrive i korte trekk hva som ikke er en korrekt beskrivelse av en skapende prosess, så da kan du vel si bittelite om forholdet mellom individets innsats og hva som skyldes forutsetninger fra samfunnet. Hvordan du kan mene at det ikke har relevans å beskrive grunnlaget for de rettighetene du mener skapende mennesker har er for meg en gåte.

avatar
Techdirt's mest kommenterte tema i 2011

Hei Gisle,
i tilfelle du er interessert så var det moralske spørsmålet om forfattarar fortenar opphavsrett det mest kommenterte innlegget på Techdirt i 2011 med 823 kommentarar. Julian Sanches seier det treffande synes eg:

"The greatest creative genius alive would be hard pressed to create a smiley faced smeared in dung on a tree trunk without that huge and completely undeserved inheritance."

If You're Arguing That Someone 'Deserves' Copyright, Your Argument Is Wrong: TechDirt.

avatar

Vel, vi blir vel neppe enig om dette noen gang. Jeg skjønner ikke en gang relevansen for diskusjonen av det Sanchez-sitatet du så begeistret gjengir. Han har selvsagt rett i at vi alle sammen ufortjent deler en kulturell verdensarv som er skapt av døde skapende personer i ubrutt rekke siden steinalderen. Men hva har det å gjøre med den moralske rett som levende mennesker har til å råde over de åndsverk som de selv har skapt?

Hele teksten er forøvrig såpass forvirret at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne. For meg ser det ut som vi har å gjøre med en USA-borger med et over gjennomsnittet stort Jefferson-kompleks som ikke har fått det med seg at det ikke lenger er 1790 og at vi (i det minste i Europa) nå skiller mellom “informasjon” og “åndsverk”.

Her er er typisk eksempel:

The only – the only – relevant question is whether a marginal restriction on the general ability to use information incentivizes enough additional information production over the long run to justify denying that marginal use to every other human being on the planet, whether for simple consumption or further creation.

Hva i all verden snakker han om? Det er ingen restriksjoner knyttet til gjenbruk av informasjon, enten det nå er til privat forbruk (“simple consumption”) eller for å skape ny informasjon (“further creation”) – og godt er det.

Hadde Julian Sanchez vært i stand til å gjøre noe annet enn å slå inn åpne dører skulle jeg brukt mer tid på dette, med dette får holde.

avatar

-Gisle, du skriv jo fylgjande:

"Å frata meg retten til å forvalte disse interessene slik jeg synes er best vil være umyndiggjøring av meg som skapende menneske, og altså et overgrep mot meg som menneske i fra samfunnets side."

-Det verkar som om du meinar at "skaperane" er dei som skapar noko ut ifrå ingenting, og difor ikkje står i gjeld til nokon som helst.

"Vel, vi blir vel neppe enig om dette noen gang. Jeg skjønner ikke en gang relevansen for diskusjonen av det Sanchez-sitatet du så begeistret gjengir. Han har selvsagt rett i at vi alle sammen ufortjent deler en kulturell verdensarv som er skapt av døde skapende personer i ubrutt rekke siden steinalderen. Men hva har det å gjøre med den moralske rett som levende mennesker har til å råde over de åndsverk som de selv har skapt?"

-Sanches poeng er jo at det desse skaparane har bidrege med er minimalt i høve til det dei byggjer på, så at dei skal låse informasjon i 70 år etter sin død er over alle støvleskaft.

"Hele teksten er forøvrig såpass forvirret at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne. For meg ser det ut som vi har å gjøre med en USA-borger med et over gjennomsnittet stort Jefferson-kompleks som ikke har fått det med seg at det ikke lenger er 1790 og at vi (i det minste i Europa) nå skiller mellom “informasjon” og “åndsverk”.

Her er er typisk eksempel:

The only – the only – relevant question is whether a marginal restriction on the general ability to use information incentivizes enough additional information production over the long run to justify denying that marginal use to every other human being on the planet, whether for simple consumption or further creation.

