DIGITALE LASTER

Lovlig nedlasting av musikk: Erfaringer som forbruker

Fire år har gått siden en nittenåring med navn Shawn Fanning slapp løs en forstyrrende teknologi med navn Napster. Deling av musikkfiler på nettet var over oss.

Shawn Fanning viste verden at det fantes en enorm etterspørsel etter nedlasting av musikk. Det tok sin tid, men nå har musikkbransjen så vidt begynt å tilby såkalte «legitime nedlastingsalternativer».

Også i Norge

Mest oppmerksomhet har det vært rundt to slike tjenester som bare er tilgjengelig i USA: iTunes (fra Apple), og den «reformerte» Napster (fra Roxio Inc. - for øvrig er det bare navnet som minner om originalen). Det som blant annet skiller dagens nedlastingstjenester fra den originale Napster er at de filformat som nå benyttes (iTunes benytter AAC - Advanced Audio Coding, og Napster 2 benytter WMA - Windows Media Audio) støtter såkalt digital rettighetsadminstrasjon (Digital Rights Management – DRM).

Mindre kjent er det at en slik tjeneste også har vært på lufta en god stund her hjemme. Nettstedet har adresse http://www.musikkonline.no/, og tilbyr norske forbrukere nedlastbar musikk mot betaling. Bak nettstedet står Phonofile AS, som eies i av TV2, Nopa (Norsk forening for komponister og tekstforfattere), samt Fono (Foreningen for Norske Plateselskaper).

I samband med 75 års jubileumet til Tono 24.-29. november vil det være gratis å laste ned musikk fra nettstedet, men til «hverdags» er prisen for nedlasting kr. 9,50 pr. spor, eller kr. 110 for samtlige spor på en normalpris CD. Dette er litt billigere enn å kjøpe den samme fysiske CDen i en  nettbutikk (typisk kr. 149,- fraktfritt levert). Til gjengjeld er filene man laster ned uten coverkunst, tekster, linernoter og alt det andre CD-kjøpere er vant til å få med på kjøpet.

Fastlåst

Å søke etter musikk, betale, og laste ned, går greit. Det som er kjipt er imidlertid at bitraten viser seg å være 96 kbps (altså et drøyt stykke dårligere enn CD-kvalitet), samt bruken av DRM. Alle filer man laster ned fra musikkonline er låst fast inne i det  godseide WMA-formatet (for øvrig det samme formatet som brukes av Napster 2).

At musikken er låst inne i WMA-formatet innebærer blant annet at å flytte den over på min portable MP3-spiller (en iPod) ikke går. Men det stopper ikke der. Når jeg går inn i en tag-editor for å føye til det manglende coverbildet, ID3-noter og alle de andre tingene som vi MP3-brukere regner som en helt nødvendig del av en musikkfil, så blir jeg bare møtt med en låst skjerm og meldingen «The selected file is a secure track and cannot be tagged». Jeg får ikke en gang lov til å føye til spornummer, slik at en nedlastet «CD» blir avspilt alfabetisk, i stedet for i den rekkefølgen artisten har organisert den.

Ifølge DRM-avtalen som følger med på lasset med WMA-formatet har jeg rett til å kopiere musikken til en portabel WMA-spiller (fire ganger). I et svakt øyeblikk har jeg endog anskaffet en slik (en Casio Pocket PC). Dette er en stor og stygg PDA med en glupsk appetitt på strøm. Men i nød spiser fanden fluer, så jeg legger min nette iPod forsiktig til side og finner PDAen fram fra roteskuffen. Det går problemfritt å «synkronisere» WMA-filene over på PDAen, men det er også alt. Spille dem vil den ikke: «The license for this file can not be found.» Neivel? Nå har jeg altså betalt 110 blanke kroner for dette albumet, og skulle dermed ha gyldig lisens for samtlige filer – men den dumme dingsen klarer altså ikke å finne dem.

Plunder

Nå er det sikkert mulig med fikling og finesse å finne en lur måte å fortelle Pocket PC-utgaven av Windows Media Player hvor den skal finne denne lisensen. Men noen forklaring på hvor jeg skal lete fulgte ikke med, og jeg gidder rett og slett ikke plundre mer med dette. Det er grenser for hvor mye tid og krefter man skal bruke på å få en klumpete PDA til å spille en kjip fil med dårlig lydkvalitet.

Tross alt: For 149 kroner kan jeg kjøpe den originale CDen. Da får jeg med coveret, noter, tekster og det hele. På ti minutter kan jeg rippe hele greia til MP3 (med en bitrate på opp til 350 kbps om jeg vil) og deretter enkelt og greit kopiere MP3-fila over på iPoden uten å plundre med overføring av lisenser. Eller: jeg kan låne CDen av en kamerat, rippe den til MP3 eller WAV, og sende 20 kroner til opphavsmannen eller -kvinnen. Da sparer jeg 90 kroner, og komponist/tekstforfatter (antar jeg) sitter igjen med minst like mye kronasjer som de ville fått om jeg hadde betalt 110 kroner til www.musikkonline.no.

Begrenset produkt

Misforstå meg rett: Jeg vil gjerne kjøpe musikk på nettet. Og jeg har ingen ting i mot å betale. Æresord! Men å forlange kr. 110 for et så begrenset produkt som det www.musikkonline.no tilbyr i dag er ikke en gang en dårlig vits. Hvem i all verden vil ønske å betale penger for en WMA-fil på 96 kbps som det er en masse plunder å flytte til andre spillere enn PCen?

For portabel bruk er det i dag ingen ting som slår MP3, og for MP3 finnes det fortsatt bare to kilder: Å sjøl rippe fysiske CD-er, eller å laste ned piratkopier fra nettet.

På samme måte som spritsmugling var langt, langt større butikk i forbudstida enn i våre dager, så henger populariteten til piratkopier og fildelingsnett tett sammen med det triste faktum at et lovlig tilbud ikke eksisterer. Jeg er overbevist om at de rettighetshavere som legger ut katalogen sin på nettet form av nedlastbare betal-MP3er på sikt vil tjene like mye eller mer på denne kanalen som fra salget av fysiske eksemplarer.

---

Først publisert som kronikk i: Klassekampen, 20. nov. 2003; s. 3, korrigert 24. nov, 2003
Takk til Gunnar Bjørgum for korreksjon.
Copyright © 2003 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---