MOT EN BÆREKRAFTIG DIGITAL ALLMENNING

Fornyingsminister Heidi Grande Røys holder årlig rundt fire møter i noe som kalles eNorge-forum, som er en slags tankesmie for den politiske ledelsen i FAD når det gjelder IT-politiske spørsmål.

Etter at møtet i oktober 2008 var gjenstand for en kort omtale i «Digi.no» kom jusprofessor Olav Torvund med et ganske hissig utbrudd under overskriften «Må alt som kan stjeles deles?». Torvund går i dette innlegget særlig til angrep på Eirik Solheim fra NRKbeta og undertegnede. Solheim har allerede svart Torvund i NRKbeta-bloggen.

Nedenfor følger mine kommentarer til Torvunds blogg.

Til tross Solheim aldri sier at han vil ha musikken gratis, stiller Torvund opp akkurat den stråmannen, som han umiddelbart går i strupen på:

Erik Solheim synes her å glemme det enkle faktum at NRK ikke har laget den musikken de bruker i sine programmer og at denne ikke er lisensfinansiert. Det er en underlig tanke at en institusjon som NRK bare skal kunne ta musikk som andre har skapt og legge denne fritt ut på nettet «til evig tid» At det er mulig og enkelt å forsyne seg med det andre har skapt betyr ikke at man dermed også skal måtte tilby det gratis. De har mye fancy utstyr i NRK som jeg gjerne skulle hatt. Men jeg kan ikke bare stikke innom NRK eller andre og forsyne meg. For å si det med Erik Solheim: Problemet skyldes én ting: Rettigheter. Hvis vi bare kunne kvitte oss med den gammeldagse eiendomsretten og NRK kunne erkjenne sin plikt til å dele godene ville jeg ha hatt langt morsommere leketøy enn det jeg har i dag.

Men Eirik Solheim tar ikke til orde for å rappe musikken som TONO forvalter rettighetene til. Han kritiserer TONO for å kun tilby kontrakter som ikke kan brukes dersom man ønsker å gjøre NRK-produksjoner som inneholder musikk tilgjengelig på nett som podcast. Slik kritikk synes jeg det bør være lov å komme med uten å bli anklaget for å ville ta lønn og levebrød fra folk. [En måned etter at dette ble skrevet, i november 2008, endret TONO praksis, og tilbyr nå kontrakter som er i samsvar med Solheims og NRKs ønsker. Hipp, hurra!]

TONO har monopol på å forvalte rettighetene til norske komponister – et monopol som endog støttes opp av bestemmelsene om avtalelisens i lovverket. Da er det etter min mening kritikkverdig av TONO å bestemme at komponister som har inngått forvaltningsavtale med TONO ikke får lov til å selge sine egne verk til bruk i nettproduksjoner dersom produksjonen gjøres tilgjengelig som podcast på nett. TONO utnytter sin makt og sin posisjon til å frata komponisten råderetten over egen verk. Jeg har snakket med komponister som er meget sinte på TONO, fordi TONOs diktat fratar dem inntekter gjennom frikjøp som langt overstiger det de får fra TONO gjennom royalties og stipender. Man kan like gjerne si at det er TONO som skader artisternes inntjening, fordi de rett og slett forbyr sine medlemmer å lisensiere verkene sine under forretningsmodeller som TONO misliker av grunner som forlengst har gått ut på dato.

Siden TONO ikke er villig til å tilby musikk på vilkår som muliggjør nettdistribusjon, foreslo jeg at NRK begynte å benytte musikk fra kilder som ikke gjør dette. Olav Torvund repliserer:

[D]et vi kan vite er at det ikke vil bli mye interessant musikk å høre på NRK med et slikt regime. Det vil bli dominert av demoer fra obskure grupper som håper på å få oppmerksomhet rundt sin musikk på den måten.

Hvorvidt musikk som er fritt tilgjengelig kun består av «demoer fra obskure grupper» er en smakssak. Men jeg vil i alle fall anbefale Torvund, som jeg vet er mer enn vanlig interessert i god musikk, å oppsøke noen av de stedene på nettet der slik musikk finnes – f.eks. magnatune.com – det kan hende han får seg en overraskelse.