Hva i all verden snakker han om? Det er ingen restriksjoner knyttet til gjenbruk av informasjon, enten det nå er til privat forbruk (“simple consumption”) eller for å skape ny informasjon (“further creation”) – og godt er det."

-Kva i all verden snakkar du om her? Prøvar du å gjere eit poeng i at det berre er formen på informasjon som er beskytta som åndsverk? Eg kan garantere deg at Sanchez ikkje blandar dette saman, det er som å hevde at Stephen Hawkins ikkje har kontrollen på omgrepa fysikk og kjemi.

"Hadde Julian Sanchez vært i stand til å gjøre noe annet enn å slå inn åpne dører skulle jeg brukt mer tid på dette, med dette får holde."

Åpne dører?? Han diskuterar jo berre heilt mainstream kritikk av åndsverkslovgjeving, og det er definitivt ikkje opne dører etter mitt syn.

Forresten så har William Patry akkurat kome ut med si siste bok: How to fix Copyright. Patry har etter mitt syn omtrent samanfallande synspunkter som Sanches og er å rekne som ein av autoritetane innan opphavsrettsforskning i verda. Han og fleire andre i hans krins har også studert europeisk og amerikansk opphavsrett historisk.

Det hadde vore interessant å visst kvifor du meinar at "levande mennske" skal kunne ha retten til å låse ein form på eit åndsverk for kopiering når dei sjølv har kopiert det aller aller meste av det dei utgir for å vere sitt eigne genuine åndsverk?

avatar

Pål L. skriver:

Eg kan garantere deg at Sanchez ikkje blandar dette saman, det er som å hevde at Stephen Hawkins ikkje har kontrollen på omgrepa fysikk og kjemi.

Det er direkte snodig at at du kan “garantere” at Sanchez ikke rører med begrepene – når han beviselig gjør det. Copyright verner nemlig ikke informasjon. Dersom det er dagens copyright policy han ønsker å kritisere, så hadde han framstått som litt mindre desorientert dersom han hadde skrevet om ting som omfattes av copyright policy.

Når det gjelder det avsluttende spørsmålet …

Det hadde vore interessant å visst kvifor du meinar at "levande mennske" skal kunne ha retten til å låse ein form på eit åndsverk for kopiering når dei sjølv har kopiert det aller aller meste av det dei utgir for å vere sitt eigne genuine åndsverk?

… så kan det kort besvares slik: Jeg mener ikke noe av dette. Jeg mener verken at folk skal ha rett til å “låse” ned det de har skapt (og de har da heller ikke en slik rett i dag), eller at det som jevnt over utgis som genuine åndsverk er kopier.

Men spørsmålet eksponerer en “interessant” virkelighetsforståelse.

For dersom det er slik at “levande mennske … har kopiert det aller aller meste av det dei utgir for å vere sitt eigne genuine åndsverk” så kan i alle fall ikke den “retten til å låse ein form på eit åndsverk for kopiering” bli håndhevet særlig nidkjært. Med andre ord: Dersom det aller aller meste som skapes er plagiat og ingen bryr seg om å forfølge denne massive kopieringen rettslig, ser det ut til at det opphavsrettsfrie nirvana som Pål L. drømmer om allerede er en realitet.

Jeg vil imidlertid foreslå at det kan finnes andre mulige forklaringer. For eksempel kan det ha seg slik at det aller aller meste ikke er plagiat. Og det kan være slik at verk ikke er “nedlåst”.

Mulighetene til kopiering, bruk, gjenbruk av verk er viktig både for ytringsfriheten i et levende demokrati og for samfunnets tilgang til kunnskap, kunst og kultur. Derfor eksisterer det allerede en rekke opphavsrettslige bestemmelser som sikrer at verk lovlig kan kopieres og gjenbrukes (i form av privat, kopi, sitat, parafrase, parodi, etc.), eller endog kan brukes som utgangspunkt for nye verk, jf.:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet. (Åvl § 4)

Det virker som vi har et noe ulikt utgangspunkt for å forstå den skapende prosessen som resulterer i et verk.

