VIKTIGHETEN VED Å VÆRE DIGITAL

av Gisle Hannemyr

I februar 1980 skrev daværende direktør for Institutt for Fremtidsforskning, Per Benterud, om datamaskinene som snart ville «løse vår klodes hittil nærmest uløselige problemer: Sult, nød, fattigdom og menneskelig liv i dyp uverdighet, energiproblemene, forurensingsproblemene, helseproblemer, den langvarige økonomiske krise, mentale kriser og mange sosiale problemer for øvrig, ja faktisk også politiske problemer av stor rekkevidde inkludert faren for fremtidige storkriger».

Nesten tyve år senere, i januar 1998, flokket landets næringslivsledere og politikere – med statsminister Kjell Magne Bondevik og Fornebu-general Gudmund Hernes i spissen – seg foran IT-profet Nicholas Negroponte. I sitt foredrag i MIT-klubben i Norge fortalte han dem først og fremst om viktigheten ved å være digital. Bred innføring av digital teknologi som gjør datamaskiner og datanett tilgjengelig for alle uten hensyn til alder, kjønn eller rase skal gjøre oss til mer sosiale mennesker, fjerne klasseskiller, fjerne nasjonalismen, bilegge konflikter, løse verdens fordelingsproblemer og «være en naturkraft som trekker folk sammen i en større verdensharmoni».

For folk som ikke opplevde Per Benterud i hans glansdager høres kanskje dette ut som nye og friske tanker om informasjonsteknologi og dens plass i verden. For meg er dette høyteknologisk lykkereligion. Negroponte tilbyr datasinkene en titt inn i det lovede Teknotopia, de lydhøre en anledning til å følge med i «utviklingen», og de troende muligheten til personlig frelse ved og gi seg over og være digital. Men der det er frelse finnes også fortapelse. Og Negroponte er like utvetydig på det punktet: Den som ikke er datafrelst – er fortapt. Å stå i mot den teknologiske utviklingen har like liten hensikt som å forsøke å stanse tidevannet: «Som en naturkraft kan digitalalderen ikke fornektes eller stoppes», skriver han i sluttkapitlet i bestselgeren Being digital.

For meg blir dette altså litt for voldsomt. Snarere enn å gledes av den lovede verdensharmoni eller overveldes av naturkreftene får jeg lyst til å skrelle vekk teknobablingen og stille en del praktisk rettede spørsmål som Negropontes retorikk lar forbli ubesvart: Hvem vil vinne og hvem vil tape makt ved gjennomdigitaliseringen av samfunnet? Hvordan skal offentlige skoler, de fattige og den tredje verden skaffe seg adgang til de kostbare maskinene og infrastrukturen som ser ut til å være forutsetningen for Negropontes teknotopia? Hva kan forhindre IT-industrien i å fortsatt utnytte brukerene ved å distribuere kostbare produkter som krever stadig fornyelse grunnet planlagt foreldelse?

Shoshana Zuboffs The Age of the Smart Machine og Joan Greenbaums Windows on the Workplace er to bøker som begge tar for seg konsekvensene av ukritisk og utstrakt bruk av digital teknologi. Begge er basert på grundige og langvarige feltstudier av organisasjoner og individer som har tatt digital teknologi og datanett i bruk i stor skala, eller som har brukt digital teknologi som utgangspunkt for reorganisering av arbeidet. Greenbaum har spesielt tatt for seg folk med hjemmekontor, folk som telependler, og folk hvis arbeide i første rekke utføres gjennom bruk av digitale systemer. Men selv om rammebetingelsene er de samme som de Negroponte legger til grunn for å «være digital» er det lite å se til Teknotopia i disse bøkene. I stedet aner vi konturene av et postindustrielt samfunn hvor en «virtuell» klasse av tekno-entreprenører, super-programmerere og kunstneringeniører har overtatt lederskapet. For resten av oss er tryggheten ved en fast stilling erstattet med kontraktsarbeide hvor ansvar og krav til profesjonalitet stadig økes uten at lønn og status følger med. Sosiale nettverk brytes opp. Eksisterende ulikheter med utspring i kjønn, rase og klasse forsterkes snarere enn å elimineres.

Fokuserer vi på digital teknologi i hjem og skole ser det ikke stort bedre ut. Lite tyder på at intensive brukere av slik teknologi er mer tolerante, bedre informerte, eller lever rikere liv enn andre. Fra skolen meldes at mens elever som tidligere leverte tynne, men rimelig gjennomtenkte, besvarelser etter å ha oppdaget Internett og søkemaskiner nå leverer tykke bunker med vås sakset ukritisk fra de mengder med e-søppel og desinformasjon som finnes på nettet. Og selv om friheten til å kunne ytre seg praktisk talt uavhengig av plassbegrensninger og redaksjonell linje har ført til mye kreativitet i form av private hjemmesider, så innebærer denne friheten også at svindlere og diverse hatgrupper nå har mulighet til å formidle sitt budskap til et bredere og langt større publikum enn tidligere.

Så langt er konsekvensene av økt digitalisering et ikke-tema i den politiske debatt i Norge. Om det er fordi man tror på Teknotopia, eller det er fordi man tror at naturkrefter ikke lar seg krangle med, vet jeg ikke. Men personlig er jeg nå i ferd med å gi slipp på troen på viktigheten ved å være digital. Jeg mener det er på høy tid at vi får satt sentrale spørsmål knyttet til bruk av informasjonsteknologi i skole, samfunn og arbeidsliv tilbake på den politiske dagsorden igjen.

Først publisert i: PC World Norge, Messeutgave - PCExpo'98, april, 1998
Copyright © 1998 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.