Olav Torvund går deretter over til å ta for seg uttrykket «fri kunnskap». (Det er i seg selv et tankekors at en person som er såpass mye jurist at han føler det påkrevet å raljere over uttrykket «fri kunnskap», konsekvent benytter ordet «stjele» i en sammenheng der det er åpenbart at det dreier seg om brudd på lov om opphavsrett – og ikke straffeloven § 257.)

Kunnskap kan vi holde utenfor. Kunnskap er fri. Det sies og skrives så mye tull om rettigheter til forskningsresultater at det ikke kan gjentas for ofte: Kunnskap er fri.

Kunnskap er dessverre ikke mer fri enn de data som kunnskapen manifesterer seg i. Kunnskapen som Meteorologiske Institutt tar fram om været er fri, og dermed kan Meterologiske Institutt levere rådata som gjør at NRK kan skape en tjeneste som yr.no. Kunnskapen om når trikker og busser i Oslo går er fri (selv om frigjøringen ikke var helt tilsiktet) og det gjør det mulig for andre å lage mobile applikasjoner som forteller via mobilen når neste trikk går. Men kunnskapen som Statens Kartverk tar fram er ikke fri – og dermed er folk som ønsker å lage remiks-applikasjoner basert på geografiske data henvist til å bruke kartdata som Google Maps i USA stiller til disposisjon. For øyeblikket er det noe tilfeldig hvordan det forholder seg med kunnskap i form av rådata som oppstår gjennom virksomhet som fullfinansieres av det offentlige. Jeg synes det bør bli større bevissthet omkring dette, og at mange av disse rådataene kan og bør frigjøres – slik at både kommersielle aktører og entusiaster kan legge dem til grunn for nye digitale tjenester tilpasset publikum. NB: At staten stiller rådata til disposisjon, betyr ikke at kommersielle aktører skal gi bort de produktene de skaper med utgangspunkt i slike data. Klarer en kommersiell aktør å lage en løsning med merverdi ut over det entusiastene i friprog-miljøet klarer å få til med de samme data – skal de selvsagt få lov til å ta markedspris for den merverdien.

Olav Torvund skriver videre:

Hva så med kultur? Bør det være en politisk oppgave å sørge for at kunstnere og kulturarbeidere ikke skal få betalt for det arbeidet de gjør? Det er mye som kan gjøres gratis. Våre teatre lever i stor grad av offentlig støtte, så da blir vel en konsekvens av Hannemyrs syn at de må åpne sine dører og ikke lenger selge billetter til sine forestillinger? Kinoer må slutte å ta betaling for at folk skal se norske filmer, og all film bør legges gratis ut på nettet.

At man ønsker seg en fri kultur betyr selvsagt ikke at man ønsker at kulturarbeidere skal jobbe gratis. Her må jeg bare innrømme at jeg ikke henger med i svingene. Dersom det offentlige frikjøper verk så innebærer jo et slikt frikjøp at den som har skapt verket får penger som kan brukes til å betale husleie, mat og rødvin. Nå som nettet – enten vi vil det eller ikke – gjør at det blir vanskeligere å leve av eksemplarsalg, kan kanskje offentlig frikjøp være en måte å gjøre det mulig for kunstnere å leve av å skape? I alle fall for de kunstnere som er interessert i å få betalt for sin skapende virksomhet på denne måten.

Til slutt mener Olav Torvund at vi bør gjøre egne verk tilgjengelig på nett – tilsynelatende helt uavhengig av hvem som har finansiert dem:

Hvis Erik Solheim, Gisle Hannemyr og andre skulle ønske å gjøre resultatene av sitt arbeid fritt tilgjengelig på nett, da må de gjerne gjøre det. Ingen kan hindre dem i dette. For å få sammenheng mellom liv og lære kan Gisle Hannemyr starte med å legge ut sin utmerkede bok «Hva er Internett?» ut på nettet for fri nedlasting.