Jeg ser det slik at selv om verk ikke oppstår i vakuum, så er den kulturelle verdensarven kun en nødvendig – men ikke en tilstrekkelig – forutsetning for at et verk blir skapt. I tillegg til å være et produkt av denne arven er et verk også et resultat av individuell skapende innsats. Dersom jeg har forstått deg rett, så mener du at individuell skapende innsats nesten ikke eksisterer. Det aller, aller meste av det som omtales som “verk” er bare ulike kopier av andre verk som andre allerede er skapt.

Jeg har ikke noe problem med å forstå logikken din. Det er jo logisk at dersom intet virkelig nytt skapes, så faller også begrunnelsen for opphavsretten bort. Men det resonnement bygger altså på et premiss som jeg ikke deler. Jeg mener at kunstnere faktisk skaper noe av verdi, og at de derfor bør ha rettigheter til det de har skapt.

avatar

"Med andre ord: Dersom det aller aller meste som skapes er plagiat og ingen bryr seg om å forfølge denne massive kopieringen rettslig, ser det ut til at det opphavsrettsfrie nirvana som Pål L. drømmer om allerede er en realitet."

Opphavsrettsreglane legg diverre sterke begrensningar på kor stort dette nirvanaet kan verte diverre, så det er enno ikkje ein draum som har vorte oppfylt. Når internett og digitaliseringa så og seie opphevar kostnadane ved å samarbeide så er det åpenbart for meg i alle fall at me ikkje på langt nær har utnytta potensialet.

"Jeg vil imidlertid foreslå at det kan finnes andre mulige forklaringer. For eksempel kan det ha seg slik at det aller aller meste ikke er plagiat."

Eg var på foredrag med nobelprisvinnar Ivar Giæver for ei lita stund sidan. Han framheva det fleire gonger gjennom foredraget sitt kor lite viktige han og hans nobelprisvinnar-kollegaer var for verda. Han stilte spørsmålet om kva det ville betydd om dei som stod bak store oppfinningar ikkje hadde levd. Ingen verdens ting sa han, avdi verda hadde kome såpass langt at ting likevel ville vorte funne opp.

"Og det kan være slik at verk ikke er “nedlåst”."

Ok, tenk deg at du tilhøyrer den halvparten av verdas befolkning som må hoste opp ei kvart årsinntekt for ein Windows versjon. Ville du framleis seie at dette ikkje var nedlåst? Eller at du skulle vere blind og kunne trenge ein lydversjon av ei bok og må fylle ut ein bråte med søknadar eller må vente i månadsvis eller årevis før du får tak i boka? Eller i verste fall, funksjonshemma og koma frå eit fattig land og vere kvinne. Då skal eg love deg at opphavsretten gjer at denne informasjonen er låst bom fast.

"Jeg har ikke noe problem med å forstå logikken din. Det er jo logisk at dersom intet virkelig nytt skapes, så faller også begrunnelsen for opphavsretten bort. Men det resonnement bygger altså på et premiss som jeg ikke deler. Jeg mener at kunstnere faktisk skaper noe av verdi, og at de derfor bør ha rettigheter til det de har skapt."

Kva meinar du med "premiss jeg ikke deler"? Det er vel ingen kunst i å operere med premisser i hytt og vær, det som er ein kunst er å kunne påvise ved hjelp av eksperimenter og eller empirisk forskning kva for premissar som er reelle eller føremålstenlege.

Eg har ikkje sagt at remiksing ikkje har verdi, men i veldig mange tilfeller så har kunstnarane nok beskyttelse i form av naturlege og moralske skranker. At det i tillegg kan vere naudsynt å supplere moralske reglar med rettslege reglar er eg open for, men då må ein kunne grunngje dette empirisk at dette er naudsynt meinar eg.

