Logo

Faktaark om Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006, samt endring i europa­parla­ments- og rådsdirektiv 2002/58/EF) handler om lagring av trafikkdata og lokasjonsdata som framkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon: (dvs. telefoni, mobiltelefoni og internett).

Her finner du den fullstendige direktivteksten på engelsk.

Alle EU-land er forpliktet til å implementere direktivet. Direktivet er av EU plassert under «første søyle» (indre marked) slik at også EØS-land vil være forpliktet til å implementere direktivet med mindre de gjør bruk av reservasjons­retten under EØS-avtalen. Direktivet er grunngitt med behovet for å bekjempe alvorlig kriminalitet (investigation, detection and prosecution of serious crime, as defined by each Member State in its national law, jf. artikkel 1, 1. punkt).

Direktiver innebærer et pålegg om å lagre bestemte trafikkdata og lokasjonsdata (se liste nedenfor). Pålegget er rettet mot teleoperatørene (jf. artikkel 3). Operatørene er kun forpliktet til å lagre data som oppstår som følge at operatøren leverer bestemte tjenester til egne kunder.

Hvem som skal ha tilgang til de lagrede data og prosedyren for å få tilgang til de lagrede data skal fastsettes i nasjonal lov (jf. artikkel 4).

Ifølge direktivet skal følgende opplysninger lagres (jf. artikkel 5):

  1. Data som er nødvendige for å spore og identifisere opprinnelsen til en kommunikasjon.
  2. Data som er nødvendige for å identifisere destinasjonen til en kommunikasjon mellom individer.
  3. Data nødvendige for å identifisere dato, tid og varighet av en kommunikasjon.
  4. Data nødvendige for å identifisere typen kommunikasjon.
  5. Data nødvendige for å identifisere brukernes kommunikasjonsutstyr eller hva som går for å være deres utstyr.
  6. Data nødvendige for å identifisere lokaliseringen av mobilt kommunikasjonsutstyr da kommunikasjonen begynte, og i den periode det lagres kommunikasjonsdata.

Dataene skal lagres og oppbevares i minst seks måneder og maksimalt to år (jf. artikkel 6). Innholdsdata (data som avdekker innholdet i kommunikasjonen) kan ikke lagres med hjemmel i direktivet (jf. artikkel 1, 2. punkt). Dette betyr at direktivet ikke gir hjemmel for lagring av adressene til de websidene man besøker.

Les mer

Datatilsynets samleside om direktivet.

Add new comment

Image CAPTCHA