ALLMENNINGENES TRAGEDIE

I 1968 offentliggjorde Garrett Hardin et essay med tittelen «allmenningenes tragedie». Her beskriver han blant annet hva som skjer når en allmenning, åpen og tilgjengelig for alle, blir gjort gjenstand for rasjonelle beslutninger fra uregulerte aktører. I Hardins essay bruker bøndene i en nærliggende landsby allmenningen til kvegavl. Når en bonde blir stilt ovenfor beslutningen om han skal sette et nytt dyr i produksjon står han ovenfor et regnestykke med to komponenter: En positiv og en negativ. Den positive komponenten er verdien av et voksent dyr: Setter bonden et nytt dyr i produksjon vil han til slutt kunne innkassere hundre prosent av verdien av dette dyret. Den negative komponenten er den overbelastning som et ekstra dyr vil påføre allmenningen: Den kostnaden spres på alle som benytter allmenningen. Og deri ligger tragedien, sier Hardin: En rasjonell aktør vil alltid regne den negative komponentbrøken mot den positive, og konkludere med at han selv vil tjene på å sette enda et dyr i produksjon. Ubønnhørlig vil slike beslutninger lede til at knappe ressurser overbelastes, med allmenningenes ødeleggelse og økologiske sammenbrudd som det endelige og tragiske resultat.

Foranledningen til at jeg trekker fram denne snart 30 år gamle historien om kvegavl og allmenninger var en samtale jeg hadde sist uke med en håndfull medlemmer av Norske Finansanalytikeres Forening. Foreningen hadde vært så vennlige å invitere meg til et medlemsmøte for å snakke om investeringer og forretningsmuligheter på Internett. I møtets løp kom jeg én passant til å nevne at enkelte Internett-forretningsmuligheter nok kunne ta seg bra ut i et regneark, men ville like fullt være en dårlig idé i praksis. Og som eksempel trakk jeg fram direktemarkedsføring ved hjelp av masseutsendelse av elektronisk post. For en finansanalytiker er det nok ganske nær en selvmotsigelse å påstå at noe som gir en pen bunnlinje i regnearket er en dårlig idé i praksis. I alle fall kom det fram en delegasjon etter at møtet var slutt som spurte, så høflig de bare kunne, om jeg var i stand til å forklare akkurat den påstanden. Der og da var jeg ikke det.

Men med ettertankens klarhet kom jeg i hu Garrett Hardins klassiske essay. Anvendt på epost-basert direktemarkedsføring åpner det for såpass vidtrekkende konklusjoner at analysen bør ha interesse for flere enn finansanalytikere.

Elektronisk post er tilsynelatende enhver direktemarkedsførers våte drøm. Glem å kjøpe lister med fotpostadresser for fem kroner per navn – på Internett lar millioner av epost-adresser seg høste nærmest kostnadsfritt ved hjelp av søkeroboter som raskt og effektivt plukker opp adresser fra nyhetsgrupper, hjemmesider, og de utallige katalogtjenestene som finnes på nettet. Glem å betale noen for å levere meldingen til en mottaker – alt du trenger for å sende ubegrenset med epost er et vanlig Internett-abonnement og den rette programvaren. Kort sagt: Ved hjelp av elektronisk post og Internett kan man raskt og effektivt plassere sitt budskap til epost-kassene til millioner av mennesker verden over for et utlegg på noen få tusen kroner.

Dette betyr imidlertid ikke at det er tilnærmet gratis å sende millioner av epost-meldinger over hele verden – bare at det er tilnærmet gratis for avsender. I stedet fordeles kostnadene for å gjøre dette på alle oss andre som altså er sammen om å betale for infrastrukturen i Internett.

Slik økonomien i nettet i dag er organisert, er det svært lite, bortsett fra etiske retningslinjer, som hindrer de aktører som måtte ønske det å legge beslag på de ressurser de ønsker og la fellesskapet dele regningen. Den stadig økende mengden med uønsket søppelpost tyder på at etiske retningslinjer er langt fra tilstrekkelig for å bremse denne utviklingen. Snarere finnes det indikatorer på at problemet vokser og er i ferd med å spre seg til nye områder. Et eksempel er den «cargo cult»-holdningen til tekniske ressurser som blant annet manifesterer seg i den raskt økende bruken av kontinuerlig media, og i udiskriminerende anvendelser av push-teknologi.

Det Hardins essay forteller oss er i klartekst følgende: Siden de økonomiske og organisatoriske strukturene i Internett ikke begrenser den enkelte aktørs muligheter til å kommandere «fritt» og «ubegrenset» forbruk av enkelte felles ressurser – risikerer man at stadig flere og flere aktører forsøker å maksimalisere eget uttak uten hensyn til hva som faktisk er tilgjengelig. En slik utvikling vil uten skånsel fortsette inntil nettet bryter sammen i en tilstand som minner om en økologisk katastrofe.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 10, 1997.
Copyright © 1997 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---