Så mitt spørsmål er: Er du villig til å bruke empiriske og vitskapelege metoder for å argumentere for ditt syn? Fram til no så har du berre kome med påstandar av typen "Jeg ser det slik at selv om verk ikke oppstår i vakuum, så er den kulturelle verdensarven kun en nødvendig – men ikke en tilstrekkelig – forutsetning for at et verk blir skap". Empiriske undersøkjingar peikar nemleg mot at du tek feil på ei rekkje punkter. Historia er full av dømer på at dårleg opphavsrett fører til at kultur og åndsverksproduksjon blomstrar til dømes. Du grunngjer tydelegvis den moralske retten som skaparane har i at dei skapar noko av verdi, men du verkar uvillig til å snakke om denne verdien i empiriske og vitskapelege termar, men nøyar deg med å berre fastslå at du ikkje delar same premiss som meg. Likevel så innrømmar du at eit verk ikkje kan oppstå i eit vakum.

avatar
Naturrett

Kan du utdjupe kvifor du meinar at opphavsretten skal ha basis i ein filosofisk ståstad frå naturretten? Meinar du naturretten skal gjelde for privat eigedomsrett og for til dømes abortlovggjeving?

Meinar du at opphavsrett er eigedomsrett basert på naturrett eller privilegier gitt av styresmaktene? Kvifor er det greit å laste ned når forfattaren har vore død i 70 år, men umoralsk eit hundredels nanosekund før forfattaren har vore død i 70 år? Du meinar at ingenting er hugge i stein, og vil diskutere forvaltninga, men likevel så sluttar du deg til typisk opphavsrettslobby retorikk. Det forstår eg ikkje.

Ein ting er eg ganske sikker på, den måten å tenkje om desse privilegia er ubrukelege for alle andre samfunnsområder, og det er det på dette området også. Hugs også på at menneskerettar ikkje går an å overdra, dvs. kjøpe og selje babyar er ikkje mogleg etter menneskerettane. Men ein kan overdra opphavsretten med unntak av dei ideelle rettane, men dei ideelle rettane er det jo ingen diskusjon om, kun dei økonomiske rettane. Difor så synes eg det er ekstra rart at du trekkjer fram menneskerettane her. Derimot å ha rett til å ta del i kunnskap og kultur, det kan eg tenkje meg som ein ikkje-overdraleg menneskerett.

For å avslutte: Mitt svar til overskrifta di: "Du kan'ke alltid få hva du vil ha" hentar eg frå min filosofiske ståstad, Aristoteles:

“Man is by nature a social animal; an individual who is unsocial naturally and not accidentally is either beneath our notice or more than human. Society is something that precedes the individual. Anyone who either cannot lead the common life or is so self-sufficient as not to need to, and therefore does not partake of society, is either a beast or a god.”
— Aristotle, Politics

avatar
Hva med Wimp, Kindle og Netflix?

Det finnes jo løsninger som virker. Spotify og Wimp har redusert fildelingen. Netflix har greid noe av det samme for film i USA.

Problemet er at man må basere seg på en model hvor konsumet er høyere og enhetsprisene betraktelig lavere. Brukerne forventer også et digert utvalg og lette løsninger (ikke bokskya, altså).

Michael (teknologinyheter.com)

Leave a comment.

Title (optional):

Comment:

Enter the caracters below into the Verify-field to indicate that you are not a spambot.
To avoid having to enter a verify code, register at the site and log in before posting.
CAPTCHA Image new image 2
Verify code:  (Required.)
Your name:   (Required.)
Your email:   (Will not be published.)

Notice: If you feel that you have found inappropriate content on this site, please let us know by contacting us with the with the URL of problematic page. TIA.

This page is from: http://hannemyr.com/roztr/content_show.php