Når det gjelder egen praksis: Jeg har i skrivende stund 78 prosatekster liggende ute på nett til fri nedlasting. Dette utgjør alt det jeg har skrevet som jeg selv har opphavsrettighetene til. De økonomiske opphavsrettighetene til boka «Hva er Internett» tilhører Universitetsforlaget. Jeg kan altså ikke bare legge boka på nett uten at også rettighetshaver har samtykket. Men takk for idéen! Boka hører opplagt hjemme på nett – så jeg har i dag tatt kontakt med mitt forlag for å høre om dette kan la seg gjøre.

Ti forslag til fornyelse

Opphavsrett diskuteres ivrig i disse dager, ikke minst fordi tre partier har sørget for å gjøre legalisering av fildeling til en valgkampsak.

Det er delte meninger om fildeling – men i beste fall dreier deg seg om en passiv og konsumorientert holdning til kultur. De aller, aller fleste fildelere er kulturforbruker – de skaper ikke noe selv, men laster ned og deler videre. Og studerer man listene over hva som er tilgjengelig i fildelingsnettene ser man at mesteparten av den musikken og de DVDene som utveksles over fildelingsnettverkene er hyperkommersielle produksjoner.

Etter min mening bør den som ønsker å fremme kulturelt mangfold se seg om etter andre virkemidler enn å legalisere fildeling, som etter alt å dømme vil ha som sin viktigste effekt at en enda større andel av de midlene som samfunnet øremerker til å finansiere «kultur» vil gå til den den hyperkommersielle delen av innholdsindustrien og pornoindustrien – i alle fall dersom de bredbåndsavgiftene og/eller statlige tilskudd det er snakk om å øremerke til dette formål fordeles etter faktisk forbruk.

Det fildelingsdebatten i første rekke er et symptom på, er at nettet har åpnet opp for en lang rekke nye muligheter for formidling av kultur. Men lovgivningen henger ikke med, og er dermed et problem fordi grensen mellom hva som er lov og hva som ikke er det, er langt mer utydelig enn den trenger å være. Jeg mener det i seg selv både er et problem i forhold til rettsikkerheten, men det er også et problem fordi en del praksiser som klart burde være lovlig, ikke nødvendigvis er det.

Etter min mening handler opphavsrett dreier seg om mye mer enn fildeling. I et forsøk på å få andre saker opp radaren til opphavsrettsinteresserte politikere legger jeg ut min smørbrødliste i form av ti punkter som jeg tror vil øke mangfoldet på kulturfeltet og gi oss en mer levende digital allmenning.

