Faktaside: Hypertekst

by Gisle Hannemyr

Innhold

  1. Historie
  2. Teknisk
  3. Klikkbarhet
  4. Inlining
  5. Dyplenker?
  6. Litteratur

1. Historie

Kort fortalt er hypertekst tekst (og i dag også stillbilder, video og lyd) som kobles sammen med annen hyper­tekst. De fleste kjenner i dag hypertekst gjennom måten sidene som til sammen utgjør den internett-tjenesten som på norsk heter Verdens­veven (eng.: World Wide Web) er koblet sammen på.

Hypertekst er imidlertid langt eldre enn Verdensveven. De første beskrivelsene av noe som ligner på hyper­lenker finner man i en artikkel som sto på trykk i USA rett etter annen verdenskrig (Bush 1945).

I 1963 dukket ordet «hyper-text» opp på trykk (Wedeles 1963). Dette er ikke en vitenskapelig artikkel, men en kort omtale i en studentavis av en gjesteforelsening av Theodore Holm Nelson. Nelson videreutviklet imidlertid hypertekst-begrepet gjennom flere vitenskapelige artikler og flere bøker på 1960- og 1970-tallet. Den beste beskrivelsen av hypertekst, slik Nelson oppfatter fenomenet, finnes i boka Literary Machines (Nelson 1981).

Inspirert av både Bush og Nelson ble hypertekst ble tatt i bruk av flere forskere fra og med 1963. En god historisk gjennomgang av bruken av hypertekst fram til begynnelsen av 1990-tallet finnes i Jacob Nielsens bok om multimedia og hypertekst (1995).

I 1990 hadde forskeren Tim Berners-Lee ved CERN ferdig et program for å lese og skrive hypertekst over Internett (Berners-Lee 1999, s. 33). Selv om det ikke da var klart hva det var som skilte Berners-Lees program fra de andre eksperimentelle hypertekst-programmene på Internett på den tiden, så skapte det en revolusjon. Tim Berners-Lee døpte sin variant av hypertekst «World Wide Web». Det er i dag den mest brukte tjenesten på Internett. Sannsynligvis er hypertekst og World Wide Web hovedårsaken til at Internett, som hadde eksistert siden 1969 uten å gjøre særlig vesen av seg utenfor akademia, fra midten av 1990-tallet ble forvandlet fra et forskningsprosjekt til en milliardindustri.

2. Teknisk

Hypertekst oppstår når flere multimediaressurser (tekster, stillbilder, video, lyd), kobles sammen. For å kunne koble disse sammen, trengs det en mekanisme for å identifisere og lokalisere en bestemt ressurs. På Verdensveven ivaretas dette av noe som kalles for en «URL» (Uniform Resource Locator). En URL er et spesialtilfelle av en «URI» (Uniform Resource Identifier). En URL vil, i tilegg til å identifisere en bestemt ressurs, også peker på den nettverksadresse der ressursen skal være lokalisert.

Det finnes et teknisk dokument, RFC3986, som i detalj beskriver URIer og URLer. Vi skal ikke ta for oss alle detaljer på denne faktasiden, men bare notera oss at en URL er en tegnstreng som, takket være en del bakenforliggende teknologi, kan brukes til å peke på en bestemt ressurs på Verdensveven.

Her er et eksempel på en URL:

http://www.hannemyr.com/faq/legal_href.html

Denne URLen (som forøvrig peker på den siden du nå leser) består av tre deler (pluss noen standard skilletegn). De tre delene er beskrevet nedenfor:

http  www.hannemyr.com  faq/legal_href.html
  1. Den første delen (http) angir hva slags aksessmetode nettleseren må benytte for å tilgang til ressursen. http står for «hyper text tranfer protocol».
  2. Den andre delen oppgir DNS-navnet (Domain name System-navnet) på den vertsmaskinen der ressursen befinner seg. I dette tilfellet har vertsmaskinen DNS-navn www.hannemyr.com.
  3. Den tredje delen angir den lokale stien fra vertsmaskinens webroot til ressursen. I dette eksemplet er stien faq/legal_href.html. Denne stien kan være tom.

En URL er en sentral komponent i en hyperlenke, som er den mekanismen som knytter ulike hypertekster sammen, og derfor er den komponenten som «vever» Verdensveven.

På verdensveven er den vanligste for hyperlenke et såkalt anker. Et anker består av to ender (som kalles for hhv. kildeanker og destinasjonsanker) og en retning. Kildeankeret er der hvor lenken starter. Det inneholder et attributt som peker mot destinasjon­ankeret gjennom å oppgi destinasjonens URL.

