INTERNETT 2:

Neste generasjon ip

av Gisle Hannemyr

Siden 1983 har IP (Internet Protocol) sørget for å rute trafikken gjennom og mellom de anslagsvis 150 tusen små og store nettverkene som til sammen danner Internett. Femten år er en anseelig alder i databransjen, og mye har endret seg i tiden som har gått. Ikke minst har utbredelsen av Internett eksplodert, og en rekke nye tjenester og bruksmåter har supplert meldingsformidling og fjernpålogging (som i praksis var de eneste nettbaserte tjenestene i 1983).

Det har imidlertid vært klart i en del år nå at Internet Protocol fra 1983 (også kalt IPv4) før eller siden må få avløsing. I IPv4 benyttes 32 bit til adresser, og det er for lite. Med den hastigheten nettet nå vokser vil man slippe opp for IP-adresser omkring år 2006. I 1990 tok derfor IETF (Internet Engineering Task Force) initiativ til utviklingen av en ny IP-protokoll med større adresserom. Denne nye protokollen ble ferdig i 1994, og omtales vekselvis som IPng (IP next generation) og IPv6 (IP versjon 6). Av og til bruker man betegnelsen om Internett 2 om en tenkt, ny infrastruktur basert på IPv6.

IPv6 byr i første rekke på et større adresserom, Man har nå satt av 128 bit (16 byte) til adresser. Det gir 340282366920938463463374607431768211456 (2¹²⁸) mulige adresser, som burde holde en stund.

Selv om IPv6 var ferdig i 1994 (RFC 1742), så er dagens infrastruktur fortsatt basert på IPv4. Først i 1998 vil vi sannsynligvis få se IPv6 tatt i bruk i særlig skala, og da i første rekke i USA hvor det nasjonale forskningsrådet vil være med på å finansiere utbyggingen av et IPv6-basert forskningsnett, og hvor Clinton-administrasjonen er en aktiv pådriver for å få industrien til å gå over fra IPv4 til IPv6. På denne siden av Atlanteren ser det ut til at mange så langt bare har fått med seg at IPv6 er en løsning for knappheten med IP-adresser. Man betrakter altså IPv6 som en teknologisk "fix" på et teknologisk problem – og altså noe man trygt kan overlate til teknologene. Derfor er innføring av IPv6 neppe det som om dagen opptar IT-minister Lars Sponheim, IT-bransjen eller brukerene.

Og det er synd. I realiteten er utvidelsen av adresserommet det minst spennende ved IPv6. Det IPv6 imidlertid gjør er å åpne opp for utvikling av en lang rekke nye nettjenester som gitt IPv4 enten er umulige eller uøkonomiske. Et IPv6-basert Internett vil bli sikrere, raskere, mer fleksibelt og mer strømlinjeformet enn dagens Internett. Men først og fremst vil IPv6 endre nettet fra å være en anarkistisk anomalitet til noe som politikere og næringslivsfolk som tror på markedsøkonomi endelig kan forstå.

Skal man beskrive den "tjenestemodellen" som ligger til grunn for dagens Internett, så er den slik at verken pris- eller andre markedsmekanismer regulerer forholdet mellom tilbud og etterspørsel. De som eier deler av infrastrukturen deltar i realiteten i et gigantisk spleiselag hvor de legger inn sine ressurser (for eksempel båndbredde) til fordeling mellom de som måtte ha behov for dem. Lenin bekrev det kommunistiske samfunn som et sted hvor markedet er erstattet av prinsippet "fra alle etter evne, til alle etter behov" – og slik er det altså Internett fungerer i dag.

I tillegg til at et slikt prinsipp nok forutsetter viss balanse mellom evner og behov, så er "behov" et komplekst begrep. Bruker du TCP til å transportere data over IPv4 så vil nettet uten videre anta at du har "behov" for å få alle data som ble sendt, men at det er ikke så nøye med hvor lang tid det tar å overføre dem. Dette er en relativt fornuftig antagelse dersom man overfører en database, men ikke dersom man bruker nettet til video eller audio. Da kan man nemlig akseptere pakketap, men ikke forsinkelser. IPv6 åpner derfor opp for muligheten til å spesifisere hva slags behov man har til tjenestekvalitet.

Også på en rekke andre områder tilfører IPv6 ny funksjonalitet i forhold til IPv4. Spesielt gjelder dette støtte for folk på farten ("nomadic computing"), multicasting, sikkerhet og nettverkskonfigurasjon.

Nøkkelordet for IPv6 er tjenestekvalitet. Med IPv4 var tjenestekvalitet et fremmedord – noe man i beste fall kunne håpe på, men som man i realiteten ikke hadde noen mulighet til å styre eller å påvirke. For mange bedrifter var denne mangelen på kontroll og forutsigbarhet så skremmende at de rett og slett ikke torde satse på Internett for kritiske anvendelser. Med IPv6 burde denne innvendingen kunne ryddes av veien.

Først publisert i: PC World Norge, nr. 1, 1998
Copyright © 1998 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.