1. Avklar adgangen til å lenke til materiale som er lagt ut på Internett. Den opphavsrettslige status til hyperlenker er fortsatt uavklart. Flere ledende jurister har tatt til orde for en løsning der lenking opphavsrettslig sett er å betrakte som «tilgjengeliggjøring». Dette er etter min mening en svært uheldig løsning, blant annet fordi dette vil gjøre det vanskeligere å tilby nettjenester som søkemotorer og aggregatorer. Status for hyperlenker bør derfor avklares eksplisitt – fortrinnsvis ved at det i utgangspunkt er lov å lenke. Samtidig bør det avklares hva slags aktsomhet det påhviler tjenesteleverandører av søketjenester og aggreagatortjenester når det lenkes til ulovlig innhold (f.eks. opphavsrettsbrudd og ulovlig pornografi). Videre bør rettighetshavere som ikke ønsker å bli indeksert i aggregatorer, pålegges å reservere seg mot dette ved å benytte standardiserte metoder som kan behandles maskinelt. (jf. neste punkt).
2. Anerkjenn metadata som en tilfredsstillende og førsteklasses måte å regulere rettigheter i forhold til verk som er lovlig lagt ut på Internett. I mer enn ti år har opphavsrettslig vernede verk som legges lovlig ut på nettet av enkelte rettighetshavere vært utstyrt med metadata som i henhold til en nærmere spesifisert standard angir hvilke opphavsrettslig signifikante handlinger som deres rettighetshavere tillater i kraft av de vedheftede metadata. Andre rettighetshavere har mer eller mindre bevisst unnlatt å utstyre sine verk med slike metadata eller andre rettighetsnotiser, og i stedet valgt å forfølge saken i domstolene dersom det gjøres inngrep i deres opphavsrett ved for eksempel å lenke til eller skrive ut/dele eksemplar ex officio. Den mest kjente av disse metadata-standardene er robots.txt, som angir adgangen for søkemotorer og aggregatorer til å indeksere og/eller lenke, men også andre kodifiserte systemer for rettighetsadministrasjon, som for eksempel Creative Commons ledsages av maskinlesbare metadata som kan benyttes til slike formål. Adgangen til å indeksere lovlig innhold for søk, og å vise utdrag (KWIC, «snippets», miniatyrbilder, etc.) i aggregatorer og søketjenester er utvilsomt samfunnsgagnlig, og truer ingen legitime interesser. Derfor bør den «opt-in-regelen» som ligger til grunn for domstolenes håndtering av dette i dag endres til en «opt-out-regel», slik at de rettighetshavere som ønsker å reservere seg fra følgende fire opphavsrettsinngrep: 1) indeksering, 2) lenking, 3) aggregering, 4) utskrift, eksplisitt må utstyre sitt verk som reserverer disse rettighetene. Ingen andre opphavsrettinngrep skal reguleres av metadata, men andre rettigheter kan gis gjennom eksplisitt lisens (jf. neste punkt).
3. Avklar opphavsrettslig status til frivillige fribrukslisenser (eksempel: Gnu General Public License, Gnu Free Documentation License og Creative Commons). Tendensen de siste årene har vært at domstolene (i utlandet – dette har så vidt jeg vet ikke vært gjenstand for rettslig behandling i Norge) i økende grad har anerkjent slike lisenser som signifikante, på den måten at retten har kommet til den som benytter et verk underlagt slik lisens i strid med lisensen, har handlet rettstridig. Domstolene har imidlertid i flere tilfeller nøyd seg med å avskjære fra fremtidig bruk. For å øke statusen til slike lisenser bør det også legges til grunn av at brudd på lisensen medfører erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av den bruk som faktisk ha funnet sted.
4. Endre pliktavleveringsloven slik at digital pliktavlevering også kreves for verk som kun gjøres tilgjengelig i ikke-digital form, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Praktisk talt alle typer verk, og i særdeleshet trykt skrift, produseres i dag digitalt. Dersom produsentene pålegges å pliktavlevere disse i digital form til Nasjonalbiblioteket kan man unngå en kostbar og tidkrevende skanning av trykte tekstsider. Selv om Nasjonalbiblioteket ennå ikke har hjemmel for å gjøre verkene tilgjengelig i digital utgave, så forhandles det om dette, og før eller siden vil det foreligge en avtale om digital tilgjengeliggjøring – evt. at de digitale versjonene gjøres tilgjengelig for publikum når verkene faller i det fri (normalt 70 år etter at opphavspersonen er død).
5. Tilrettelegg for digital deponering («digital escrow»). Ikke alle utgivere prioriterer bevaring og arkivering av verk som basis for fremtidig tilgjengelighet over lang tid. Uavhengig av om det innføres digital pliktavlevering (se forrige punkt) bør Nasjonalbiblioteket få rett til å fremstille digitale sikkerhetskopier av verk som legges i depot («escrow»). Dersom eksemplar ikke lenger er tilgjengelig i handelen eller fra utgiver bør bibliotekene ha rett til å tilgjengeliggjøre verk fra slike depoter med mindre opphavsperson eller rettighetshaver nedlegger forbud. Det bør etableres ordninger gjennom avtalelisens for kompensasjon for rettighetshavere når verk gjøres tilgjengelig på denne måten.
