E-SØPPEL

Det har vært en vanlig dag på no.general – den sentrale diskusjonsgruppen for Internett-brukere i Norge. Det er postet 68 nye artikler fra 39 ulike forfattere, og de mest populære diskusjonstemaene dreier seg om våpenkontroll, kvaliteten (eller helst mangel på sådan) på Windows 95 – og forholdstallet mellom intelligenskvotient og hvor hyppig man masturberer. Dessuten er det noen som lurer på hvorfor det er så få jenter på nettet.

Internett er i ferd med å bli et voksent og fullverdig medium. En del av det å vokse opp er å skaffe seg sin egen identitet. Jeg har vært – og er – en entusiast og en optimist med hensyn til hva slag medium Internett er og hva det har mulighet til å bli til. Men vi skal ikke la oss blende så mye av disse mulighetene at vi ikke ser skyggene. Det er kanskje på tide at vi som jobber med dette nye mediet koster på oss et kritisk blikk på de mørkere sidene av kyberkulturen.

Når jeg leser noen av de omlag 12000 diskusjonsgrupper som er tilgjengelig på Internett slås jeg av og til hvor mange av disse gruppene som er egne univers hvor innbyggerne er selvorienterte, selv­sentrerte og selvframhevende. Enten man diskuterer tekniske problemer eller filosofi er samtalene som føres konkurranseorienterte, preget av «one-upmanship» og trangen til å få rett – enten man har det eller ikke.

Og tumler jeg innom World Wide Web finner jeg føler jeg meg av og til hensatt til innringings­programmene til en underbudsjettert nærradiostasjon. Hyppige kommersielle avbrudd, og forøvrig samtaler der verken programleder eller innringer har noe å si – men hvor begge likevel desperat holder konversasjonen gående til sendetiden er brukt opp.

Internett flommer over av data. Hvor mye av dette er e-søppel – virtuell informasjon som strømmer gjennom nettet ene og alene fordi nettet er tilgjengelig? Er Internett i ferd med å bli en søppelkasse for feilinformasjon, trivialiteter og annenklasses ytringer som tidligere har endt sitt liv hos forlagskonsulenter og leserbrevredaktører?

«Hugo Boss-type mann ønsker å møte Guess-type kvinne» kunne man nylig lese i en rubrikkannonse på alt.personals. Dette er det ypperste sublimasjon, hvor man altså velger og anta de stereotypene mht. identitet som reklamen påtvinger oss. Nettet er full av sublimerte individer – mennesker som har valgt å skape sin egen identitet (net.personality). Er nettet i ferd med å bli en virtuell verden, befolket av virtuelle mennesker? Warren Beatty spurte en gang Madonna om hun eksisterte når et kamera ikke fokuserte på henne. Finnes det mennesker på nettet som kun eksisterer når de er online?

Når «e-søppel» nevnes som et problem omtaler man ofte «agenter» som løsningen. Agenter er «personlige» og «intelligente» programmer som vet hva du liker og hva du ikke liker. Agenten setter sammen din egen personlige avis for deg, og presenterer den til frokosten hver morgen. Når jeg føler at jeg er i ferd med å drukne i e-søppel (og det gjør jeg stadig oftere) ønsker jeg meg en slik agent. Men hva ønsker min virtuelle side seg til frokosten? Vil en slik agent i virkeligheten bli Se og Hør med knapper på – SUS (Sex, Underholdning, Spill) – og til helvete med Bosnia?

Friheten til å formidle informasjon utenom det apparatet som hittil har stått for redaksjonell, politisk og sosial kontroll av frimodige ytringer er nettets styrke. Jeg vil ikke for noen pris gi slipp på denne friheten. Men skal denne friheten være verdt noe trenger man også å tenke gjennom hva den skal brukes til. Jeg ønsker ikke at nettet skal forbli en guttegreie som har lite eller ingenting å by på til over halvparten av befolkningen. Jeg ønsker enda mindre at nettet skal fylles opp av e-søppel som betjener en virtuell klasse i en virtuell virkelighet.

Kulturell identitet er ikke noe som finnes, det er noe som skapes. Det kan være på tide med en kritisk gjennomgang av de verdier, normer og adferdsmønstre som preger kyberkulturen.

---

Først publisert i: Telecom Revy, nr 13, 5. oktober 1995.
Copyright © 1995 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---