Språket som benyttes for å konstruere en slik hyperlenke heter HTML (Hyper Text Mark-up Language). HTML er, som navnet sier, et språk for å lage markeringer i hypertekst. Markeringene skilles fra annen tekst ved å skrives inne i spisse paranteser (<>). Her er et eksempel på en hyperlenke, som har den nettsiden du nå leser som destinasjonsanker:

<a href="http://www.hannemyr.com/faq/legal_href.html">Faktaside</a>

Slik ser dette ankeret ut i din nettleser: Faktaside. I de fleste nettlesere vil «Faktaside» vises understreket med blå skrift.

Startankeret er markert med boktaven «a». Det har en begynnelse (markert med «<a …»), og en slutt (markert med «</a>»). href-attributtet i startankeret angir nettadressen til destinasjonsankeret ved å angi ressursens URL. Hyperlenken går fra startankeret og til destinasjonsankeret.

URLen som peker ut destinasjonsankeret kan sammenlignes med en bibliografisk opplysning som peker ut en bok eller artikkel, slik som den litteraturlisten man finner sist i denne artikklen. I begge tilfeller pekes det på en identifiserbar ressurs (en side på Verdensveven eller en bok/artikkel). Meningen med å opplyse om dette er at interesserte kan bruke disse opplysningene til å skaffe seg tilgang til ressursen.

3. Klikkbarhet

Selv om jeg har alle bibliografiske opplysninger om en bok, får jeg ikke tilgang til selve boken før jeg evt. besøker biblioteket eller en bokhandel, eller skaffer den til veie på andre måter.

En hyperlenke som beskrevet over, har den egenskap at der er «klikkbar». Dette betyr at at når en bruker «klikker» (med en dertil egnet innretning) på en slik hyperlenke, er at brukerens nettleser automatisk hente innholdet fra siden hyperlenken peker på, og vise eller avspille dette innholdet i brukerens nettleser.

For å forstå hva som skjer i det øyeblikket en bruker klikker på en lenke, så er det viktig å forstå at dette er en handling der ikke mindre enn tre aktører er involvert, nemlig: opphavspersonen bak en ressursen, webdesigneren som lenker til en ressurs, og brukeren som klikker på denne lenken i sin nettleser. De handlingene som utføres før et «klikk» er fullbyrdet ved at den ressursen som opphavspersonen har skapt, er tilgjengelig for brukeren, er som følger:

  1. Opphavspersonen skaper en ressurs (r), og gjør ressursen tilgjengelig på en vertsmaskin (A) på Verdensveven.
  2. Webdesigneren lenker til ressursen, og gjør hyperlenken (h) tilgjengelig på en vertsmaskin (B) Verdensveven (som et element på en webside).
  3. Brukeren «besøker» websiden. Dette medfører at brukerens nettleser kopierer siden, inklusive hyperlenken h, fra vertsmaskin B til PC (C).
  4. Brukeren klikker på hyperlenken h.
  5. Klikket fører til at ressurs r kopieres fra vertsmaskin A til PC C og på det viset blir tilgjengelig for brukeren.

Legg merke til at selve eksemplarfremstillingen (stegene 4 og 5) verken involverer webdesigneren eller hans vertsmaskin B, annet enn indirekte (ved at webdesigneren på forhånd har stilt hyperlenken h til rådighet).

At hyperlenker i bruk fungerer som beskrevet over er godt kjent av juristene. Denne virkemåten er også kilde til en god del debatt om hvorvidt en webdesigner gjennom blott å lenke (steg 2 i skjemaet over) kan krenke opphavspersonens enerett til tilgjengeliggjøring av sitt verk.

Jusprofessor Jon Bing hevder for eksempel at at klikkbarheten gjør hyperlenker kan betraktes som «en nokså spesiell form for funksjonelle ytringer» (2008, s. 98), og at dette innebærer at det å hyperlenke til materiale følgelig må «ansees som en selv­stendig tilgjengelig­gjøring av materialet. Lenken er etter dette synet noe kvalitativt forskjellig fra en henvisning, den er et funksjonelt element.» (ibid., s. 101).

Kritikerene av en slik tolkning legger til grunn at lenken isolert sett bare er en tekststreng (jf. Torvund 2005), og at det er først ved brukerens inngripen (klikk) at tilgjengeliggjøringen skjer. Ressursen ville vært nesten like tilgjengelig for brukeren om URLen oppgis som tekst (altså ikke gjøres klikkbar), fordi enhver nettleser lar en bruker å klippe ut en tekst fra en side og lime denne inn i nettleserens adressefelt, og effekten av en slik handling når det er snakk om en URL, er funksjonelt identisk med det å «klikke» på en lenke.

Jeg skal ikke her ta stilling i denne konflikten, bare notere at den pågår. Som ingeniør (og webdesigner) er det nok tryggest å overlate tolkning av loven slik den er (de lega lata) til juristene.