6. Avklar adgangen til å benytte foreldreløse verk («orphaned works»). Dette er verk som er vernet av opphavsretten, men der det ikke er mulig identifisere eller oppnå kontakt med rettighetshaverne for å klarere bruk av verkene. Det som er uavklart i tilknytning til foreldreløse verk handler særlig om slags ansvar den som bruker slike verk pådrar seg dersom rettighetshaver i etterkant dukker opp og krever kompensasjon for den bruk som har skjedd. De bør derfor utarbeides nærmere retningslinjer for bruken av slike verk som gir brukere et helt eller delvis ansvarsfritak dersom bestemte kriterier (f.eks. omhyggelig søk etter rettighetshavere, registrering av bruk) er møtt. Retningslinjene bør også inneholde provisjoner for hvordan og i hvilken utstrekning rettighetshavere som melder seg i etterkant skal kompenseres.
7. Øremerk midler til utvikling av digitale metadata for semantisk verdensvev i regi av biblioteker og brukere. Den såkalte semantiske verdensveven er en videreføring/utvidelse av dagens verdensvev (world wide web) som har som mål å øke kvaliteten på alt som knytter seg til klassifikasjon, katalogisering og gjenfinning av digitale ressurser (verk) som finnes tilgjengelig på verdensveven. De har vist seg at mange informasjonseiere/utgivere har liten interesse for slik klassifisering. På grunn av markedsføringshensyn, og på grunn av manglende kompetanse, er deres bruk av metadata ofte tilfeldig eller direkte misvisende. Teknologien bak semantisk verdensvev muliggjør imidlertid både ekspertstyrt og brukerstyrt klassifikasjon. I første rekke bør man derfor legge til rette for at eksperter gjennom bibliotekene organiserer slik informasjon. I neste omgang bør man søke å trekke brukere med i et slikt arbeide.
8. Frigjør offentlig kunnskap og kultur. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum. Norske entusiaster som ønsker tilgang til geografiske data til ulike remiks-formål (f.eks. å knytte geotaggede fotografier til en bestemt kartposisjon) er henvist til å hente slike data fra Googles karttjeneste, som har foreløpig har dårlig oppløsning for Norge – selv om slike remiks-prosjekter neppe konkurrerer med kommersielle GPS- og digitale kartprodukter. Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig. Dette gjør at disse data benyttes i flere ikke-kommersielle sammenhenger, samtidig som en kommersiell aktør som Storm Weather Center foredler de samme data ytterligere og selger spissede vær-produkter til oljebransjen, fiskere, og landbruket. Også på det kulturelle feltet finnes det eksempler på at prosjekter som helfinansiert av det offentlige er låst ned gjennom eksklusive avtaler med kommersielle aktører. Det mest kjente eksemplet er det store Ibsen-prosjektet ved Universitetet i Oslo, som har en eksklusiv avtale om tilgjengeliggjøring med Aschehoug forlag. Kommersielle partnere kan tilføre offentlig finansierte kultur- og kunnskapsprosjekter både kompetanse og markedsadgang. De kan også tilføre prosjektene merverdi i form «spissing» av kommersielle bearbeidelser mot bestemte markeder. Det er derfor ofte en berikelse for slike prosjekter å ha en kommersiell partner. Men for prosjekter fullfinansiert av det offentlige bør det legges til grunn at kommersielle partnere, som hovedregel, ikke skal ha eksklusivitet.
9. Sett av midler til frikjøp av verk opphavspersonen ønsker at det skal være mulig å dele. Vi vet at Edvard Munch nødig solgte verk til privatpersoner, angivelig fordi han mente verk innelåst i borgerskapets lukkede rom ikke lenger var fri. Hva Munch hadde ment om det jeg i dag har omtalt som «delingskultur» vet jeg selvsagt ikke – men jeg kjenner mange kunstnere som i dag er ukomfortabel med at deres verk skal være nedlåst i DRM-systemer og faktisk ønsker at deres skal bli spredt og remikset – særlig dersom det også kunne finnes en bærekraftig modell for kompensasjon for denne typen deling. Bærekraftige kompensasjonsmodeller for deling er et område det opplagt bør forskes videre på, men inntil videre er nok frikjøp den modellen som vi vet fungerer i praksis (jf. NDLA).
10. Lovfest opphavspersoners som har overdratt sin opphavrett til forlag, plateselskap o.l. rett til automatisk å få tilbakeført alle opphavsretter dersom kjøper ikke lenger utnytter disse. Det skjer ikke sjelden at verk blir utsolgt men at forlag eller plateselskap ikke finner det regningssvarende å fremstille ett nytt opplag. Da bør opphavspersonen selv ha rett til å gjøre verket tilgjengelig på den måten han eller hun finner hensiktsmessig.

---

---