Logo

Faktaark om Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/24/EF av 15. mars 2006, samt endring i europa­parla­ments- og rådsdirektiv 2002/58/EF) handler om lagring av trafikkdata og lokasjonsdata som framkommer ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjon: (dvs. telefoni, mobiltelefoni og internett).

Her finner du den fullstendige direktivteksten på engelsk.

Alle EU-land er forpliktet til å implementere direktivet. Direktivet er av EU plassert under «første søyle» (indre marked) slik at også EØS-land vil være forpliktet til å implementere direktivet med mindre de gjør bruk av reservasjons­retten under EØS-avtalen. Direktivet er grunngitt med behovet for å bekjempe alvorlig kriminalitet (investigation, detection and prosecution of serious crime, as defined by each Member State in its national law, jf. artikkel 1, 1. punkt).

Direktiver innebærer et pålegg om å lagre bestemte trafikkdata og lokasjonsdata (se liste nedenfor). Pålegget er rettet mot teleoperatørene (jf. artikkel 3). Operatørene er kun forpliktet til å lagre data som oppstår som følge at operatøren leverer bestemte tjenester til egne kunder.

Hvem som skal ha tilgang til de lagrede data og prosedyren for å få tilgang til de lagrede data skal fastsettes i nasjonal lov (jf. artikkel 4).

Ifølge direktivet skal følgende opplysninger lagres (jf. artikkel 5):

  1. Data som er nødvendige for å spore og identifisere opprinnelsen til en kommunikasjon.
  2. Data som er nødvendige for å identifisere destinasjonen til en kommunikasjon mellom individer.
  3. Data nødvendige for å identifisere dato, tid og varighet av en kommunikasjon.
  4. Data nødvendige for å identifisere typen kommunikasjon.
  5. Data nødvendige for å identifisere brukernes kommunikasjonsutstyr eller hva som går for å være deres utstyr.
  6. Data nødvendige for å identifisere lokaliseringen av mobilt kommunikasjonsutstyr da kommunikasjonen begynte, og i den periode det lagres kommunikasjonsdata.

Dataene skal lagres og oppbevares i minst seks måneder og maksimalt to år (jf. artikkel 6). Innholdsdata (data som avdekker innholdet i kommunikasjonen) kan ikke lagres med hjemmel i direktivet (jf. artikkel 1, 2. punkt). Dette betyr at direktivet ikke gir hjemmel for lagring av adressene til de websidene man besøker.

Les mer

Datatilsynets samleside om direktivet.