Jeg har imidlertid en viss oppfatning om hvordan loven burde være (de lega ferenda). Etter min oppfatning bør det finnes en ubetinget rett til å lenke til lovlig utlagt materiale så fremt hyperlenken ikke på urimelig måte utnytter andres innsats (se neste avsnitt). Det betyr at plakater med en såkalt «lenkepolitikk» – der nettsteder forsøker å bestemme over andres adgang til å lenke til dem – ikke bør tillegges vekt. Samtidig bør det være ulovlig å forsettelig ytre hyperlenker som medvirker til gjennomføring av lovbrudd, enten det er snakk om opphavsrettskrenkelser eller spredning av ulovlig pornografi. Jeg tror imdlertid at det er begrenset hva man man kan oppnå gjennom tolking av dagens lovbestemmelser. Hyperlenker er i ferd med å bli en så viktig form for ytringer at de fortjener særbehandling, ved at loven bringes til å regulere ansvaret for denne typen ytringer eksplisitt.

4. Inlining

Den vanligste måte å bruke hypertekst på er at webdesigneren oppgir ressursens URL som destinasjonsanker i en konstruksjon som gjør hyperlenken klikkbar i en standard nettleser.

Men hypertekst kan også brukes på andre måter. Det er for eksempel mulig å peke på bilder som ligger andre steder på Verdensveven på en slik måte at de vises flettet (inlined) inn i en annen nettside.

Bildet under (et bilde av et skjermbilde) er lenket inn i denne siden på en slik måte. Rent fysisk er bildet lagret på et nettsted i USA hos en tjeneste med navn Flickr, mens siden det er flettet inn i er lagret på et nettsted som befinner seg i Norge.

webmunchkin

I kildeversjonen av denne websiden ser denne hyperlenken se slik ut:

<img src="http://farm1.static.flickr.com/119/369239762_115312034a_o.jpg">

Som det framgår gir denne måten å lenke på, en annen brukeropplevelse enn et anker med websiden der man finner det samme bildet som destinasjon.

Rammer (frames) kan også, dersom nettleseren som benyttes støtter dem, brukes til å flette inn innhold som det pekes til. Nedenfor er et eksempel på dette:

I kildeversjonen av denne websiden kan denne inlinelenken se slik ut:

<iframe src="http://tolfa.no/iframe.html" width="549" height="160">

Å lenke på en slik måte at bilder, tekst video eller lyd fra et nettsted integreres med et annet kalles gjerne for «inlining», «hotlinking» eller «leeching». På norsk har Wagle og Ødegaard (1997) foreslått at man skal bruke begrepet «hentepeker» om dette. Det etter min mening et begrep som forvirrer, fordi det indikerer at det er snakk om annen type peker enn andre hyperlenker.

5. Dyplenker?

Videre foreslår Wagle og Ødegaard (1997) at man skiller mellom såkalte «dyplenker» og «overflatelenker». Hensikten er åpenbart å skille hyperlenker som peker til «forsiden» av et nettsted fra lenker som peker «ned i» den underliggende sidestrukturen.

Jeg antar at de som benytter denne terminilogien vil mene at URLen:
      http://www.hannemyr.com/
er en «overflatelenke», mens:
      http://www.hannemyr.com/faq/legal_href.html
er en «dyplenke».

Selv om de to URLene har strukturelle forskjeller (lokal sti er tom dersom det er snakk om en overflatelenke) som i prinsippet kan brukes som basis for regulering eller policy, så er det ikke sikkert at dette skillet tjener noen hensikt. Fra W3C har blant annet Bray (2003) argumentert mot å innføre begrepet «dyplenke»..

6. Litteratur

Berners-Lee, T. (1999) Weaving the Web. The original design and ultimate destiny of the World Wide Web, by its inventor, Orion Business, London.

Bing, J. (2008) Ansvar for ytringer på nett, Universitetsforlaget, Oslo.

Bray, T. (2003) “Deep Linking” in the World Wide Web, [2006-05-05], W3C.

Bush, V. (1945) As We May Think, Atlantic Monthly, vol. 176, nr. 1, ss. 101-108.

Nelson, T. H. (1981) Literary Machines, Mindful Press, Swarthmore, PA.

Nielsen, J. (1995) Multimedia and Hypertext: the Internet and beyond, AP Professional, Boston.

Torvund, O. (2005) Høyesteretts dom i napster.no saken: ¾ seier for internet, [2008-09-05].

Wagle, A. M og M. Ødegaard jr (1997) Opphavsrett i en digital verden; Cappelen akademisk, Oslo.

Wedeles, L. (1963) Prof. Nelson Talk Analyzes P.R.I.D.E, Vassar Miscellany News, Poughkeepsie, 1963-02-03, ss. 3-4.

Copyright © 2007 Gisle Hannemyr.

Hjem